Om hat, frykt og giftbegeret til Mona Levin - og fenomenet Barack Obama

Jeg resignerer i debatten rundt staten Israels krigståke i Midtøsten. Mona Levin mener åpenbart at det er tåka fra Auschwitz vi nok en gang skal tulles inn i. Slik at kun en side har rett, og at alle andre tar grunnleggende feil. Og så blir jødene brent i gasskamre, igjen.

Da får vi nøyaktig dette hun anklager meg og alle kritikere av staten Israel. Hun føler frykt, som gir henne dette hat til å gyve løs på motdebattanter, og så er vi i gang. Selv her i Norge. 

Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke synke så lavt. Da heller velger jeg stillheten, til det blåser over, for denne gang. Jeg aksepterer ikke at mine kritiske kommentarer blir tolket til å være Adolf Eichmanns politiske testamente. I slik kritisk tenkning, har alle parter tapt. Dette er meningsterror, sensur og diktatur opp i mente! Dessverre.

Kjetil Lismoen har en ettertenksom artikkel om boikott og israelske filmarbeidere i Aftenposten i går. Denne går til hjertet av det jeg funderte over i mitt tidligere blogginnlegg, der jeg tenkte høyt rundt Erik Hillestads artikkeloppfordring til kulturell boikott av Israel i Aftenposten. Jeg mener det er en grunn til ettertanke fordi Lismoen argumenterer i samme retning som meg. Poenget må være at de krefter som vil vikle Israel ut av skyttergravene, de vil også bli boikottet. Dette virker mot sin hensikt, dersom de stemmer som er viktige i å få de demokratiske kreftene opp og stå i Israel, er de stemmer som stenges ute. De må løftes opp og fram. Filmen Vals med Bashir (Ari Folman, 2008) har snart premiere i Norge, og er en animasjonsfilm jeg absolutt vil få med meg. Den er et lite bidrag i den retningen jeg håper å kunne gå!

Israel har trukket sine styrker ut av Gaza. Verden har fått de første inntrykkene av hvilke ødeleggelser militærmakten har begått. Det er til å grine av, selv om TV er et filter som skyver vannviddet litt på avstand. Endelig skal de rette organer granske, for en gangs skyld, hva slags faenskap de israelske styrkene har latt regne over Gaza! Det er pinadø ikke en dag for tidlig!!!

Reportasjene fra Gaza hevder alle som en at Hamas er mer styrket enn noensinne. Den assymetriske tankegangen til israelske politikere holder kanskje stikk, når de kanskje ønsker en ytterligere pervertering av hatet og det politiske klimaet. Da får man nøyaktig, slik Mona Levin får i bøtter og spann, den ganske andre reaksjonen enn tilsiktet. Nå er det små antydninger til at Hamas er blitt så styrket at all kritikk forstummer. Hvem faen tjente en dritt på det? Jo, de ultrakonservative i Israel, som er like antisemittiske som noen kritikere av staten Israel og de som støtter Hamas’ militante linje.

Min tidligere kollega i Dagningen og journalist i Gudbrandsdølen Dagningen, Per Ivar Henriksbø, påpeker i Aftenpostens debattsider i dag at jøder er ikke de eneste semittene. Ser man det, Mona Levin! Nå er Pandoras eske åpnet og ute av kontroll, igjen…

Et gledens budskap er det at Barack Obama ble innsatt som USAs 44. president på tirsdag 20. januar i år. Jeg er fundamentalt uenig med alle dem, som tror at det stilles for store forventninger til ham. Han har nemlig ikke lovet spesielt mye, annet enn at det skal bli et blodslit å få orden i sysakene. 

Dette er hans enkle politiske tese: Yes, we can – ja, vi kan. Ikke Obama alene, men oss alle. Vi må trekke i en og samme retning, med en utstrakt hånd – ikke en knyttet neve. Hans innsettelsestale er en av de skarpsindigste jeg har hørt og sett. Og midt i hans budskap om vennskap og en åpen hånd, hadde han også et poeng det er klokt å vektlegge i Midtøsten og Israel: Politikerne blir målt på de tingene de skaper, ikke på det de har ødelagt. Det kaller jeg reine ord for penga! Go OBAMA!!!

Det kom noen tårer mens jeg fulgte innsettelsen av Obama. Dette er virkeliggjørelsen av det jeg har drømt om, men aldri – ALDRI! – har turt å snakke høyt om. Dette bykset inn i historien, som Obama tok på tirsdag, det er den gledeligste hendelsen på årtier.

Journalistene rapporterte fra gratiskonserten på søndag og folkevandringen til innsettelsen på tirsdag, og viste til at det var usedvanlig mange barn og unge i følge med sine foreldre/foresatte. Dette ble poengtert som noe aldeles uvanlig. Hipp, hipp hurra!

Da er vi sannelig kommet til et punkt jeg knapt har drømt om. Da har folk fattet mot og tatt budskapet i Obamas kampanje! Det alene er verdt mer enn en skvett med tårer.

Men å se dette folkehavet, med den tredjedelen av USA, som alltid har trodd at de skulle bli stående på gangen og på vent - nei, det er det absolutte høydepunktet i mitt liv. Og inne i mellom disse sterke og flotte og vakre bildene, så steg en følelse jeg ikke har kjent på 30 år: Jeg vil reise til USA! Jeg simpelthen må dit!!!

Jeg vil og jeg skal ta min pilgrimsreise, som så mange før meg. PInadø! Og det er deilig å kunne like USA igjen. Det har vært et savn i alt for mange år, dessverre. Jeg har bare ikke enset dette savnet. Til det har for mye trist og leit stått i mellom. Men gjen har dette kontinentet til og med fått igjen noe av myten eller eimen om det forjettede…

Snakk om paradigmeskifte! For meg. Og kanskje for en hel verden? Det hadde fanden tute vært no’.

I skyggen av det som skulle skje

Dagbladets Magasinet har hatt en artikkel på trykk om forhistorien til opprettelsen av staten Israel. Det kan være uhyre interessant lesning, dersom man samtidig sammenholder argumentasjonen til dagens politiske elite i Israel og den såkalte krigen mot Hamas. 

Jeg har dels kjent til denne delen av historien lenge, men slett ikke så detaljert som i denne artikkelen. I tillegg løper alle, som pirker i forhistorien, risikoen å bli kalt antisemitt – når denne siden nevnes. Holocaust er en mye mer relevant innfallsvinkel for de fleste pro-israelske fortellingene enn de tidlige aktivistenes svært ransakelige veier. 

Dette er lesning til ettertanke, når vi vet hvordan Israel hele tiden henviser til arabernes og palestinernes terror, et begrep som i grunnen  gir lite vett og forstand i Midtøsten. Snarere er det på norsk terskel mer adekvat å henvise til filmen om Max Manus. Den viser hvordan all debatt rundt en to-statlig akse i Midtøsten, er like meningsløs som at den norske motstanden skulle vært en stat i staten, i kampen mot tyskerne i Norge.

For to dager siden ankom legene Mads Gilbert og Eirik Fosse Gardermoen og Norge. Der holdt de pressekonferanse. Dels på norsk og dels på engelsk. Så farlige var de blitt for resten av verden at den fikk sine fortellinger inne på Gaza gjennom to hardarbeidende leger - fordi Israel la et kommunikativt lokk over hele Gaza, ved å holde media ute. Gilbert hevdet at hans mobil etter hvert må ha blitt jammet, for han fikk etter en tid ikke signaler. Slik gjorde Israel sin kanskje største brøle. Da måtte Fosse tre inn i rollen som observatør. Da falt selvsagt kritikken mot Gilbert som en stein. Og han sa at:

- Jeg har ikke bedt om denne rollen. Det er Israel som gjorde meg til den jeg var inne i Gaza by.

Man skulle tro at dette sludderet om skjev kildebruk sluttet? Gilbert redegjorde for hvem de to legene er, i kraft av sine professorater. Dekjenner bedre enn de fleste problemer knyttet til objektivitet og kravet til sannferdighet i sine beviser, ikke minst i forhold til sin medisinske forskning og doktoravhandlinger. De er de fremste uttrykk for at de har bestått prøven før, og kritisk tenkning er nettopp denne typen spørsmål de har kesamener i - fra før.

Gilbert hadde i tillegg et lite hjertesukk. Det er kanskje ikke er noe stort poeng, men i denne ulidelig lange lidelseshistorien kunne altså Gilbert gi en forklaring på sitt engasjement. Han sa det slik:

– Jeg har vært i Midtøsten på solidaritetsarbeid siden 1967. Den første turen var til Israel, til støtte for dem. Slik oppsto mitt engasjement for palestinerne.

Dette kaller jeg reine ord for penga! Gilbert er, slik dette vannvittige krigsmaskineriet nå er innrettet, et produkt av den galskapen. Han er ingen tilhenger av Hamas per se, vil jeg tro. Han er imidlertid - i likhet med alt for mange andre - et resultat av en høyrevridd ekstremisme innad i Israel. Det er denne politikken som vi i Vesten kritiserer. 

Dessverre er det magre kår for annerledes tenkende i Israel, akkurat nå. Men vi må aldri glemme at den krigsmaskinen, som snart har knust Gaza til pukk og grus, den er en tung aktør innad i Israel, akkurat nå. Det kommer tider etter dette! Glem ikke dette, tross at hatet rir Midtøsten mer enn noen sinne.

En av kulturlivet stillferdigste og triveligste menn, Erik Hillestad, skrev i Aftenposten i går. Her utdyper leder av Kirkelig kulturverksted hvorfor det kan bli nødvendig med en kulturell boikott av Israel. Altså at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal ha noen offisiell utveksling med Israel eller israelske kunstnere.

Jeg er skeptisk til boikott, selv om jeg mange ganger har vært med på å oppfordre til dem. Hillestad fører en plausibel argumentasjon, sett i lys av kulturboikotten av Sør-Afrika. Det var en aksjon, som til sist, ble en seier. Fortsatt er jeg ikke aldeles sikker på om boikott er svaret i forhold til Israel. Nettopp innen kulturlivet eksisterer kanskje de klareste og mest iøynefallende kritikerne av autokratiet og/eller oligopolet i Israel. Disse stemmene vil jeg slett i forstumme. Og jeg frykter at de vil vende seg mot oss, dersom vi går til boikott. Derfor er det viktig at grunnlaget for boikotten blir debattert, innen kulturlivet ,før den settes ut i livet.

Jeg var en varm forkjemper av boikott mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Jeg har fortsatt min holdning intakt, for det tankes ikke på Shell, den dag i dag. Blant annet er jeg meget tilfreds med at Menkerud på Søre Ål nå blir Statoil-stasjon. Det er den første stasjonen jeg kommer til, på min vei nordover til Lillehammer. I tillegg får jeg rabatt fordi jeg er Coop-medlem, som har avtale med nettopp Statoil.

Ikke dumt. Miljøvennlig er det, også! Det har hendt at den som venter på noe godt, den venter ei forgjeves. I spørsmålet om Midtøsten er jeg fortsatt sterkt troende. Jeg tror det en dag vil bli fred i Midtøsten. Jeg har ikke noe annet alternativ, helt enkelt.!

På grunn av Franco ble mitt besøk av Spania ikke noe av før i 1999. Slik er det også at jeg aldri har vært inne i USA, på grunn av Reagan, ettersom jeg lovte en utvekslingstudent at jeg ikke skulle besøke hennes hjemland før han var ute av det Hvite Hus.

Joda, det svir å ha et politisk engasjement. For meg, en jazzidiot av det fremste merket, har dette kostet svært mye. Men jeg vil ikke si at dette har fått meg til å vakle i troen på at boikott er et middel. Men jeg har vel ikke all verdens tro å gå på, dersom den ikke får slagkraft. Som forbruker har jeg vel egentlig ingen personlig historie før Sabra og Shatila i 1982, men det har altså aldri blitt handlet israelske produkter for min del. Visse ting gjør jeg av egen fri vilje.

Hillestads artikkel er imidlertid til skikkelig ettertanke. Bruk den sjansen til å reflektere først, om ikke annet. Jeg er fortsatt i tenkeboksen.

Merci beacoup, monsieur Berri!

Der Spiegel melder på sine nettsider at den franske filmregissøren Claude Berri er død, i en alder av 74 år i Paris. Ingen høy alder, riktig nok – men heller ingen ungsau, som nå har forlatt oss.

Meg har Berri moret med en rekke filmer. De mest kjente er kanskje hans filmatiseringer av Marcel Pagnols enestående litterære verk om Provence, altså filmene om Jean de Florette og Manon og kilden (1986). Noe for den kresne filmelsker, begge de to. FRansk films første-elsker, Yves Montand, briljerer - som Le Papet/Cesar Soubeyran - i en av sine siste, store roller! Parbleu, for noen filmer…

For de ungdommelige med overflod av testosteron er jo scenen  Manon og kilden, der Manon (Emmanuelle Béart) bader i Evas drakt, blant de mest pirrende og dirrende scener i fransk film. Jeg kan ikke si annet enn at jeg lider sammen med Daniel Auteuil i karakteren som Ugolin.

Barn i alle aldre gledet Berri ved å produsere min barndoms store latterdør, Goscinny & Uderzos udødelige Asterix og Obelix møter Kleopatra (2002), med Gérard Depardieu i en meget romslig utgave av seg selv som Obelix. Kanskje ikke noen innertier imot den animerte versjonen, som jeg var på Lillehammer kinoog så sammen emd en barndomsvenn og hans far. Faren lo faktisk mer enn oss ungene!

Hele hans kunstneriske arbeid innen filmen er for øvrig grundig dokumentert her. Der framkommer alle vita om at en av fransk filmkunst fremste arbeidere er gått ut av tiden.

Merci beacoup par votre trés amusante filmes, monsieur Berri!!!

Takk for innsatsen!!!

I dag kom legene Mads Gilbert og Erik Fosse over grensen inn til Egypt. De har jobbet på spreng siden romjulen inne i Gaza by, for organisasjonen Norwac, med å redde liv blant sivile palestinere.

Dagsavisen oppsummerer slik, ved å hevde at de to modige legene ble en solid strek i regningen for Israels opprinelige plan, om en total mørklegging av sine operasjoner på Gaza-stripen. All informasjon ut av Gaza skulle være hermetisk lukket, hadde det ikke vært for de to modige menn fra Norge. Dette er jeg langt på vei helt enig i.

Samme avis bringer en kommentar “Sitrondrops og sensur” av Anders Heger om partiformann Siv Jensen utbrudd qva Fosses og Gilberts rapporter fra en sønderskutt by og dets krigsofre. Her settes Jensen i skammekroken, for n’te gang. Jeg tror det hjelper lite. Hun virker vaksinert mot vett, og konstant utsatt for løsgjengerloven i sitt politiske hat til alt hun ikke mener tåler dagens lys. I de fleste tilfellene er det Siv Jensens fortjeneste at hun uttaler seg med den største sikkerhet om ting hun ikke har greie på. Det eneste hun klarer å skjule, er sin komplette ignorans. Men dama er slu! Ingen tvil om annet. Hun klarer til og med å få arbeiderklassen til å fatte mot og interesse for all den politikk som ikke er i dens interesser.

Siv jensen er et politisk dyr, Det interessante er at hun selv er imot det mennesket hun selv er blitt, et partipolitisk produkt uten den ringeste greie på vanlige folks liv eller praktisk arbeid. Det artige er at folk forsvarer henne, når hun blir møtt med slike holdninger som meg, til tross for at alle vet at det er sant. Så spinngale er nordmenn:-P

Det lyser engasjement av begge legene, Mads  Gilbert og Erik Fosse. Til å begynne med var Gilbert den toneangivende. Men han er slett ikke noe ubeskrevet blad på den ytterste venstrefløyen i norsk politikk. Dette fikk selvsagt Siv Jensen til å gå i strupen på Gilbert. Reaksjonen ble at Erik Fosse tok rapporteringen, i stedet for Gilbert. Da sank jo Jensens argument, som et komplott mot Israel, som ei synkemine i Dimona. Akkja. Billigere poeng enn dette, kan umulig være mindre tydelig enn fosforlysene til israelske helikoptere.

Det står til begge legers ære at de snakket lavmælt og direkte om sine opplevelser. Erik Fosse har hevdet på flere TV-kanaler i kveld at “han er forpliktet til å rapportere”. Så vet vi det! Til neste gang!

For det blir alltid en neste gang. Nå er to nye leger på vei inn til Gaza by for å erstatte Gilbert og Fosse. Lykke til! Det trengs.

Nå meldes det imidlertid at israelerne nærmer seg slutten. Nå settes alle kluter til, innen verdensopinionen velter hele staten…

Mon tro de har ødelagt nok? Og hva om vi denne gangen gjør som de allierte etter krigen, og krever erstatninger fra Israel? De er jo ansvarlige. De er til og med satt til å passe på palestinere, når de tross alt okkuperer. Det er noe som heter Folkeretten og Geneve-konvesjonen. Selv FN har luktet lunta! ENDELIG!!!

Berliner Zeitung forteller at denne helgen har det vært markering av den 90. dødsdagen for Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i Berlin. Det markeres med at folk legger ned røde nelliker på et minnesmerke. Gravene deres ble selvsagt rasert under Nazi-Tyskland. I DDR-tiden var imidlertid dette det nærmeste man kom en proletær høytidsdag.

Nå for tiden er det mest en dag man søker å liste seg forbi, men det hevdes at 90.000 var tilstede i køen inn på Minnesmerket for sosialistene i Fridrichsfelde. Etterpå var det selvsagt demonstrasjon, der arrangørene hevder at 10.000 deltok. En av plakatene var til støtte for palestinernes triste skjebne på Gaza. Der trekkes samme parallel, som jeg selv har pekt på, om at israelernes skamplett i historien har sitt sidestykke i skjebnen i Warzawaghettoen.

Så vet vi det. Jeg antar at spesielt tyskerne skulle ha eksklusiv innsikt i å ha greie på den saken…

Idioter og isolasjonisme

Ingenting opprører meg mer enn fredsdemonstranter som oppfører seg som pøbel. Det finnes i mine øyne ingen aksept for slikt! Dagbladet rapporterer om helt uakseptable opptøyer. Det tjener ikke fredssaken en dritt.

Vel er det slik som Elie Wiesel har poengtert:

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Likevel er det meningsløst når en meningsytring ikke blir tolerert av en annen, slik som i Oslo i går kveld. Dette ble overtydelig demonstrert, ved at noen motdemonstranter til Israel for freds demonstrasjon, endte med at en eldre mann ble slått ned. Det blir aldri annet enn idioti å stå der med en håndplakat, som maner partene i Midtøsten til å ta til vettet, når man så eklatant beviser at en ikke eier bedre egenskaper selv. Norsk presse og TV2 Nyhetskanalens dramaturgi hjalp ikke mye, for å roe gemyttene. Snarere tvert imot.

Det hat som har blusset opp i Midtøsten, det vil med tyngdekraftens lovmessighet også blir vårt, dersom vi lar slikt stå ukommentert og dundrende avvist. Jeg blir faktisk sinna. Og her er min avskyresolusjon. Det er jo slikt man driver med, i den mobben – avskyresolusjoner!

Manfred Gerstenfeld var selvsagt ikke fornøyd med Aftenpostens journalist Per A. Christensens og hans forsøk på å besvare og moderere Gerstenfelds bok om antisemittisme. I går svarte Gerstenfeld på tiltale i papiravisen.

Selv skrev jeg om dette 29. desember i fjor i denne bloggen.

Gerstenfeld vil slett ikke ha det på seg at han har bedrevet uredelig kildekritikk og utelukkende ridd sin framstilling etter sammenfall i påstander, premisser og konklusjon. Norge er og blir et antisemittisk land. Punktum.

Selv redegjorde jeg for hvorfor jeg frykter at jeg pr. definisjon er antisemitt. Det var etter mor Nille-prinsippet, nedfelt i Holbergs Erasmus Montanus – en såkalt syllogisme med farlige implikasjoner. Christensens poeng var vel av samme oppfatning, selv om han diskuterte på et langt annet grunnlag enn meg; skarpsindig og poengtert. Mitt poeng er at når Gerstenfeld uforholdsmessig enkelt kaller  “den antisemittiske og antiisraelske gift som gjennomsyrer deler av Norges elite”, sprenger han åpne dører.

I mitt arme syndige liv har jeg strevd med mitt forhold til Israel. Det er med dette, som med mitt forhold til Dagbladet; de gjør det begge så innmari vanskelig å elske. Jeg vil staten Israel det beste her i livet. Jeg har forsøkt å relativisere, forklare og insistere på Israels rett til å eksistere. Jeg har selv opplevd indoktrinering, til og med – til fordel for staten Israel.

Historien er slik at jeg påbegynte grunnskolen i 1969. Blant de mange fromme elementer i den utdannelsen, så var kristentro, FN og staten Israel høye idealer og profilerte saker. Jeg kunne datoen for FN-dagen og FNs menneskerettighetserklæring utenat, allerede etter to år. Den kristne tro var vedvarende tilstede i alle mine år på skolen, selv etter at jeg meldte meg ut av statskirken. Sånn sett lærte jeg mye, mye mer enn jeg trengte. Og jeg vil si at mye var rein indoktrinering.

Midtøstens konflikter var til stadighet et tilbakevendende fenomen i samfunnskunnskap. Jeg kan ikke huske annet enn at det israelske perspektivet sto fremst i pedagogenes framstilling. Jeg hadde endog på ungdomsskolen en klasseforstander og lærer i samfunnsfag, som tok seg bryet med å lese Herman Sachnowitz bok Det angår også deg høyt for oss. Det var kort tid før TV-serien Holocaust gikk på norsk fjernsyn, den serien som fikk verden og i særdeleshet Tyskland til åpne øynene for fortidens utrydningsleire.

Mitt forhold til Israel var genuint pro-israelsk. Alltid. Punktum.

Men det første anstøt til en kritisk tanke, det sørget sannelig staten Israel for selv. Det holder med å nevne datoen for svært mange nordmenn. Jeg snakker om 21. juli 1973. Jeg er uheldigvis født og oppvokst på Lillehammer. Jeg husker Mossads feilslåtte mordertokt, som endte med at en marrokaneren Ahmed Bouchiki  ble skutt ned og drept på åpen gate i min hjemby. Den dag i dag kan hvem som helst gå opp i bydelen Nybu, og kjenne på kulehull i en av blokkene.

Vi snakker altså om at den første og mest bestialske terror begått på norsk jord. Den ble begått av en vennligsinnet stat. Intet land har kanskje vært en varmere tilhenger av staten Israel enn Norge. Nordmannen og tidligere utenriksminister og statsminister, Trygve LIe, deltok avgjørende i å presse fram et vedtak i FN, slik at staten ble opprettet i 1948. Og det holder egentlig med å poengtere at uten Norge, ville Israel ikke vært en atom-makt.

Kanskje er dette grunnen til at Israels sterkeste støttespillere blir så opprørt i dag? Ingenting er så vanskelig som å tape ansikt. Men fra min kristendomskunnskap har jeg lært at den man elsker, tukter man.

Når så en regissør skulle gi Israels hevnaksjon, etter det helt uakseptable i Svart September et menneskelig ansikt i filmen München (2005), så velger Steven Spielberg å lage en film der hendelsen på Lillehamemr ikke er med. Dette er like uredelig, som kanskje Gerstenfeld er det motsatte, men å hevde at Lillehammer ikke er utelatt på grunn av en henvisning på filmplakater – ja, det er patetisk og genuin historieforfalskning. Da bryr jeg meg mindre med filmens egenskaper og kvalitet, rett og slett fordi hele prosjektet er feilslått. Og det er lett å falle for det grepet å påpeke at Speilberg er jøde. Rett og slett fordi at det er denne apologi, altså relativismens egentlige substans, som her kommer til orde. Slik Israel hele tiden vil fremme det antisemittiske enn å diskutere sak, når debattene surner for israelske hauker i politikken.

Gerstenfelds argumenter har en aura av moral og hat, mest mot den norske venstre-intellektuelle eliten. Der har jeg vel hørt hjemme, lenge. Jeg kjenner mange som har hatt det som meg. Vi har både et problem med å kalle oss venstre-intellektuelle og anerkjenne begrepet elite. Men vi er svært opptatt av rettferdighet, likeverd og solidaritet. Og staten Israel har med årene blitt en sak, et tilfelle, et kasus – med eller uten elitære betraktninger. For utenforstående er det komplett umulig å forstå vår flate struktur, et klasseløst samfunn som skal og må inkludere alle. Kall det gjerne en alltruisme, som riktig nok står under press, dels fordi Gerstenfelds varmeste forkjempere ønsker dette.

Gerstenfeld kommer imidlertid ikke unna at kritikken mot staten Israel har hardnet. Dette skyldes slett ikke at antisemittismen har økt markant i det norske folk og samfunnet. Det er positivt feil. Det er mer Israels utenrikspolitikk som har stivnet. Det er Israels isolasjonisme som er feilslått. Denne alenegangen kan en stormakt som USA bevilge seg, dog ikke til evig tid. Det samme synes nå å være Israels tilfelle, tross at staten har fått mange muligheter til å gjøre det motsatte.

Blant mange episoder gjennom årene, så ble massakrene i Sabra og Shatila i 1982 en øyeåpner. Dette snudde mye av verdens opinion, fra å være udelt på Israels side i konflikten, til en tiltakende skepsis. Staten Israel kan ikke lastes direkte, men kun for at israelske tropper ga druserne fritt leide inn i de plaestinske flyktningeleirene av hærsjef Ariel Sharon. Myrderiene var og er et folkemord. En menneskerettighetsgruppe i Belgia har forgjeves forsøkt å få Ariel Sharon stevnet for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, for sin medvirkning og for at han uten opphold ikke stoppet slaktingen av uskyldige kvinner, barn og eldre.

Om hundre år er allting glemt, skrev forfatter Knut Hamsun. Selv der mener jeg Nobelrpisvinneren tok fordi det tar mye kortere tid. Vi har et folkelig uttrykk i Norge. Det hevder at det tar to generasjoner å bygge det en generasjon river ned. I 2008 feiret Israel sitt 60-årsjubileum. Det ble et jubileum, som mer enn noe annet, viste hvor raskt opinionen kunne snu. Altså hvordan møysommelig nasjonsbygging nå har vendt seg mot seg selv.

Poenget mitt er at vi i dag snakker om en autokratisk israelsk stat, kanskje også en autoritær stat. Mye taler for at staten Israel er blitt sin aller verste fiende, og at statens varmeste forkjempere og motstandere har en helt annen politisk agenda enn det store, store flertall. Dette har DAniel Barenboim advart mot i The Guardian 1. januar i år. Avraham Burg har, slik har forstått en omtale, advart mot den samme politiske linjen.

Det er ikke til å komme fra at Gaza er okkupert. Vatikanet sendte i går ut en pressemelding om at Gaza er en konsentrasjonsleir. Så langt måtte man altså gå, innen FN tok til vettet og kom fram til en resolusjon i natt – riktig nok fordi USA unnlot å stemme.

I mitt arme, syndige liv har jeg til gode å henvise til Vatikanet i en sak, og må si meg enig. Dette er ualminnelig spesielt, ikke minst modig, fra Vatikanets side. Der i klosteret har man levd med Vatikanstatens lunkne holdning til å avsverge så vel Mussolini som Hitler. Men jeg vedder nesten ørene mine på at den pro-israelske lobbyen vil henvise til Pave Benedicts XVIs sørgelige fortid i Hitlerjugend…

Så feil kan man ta, når den eneste referansen for framtiden er fortidens uhyrligheter. Da ender man, slik historiker A. J. P. Taylor hevdet at dette er som å kjøre etter takspeilet. Ikke rart at man kjører ut i neste sving!

Så enkelt. Så vanskelig!

Bildet er en illustrasjon på at jeg går her og sturer på tunet, og opplever en stillhet og ro jeg gjerne unnet langt flere mennesker i hele verden. Også dette er så enkelt og så vanskelig…