Skal man le eller gråte?

Det er uvisst om man skal le eller gråte, når man dukker ned i norske blogger, og leser hva noen kan klare å gulpe opp av ytringer. Jeg kan skjønne at noen blir mindre interessert i ytringsfriheten av slikt. Jeg støtter imidlertid Per Edgar Kokkvold, Norsk Pressseforbunds generalsekretær, som hevder at han vil forsvare alles rett til ytring, selv de ytringene som går ham imot.

Barn til mor

Et hvert menneske er ikke sin egen ulykkes smed, synes å være et utbredt syn i vår samtid. Ei heller reder man ikke slik man ligger. Begge syn virker å være grunnlag for en nitrist sak om en norsk kvinne uten evne til å bli biologisk mor. For også dette er blitt vår samtids store ulykke at barn er blitt viktigere for mor enn barnet selv. (Skjermbilde: Dagbladet)

Lever fortsatt...

Kanskje litt drøyt med en slik påstand, på en dag da nasjonen flagger på halv stang - etter at fire soldater ble drept i Faryab i Afghanistan i gå?. Men sånn er det nå med krig at det handler om å drepe mennesker, som et klokt menneske sa i en dokumentar om den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45. 

Mitt poeng er uansett at overgangen fra et eget domene og tilbake til Blogger gikk knirkefritt. Det var jeg slett ikke sikker på. Nå har jeg for den del parkert meg mer tilrette på andre nettsteder, med blogg og slikt. Likevel klorer jeg litt i denne også. Bare sånn for å henge med i svingene. Noen større frekvens antar jeg ikke at det blir.

For tiden glimrer det til med en fremragende sommer her i dalstrøka innafor. Jeg har fått plantet på taket, på den parsellen som følger leiligheten. Ingen overdådig utplanting. Kun noen busker for at det ikke skal grine alt for mye mellom de frodige endene på taket. Det er dessverre rundt meg at det ikke er solgt/utleid, slik at det blir liv i kassene. Sånn sett er mitt mye emr synlig enn de hengende hagene på nord- og sørsiden.

Det er et makeløst syn der oppe. Ikke noe som stenger for utsikten i alle himmelretninger. Derfor kan det bli ganske luftig, vel luftig - til tider. Jeg er imidlertid lite opptatt av å bli brun, all den tid jeg slett ikke blir brun i det hele tatt, kun veldig portvinsrød - før det skaller av igjen. Ja, som en gjennomsnitt engelskmann på tur i syden...

Vel, nå har jeg lasta opp det bildet jeg for tiden pryder Facebook-profilen min med, også. Så får det bli med dette - innen jeg iler sakte opp på taket igjen!

Lir mot slutten

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal fornye abonnementet på denne nettadressen. Det betyr at jeg tror bloggen glir tilbake til sin opprinnelige status - http://www.blogspot.com/storfanden Det vil si at jeg jo vet ikke dette helt sikkert...

Det som er helt sikkert, er at jeg har det travelt nok på mine andre nettsteder: Hjemmesider og nettavis

Begge de to nettstedene beholder jeg, inntil videre. 

Nå er det sol og sommer på Lillehammer. Antakelig blir det mye mer aktivitet på taket fordi jeg både har plantet og så smått malt litt på utemøblene. De var blitt satans møkkete etter vinteren, og ikke minst nesten kremert av sola oppe på taket. Det er en makeløs takterrasse, som jeg dessverre benyttet i liten grad i fjor. Årsaken var at jeg hadde slike smerter, og dermed ble sofaen omtrent det eneste faste punktet i tilværelsen.

Vinteren har vært beinhard her i distriktet. Jeg sliter med å få fart på labbene igjen, etter at jeg så å si ikke var ute av døra fra nyttår og fram til april.

Og var det ikke heftig nok med mine egne plager, så har det vært mye sykdom ellers. Slikt tærer ytterligere på kreftene. Nå får jeg håpe at det blir ro og sindig ettertanke, denne sommeren. Kanskje blir det aggregert litt krefter til høsten og vinteren gjennom det? 

Planer for sommeren er i alle tilfeller vraket. Meningen var at vi skulle kjøre ned og besøke slekta i Tyskland, men dette blir det dessverre ikke noe av. Kanskje det egentlig er tid for å snu kjerra den andre veien, og får sett landet nordafor Dovre. Det er en spennende tanke, men jeg får se.

Først og fremst er det sommer!

Madshus Panorama,

3. juni 2010

Hvem er det som juger nå?

Dagbladet skriver på nett at påstander om organhøsting på sykehus i Israel, er korrekte. Først het det at vestlige medier var antisemittiske. Og ikke minst fordi de brakte slike løgner i sine medier. Nå viser dette seg å være sannhet, og enda mer omfattende enn noen kunne trodd på forhånd. Nyheten er dokumentert av israelsk TV, om ikke annet.

Uhyrligheten er i seg selv frastøtende, selv om det egentlig er et framskritt at organer fra avdøde mennesker kan benyttes til å berike andre og levende mennesker. Verre er det at legene f. eks. limte igjen øyelokkene på de døde, som de hadde  høstet hornihinner på. Smak på selve uttrykket: organhøsting. Det er et uttrykk som i seg selv er motbydelig. Og her bedrives en fordektighet som i sum viser at man har handlet bevisst uetisk og kriminelt.

Det er uhensiktsmessig å etablere et ordskifte med utgangspunkt i palestiner versus israeler, araber versus jøde, i denne saken. Det er bekreftet at det ikke ble foretatt noen egentlig rasemessig sortering, kun hvilken kvalitet det til en hver tid gjeldende organ kunne ha. Gadd vite hvilken blomstrende industri dette ville vært under Adolf Hitlers diktatur, dersom legevitenskapen hadde hatt dagens teknologi og kunnskaper? Det er i grunnen spørsmålet, som kanskje får den jevne israeler til å bråvåkne - til å skjønne at den staten som en gang var et frigjøringsprosjekt, er blitt til et autokratisk samfunn.

Vi hører om slikt fra sak til sak, og er ikke spesifikt for legers uetiske kirurgi i Midtøsten. Vi har gang på gang hørt det samme fra Bosnia, der nyheten fortsatt rubriseres som alternativt løgn eller rykter – aldri som sannhet. Men i denne enkeltstående saken brakte svenske medier en likelydende reportasje for omtrent et par måneder siden. Da ble det framholdt at spesielt Aftonbladet hadde brukt regelrette løgnaktigheter i sin formidling. Det skapte til og med diplomatiske floker mellom Sverige og Israel. Nå innrømmer israelske medier at det største problemet kanskje var og er dem selv!?!

Dette er en trist dag for de stridende partene i Midtøsten. Gang på gang får vi bekreftet at de verste ryktene er sanne - omtrent 20 år etterpå. I samtiden smadres imidlertid slikt som antisemittisme og løgner, og at løgnene framsettes for å skape motsetninger og fordommer om jøder. Underforstått er alltid arabere noen løgnaktige svin da. Derfor har det blitt vanskeligere og vanskeligere å diskutere og kommunisere i et stadig mer hatefullt klima - for hver enkelt sak, for hver enkelt løgn, som blir dokumentert og etablert som sannhet.

Dette er imidlertid en god dag for journalistikken. Den er diskreditert mange nok ganger i et nyhetsdøgn ellers. Nå er i hvert fall en løgn avkledd som sannhet, igjen. Det gir et slags håp, om ikke annet.

Gledelig hanukka. God jul. Begge deler handler om håp…

I tillegg er det klokt å legge fredsprisvinner Elie Wiesels lakoniske sannhet på minnet:

“Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.”