Rasehat og rekyl

Dagbladet på nett viser i dag en karikatur, som har skapt debatt i Nederland. Kilden til karikaturen er Arab European League (AEL). Den viser to personer utenfor Auschwitz, der den ene sier: – Vi må på et eller annet vis lande seks millioner, sier han til venstre. – Jeg tror ikke de var jøder, sier den andre.

Denne karikaturen har fått nederlandske myndigheter til å reagere. I øyeblikket risikerer AEL en bot på 4.700 €, eller omtrent 40.000 norske kroner. I tillegg kan det bli på tale med fengselsdommer.

Muhammed-karikaturene

Karikaturen er en direkte provokasjon i kjølvannet av de såkalte Muhammed-karikaturene, som Jyllandsposten først trykket i Danmark, for siden å bli fulgt opp her hjemme i Magazinet. Begge steder ble det framsatt trusler, sågar drapstrusler mot redaktørene pga. publiseringen. I tilleggg førte det til meget heftige demonstrasjoner i den muslimske verden, som har et strengt påbud om at avbildninger av profeten Muhammed ikke må finne sted. For Norges del ble den norske ambassaden i Damaskus i Syria ramponert.

Så skjer det paradoksale at en hel opinion raste mot de krenkede, og mente det var de som krenket oss. Noen ville til og med ha utenriksminister Jonas Gahr Støres hode på et fat fordi han ikke klart og utvetydig fordømte reaksjonene på Magazinets trykking av Muhammed-karikaturer, umiddelbart etter at reaksjonene kom.

Redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet skapte seg selv et mikrofonstativ i tillegg, da han publiserte karikaturene i sin avis. I alle etterfølgende diskusjoner er han blitt et sannhetsvitne på at ytringsfriheten må være absolutt. Han har til og med levd under politibeskyttelse, og sånn sett blitt et stigmata på hvor nådeløst viktig det er med en fri presse. Trykkingen ble på alle måter så ubekvem at han, i sine mørkeste timer, må ha tenkt at dette skulle han latt være.

Karikaturen til AEL er usmakelig, på Dagbladets direkte spørsmål til Selbekk. Men han mener den likevel ikke må sensureres. Ja, hva annet kan Selbekk si, til tross for at Muhammed-karikaturene aldri var usmakelige, i Selbekks øyne. Da var Selbekk utelukkende klar på at de kunne virke støtende på troende innen islam.

Den jødiske tragedien

Karikaturen til AEL har referanser direkte til det jødiske folkets tragedie i Europa i det 20. århundre. Det vil altså si den organiserte, industrielle utryddelsen av jøder i Europa, som nazi-Tyskland initierte i 1939, og som ved krigens slutt i 1945 betydde at grusomhetene tok livet av ufattelige seks millioner jøder. For å illustrere det sinnsvake , så var dette dobbelt så mange som antall innbyggere i Norge i 1940. Og det stopper jo ikke der. Ytterligere 3 millioner mennesker ble drept i dødsleirene, herunder politiske motstandere, tatere, romfolk og homoseksuelle, osv. Nyere forskning antyder at ufattelige 9 millioner døde i disse leirene.

Dette vet vi dels på grunn av tyskernes grundige regnskaper i dødsleirene,  der det ble industri å drepe alt som ikke passet inn i det 3. riket – Adolf Hitlers vanvittige plan, som ufattelig nok ble satt ut i livet, for og i Europas fremste kulturstat. Selv i dag må en gni seg i øynene, og vantro stille spørsmålet: Hvordan ble dette mulig?

Tja, om dette strides de lærde. Og det verserer mange regnestykker. Eksempelvis var teppebombingen av Dresden i 1945 blant de alliertes mest kritiserte bombetokt. Dette hadde ingen direkte militære mål, annet enn å presse tyskerne til kapitulasjon, der indre by av Dresden ble jevnet med jorden. Selv her har det vært diskusjon om antall døde. Nyere forskning viser at det kan ha dødd langt færre enn antatt.

Det er til og med blitt en tradisjon for høyre-ekstremistiske miljøer å trekke dødstallene i tvil. Det er ikke mer enn et halvt år siden en av de mest prominente holocaust-fornekterne, David Irving, skapte tumulter i Oslo. Han var opprinnelig invitert til Den norske Litteraturfestivalen – Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i mai 2009. Da dette ble kjent for om lag et år siden, skapte dette så høye bølger at den kuntneriske lederen, Stig Sæterbakken, gikk av. Invitasjonen ble trukket tilbake, men briten kom likevel, da TV2 inviterte Irving til å være med i et intervju i Tabloid.

Antall døde forskyver ikke det faktum at Holocaust, som den samlende betegnelsen på den industrielle utryddelsen av jødiske bosetninger i Europa, fant sted. Bilder, skrevne kilder og de makabre funnene de allierte gjorde etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945, er mer enn godt nok dokumentert. Og det er et verkende sår i Europas selvbilde. Det skyldes at tyskerne var ikke alene. Lokale krefter i alle land deltok i massemyrderiene. Selv her i Norge.

Rekyl

Når Muhammed-karikaturene så ugjendrivelig ble tilbakevist som legitime, i forhold til ytringsfriheten i de fleste vestlige land, måtte en også forvente at det kom reaksjoner – ikke bare demontrasjoner. Karikaturen til EAL er usmakelig, ingen tvil om annet. Men den er også en takk for sist fordi den tvinger europeere til å tenke mer grundig over hva Muhammed-karikaturene betydde for de som ble krenket.

Hvis Muhammed-karikaturene ikke var mer enn muslimer måtte tåle i en sekularisert verden, så hva da om man spøkte litt med Holocaust? Vel, dette avstedkom juridiske mottrekk ganske umiddelbart. Og hvorfor det? Fordi dette finnes det lovverk mot. Og EAL kan like umiddelbart inkassere den andre og logiske slutningen: Muslimer kan krenkes, jøder ikke.

Da står vi igjen med det som egentlig ikke burde skje. En spøkefull og leken omgang med noen utenfor ens egen kulturkrets, er med EALs karikatur blitt et vektig argument mot karikaturer og ytringsfrihet. Det var slett ikke meningen. I hvert fall ikke for den som i utgangspunktet lagde Muhammed-karikaturene.

Faktum er at tegningen i utgangspunktet skulle være til et informasjonshefte om islam og muslimer. Det ble et heftig og giftig våpen for noe aldeles helt annet, i et tilspisset internasjonalt klima, der rasehat nok en gang er satt på dagsorden. Denne gangen er jødene beskyttet, muslimer ikke. Eller slik han oppfatningene bli, dersom ingen snart påpeker det idiotisk banale med karikaturer: de er fortegninger eller forvrengninger av virkeligheten.

En karikatur handler aldri om det som blir fortegnet, men de holdningene som ligger bak å fortegne virkeligheten. Vi ler aldri av Charlie Chaplin, vi ler med ham. Vi spøker med våre egne fordommer/feilslutninger/misforståelser, når vi overdriver og tillegger noe utenfor oss selv en mening vi strengt tatt ikke vet eller kan ha noen formening om. Derfor er en karikatur morsom fordi den viser et vrengebilde av oss selv; de som betrakter og ler – ikke det som blir betraktet og ikke ler.

Dersom Muhammed-karikaturene fra første stund hadde blitt presentert i den islamske verden som det idiotiske bildet Vesten har av islam og muslimer, så kunne dette blitt en annen historie. Slik det er nå, der ingen brydde seg om hvordan karikaturene kanskje ble mottatt, så bør det i denne forgiftede atmosfæren være anledning til å si unnskyld – i stedet for å ty til juridiske spissfindigheter. Det som er tapt, vil aldri bli gjenopprettet. Den islamske verdens respekt for våre frihetsidealer har fått en betydelig knekk, helt enkelt.

Våre frihetsidealer ble holdt fram som mye bedre enn de idealene man hadde i islamske kulturer, da amerikanerne etter 11. september 2001 gikk til angrep på Taliban og Afghanistan samme høst. Eller invasjonen i Irak i 2003. Alt har skjedd i våre friheters navn.

Demokrati, frihet, likhet og solidaritet er grundig satt på prøve, når vi på åttende året fører krig mot en av verdens minst utviklede land i Afghanistan, og så langt ser ut til å tape. Eller at frigjøringen av Irak fra Saddam Husseins diktatur, i prinsippet ble en Pandoras eske, for de allierte styrkene som i dag sliter med å tilbakeføre det irakske samfunnet til et sivilt liv. Eller Pakistans kamp mot opprørere i Wasiristan. Og at verdens eneste supermakt USA har problemer med å avvikle en folkerettsstridig fangeleir på Cuba, til tross for at fangene har vært internert i årevis og likevel ikke får friheten tilbake.

Det har vært kritiske røster til de ulykkene som har truffet alle andre enn oss selv. De ble ikke lyttet til. Det bisarre er imidlertid at noen spøkefulle tegninger var alt som skulle til, for at vi skulle sitte igjen med skjegget i postkassa.

Trasig, trist og meget strevsomt

Topp-politiker Bjarne-Håkon Hanssen har vært i vinden som aldri før. Først ble det kjent at han går direkte fra jobben som statsråd til PR-byrået First House. I et eksklusivt intervju med i dagens VG vedgår Hanssen at han forlater kona, etter å ha innledet et forhold til en kollega i Helse- og Omsorgsdepartementet.

Det er for så vidt irrelevant at familielivet til Bjarne Håkon Hanssen er i krise. Han har imidlertid noen betraktninger som er journalistisk interessante. I intervjuet med VG sier Hanssen at noen bevisst har lekket opplysninger om hans familieliv til norske medier. Han velger derfor å snakke ut i dagens VG.

Det er alvorlig at norske medier benyttes som pressmiddel eller til regelrett hevnakt. Ikke noe nytt i det, men like fullt forstemmende at noen ser seg tjent med en slik oppførsel. Dette er den triste siden ved å få et litt for kjent fjes i Norge i dag. En må regne med å få barbert haka - om en stikker den fram.

Spørsmålet er om vi som storsamfunnet har noe med hva som skjer innad i Hanssens familie? Det svaret sier seg selv! Offentligheten har ikke et pip med hvilken hodepute Hanssen våkner opp ved, dersom det ikke var for at saken er mer pikant enn som så. Forholdet til underdirektør Inger Mette Nilstad i Helse- og omsorgsdepartementet er ikke utelukkende en flørt på kontoret. Det er også et forhold mellom en overordnet og en ansatt.

Slikt er kilent, men slett ikke uvanlig. Hvem har ikke hatt et godt øye til en kollega en gang? Problemet er aller størst for underdirektør Nilstad. Hun fortsetter jo i departementet, og får nå muligens sin autoritet satt på prøve. Dette er ganske sikkert uriktig – dog uunngåelig.

Det mest kompliserte er ute av verden med dagens intervju i VG. Det er imidlertid et par uker forsinket, i forhold til Hanssens tjenestetid som statsråd. Hvorvidt dette kompliserer vennskapet til Jens Stoltenberg, er uvisst. Men det befester et inntrykk av at Hanssen har levd under et umenneskelig press.

For det meste er dette presset selvvalgte øvelser. Det reiser likevel et spørsmål om dagens medievirkelighet er et hakk for tøft – selv for hardbarka politikere? Til det spørsmålet er det ingen opplagte svar. Det kan anføres at kjendiseriet har antatt en intimitet som kanskje er i meste laget. Først og sist er dette et spørsmål om hvem som trykker slikt? Og dernest hvem som gleser disse kjendisreportasjene.

Problemet er ikke begrenset til Se & Hør eller ukeblader alene. Alle trykte medier har slike offentlige botsøvelser, fra tid til annen. Denne gangen er det VG. Neste gang kan det like gjerne være Aftenposten, der det ofte kan synes som om det går en usynlig grense ved Drøbaksundet eller Svinesund. Jeg tenker på for eksempel Frankrikes president Nicholas Sarkozy, hans eminente plunder med slekt og elskerinner. Eller hva med Bill Clintons skyhøye sigarføring på slutten av 1990-tallet.

Et glimrende eksempel finnes papirutgaven for Aftenposten i går, som skriver om Alex Schulman, en av Sveriges mest kjente bloggere. Han gikk i seg selv, og likte ikke det han så. Derfor la han ned bloggen, og skrev bok om savnet etter sin avdøde far.

Begge deler til bravur fra journalistkolleger. I tillegg har Schulmann ikke gitt opp bloggesfæren. I dag skriver han om å være pappa til datteren Charlie i Aftonbladet. Og han reiser Sverige rundt og leser fra boken sin.

Det er altså bare en knivsodd som skiller Hanssens historie med Schulman. Schulmans historie er relevant, bevares. Men er Hanssens historie like relevant? Tvilsomt. Men man får stagget dem som kvitrer i Hanssens umiddelbare nærhet om familielivet. Det skal VG ha.

Sannsynligheten taler for at en hver avis i Norge ville ha vendt kappen, for å få Hanssens historie eksklusivt. Den forteller om et menneske, som midt oppe i en omskiftelig tid han selv har hatt regien på, så har han falt for en kollega. Mer er det ikke. Men fordi dette skjer på en tid, da Hanssens karakter diskuteres i forbindelse med arbeidsforholdet i First House, gir det selvsagt et vidåpent blikk inn i hvordan Hanssen kunne tråkle det til for seg selv.

Det kan umulig være lett å være Bjarne-Håkon Hanssen i disse dager. Det kan heller ikke være lett å være redaktør i denne saken. Skal, skal ikke – er et tungtveiende ansvar, der det opplagt ikke finnes noen fasit.

Først må Hanssen få et solid tak over hodet. Så får vi håpe han finner fast grunn. Og det er snublende nær å sitere Arne Paasche Aaasen:

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Ja, si det…

I tillegg er det et betimelig spørsmål: Selger man flere aviser med slike historier? Kanskje. Men aller fremst er det slik at folk kjøper avisene av helt andre grunner enn forsidene. Den kan ha en viss påvirkning. Spørsmålet er bare om det er denne typen artikler som selger, eller om de andre forsidene var så kjedelige at folk likevel gikk for VG i dag. Se, det er ikke like enkelt å si noe vesentlig om.