Lir mot slutten

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal fornye abonnementet på denne nettadressen. Det betyr at jeg tror bloggen glir tilbake til sin opprinnelige status - http://www.blogspot.com/storfanden Det vil si at jeg jo vet ikke dette helt sikkert...

Det som er helt sikkert, er at jeg har det travelt nok på mine andre nettsteder: Hjemmesider og nettavis

Begge de to nettstedene beholder jeg, inntil videre. 

Nå er det sol og sommer på Lillehammer. Antakelig blir det mye mer aktivitet på taket fordi jeg både har plantet og så smått malt litt på utemøblene. De var blitt satans møkkete etter vinteren, og ikke minst nesten kremert av sola oppe på taket. Det er en makeløs takterrasse, som jeg dessverre benyttet i liten grad i fjor. Årsaken var at jeg hadde slike smerter, og dermed ble sofaen omtrent det eneste faste punktet i tilværelsen.

Vinteren har vært beinhard her i distriktet. Jeg sliter med å få fart på labbene igjen, etter at jeg så å si ikke var ute av døra fra nyttår og fram til april.

Og var det ikke heftig nok med mine egne plager, så har det vært mye sykdom ellers. Slikt tærer ytterligere på kreftene. Nå får jeg håpe at det blir ro og sindig ettertanke, denne sommeren. Kanskje blir det aggregert litt krefter til høsten og vinteren gjennom det? 

Planer for sommeren er i alle tilfeller vraket. Meningen var at vi skulle kjøre ned og besøke slekta i Tyskland, men dette blir det dessverre ikke noe av. Kanskje det egentlig er tid for å snu kjerra den andre veien, og får sett landet nordafor Dovre. Det er en spennende tanke, men jeg får se.

Først og fremst er det sommer!

Madshus Panorama,

3. juni 2010

Hvem er det som juger nå?

Dagbladet skriver på nett at påstander om organhøsting på sykehus i Israel, er korrekte. Først het det at vestlige medier var antisemittiske. Og ikke minst fordi de brakte slike løgner i sine medier. Nå viser dette seg å være sannhet, og enda mer omfattende enn noen kunne trodd på forhånd. Nyheten er dokumentert av israelsk TV, om ikke annet.

Uhyrligheten er i seg selv frastøtende, selv om det egentlig er et framskritt at organer fra avdøde mennesker kan benyttes til å berike andre og levende mennesker. Verre er det at legene f. eks. limte igjen øyelokkene på de døde, som de hadde  høstet hornihinner på. Smak på selve uttrykket: organhøsting. Det er et uttrykk som i seg selv er motbydelig. Og her bedrives en fordektighet som i sum viser at man har handlet bevisst uetisk og kriminelt.

Det er uhensiktsmessig å etablere et ordskifte med utgangspunkt i palestiner versus israeler, araber versus jøde, i denne saken. Det er bekreftet at det ikke ble foretatt noen egentlig rasemessig sortering, kun hvilken kvalitet det til en hver tid gjeldende organ kunne ha. Gadd vite hvilken blomstrende industri dette ville vært under Adolf Hitlers diktatur, dersom legevitenskapen hadde hatt dagens teknologi og kunnskaper? Det er i grunnen spørsmålet, som kanskje får den jevne israeler til å bråvåkne - til å skjønne at den staten som en gang var et frigjøringsprosjekt, er blitt til et autokratisk samfunn.

Vi hører om slikt fra sak til sak, og er ikke spesifikt for legers uetiske kirurgi i Midtøsten. Vi har gang på gang hørt det samme fra Bosnia, der nyheten fortsatt rubriseres som alternativt løgn eller rykter – aldri som sannhet. Men i denne enkeltstående saken brakte svenske medier en likelydende reportasje for omtrent et par måneder siden. Da ble det framholdt at spesielt Aftonbladet hadde brukt regelrette løgnaktigheter i sin formidling. Det skapte til og med diplomatiske floker mellom Sverige og Israel. Nå innrømmer israelske medier at det største problemet kanskje var og er dem selv!?!

Dette er en trist dag for de stridende partene i Midtøsten. Gang på gang får vi bekreftet at de verste ryktene er sanne - omtrent 20 år etterpå. I samtiden smadres imidlertid slikt som antisemittisme og løgner, og at løgnene framsettes for å skape motsetninger og fordommer om jøder. Underforstått er alltid arabere noen løgnaktige svin da. Derfor har det blitt vanskeligere og vanskeligere å diskutere og kommunisere i et stadig mer hatefullt klima - for hver enkelt sak, for hver enkelt løgn, som blir dokumentert og etablert som sannhet.

Dette er imidlertid en god dag for journalistikken. Den er diskreditert mange nok ganger i et nyhetsdøgn ellers. Nå er i hvert fall en løgn avkledd som sannhet, igjen. Det gir et slags håp, om ikke annet.

Gledelig hanukka. God jul. Begge deler handler om håp…

I tillegg er det klokt å legge fredsprisvinner Elie Wiesels lakoniske sannhet på minnet:

“Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.”

Rasehat og rekyl

Dagbladet på nett viser i dag en karikatur, som har skapt debatt i Nederland. Kilden til karikaturen er Arab European League (AEL). Den viser to personer utenfor Auschwitz, der den ene sier: – Vi må på et eller annet vis lande seks millioner, sier han til venstre. – Jeg tror ikke de var jøder, sier den andre.

Denne karikaturen har fått nederlandske myndigheter til å reagere. I øyeblikket risikerer AEL en bot på 4.700 €, eller omtrent 40.000 norske kroner. I tillegg kan det bli på tale med fengselsdommer.

Muhammed-karikaturene

Karikaturen er en direkte provokasjon i kjølvannet av de såkalte Muhammed-karikaturene, som Jyllandsposten først trykket i Danmark, for siden å bli fulgt opp her hjemme i Magazinet. Begge steder ble det framsatt trusler, sågar drapstrusler mot redaktørene pga. publiseringen. I tilleggg førte det til meget heftige demonstrasjoner i den muslimske verden, som har et strengt påbud om at avbildninger av profeten Muhammed ikke må finne sted. For Norges del ble den norske ambassaden i Damaskus i Syria ramponert.

Så skjer det paradoksale at en hel opinion raste mot de krenkede, og mente det var de som krenket oss. Noen ville til og med ha utenriksminister Jonas Gahr Støres hode på et fat fordi han ikke klart og utvetydig fordømte reaksjonene på Magazinets trykking av Muhammed-karikaturer, umiddelbart etter at reaksjonene kom.

Redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet skapte seg selv et mikrofonstativ i tillegg, da han publiserte karikaturene i sin avis. I alle etterfølgende diskusjoner er han blitt et sannhetsvitne på at ytringsfriheten må være absolutt. Han har til og med levd under politibeskyttelse, og sånn sett blitt et stigmata på hvor nådeløst viktig det er med en fri presse. Trykkingen ble på alle måter så ubekvem at han, i sine mørkeste timer, må ha tenkt at dette skulle han latt være.

Karikaturen til AEL er usmakelig, på Dagbladets direkte spørsmål til Selbekk. Men han mener den likevel ikke må sensureres. Ja, hva annet kan Selbekk si, til tross for at Muhammed-karikaturene aldri var usmakelige, i Selbekks øyne. Da var Selbekk utelukkende klar på at de kunne virke støtende på troende innen islam.

Den jødiske tragedien

Karikaturen til AEL har referanser direkte til det jødiske folkets tragedie i Europa i det 20. århundre. Det vil altså si den organiserte, industrielle utryddelsen av jøder i Europa, som nazi-Tyskland initierte i 1939, og som ved krigens slutt i 1945 betydde at grusomhetene tok livet av ufattelige seks millioner jøder. For å illustrere det sinnsvake , så var dette dobbelt så mange som antall innbyggere i Norge i 1940. Og det stopper jo ikke der. Ytterligere 3 millioner mennesker ble drept i dødsleirene, herunder politiske motstandere, tatere, romfolk og homoseksuelle, osv. Nyere forskning antyder at ufattelige 9 millioner døde i disse leirene.

Dette vet vi dels på grunn av tyskernes grundige regnskaper i dødsleirene,  der det ble industri å drepe alt som ikke passet inn i det 3. riket – Adolf Hitlers vanvittige plan, som ufattelig nok ble satt ut i livet, for og i Europas fremste kulturstat. Selv i dag må en gni seg i øynene, og vantro stille spørsmålet: Hvordan ble dette mulig?

Tja, om dette strides de lærde. Og det verserer mange regnestykker. Eksempelvis var teppebombingen av Dresden i 1945 blant de alliertes mest kritiserte bombetokt. Dette hadde ingen direkte militære mål, annet enn å presse tyskerne til kapitulasjon, der indre by av Dresden ble jevnet med jorden. Selv her har det vært diskusjon om antall døde. Nyere forskning viser at det kan ha dødd langt færre enn antatt.

Det er til og med blitt en tradisjon for høyre-ekstremistiske miljøer å trekke dødstallene i tvil. Det er ikke mer enn et halvt år siden en av de mest prominente holocaust-fornekterne, David Irving, skapte tumulter i Oslo. Han var opprinnelig invitert til Den norske Litteraturfestivalen – Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i mai 2009. Da dette ble kjent for om lag et år siden, skapte dette så høye bølger at den kuntneriske lederen, Stig Sæterbakken, gikk av. Invitasjonen ble trukket tilbake, men briten kom likevel, da TV2 inviterte Irving til å være med i et intervju i Tabloid.

Antall døde forskyver ikke det faktum at Holocaust, som den samlende betegnelsen på den industrielle utryddelsen av jødiske bosetninger i Europa, fant sted. Bilder, skrevne kilder og de makabre funnene de allierte gjorde etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945, er mer enn godt nok dokumentert. Og det er et verkende sår i Europas selvbilde. Det skyldes at tyskerne var ikke alene. Lokale krefter i alle land deltok i massemyrderiene. Selv her i Norge.

Rekyl

Når Muhammed-karikaturene så ugjendrivelig ble tilbakevist som legitime, i forhold til ytringsfriheten i de fleste vestlige land, måtte en også forvente at det kom reaksjoner – ikke bare demontrasjoner. Karikaturen til EAL er usmakelig, ingen tvil om annet. Men den er også en takk for sist fordi den tvinger europeere til å tenke mer grundig over hva Muhammed-karikaturene betydde for de som ble krenket.

Hvis Muhammed-karikaturene ikke var mer enn muslimer måtte tåle i en sekularisert verden, så hva da om man spøkte litt med Holocaust? Vel, dette avstedkom juridiske mottrekk ganske umiddelbart. Og hvorfor det? Fordi dette finnes det lovverk mot. Og EAL kan like umiddelbart inkassere den andre og logiske slutningen: Muslimer kan krenkes, jøder ikke.

Da står vi igjen med det som egentlig ikke burde skje. En spøkefull og leken omgang med noen utenfor ens egen kulturkrets, er med EALs karikatur blitt et vektig argument mot karikaturer og ytringsfrihet. Det var slett ikke meningen. I hvert fall ikke for den som i utgangspunktet lagde Muhammed-karikaturene.

Faktum er at tegningen i utgangspunktet skulle være til et informasjonshefte om islam og muslimer. Det ble et heftig og giftig våpen for noe aldeles helt annet, i et tilspisset internasjonalt klima, der rasehat nok en gang er satt på dagsorden. Denne gangen er jødene beskyttet, muslimer ikke. Eller slik han oppfatningene bli, dersom ingen snart påpeker det idiotisk banale med karikaturer: de er fortegninger eller forvrengninger av virkeligheten.

En karikatur handler aldri om det som blir fortegnet, men de holdningene som ligger bak å fortegne virkeligheten. Vi ler aldri av Charlie Chaplin, vi ler med ham. Vi spøker med våre egne fordommer/feilslutninger/misforståelser, når vi overdriver og tillegger noe utenfor oss selv en mening vi strengt tatt ikke vet eller kan ha noen formening om. Derfor er en karikatur morsom fordi den viser et vrengebilde av oss selv; de som betrakter og ler – ikke det som blir betraktet og ikke ler.

Dersom Muhammed-karikaturene fra første stund hadde blitt presentert i den islamske verden som det idiotiske bildet Vesten har av islam og muslimer, så kunne dette blitt en annen historie. Slik det er nå, der ingen brydde seg om hvordan karikaturene kanskje ble mottatt, så bør det i denne forgiftede atmosfæren være anledning til å si unnskyld – i stedet for å ty til juridiske spissfindigheter. Det som er tapt, vil aldri bli gjenopprettet. Den islamske verdens respekt for våre frihetsidealer har fått en betydelig knekk, helt enkelt.

Våre frihetsidealer ble holdt fram som mye bedre enn de idealene man hadde i islamske kulturer, da amerikanerne etter 11. september 2001 gikk til angrep på Taliban og Afghanistan samme høst. Eller invasjonen i Irak i 2003. Alt har skjedd i våre friheters navn.

Demokrati, frihet, likhet og solidaritet er grundig satt på prøve, når vi på åttende året fører krig mot en av verdens minst utviklede land i Afghanistan, og så langt ser ut til å tape. Eller at frigjøringen av Irak fra Saddam Husseins diktatur, i prinsippet ble en Pandoras eske, for de allierte styrkene som i dag sliter med å tilbakeføre det irakske samfunnet til et sivilt liv. Eller Pakistans kamp mot opprørere i Wasiristan. Og at verdens eneste supermakt USA har problemer med å avvikle en folkerettsstridig fangeleir på Cuba, til tross for at fangene har vært internert i årevis og likevel ikke får friheten tilbake.

Det har vært kritiske røster til de ulykkene som har truffet alle andre enn oss selv. De ble ikke lyttet til. Det bisarre er imidlertid at noen spøkefulle tegninger var alt som skulle til, for at vi skulle sitte igjen med skjegget i postkassa.

Trasig, trist og meget strevsomt

Topp-politiker Bjarne-Håkon Hanssen har vært i vinden som aldri før. Først ble det kjent at han går direkte fra jobben som statsråd til PR-byrået First House. I et eksklusivt intervju med i dagens VG vedgår Hanssen at han forlater kona, etter å ha innledet et forhold til en kollega i Helse- og Omsorgsdepartementet.

Det er for så vidt irrelevant at familielivet til Bjarne Håkon Hanssen er i krise. Han har imidlertid noen betraktninger som er journalistisk interessante. I intervjuet med VG sier Hanssen at noen bevisst har lekket opplysninger om hans familieliv til norske medier. Han velger derfor å snakke ut i dagens VG.

Det er alvorlig at norske medier benyttes som pressmiddel eller til regelrett hevnakt. Ikke noe nytt i det, men like fullt forstemmende at noen ser seg tjent med en slik oppførsel. Dette er den triste siden ved å få et litt for kjent fjes i Norge i dag. En må regne med å få barbert haka - om en stikker den fram.

Spørsmålet er om vi som storsamfunnet har noe med hva som skjer innad i Hanssens familie? Det svaret sier seg selv! Offentligheten har ikke et pip med hvilken hodepute Hanssen våkner opp ved, dersom det ikke var for at saken er mer pikant enn som så. Forholdet til underdirektør Inger Mette Nilstad i Helse- og omsorgsdepartementet er ikke utelukkende en flørt på kontoret. Det er også et forhold mellom en overordnet og en ansatt.

Slikt er kilent, men slett ikke uvanlig. Hvem har ikke hatt et godt øye til en kollega en gang? Problemet er aller størst for underdirektør Nilstad. Hun fortsetter jo i departementet, og får nå muligens sin autoritet satt på prøve. Dette er ganske sikkert uriktig – dog uunngåelig.

Det mest kompliserte er ute av verden med dagens intervju i VG. Det er imidlertid et par uker forsinket, i forhold til Hanssens tjenestetid som statsråd. Hvorvidt dette kompliserer vennskapet til Jens Stoltenberg, er uvisst. Men det befester et inntrykk av at Hanssen har levd under et umenneskelig press.

For det meste er dette presset selvvalgte øvelser. Det reiser likevel et spørsmål om dagens medievirkelighet er et hakk for tøft – selv for hardbarka politikere? Til det spørsmålet er det ingen opplagte svar. Det kan anføres at kjendiseriet har antatt en intimitet som kanskje er i meste laget. Først og sist er dette et spørsmål om hvem som trykker slikt? Og dernest hvem som gleser disse kjendisreportasjene.

Problemet er ikke begrenset til Se & Hør eller ukeblader alene. Alle trykte medier har slike offentlige botsøvelser, fra tid til annen. Denne gangen er det VG. Neste gang kan det like gjerne være Aftenposten, der det ofte kan synes som om det går en usynlig grense ved Drøbaksundet eller Svinesund. Jeg tenker på for eksempel Frankrikes president Nicholas Sarkozy, hans eminente plunder med slekt og elskerinner. Eller hva med Bill Clintons skyhøye sigarføring på slutten av 1990-tallet.

Et glimrende eksempel finnes papirutgaven for Aftenposten i går, som skriver om Alex Schulman, en av Sveriges mest kjente bloggere. Han gikk i seg selv, og likte ikke det han så. Derfor la han ned bloggen, og skrev bok om savnet etter sin avdøde far.

Begge deler til bravur fra journalistkolleger. I tillegg har Schulmann ikke gitt opp bloggesfæren. I dag skriver han om å være pappa til datteren Charlie i Aftonbladet. Og han reiser Sverige rundt og leser fra boken sin.

Det er altså bare en knivsodd som skiller Hanssens historie med Schulman. Schulmans historie er relevant, bevares. Men er Hanssens historie like relevant? Tvilsomt. Men man får stagget dem som kvitrer i Hanssens umiddelbare nærhet om familielivet. Det skal VG ha.

Sannsynligheten taler for at en hver avis i Norge ville ha vendt kappen, for å få Hanssens historie eksklusivt. Den forteller om et menneske, som midt oppe i en omskiftelig tid han selv har hatt regien på, så har han falt for en kollega. Mer er det ikke. Men fordi dette skjer på en tid, da Hanssens karakter diskuteres i forbindelse med arbeidsforholdet i First House, gir det selvsagt et vidåpent blikk inn i hvordan Hanssen kunne tråkle det til for seg selv.

Det kan umulig være lett å være Bjarne-Håkon Hanssen i disse dager. Det kan heller ikke være lett å være redaktør i denne saken. Skal, skal ikke – er et tungtveiende ansvar, der det opplagt ikke finnes noen fasit.

Først må Hanssen få et solid tak over hodet. Så får vi håpe han finner fast grunn. Og det er snublende nær å sitere Arne Paasche Aaasen:

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Ja, si det…

I tillegg er det et betimelig spørsmål: Selger man flere aviser med slike historier? Kanskje. Men aller fremst er det slik at folk kjøper avisene av helt andre grunner enn forsidene. Den kan ha en viss påvirkning. Spørsmålet er bare om det er denne typen artikler som selger, eller om de andre forsidene var så kjedelige at folk likevel gikk for VG i dag. Se, det er ikke like enkelt å si noe vesentlig om.

Semantikk og samfunnsmoral

Verdens Gang skriver på nett at tidligere statsråd, Bjarne Håkon Hanssen, risikerer en bot på en halv million kroner fordi han ikke har søkt Karanteneutvalget i tide. Dette har sitt utgangspunkt i at Hanssen går direkte fra statsrådsstolen til en meget høyt lønnet stilling i et rådgivningsselskap, First House.

Nå skal det ikke underslås at denne saken var aktuell allerede mens Hanssen fortsatt var statsråd. Han hadde signalisert i sommer at han ville ut av politikken. Og ikke lenge etter ble planene kjent om hans paner, sammen med andre ansatte i Stoltenberg II-regjeringen, ville starte innen rådgivning. Det vi også kaller lobby-virksomhet i politiske kretser, eller innside-handel på børsspråk. I andre kulturer kaller man en spade for en spade, og da heter det korrupsjon.

La det være sagt: Hanssen fortjener sin lønn. Det er hans arbeidsgiver som egentlig har et problem. Og i videre forstand er det vi som samfunn, som har et problem. Vi har bare ikke fått dette nært nok inn på oss. Ennå. Eller har vi det?

Karanteneutvalget er opprettet nettopp for å forhindre at slike situasjoner skal oppstå. Det kom som en reaksjon på at flere og flere topp-politikere i Norge tok meget godt betalte jobber, for å drive lobby-virksomhet, som er dets rette og vesentligste navn – i USA. Der fenomenet kommer fra. Og der næringslivet lenge har drevet slik virksomhet. Og der lovgivning om karantene har vært et proforma fenomen lenge.

Målet til Karanteneutvalget er at de politikere, som driver med rådgivning, skal være forhindret fra å ta slike stillinger umiddelbart etter at de har gått ut av politikken. De settes i praksis i karantene i seks måneder. Men dette er egentlig å sette hele spørsmålet på hodet, og i praksis innføre et yrkesforbud. Noe som i seg selv er enda mer problematisk.

Grunnen til at Bjarne Håkon Hanssen har havnet i heisen, det er saktens hans politiske ståsted og troverdighet. Lenge gikk han for å være Stoltenbergs sterkeste kort. Nå har han fått rollen som Regjeringens Brutus. Han dolker hele det sosialdemokratiske alternativet om samfunnsansvar og –moral i ryggen, når han nå går til ulvene.

Men det er ansettelsen av Hanssen som er problematisk, ikke det faktum at han har fått seg en jobb. På lik linje med tidligere parti-konge Carl Ivar Hagen i Fremskrittspartiet, er de begge svært kompetente for sine arbeidsgiveres mål og interesse. Og det er her samfunnet må ta et grep. I stedet for å skape et yrkesforbud, må det komme kjørereregler for de selskaper som ansetter slike konsulenter. Hva om det ble innført karantene for disse selskapene? Dette ville umiddelbart fjernet det første problemet om at politikerne går direkte fra sauflokken til ulvene.

En kan alltid innvende at dette vil utelukke de selskapene, som kanskje gir de beste rådene. Men enten må vi få slutt på at noen kommer letter til bords, eller så må vi resignere. Den enkelte har selvsagt et personlig ansvar og moral, men dette er ikke til hinder for at vi vil få overtramp. Ei heller skiftere poltikere hode etter et halvt år. Det må være mer konsistent at de selskapene, som kynisk ansetter topp-politikerne for å oppnå fordeler, er de som har mest å tape på en skjerpelse på dette mivået. Da får vi hverken det ene eller det andre.

Spørsmålet om politikeres habilitet blir mer og mer kronglete, sånn det er i dag. I skrivende stund er vår nye fiskeriminister, Lisbeth Berg-Hansen, i beit. Hun har sett seg nødt til å fratre i flere saker. Dette er ikke noe problem. Og dt blir aldri noe problem. Dersom hun som statsråd fatter et vedtek, der hun kanskje er part i saken, blir vedtaket ugyldig. Saktens er det et problem dersom forvaltningen over tid bruker mer tid på dette, enn på å få fattet vedtak, men i sum er dette lite kontroversielt. Og det er jo ikke til forvaltningens ugunst at vi har en fiskeriminister som kjenner sitt saksområde på kroppen.

Sagt på en annen måte, kan det ikke være indianeren som lytter ved bakken, vi skal ta. Det må være langt viktigere å ta den flokken som overlister indianeren.

Sannsynligheten tyder på at vi nok ender med semantikk, og ikke en bedre samfunnsmoral. Og at Bjarne Håkon Hanssen ikke er et like godt kort i næringslivet som i politikken. Det finnes en halv million grunner til nettopp det.