Om hat, frykt og giftbegeret til Mona Levin - og fenomenet Barack Obama

Jeg resignerer i debatten rundt staten Israels krigståke i Midtøsten. Mona Levin mener åpenbart at det er tåka fra Auschwitz vi nok en gang skal tulles inn i. Slik at kun en side har rett, og at alle andre tar grunnleggende feil. Og så blir jødene brent i gasskamre, igjen.

Da får vi nøyaktig dette hun anklager meg og alle kritikere av staten Israel. Hun føler frykt, som gir henne dette hat til å gyve løs på motdebattanter, og så er vi i gang. Selv her i Norge. 

Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke synke så lavt. Da heller velger jeg stillheten, til det blåser over, for denne gang. Jeg aksepterer ikke at mine kritiske kommentarer blir tolket til å være Adolf Eichmanns politiske testamente. I slik kritisk tenkning, har alle parter tapt. Dette er meningsterror, sensur og diktatur opp i mente! Dessverre.

Kjetil Lismoen har en ettertenksom artikkel om boikott og israelske filmarbeidere i Aftenposten i går. Denne går til hjertet av det jeg funderte over i mitt tidligere blogginnlegg, der jeg tenkte høyt rundt Erik Hillestads artikkeloppfordring til kulturell boikott av Israel i Aftenposten. Jeg mener det er en grunn til ettertanke fordi Lismoen argumenterer i samme retning som meg. Poenget må være at de krefter som vil vikle Israel ut av skyttergravene, de vil også bli boikottet. Dette virker mot sin hensikt, dersom de stemmer som er viktige i å få de demokratiske kreftene opp og stå i Israel, er de stemmer som stenges ute. De må løftes opp og fram. Filmen Vals med Bashir (Ari Folman, 2008) har snart premiere i Norge, og er en animasjonsfilm jeg absolutt vil få med meg. Den er et lite bidrag i den retningen jeg håper å kunne gå!

Israel har trukket sine styrker ut av Gaza. Verden har fått de første inntrykkene av hvilke ødeleggelser militærmakten har begått. Det er til å grine av, selv om TV er et filter som skyver vannviddet litt på avstand. Endelig skal de rette organer granske, for en gangs skyld, hva slags faenskap de israelske styrkene har latt regne over Gaza! Det er pinadø ikke en dag for tidlig!!!

Reportasjene fra Gaza hevder alle som en at Hamas er mer styrket enn noensinne. Den assymetriske tankegangen til israelske politikere holder kanskje stikk, når de kanskje ønsker en ytterligere pervertering av hatet og det politiske klimaet. Da får man nøyaktig, slik Mona Levin får i bøtter og spann, den ganske andre reaksjonen enn tilsiktet. Nå er det små antydninger til at Hamas er blitt så styrket at all kritikk forstummer. Hvem faen tjente en dritt på det? Jo, de ultrakonservative i Israel, som er like antisemittiske som noen kritikere av staten Israel og de som støtter Hamas’ militante linje.

Min tidligere kollega i Dagningen og journalist i Gudbrandsdølen Dagningen, Per Ivar Henriksbø, påpeker i Aftenpostens debattsider i dag at jøder er ikke de eneste semittene. Ser man det, Mona Levin! Nå er Pandoras eske åpnet og ute av kontroll, igjen…

Et gledens budskap er det at Barack Obama ble innsatt som USAs 44. president på tirsdag 20. januar i år. Jeg er fundamentalt uenig med alle dem, som tror at det stilles for store forventninger til ham. Han har nemlig ikke lovet spesielt mye, annet enn at det skal bli et blodslit å få orden i sysakene. 

Dette er hans enkle politiske tese: Yes, we can – ja, vi kan. Ikke Obama alene, men oss alle. Vi må trekke i en og samme retning, med en utstrakt hånd – ikke en knyttet neve. Hans innsettelsestale er en av de skarpsindigste jeg har hørt og sett. Og midt i hans budskap om vennskap og en åpen hånd, hadde han også et poeng det er klokt å vektlegge i Midtøsten og Israel: Politikerne blir målt på de tingene de skaper, ikke på det de har ødelagt. Det kaller jeg reine ord for penga! Go OBAMA!!!

Det kom noen tårer mens jeg fulgte innsettelsen av Obama. Dette er virkeliggjørelsen av det jeg har drømt om, men aldri – ALDRI! – har turt å snakke høyt om. Dette bykset inn i historien, som Obama tok på tirsdag, det er den gledeligste hendelsen på årtier.

Journalistene rapporterte fra gratiskonserten på søndag og folkevandringen til innsettelsen på tirsdag, og viste til at det var usedvanlig mange barn og unge i følge med sine foreldre/foresatte. Dette ble poengtert som noe aldeles uvanlig. Hipp, hipp hurra!

Da er vi sannelig kommet til et punkt jeg knapt har drømt om. Da har folk fattet mot og tatt budskapet i Obamas kampanje! Det alene er verdt mer enn en skvett med tårer.

Men å se dette folkehavet, med den tredjedelen av USA, som alltid har trodd at de skulle bli stående på gangen og på vent - nei, det er det absolutte høydepunktet i mitt liv. Og inne i mellom disse sterke og flotte og vakre bildene, så steg en følelse jeg ikke har kjent på 30 år: Jeg vil reise til USA! Jeg simpelthen må dit!!!

Jeg vil og jeg skal ta min pilgrimsreise, som så mange før meg. PInadø! Og det er deilig å kunne like USA igjen. Det har vært et savn i alt for mange år, dessverre. Jeg har bare ikke enset dette savnet. Til det har for mye trist og leit stått i mellom. Men gjen har dette kontinentet til og med fått igjen noe av myten eller eimen om det forjettede…

Snakk om paradigmeskifte! For meg. Og kanskje for en hel verden? Det hadde fanden tute vært no’.

I skyggen av det som skulle skje

Dagbladets Magasinet har hatt en artikkel på trykk om forhistorien til opprettelsen av staten Israel. Det kan være uhyre interessant lesning, dersom man samtidig sammenholder argumentasjonen til dagens politiske elite i Israel og den såkalte krigen mot Hamas. 

Jeg har dels kjent til denne delen av historien lenge, men slett ikke så detaljert som i denne artikkelen. I tillegg løper alle, som pirker i forhistorien, risikoen å bli kalt antisemitt – når denne siden nevnes. Holocaust er en mye mer relevant innfallsvinkel for de fleste pro-israelske fortellingene enn de tidlige aktivistenes svært ransakelige veier. 

Dette er lesning til ettertanke, når vi vet hvordan Israel hele tiden henviser til arabernes og palestinernes terror, et begrep som i grunnen  gir lite vett og forstand i Midtøsten. Snarere er det på norsk terskel mer adekvat å henvise til filmen om Max Manus. Den viser hvordan all debatt rundt en to-statlig akse i Midtøsten, er like meningsløs som at den norske motstanden skulle vært en stat i staten, i kampen mot tyskerne i Norge.

For to dager siden ankom legene Mads Gilbert og Eirik Fosse Gardermoen og Norge. Der holdt de pressekonferanse. Dels på norsk og dels på engelsk. Så farlige var de blitt for resten av verden at den fikk sine fortellinger inne på Gaza gjennom to hardarbeidende leger - fordi Israel la et kommunikativt lokk over hele Gaza, ved å holde media ute. Gilbert hevdet at hans mobil etter hvert må ha blitt jammet, for han fikk etter en tid ikke signaler. Slik gjorde Israel sin kanskje største brøle. Da måtte Fosse tre inn i rollen som observatør. Da falt selvsagt kritikken mot Gilbert som en stein. Og han sa at:

- Jeg har ikke bedt om denne rollen. Det er Israel som gjorde meg til den jeg var inne i Gaza by.

Man skulle tro at dette sludderet om skjev kildebruk sluttet? Gilbert redegjorde for hvem de to legene er, i kraft av sine professorater. Dekjenner bedre enn de fleste problemer knyttet til objektivitet og kravet til sannferdighet i sine beviser, ikke minst i forhold til sin medisinske forskning og doktoravhandlinger. De er de fremste uttrykk for at de har bestått prøven før, og kritisk tenkning er nettopp denne typen spørsmål de har kesamener i - fra før.

Gilbert hadde i tillegg et lite hjertesukk. Det er kanskje ikke er noe stort poeng, men i denne ulidelig lange lidelseshistorien kunne altså Gilbert gi en forklaring på sitt engasjement. Han sa det slik:

– Jeg har vært i Midtøsten på solidaritetsarbeid siden 1967. Den første turen var til Israel, til støtte for dem. Slik oppsto mitt engasjement for palestinerne.

Dette kaller jeg reine ord for penga! Gilbert er, slik dette vannvittige krigsmaskineriet nå er innrettet, et produkt av den galskapen. Han er ingen tilhenger av Hamas per se, vil jeg tro. Han er imidlertid - i likhet med alt for mange andre - et resultat av en høyrevridd ekstremisme innad i Israel. Det er denne politikken som vi i Vesten kritiserer. 

Dessverre er det magre kår for annerledes tenkende i Israel, akkurat nå. Men vi må aldri glemme at den krigsmaskinen, som snart har knust Gaza til pukk og grus, den er en tung aktør innad i Israel, akkurat nå. Det kommer tider etter dette! Glem ikke dette, tross at hatet rir Midtøsten mer enn noen sinne.

En av kulturlivet stillferdigste og triveligste menn, Erik Hillestad, skrev i Aftenposten i går. Her utdyper leder av Kirkelig kulturverksted hvorfor det kan bli nødvendig med en kulturell boikott av Israel. Altså at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal ha noen offisiell utveksling med Israel eller israelske kunstnere.

Jeg er skeptisk til boikott, selv om jeg mange ganger har vært med på å oppfordre til dem. Hillestad fører en plausibel argumentasjon, sett i lys av kulturboikotten av Sør-Afrika. Det var en aksjon, som til sist, ble en seier. Fortsatt er jeg ikke aldeles sikker på om boikott er svaret i forhold til Israel. Nettopp innen kulturlivet eksisterer kanskje de klareste og mest iøynefallende kritikerne av autokratiet og/eller oligopolet i Israel. Disse stemmene vil jeg slett i forstumme. Og jeg frykter at de vil vende seg mot oss, dersom vi går til boikott. Derfor er det viktig at grunnlaget for boikotten blir debattert, innen kulturlivet ,før den settes ut i livet.

Jeg var en varm forkjemper av boikott mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Jeg har fortsatt min holdning intakt, for det tankes ikke på Shell, den dag i dag. Blant annet er jeg meget tilfreds med at Menkerud på Søre Ål nå blir Statoil-stasjon. Det er den første stasjonen jeg kommer til, på min vei nordover til Lillehammer. I tillegg får jeg rabatt fordi jeg er Coop-medlem, som har avtale med nettopp Statoil.

Ikke dumt. Miljøvennlig er det, også! Det har hendt at den som venter på noe godt, den venter ei forgjeves. I spørsmålet om Midtøsten er jeg fortsatt sterkt troende. Jeg tror det en dag vil bli fred i Midtøsten. Jeg har ikke noe annet alternativ, helt enkelt.!

På grunn av Franco ble mitt besøk av Spania ikke noe av før i 1999. Slik er det også at jeg aldri har vært inne i USA, på grunn av Reagan, ettersom jeg lovte en utvekslingstudent at jeg ikke skulle besøke hennes hjemland før han var ute av det Hvite Hus.

Joda, det svir å ha et politisk engasjement. For meg, en jazzidiot av det fremste merket, har dette kostet svært mye. Men jeg vil ikke si at dette har fått meg til å vakle i troen på at boikott er et middel. Men jeg har vel ikke all verdens tro å gå på, dersom den ikke får slagkraft. Som forbruker har jeg vel egentlig ingen personlig historie før Sabra og Shatila i 1982, men det har altså aldri blitt handlet israelske produkter for min del. Visse ting gjør jeg av egen fri vilje.

Hillestads artikkel er imidlertid til skikkelig ettertanke. Bruk den sjansen til å reflektere først, om ikke annet. Jeg er fortsatt i tenkeboksen.

Merci beacoup, monsieur Berri!

Der Spiegel melder på sine nettsider at den franske filmregissøren Claude Berri er død, i en alder av 74 år i Paris. Ingen høy alder, riktig nok – men heller ingen ungsau, som nå har forlatt oss.

Meg har Berri moret med en rekke filmer. De mest kjente er kanskje hans filmatiseringer av Marcel Pagnols enestående litterære verk om Provence, altså filmene om Jean de Florette og Manon og kilden (1986). Noe for den kresne filmelsker, begge de to. FRansk films første-elsker, Yves Montand, briljerer - som Le Papet/Cesar Soubeyran - i en av sine siste, store roller! Parbleu, for noen filmer…

For de ungdommelige med overflod av testosteron er jo scenen  Manon og kilden, der Manon (Emmanuelle Béart) bader i Evas drakt, blant de mest pirrende og dirrende scener i fransk film. Jeg kan ikke si annet enn at jeg lider sammen med Daniel Auteuil i karakteren som Ugolin.

Barn i alle aldre gledet Berri ved å produsere min barndoms store latterdør, Goscinny & Uderzos udødelige Asterix og Obelix møter Kleopatra (2002), med Gérard Depardieu i en meget romslig utgave av seg selv som Obelix. Kanskje ikke noen innertier imot den animerte versjonen, som jeg var på Lillehammer kinoog så sammen emd en barndomsvenn og hans far. Faren lo faktisk mer enn oss ungene!

Hele hans kunstneriske arbeid innen filmen er for øvrig grundig dokumentert her. Der framkommer alle vita om at en av fransk filmkunst fremste arbeidere er gått ut av tiden.

Merci beacoup par votre trés amusante filmes, monsieur Berri!!!

Takk for innsatsen!!!

I dag kom legene Mads Gilbert og Erik Fosse over grensen inn til Egypt. De har jobbet på spreng siden romjulen inne i Gaza by, for organisasjonen Norwac, med å redde liv blant sivile palestinere.

Dagsavisen oppsummerer slik, ved å hevde at de to modige legene ble en solid strek i regningen for Israels opprinelige plan, om en total mørklegging av sine operasjoner på Gaza-stripen. All informasjon ut av Gaza skulle være hermetisk lukket, hadde det ikke vært for de to modige menn fra Norge. Dette er jeg langt på vei helt enig i.

Samme avis bringer en kommentar “Sitrondrops og sensur” av Anders Heger om partiformann Siv Jensen utbrudd qva Fosses og Gilberts rapporter fra en sønderskutt by og dets krigsofre. Her settes Jensen i skammekroken, for n’te gang. Jeg tror det hjelper lite. Hun virker vaksinert mot vett, og konstant utsatt for løsgjengerloven i sitt politiske hat til alt hun ikke mener tåler dagens lys. I de fleste tilfellene er det Siv Jensens fortjeneste at hun uttaler seg med den største sikkerhet om ting hun ikke har greie på. Det eneste hun klarer å skjule, er sin komplette ignorans. Men dama er slu! Ingen tvil om annet. Hun klarer til og med å få arbeiderklassen til å fatte mot og interesse for all den politikk som ikke er i dens interesser.

Siv jensen er et politisk dyr, Det interessante er at hun selv er imot det mennesket hun selv er blitt, et partipolitisk produkt uten den ringeste greie på vanlige folks liv eller praktisk arbeid. Det artige er at folk forsvarer henne, når hun blir møtt med slike holdninger som meg, til tross for at alle vet at det er sant. Så spinngale er nordmenn:-P

Det lyser engasjement av begge legene, Mads  Gilbert og Erik Fosse. Til å begynne med var Gilbert den toneangivende. Men han er slett ikke noe ubeskrevet blad på den ytterste venstrefløyen i norsk politikk. Dette fikk selvsagt Siv Jensen til å gå i strupen på Gilbert. Reaksjonen ble at Erik Fosse tok rapporteringen, i stedet for Gilbert. Da sank jo Jensens argument, som et komplott mot Israel, som ei synkemine i Dimona. Akkja. Billigere poeng enn dette, kan umulig være mindre tydelig enn fosforlysene til israelske helikoptere.

Det står til begge legers ære at de snakket lavmælt og direkte om sine opplevelser. Erik Fosse har hevdet på flere TV-kanaler i kveld at “han er forpliktet til å rapportere”. Så vet vi det! Til neste gang!

For det blir alltid en neste gang. Nå er to nye leger på vei inn til Gaza by for å erstatte Gilbert og Fosse. Lykke til! Det trengs.

Nå meldes det imidlertid at israelerne nærmer seg slutten. Nå settes alle kluter til, innen verdensopinionen velter hele staten…

Mon tro de har ødelagt nok? Og hva om vi denne gangen gjør som de allierte etter krigen, og krever erstatninger fra Israel? De er jo ansvarlige. De er til og med satt til å passe på palestinere, når de tross alt okkuperer. Det er noe som heter Folkeretten og Geneve-konvesjonen. Selv FN har luktet lunta! ENDELIG!!!

Berliner Zeitung forteller at denne helgen har det vært markering av den 90. dødsdagen for Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i Berlin. Det markeres med at folk legger ned røde nelliker på et minnesmerke. Gravene deres ble selvsagt rasert under Nazi-Tyskland. I DDR-tiden var imidlertid dette det nærmeste man kom en proletær høytidsdag.

Nå for tiden er det mest en dag man søker å liste seg forbi, men det hevdes at 90.000 var tilstede i køen inn på Minnesmerket for sosialistene i Fridrichsfelde. Etterpå var det selvsagt demonstrasjon, der arrangørene hevder at 10.000 deltok. En av plakatene var til støtte for palestinernes triste skjebne på Gaza. Der trekkes samme parallel, som jeg selv har pekt på, om at israelernes skamplett i historien har sitt sidestykke i skjebnen i Warzawaghettoen.

Så vet vi det. Jeg antar at spesielt tyskerne skulle ha eksklusiv innsikt i å ha greie på den saken…

Idioter og isolasjonisme

Ingenting opprører meg mer enn fredsdemonstranter som oppfører seg som pøbel. Det finnes i mine øyne ingen aksept for slikt! Dagbladet rapporterer om helt uakseptable opptøyer. Det tjener ikke fredssaken en dritt.

Vel er det slik som Elie Wiesel har poengtert:

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Likevel er det meningsløst når en meningsytring ikke blir tolerert av en annen, slik som i Oslo i går kveld. Dette ble overtydelig demonstrert, ved at noen motdemonstranter til Israel for freds demonstrasjon, endte med at en eldre mann ble slått ned. Det blir aldri annet enn idioti å stå der med en håndplakat, som maner partene i Midtøsten til å ta til vettet, når man så eklatant beviser at en ikke eier bedre egenskaper selv. Norsk presse og TV2 Nyhetskanalens dramaturgi hjalp ikke mye, for å roe gemyttene. Snarere tvert imot.

Det hat som har blusset opp i Midtøsten, det vil med tyngdekraftens lovmessighet også blir vårt, dersom vi lar slikt stå ukommentert og dundrende avvist. Jeg blir faktisk sinna. Og her er min avskyresolusjon. Det er jo slikt man driver med, i den mobben – avskyresolusjoner!

Manfred Gerstenfeld var selvsagt ikke fornøyd med Aftenpostens journalist Per A. Christensens og hans forsøk på å besvare og moderere Gerstenfelds bok om antisemittisme. I går svarte Gerstenfeld på tiltale i papiravisen.

Selv skrev jeg om dette 29. desember i fjor i denne bloggen.

Gerstenfeld vil slett ikke ha det på seg at han har bedrevet uredelig kildekritikk og utelukkende ridd sin framstilling etter sammenfall i påstander, premisser og konklusjon. Norge er og blir et antisemittisk land. Punktum.

Selv redegjorde jeg for hvorfor jeg frykter at jeg pr. definisjon er antisemitt. Det var etter mor Nille-prinsippet, nedfelt i Holbergs Erasmus Montanus – en såkalt syllogisme med farlige implikasjoner. Christensens poeng var vel av samme oppfatning, selv om han diskuterte på et langt annet grunnlag enn meg; skarpsindig og poengtert. Mitt poeng er at når Gerstenfeld uforholdsmessig enkelt kaller  “den antisemittiske og antiisraelske gift som gjennomsyrer deler av Norges elite”, sprenger han åpne dører.

I mitt arme syndige liv har jeg strevd med mitt forhold til Israel. Det er med dette, som med mitt forhold til Dagbladet; de gjør det begge så innmari vanskelig å elske. Jeg vil staten Israel det beste her i livet. Jeg har forsøkt å relativisere, forklare og insistere på Israels rett til å eksistere. Jeg har selv opplevd indoktrinering, til og med – til fordel for staten Israel.

Historien er slik at jeg påbegynte grunnskolen i 1969. Blant de mange fromme elementer i den utdannelsen, så var kristentro, FN og staten Israel høye idealer og profilerte saker. Jeg kunne datoen for FN-dagen og FNs menneskerettighetserklæring utenat, allerede etter to år. Den kristne tro var vedvarende tilstede i alle mine år på skolen, selv etter at jeg meldte meg ut av statskirken. Sånn sett lærte jeg mye, mye mer enn jeg trengte. Og jeg vil si at mye var rein indoktrinering.

Midtøstens konflikter var til stadighet et tilbakevendende fenomen i samfunnskunnskap. Jeg kan ikke huske annet enn at det israelske perspektivet sto fremst i pedagogenes framstilling. Jeg hadde endog på ungdomsskolen en klasseforstander og lærer i samfunnsfag, som tok seg bryet med å lese Herman Sachnowitz bok Det angår også deg høyt for oss. Det var kort tid før TV-serien Holocaust gikk på norsk fjernsyn, den serien som fikk verden og i særdeleshet Tyskland til åpne øynene for fortidens utrydningsleire.

Mitt forhold til Israel var genuint pro-israelsk. Alltid. Punktum.

Men det første anstøt til en kritisk tanke, det sørget sannelig staten Israel for selv. Det holder med å nevne datoen for svært mange nordmenn. Jeg snakker om 21. juli 1973. Jeg er uheldigvis født og oppvokst på Lillehammer. Jeg husker Mossads feilslåtte mordertokt, som endte med at en marrokaneren Ahmed Bouchiki  ble skutt ned og drept på åpen gate i min hjemby. Den dag i dag kan hvem som helst gå opp i bydelen Nybu, og kjenne på kulehull i en av blokkene.

Vi snakker altså om at den første og mest bestialske terror begått på norsk jord. Den ble begått av en vennligsinnet stat. Intet land har kanskje vært en varmere tilhenger av staten Israel enn Norge. Nordmannen og tidligere utenriksminister og statsminister, Trygve LIe, deltok avgjørende i å presse fram et vedtak i FN, slik at staten ble opprettet i 1948. Og det holder egentlig med å poengtere at uten Norge, ville Israel ikke vært en atom-makt.

Kanskje er dette grunnen til at Israels sterkeste støttespillere blir så opprørt i dag? Ingenting er så vanskelig som å tape ansikt. Men fra min kristendomskunnskap har jeg lært at den man elsker, tukter man.

Når så en regissør skulle gi Israels hevnaksjon, etter det helt uakseptable i Svart September et menneskelig ansikt i filmen München (2005), så velger Steven Spielberg å lage en film der hendelsen på Lillehamemr ikke er med. Dette er like uredelig, som kanskje Gerstenfeld er det motsatte, men å hevde at Lillehammer ikke er utelatt på grunn av en henvisning på filmplakater – ja, det er patetisk og genuin historieforfalskning. Da bryr jeg meg mindre med filmens egenskaper og kvalitet, rett og slett fordi hele prosjektet er feilslått. Og det er lett å falle for det grepet å påpeke at Speilberg er jøde. Rett og slett fordi at det er denne apologi, altså relativismens egentlige substans, som her kommer til orde. Slik Israel hele tiden vil fremme det antisemittiske enn å diskutere sak, når debattene surner for israelske hauker i politikken.

Gerstenfelds argumenter har en aura av moral og hat, mest mot den norske venstre-intellektuelle eliten. Der har jeg vel hørt hjemme, lenge. Jeg kjenner mange som har hatt det som meg. Vi har både et problem med å kalle oss venstre-intellektuelle og anerkjenne begrepet elite. Men vi er svært opptatt av rettferdighet, likeverd og solidaritet. Og staten Israel har med årene blitt en sak, et tilfelle, et kasus – med eller uten elitære betraktninger. For utenforstående er det komplett umulig å forstå vår flate struktur, et klasseløst samfunn som skal og må inkludere alle. Kall det gjerne en alltruisme, som riktig nok står under press, dels fordi Gerstenfelds varmeste forkjempere ønsker dette.

Gerstenfeld kommer imidlertid ikke unna at kritikken mot staten Israel har hardnet. Dette skyldes slett ikke at antisemittismen har økt markant i det norske folk og samfunnet. Det er positivt feil. Det er mer Israels utenrikspolitikk som har stivnet. Det er Israels isolasjonisme som er feilslått. Denne alenegangen kan en stormakt som USA bevilge seg, dog ikke til evig tid. Det samme synes nå å være Israels tilfelle, tross at staten har fått mange muligheter til å gjøre det motsatte.

Blant mange episoder gjennom årene, så ble massakrene i Sabra og Shatila i 1982 en øyeåpner. Dette snudde mye av verdens opinion, fra å være udelt på Israels side i konflikten, til en tiltakende skepsis. Staten Israel kan ikke lastes direkte, men kun for at israelske tropper ga druserne fritt leide inn i de plaestinske flyktningeleirene av hærsjef Ariel Sharon. Myrderiene var og er et folkemord. En menneskerettighetsgruppe i Belgia har forgjeves forsøkt å få Ariel Sharon stevnet for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, for sin medvirkning og for at han uten opphold ikke stoppet slaktingen av uskyldige kvinner, barn og eldre.

Om hundre år er allting glemt, skrev forfatter Knut Hamsun. Selv der mener jeg Nobelrpisvinneren tok fordi det tar mye kortere tid. Vi har et folkelig uttrykk i Norge. Det hevder at det tar to generasjoner å bygge det en generasjon river ned. I 2008 feiret Israel sitt 60-årsjubileum. Det ble et jubileum, som mer enn noe annet, viste hvor raskt opinionen kunne snu. Altså hvordan møysommelig nasjonsbygging nå har vendt seg mot seg selv.

Poenget mitt er at vi i dag snakker om en autokratisk israelsk stat, kanskje også en autoritær stat. Mye taler for at staten Israel er blitt sin aller verste fiende, og at statens varmeste forkjempere og motstandere har en helt annen politisk agenda enn det store, store flertall. Dette har DAniel Barenboim advart mot i The Guardian 1. januar i år. Avraham Burg har, slik har forstått en omtale, advart mot den samme politiske linjen.

Det er ikke til å komme fra at Gaza er okkupert. Vatikanet sendte i går ut en pressemelding om at Gaza er en konsentrasjonsleir. Så langt måtte man altså gå, innen FN tok til vettet og kom fram til en resolusjon i natt – riktig nok fordi USA unnlot å stemme.

I mitt arme, syndige liv har jeg til gode å henvise til Vatikanet i en sak, og må si meg enig. Dette er ualminnelig spesielt, ikke minst modig, fra Vatikanets side. Der i klosteret har man levd med Vatikanstatens lunkne holdning til å avsverge så vel Mussolini som Hitler. Men jeg vedder nesten ørene mine på at den pro-israelske lobbyen vil henvise til Pave Benedicts XVIs sørgelige fortid i Hitlerjugend…

Så feil kan man ta, når den eneste referansen for framtiden er fortidens uhyrligheter. Da ender man, slik historiker A. J. P. Taylor hevdet at dette er som å kjøre etter takspeilet. Ikke rart at man kjører ut i neste sving!

Så enkelt. Så vanskelig!

Bildet er en illustrasjon på at jeg går her og sturer på tunet, og opplever en stillhet og ro jeg gjerne unnet langt flere mennesker i hele verden. Også dette er så enkelt og så vanskelig…

Der skulle jeg ha vært

I følge Gudbrandsdølen Dagningen (GD) gikk 600 i toget til støtte for det utpinte palestinske folket i Lillehammer i dag. Der skulle jeg ha vært, naturligvis. Men slik gikk det ikke. Jeg sosa bort for mye tid inne i byen, innen jeg kom meg hjem. Helt uten mål og mening var de forehavender jeg hadde inne i byen slett ikke, men det tok sin tid og tappet meg for muligheten. Derfor ble det ingen demonstrasjon på meg, så mye jeg enn skulle ha ønsket.

Slekta tror jeg var representert. Men det er litt kvasi at jeg ikke deltok på denne deomntrasjonen i Lillehammer. Symbolsk nok endte toget på Sigrid Undsets plass, eller det vi litt med tynt hårfeste kaller HH-plassen (Handelens og Håndverkets hus), der Nobelprisvenneren kanskje ville vært enig i den horrible krigføringen på Gaza.

I dag har Israel beskutt tre skoler, deriblant en tilhørende FN. Israelske stridende hevder at skolene var skalkeskjul for Hamas. Mulig det. Men det får gjenstå å få klarhet i dette. Poenget er at skoler og moskeer og all den framtid som palestinske etterlatte skulle bygd sin magre framtid på, det er snart skutt i filler, alt sammen. Det blir hult å hevde at alt er militære mål, selv etter at den definitoriske betingelsen om hva som er militære mål, fortsatyt er innmari komplisert å formulere – selv for en israelsk panservogn.

Det første som går tapt i krig, er sannheten. Her er vi. Og nå juger veldig mange, hele tiden. Utenriksminister Tzipi Livni sliter med å hamre løs på Hamas, men de sammenbitte kjevene viker ikke en tomme. Hun ser makten tinder glimte i det fjerne, der hun er påtroppende regjeringssjef for Kadima, når man bare får avholdt et valg. Da kan man glemme det lille folket for en stund, inntil Israel finner nok et påskudd, slik de har holdt på med å omdanne Gaza til et fengsel og Gaza by til Helvetes forgård.

Problemet er at denne gangen mener jeg bestemt at Israel ikke slipper unna. Denne gangen rykker en president inn i det Hvite Hus i USA medfølgende en utenriksminister verden aldri har sett maken til. Jeg snakker om Hillbill Clinton, et tidligere presidentpar, der mor gamle skal røske i skjækene mens president Clinton (å joda, han heter det inntil han dør, faktisk) sitter på bakrommet med sigar og mørner de politiske signalene. Jo, dette skal bli meget  interessant.

Vel, voldspiralen er nå sunket helt ned til de nedrigste nivåer. Jeg tror knapt jeg keg kan tåle mer av den elendigheten jeg vet må eksistere på bakken og inne i Gaza by. Mye har vært ille før, men det siste døgnet er absolutt det sørgeligste jeg har opplevd på svært, svært lenge.

Jeg var litt oppstemt etter å ha lest meg opp på DAniel Barenboims og Avraham Burgs tanker. Jeg trodde for et lite øyeblikk at det kunne være en samvittighet og en indre stemme i Israel, som ville slå opp dørene og påvise galskapen. Det var for mye. Det var slett ikke meningen at vi skulle kunne tro på et paradigmeskifte innad i Israel.

Dermed er vi ved veis ende. Det finnes ingen logikk. Det finnes ingen nåde.

I kveld spiller jeg Joe Zawinuls Mercy, Mercy, Mercy…

Helt uakseptabelt

Dagbladet skriver på sine nettsider at Hamas truer i en ny video med at den pågående bakkekrigen på Gaza legitimerer angrep på jøder (Israels fok) i hele verden. Dette er helt uakseptabelt. Og det palestinske folket har ikke fortjent slike vettløse ledere.

Motstanden mot Israels uforsonlige linje overfor Gaza må aldri bli satt inn i slike rammer. Da blir palestinerne et like ulykkelig folk som de ytterligående kreftene i Israel. Og konfliktnivået i Midtøsten har slett ikke behov for denslags lederskap. Mord er og blir mord, uansett hvordan man definerer terrorens angivelige rettferdighet.

Når jeg i denne bloggen kan tolkes som komplett pro-palestinsk, så er dette langt mer nyansert. Jeg skrev i et tidligere blogginnlegg i dag at det finnes farbar og gangbar politikk, også på israelsk side. Det er denne siden jeg aller mest appellerer til. Og den siden av hodet jeg mest søker å påvirke, ikke destruere med en ytterligere voldsspiral.

En hver oppfordring til terror, slik Mahmoud Zahar oppfordrer til, er en solid langpasning til den israelske regjeringen. Det er denne regjeringen som har ordinert bakkekrig og en total humanitær krise på Gaza. Det er også denne regjering som bærer ansvaret inntil noen er så kortsynte at de vil slå politisk mynt på palestinernes tragedie – nettopp slikt som Zahar er en talsmann for.

Aldri mer

Nyttårskonserten fra Wien fulgte jeg i år kun med et halvt øye. Noe av gleden gikk i stykker, da dirigenten 1. januar 1995 ønsket et godt nytt år fra dirigentpulten, med å ønske de tre nye medlemsland i EU - Sverige, Finland og Østerrike - velkommen. Jeg mener det var Riccardo Muti som dirigerte det året.

En kan selvsagt legge til at jeg er en dårlig taper. Jeg hadde jobbet nesten livet av meg og vunnet en folkeavstemning i Norge mot et norsk medlemskap i EU. Jeg tror ikke at noe annet, sånn som en heftig nyttårsfeiring, var årsaken til at kaffen satte seg i vrangstrupen. Men jeg gikk på en smell da, som stengte litt for den årvisse gleden med nyttårskonserten.

I år dirigerte Daniel Barenboim Wiener-filharmonien. Og i år satte riktig nok ikke kaffen seg i vrangstrupen, all den tid jeg egentlig bare fulgte konserten med et halvt øre. Slutten pleier jo å være en feiende Radetzkymarsj av Johann Strauss d. e. Men innen vi kommer så langt, er det en tradisjon at dirigenten sier noen velvalgte ord. Så også i år.

Barenboim ønsket publikum i Staatsoper og verdens TV-seere et godt nytt år med at han håpet 2009 ville bli et fredens år, og det i år skulle lede til en menneskelig rettferdighet i Midtøsten.

Barenboim er en verdens ledende dirigenter og altså jøde. Jeg stusset over hans utsagn, men fikk ikke tak på hva han egentlig mente, innen jeg kom hjem etter nyttårsfeiring i Sverige. På grensa mellom Sverige og Norge kjøpte jeg med meg dagens utgave av Aftonbladet. Vel hjemme i går kveld leste jeg at Torsten Kälvemark hadde sett den samme konserten, og stilt seg like undrende over Barenboims “menneskelig rettferdighet i Midtøsten”.

Kälvemark benytter Brageløftet fra Nürnbergprosessen om “nie wieder” – aldri mer – som tittel på sin artikkel. Der redegjør han for sin undring, som han fikk stillet i en artikkel av Barenboim i engelske The Guardian. Her utvikler Barenboim i følge Kälvemark sitt synspunkt i tredelt håp for det nye året.

For det første håper han at Israel skal innse at konflikten i Midtøsten ikke kan vinnes med militære midler. Det andre håpet er at Hamas skal innse at vold ikke fremmer folkebevegelsens interesse. For det tredje at verden må innse at konflikten i Midtøsten ikke kan løses utelukkende ved hjelp av diplomati og krigshandlinger, men at begge folk må erkjenne at de er to parter med like retter til å eksistere.

Barenboim ender i følge Kälvemark med å stille et spørsmål: Hvorfor tror Israels regjering at den har rett til å holde hele det palestinske folket kollektivt ansvarlig for Hamas herjinger? Altså om det finnes noen logikk bak den siste tidens krigshandlinger på Gaza, som for eksempel at målet er å ødelegge Hamas, og om dette overhodet lar seg gjøre? Hvis ikke, så er hele denne krigen ikke bare “stygg, barbarisk och avskyelig. Den er vannvittig”.

Kälvemark har imidlertid lest mer i The Guardian, der han finner et innlegg av det britiske parlamentsmedlemmet Nick Palmer. Han sitter i styret for Labours gruppe i Israels venner i parlamentet, noe tilsvarende Israels venner på Stortinget – med det forbehold at vi i Norge ikke har noen partispesifikk grupperinger. Framtredende medlemmer i Israels venner i dag er Carl Ivar Hagen (FrP) og Dagfinn Høybråten (KrF), som i oversikten til Wikipedia nå i hovedsak domineres av stortingsrepresentanter fra de to partiene.

Palmer har jfr. Kälvemark trøtnet på å forsvare en “dårlig sak”. Det er på tide at de, som vil Israel vel, sier stopp. Palmer understreker Israels rett til å forsvare seg, men at dette selvforsvar i dagens situasjon er helt uten proporsjoner. Han skriver at med britiske øyne, ville man bombet Dublin, som hevnaksjon for IRAs terror. Og Palmer ender med å beskrive Israels strupetak og blokade av Gaza har gjort området til noe som likner et fengsel.

Nick Palmers reviderte synspunkter mener Kälvemark å finne i et annet, britisk parlamentsmedlems tekster. Det vises til Avraham Burg, som slett ikke er noen novise i Midtøsten. Kälvemark skriver at Burg “har sett sannheten i hvitøyet”. Kälvemark har brukt nyttårshelgen til å lese Burgs nyeste bok The Holocaust is over. We must raise from its ashes (Palgrave-Macmillian). Boken ble oversatt og gitt ut på engelsk i 2008. Dette er et innsiktsfult og kritisk oppgjør med tiår av den israelske politikken som først og fremst har rammet de okkuperte palestinerne, i Kälvemarks øyne.

Burgs hovedtese synes å være at det jødiske fellesskapet over hele verden må slutte med å leve i skyggen av Holocaust. Tyngden av et historisk trauma har tjent Israel, både som et forsvar for omverden og som manipulerende middel, for å nå ulike politiske mål. Dette har undergravd Israels evne til tro på seg selv, på sine naboer og på verdenssamfunnet. I lengden har dette ført til en skjebnesvanger nasjonalisme, som holder på å splitte nasjonen, og som har ført til hat i regionen.

Dersom vi jøder stirrer oss blinde på Holocaust, så ser vi ikke omverdens ulykker. Når millioner dør i Afrika, så anser vi ikke dette for å være vårt problem. Folkemordet på armenerne på begynnelsen av 1900-tallet får ikke sidestilles med vårt eget, særskilt ikke når det rokker ved vårt forhold til Tyrkia.

I dag er vi rustet til tennene, og langt bedre rustet enn noen annen jødisk generasjon før oss. Vi har en fantastisk hær, en tilfredsstillende sikkerhet, beskyttet av verdens fremste supermakt, USA. Selv antisemittisme framstår latterlig, ja til og med meningsløs, i møte med den styrke det jødiske folket har i dag.

Alt dette er i følge Kälvemark sentrale oppfatninger i Avraham Burgs siste bok. I dette lyset mener Kälvemark at vi må forstå Daniel Barenboims antydning om en “menneskelig rettferdighet”. Måtte dette være blant de håp om framtidens som blir historiens fasit etter 2009.

Hvordan galt går ennå verre

Natt til i dag gikk Israel inn med bakkestyrker på Gaza. Troppene meldes å stå nord på Gaza akkurat nå.

På NRK Radio meldes det at to israelske soldater er kidnappet i løpet av natten. Offisielt hevdes det fra Jerusalem at 30 soldater er skadd på israelsk side.

Den norske legen, Erik Fosse, melder på mobiltelefon inne på Gaza at det er en jevn strøm av skadde, der det igjen er høye tapstall av sivile. Israel har gått til angrep, støttet av luftstyrker og marine. Befolkningen i Gaza by er satt i en knipetangsmanøver.

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon oppfordrer partene til umiddlebar våpenstillstand. Sikkerhetsrådet klarte i natt ikke å samle seg om en felles uttalelse, nok en gang. Som så alltid før, det var bl. a. USA som motsatte seg en felles uttalelse.

Vi får bare håpe at det kommer godt nytt ut av president Barack Obama tiltrer 20. januar i år. Det er ingen brudd på tidligere linje at USA stilte seg på israelsk side, i denne konflikten. President George W. Bush har fra første dag lidd av en nær sagt islamofobisk vilje til handling. Ingen glemmer hans freudianske glipp, da han forklarte verden om sine motiver til å invadere Irak i 2003, med at USA var på et korstog. Dette var med skam å melde dårlig nytt for regionen i Midtøsten. Der har de hatt en tusenårig tradisjon med hva korstog fra det høye nord og vest har betydd.

Spørsmålet alle stiller seg nå, er hva Israel har å tjene på en slik umedgjørlig linje? Alle samles om at det forestående valget i Israel er et nøkkelsvar, og at Israel har bestemt seg for å røske Hamas opp med rota, en gang for alle. Ved interne uoverensstemmelser er ingen ting mer med på å glatte over det sure klimaet i innenrikspolitikken enn en ytre fiende. Så også denne gang. Dette delmålet er tildels oppnådd, men det gjenstår å se hvordan det stiller seg med Hamas.

Flere samler seg også om et moment at Israel er villig til å gi så lite som mulig i en forestående fredsslutning, altså det vi i vår barndom kalte å “kappe land”. Ved å dominere forhandlingene for å oppnå et best mulig resultat, det kjenner vi fra historien. Tyskerne kaller f. eks. 8. mai 1945 som “Stunde Null”. Det tilkjennegir at kapitulasjon ikke ble inngått førenn de allierte selv anså seg ferdig med å utslette Nazi-Tyskland fra kartet.

Jeg trekker fram denne sammenlikningen fordi det skal grine imot oss hva krig egentlig er. Det er ingen som vinner i krig, i betydningen at ved alle militære slag er det store tap på alle sider. Krigen vinnes derimot av den parten, som hadde størst militær slagkraft ved fredsslutningen, og som har vilje til å slutte fred med en slagen motstander. Spørsmålet er bare om palestinerne befinner seg i en slagmark lik den tyskerne møtte ved Stalingrad 1941-43, eller om det er like sannsynlig å komme fra dette som ved den sovjetiske beskytningen av Berlin i de siste desperate timene i 1945? Sånn sett er det ikke uten grunn at Israel hevder Hamas har skyld i det som nå skjer. Men det er store forskjeller i proporsjoner mellom 500 Kassem-raketter, som treffer tilfeldige mål, og Israel som verdens 4. sterkeste militærmakt.

Slik er dessverre krigens logikk. Svaret kjenner vi ikke. Hamas kan bli svekket, men sannsynligheten taler for at de omrkingliggende arabiske statene mer og mer vil bli engasjert i krigen, alt avhengig av hvor omfattende og ødeleggende den israelskae invasjonen blir.

Egypt er stilt i en uløselig knipe. Hvis man åpner grensen, så oppstår en veritabel flyktningebølge umiddelbart. Hvis man ikke åpner grensene ved Rafah, da går det palestinske folket på Gaza en grusom skjebne i møte. Men det vil garantert ikke stoppe Hamas. Snarere tvert imot, frykter jeg.

Paradoksenes tid er ennå ikke forbi. I går fortsatte den israelske beskytningen av Gaza by fra luften mens andre fly spredde flygeblad. Israel oppfordret sivile til å forlate byen. Spørsmålet er nå hvor den sivile befolkningen skulle gjort av seg? Det finnes ingen utgang av revehiet, for å si det slik. Israel har blokkert all inn- og utfart fra Gaza i to år, etter den siste invasjonen. Sjøveien er også stengt, sist bevist ved at skipet “Dignity” ble skutt ned av den israelske marinen utenfor kysten av Gaza, med fredsaktivister og tvingende nødvendig nødhjelp ombord. Det er bare en vei ut nå, og den går med sannsynlighet ut via gravferder i sønderskutte moskeer.

Denne skitne krigen har sine klare paralleller i hvordan tyskerne behandlet jøder under den 2. verdenskrig i Europa. Det er ikke noen mindre katastrofe vi nå er vitne til, denne gang begått av det folk vi i Europa har skammet oss over å ha falt i ryggen for 75 år siden, da vi ikke tidsnok innså hvilken fare og katastrofe Hitler-Tyskland var villig til å føre Europa inn i.

Reint generelt - og på et abstrakt nivå - er jeg stum av beundring over hvordan mennesker ikke lærer av andres feil, knapt sine egne…

Jazzåret 2008 – et tilbakeblikk

Jazzåret 2008 ble, slik Roald Helgheim skriver i Dagsavisen, et år i Radka Toneffs tegn. Også for meg. Under 30-årsjubileet for Døla Jazz, var det den eneste konserten jeg var på, viet henne. Ja, foruten den siste konserten, så å si utenfor programmet, med Dag Arnesen Trio. Den konserten har jeg grundig skrytt i skyene tidligere,

Mer interessant er det at Helgheim trekker fram at tidenes jazzalbum Kind of Blue fyller femti år i 2009. Det har kommet en ny utgivelse i serien The Complete Session of…, som Columbia Records har skodd seg på siden Miles Davis’ død i 1991. Jeg har Kind of Blue fra før. Jeg har også The Complete Session of Bitches Brew. Begge deler er kjære samlinger i platehyllene mine. Men det blir i overkant med slike komplette samlinger. De vitner mer enn noe annet om Miles’ evne, gjerne også Teo Maceros evne til å kryste ut de edleste tapningene i studio.

Miles Davis var kanskje den første store artisten som forsto studio med gruppedynamikk. Han brukte opptakene som øvelse mot et ferdig produkt, det han selv satte sitt stempel på. Jeg har vinylene til de lyseste øyeblikkene til Miles sine forskjellige innspillinger. Det virker ikke som disse har tapt seg, i forhold til komplette samlinger av alt som lå forut for en innspilling.

Roald Helgheim er derimot en sliter av det fremste mediekritiske merket. Det bør like mye poengteres, i et tilbakeblikk på jazzåret at Dagsavisen holder seg med et slikt staselig overflødighetshorn.

Helgheim deltok med et knippe kunnskapsrike personer på Kyrres jazzquiz under DølaJazz i fjor høst. Det kom ikke som noen overraskelse at de gikk fundamentalt glimrende fra det – med en score som lå himmelhøyt over andreplassen. I all beskjedenhet var det Bjørn bror, Tord i Tune Into-Gjøvik Jazzklubb og meg som tok den plassen.

Helgheim skriver at under Oslo Jazzfestival vil det i 2009 bli en forestilling viet Radkas musikk i Operaen i Oslo. Det er pussig at dette skjer. Jeg sa til min far, så seint som under underholdningskavalkaden på NRK1 i går kveld at det hadde vært artig å ha vært inne i bygget, til tross for at jeg dessverre aldri får fot av opera. Her byr sjansen seg, altså.

Helgheim skrev tidligere om kong Oscar den største, etter at han forlot oss i 2008. Det er en beskrivelse det vanskelig lar seg gjøre å si ham imot. I 2009 feirer jeg 40 årsjubileet for mitt første konsertmøte med Oscar Peterson Trio, etter at mor og jeg fikk revet til oss to billetter i kinoen på Gjøvik.

Ja, tenkt det – de klarte dette på Gjøvik hele to ganger. På den første satt mor og jeg på tredje rad. Og det var mors barndoms bekjente som hadde halt kanadieren til bys. Du store min, for en konsert, som kan parafraseres i trioens innspilling et par uker seinere i Salle Pleyel i Paris. Det finnes på plate!

I julen fortalte Kyrre Rosenvinge at Freddie Hubbard var død, 70 år gammel. Dette betyr at det tynnes ut i mine rekker av musikere, som jeg lyttet til ungdommen, og sier vel så mye om at det er jeg som eldes enn at de var så mye, mye eldre enn meg, egentlig.

Jeg har en lite minneverdig soloplate The Love Connection fra 1980, som på ingen måte yter Hubbard rettferdighet. Da er det langt mer interessant å høre på Herbie Hancock Quintet V.S.O.P. (1976(, som jeg også har, i likhet med svært mange innspillinger av nettopp Hancock. Her kan en høre et langt sprekere trompethorn enn klisne popjazz-svisker anno dazumal, på en tid innen jazzen da den blomstret litt av. Selv Hancock begikk ei disco-skive på denne tiden, Honey from the Jar, som vel var seigere enn sirup i de flestes ører, da som nå. En fast trompetist var Hubbard i Hancocks mange sammenhenger, i det som vi nå rubriserer som Miles Davis’ vanskelige år…

Joe Zawinuls 75th kom også ut i 2008, til stor glede for alle oss som hevet ham opp til stjernene. Platen fikk jeg til jul av fetter Knut, en langt kraftigere lyd enn den jeg fikk klikket ned fra iTunes.

Her er vi ved en erkjennelse fra 2008, om at mye faktisk var innmari bra fra før, også. Det har blitt en sann fryd med de gamle vinylplatene jeg hentet ned fra mine gjemmer, da jeg jazza opp hjemmet med noen solide monsterhøyttalere og mitt øvrige analoge utstyr. Du milde måne, for en kraft og detaljrikdom det ble i stua. Jeg tenker at de av mine venner som kvittet seg med vinylen og gikk 100% over til CD, de sitter kanskje på loftet og sturer nå. Selv er jeg sinnsykt glad for at jeg ikke falt for fristelsen!

Formatkrigen i så å si alle avspiilingsmedier er i ferd med å bli ødeleggende. BluRay har kanskje vunnet kampen på DVD, men dette har ennå ikke fristet meg over til å kjøpe noen ny spiller. Jeg er mer enn fornøyd med utstyrsparken min i dag. Jeg blir innmari forbanna om det strupes inn i formatkrigen, slik at vi som er mer enn tilfreds får ha våre DVD’er i fred. Og at det fortsatt blir spillbart på gamle DVD-spillere. I motsatt fall må jeg selvsagt skifte til ny plattform.

Men jeg er i ferd med å gå litt tørr i debattene om hva som er best og mest for pengene. Jeg føler meg vel litt snytt over at det gjentatt må skiftes til nytt og bedre, gjerne ofte med det resultat at det kommer veritable kapitalvarer i tillegg. Se bare på hva som skjedde da HDMI kom til verden. Det førte til saftig lyd, bevares – men det er noe som heter dill og dall og, like saftige innkjøp av ekstra tilleggsutstyr.

For meg med lite konsert- og kinovennlige plager, så lar jeg meg fritte til dette. Jeg vil ha konsertsalen og kino-opplevelsen inn i stua. Men aldri kan dette oppveie selve den opprinnelige og helt unike opplevelsen. Jeg vil si at dette heller ikke er mitt mål. Det er kun et substitutt for noe langt mer ekte og fullkomment umulig å få til uten å ha vært tilstede. Jeg ser det demokratiske argumentet at musikk og bilder flyr over verden i et omfang og kvalitet som aldri tidligere. Likevel skulle og ville jeg ha vært tilstede, dersom dette var et alternativ, heller enn å mugne hjemme. Så enkelt er det.

- Det er historikerne som gjentar seg

sa Geir Lundestad i en debatt omkring finanskrisen høsten 2008. Mye taler for at han har rett - historikeren, statsviteren og sekretæren for Nobelinstitutttet i Oslo. Men når det gjelder Israels siste angrep på palestinerne, kan vi også trygt benytte Marx teorem om at historien gjentar seg, dog ikke slik han sa at historien først fortoner seg som en tragedie, så en komedie. Det er ikke mye lystelig det som kommer ut av meldinger fra Gaza.

I dag tidlig meldes det at Israel i natt har angrepet Gaza-stripen pånytt med luftskyts på sjuende døgnet. Det meldes om at mer enn 400 er drept. Hvis tidligere tall er etterrettelige, så er tapstallene omtrent 25 % sivile. Og det er selvsagt barn og kvinner som lider mest, sørgelig nok. Sykehus er overfylt, medisinsk utstyr så å si fraværende, og en humanitær krise så prekær at det griner oss i øynene – når vi ser bildene, de få som slipper ut.

Vi i Norge er heldig stilt med rimelig oppdaterte nyheter om krisen inne på Gaza-stripen. Et lege-team, med Mads Gilbert i spissen, har kommet inn bak Israels linjer og jobber antakelig helsa av seg. I går fikk vi bilder av en palestinsk mor, sammen med legeteamet, som med tydelighet viste oss situasjonen slik den er for de sivile.

Vi er i tillegg et flerkulturelt land, så det befinner seg inne på Gaza en rekke nordmenn. De har sittet fast i både uker og måneder. Mest opprivende er det selvsagt å forlate sine slektninger til den sikre død, dersom Israel gjør alvor av sine trusler om å sette inn bakkestyrkene. Det står minst 20.000 mann oppmarsjert med panser på grensa til Gaza.

De norske statsborgerne på Gaza, seks i antallet, sies nå å være på vei ut, i følge Dagbladet. I følge Verdens Gang er det rundt 400 utlendinger, som får forlate Gaza, deriblant statsborgere fra USA, Russland og Tyrkia – og lille Norge.

De siste dagers beskytning har i stor grad vært rettet mot såkalte skjulte våpenarsenal og ekstremister innen Hamas. I natt ble den sjuende moskeen skutt i brann. Tidligere har Israel også skutt i filler det åpne universitetet i Gaza by. Mange stiller seg nå spørsmålet og om hvordan dette tjener den israelske viljen til å stanse Hamas og renske opp i ekstremismen en gang for alle. Den vilkårlige skytingen med blant annet Kassem-raketter fra Gaza og inn på israelsk territorium, vil israelerne til livs. Mon det?

Aftonbladet hadde første nyttårsdag en reportasje om et sveitsisk ektepar på ferie i Israel. De badet uforstyrret ni mil fra Gaza. Slik kan en også se denne humanitære katastrofen. Slik kan en også allminneliggjøre Marx teorem om historien at det har et komisk drag av det helt bisarre ytterpunktet at noen ferierer kun noen mil fra den palestinske tragedien på Gaza.

Velkommen 2009

Som på storsandensk uttales tjuenullni. Og ved nyttår pleier de fleste å ta en oppsummering.

 

Jeg er i Sverige og der har de allerede nominert hvem som er med i tetsjiktet på svensk fimindustris fremste utmerkelse, Guldbaggen. Den tilsvarer nesten vår Amanda-pris, som forresten deles ut under filmfestivalen i Haugesund i august hvert eneste år. Når jeg skriver nesten, så skyldes det at svensk filmindustri er så mye, mye mer enn den norske. Hvis vi nevner navn som Ingmar Bergman, Dan Andersson og Jan Troell, så er ikke lista komplett. Men nettopp Troell stikker av med hele åtte nominasjoner for Maria Larssons evige øyeblikk (Maria Larsson eviga ögonblick, 2008) ved årets Guldbagge.

Maria Larssons evige øyeblikk hadde premiere i oktober 2008 på norske kinoer. En begivenhet jeg ikke fikk med meg, men nominasjonene tilsier at magikeren Troell nok en gang har truffet blink. Filmen er for øvrig Sveriges bidrag i den internasjonale konkurransen til Oscar-utdelingen i slutten av februar i år; i følge bildet. Men allerede nå ble filmen nominert til Golden Globe i fjor.

For en middelaldrende mann husker jeg Troells største internasjonale gjennombruddet med filmatiseringen av forfatteren Vilhelm Mobergs bøker Utvandrerne (Utvandrarna, 1971) og Innvandrerne (Innvandrarna, 1972). Filmene gikk seinere som TV-serie i Norge, slik at jeg så dem. Det var slik jeg møtte Troells filmkunst, der jeg vel er på linje med mange nordmenn om at jeg sliter litt med Liv Ullmann på svorsk...

Det gikk imidlertid en bølge av historiske drama på begynnelsen av 1970-tallet, der indianerne stiftet bekjentskap med nordiske menns imperialisme på 1800-tallet, der det har brent seg fast til netthinnen at den gravide innvandrerkvinnen blir buksprettet. Dette var Mobergs fortelling og slik var Troell tro mot fortellingen, men i ettertid har jeg jo tenkt at bakteppet kanskje var diskutabelt - tross det høyst umenneskelige. I lys av det folkemord, som nå pågår på Gaza, så blir de amerikanske Homestead-lovene og ekspansjonen vestover på det amerikanske kontinentet rimelige forklarlige i forhold til USAs apologetiske støtte til Israel.

Jan Troell vant allerede i 1968 Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin med Ole dole doff. Suksessen kom altså meget tidlig i karrieren og har vært vedvarende siden.

"Jan Troell är för mig ett alldeles äkta, stort lysande geni. Han ger sig fan på någonting och han bryr sig inte om det är publikt eller inte … Han är en oerhört märkvärdig, fullkomligt originell och djupt inspirerande regissör"

Ordene tilhørerer Ingmar Bergmans. Det sier sitt at den fremste innen svensk filmkunst har berømmet Troell på denne måten. Det villeste av alt, det er at jeg mener Bergman har helt rett, og at vi her ikke snakker om noen panegyrikk. Troell er faktisk helt trollsk og magisk på kino.

Viktigst for oss nordmenn er det at Troell var regissør av den nordiske filmen Hamsun (Hamsun, 1992). Denne filmen hadde svenske Max von Sydow i rollen som Knut Hamsun, og danskenes storhet Ghita Nørby i rollen som hustruen Marie, Også denne høstet en mengde nominasjoner og priser, blant annet Sølvbjørnen i Berlin for beste regi samt Guldbagge i Scerige for beste film og Amanda i Norge for beste utenlandske film.

#

Moralen må være denne at årets nyttårsforsetter bør være mer kino mye, mye mer …eh, tja. Ja, foruten at jeg skal drikke saktere, dersom jeg det skulle bli mer festlige anledninger i 2009 enn i 2004-08.

Ellers tilbringes årets første dager i Säffle i Sverige for aller siste gang. Mor og far har solgt borettslagsleiligheten og flytter til omsorgsbolig på Søre ål i Lillehammer. Jeg er her for å rydde og flytte.

Dette betyr et farvel med en jevnlig lesning av Aftonbladet, som har gledet meg stort. Avisen er på mange måter virkeliggjørelsen av de beste sidene i Dagbladet, den mistrøstige utviklingen som den tidligere journalisten og nyhetssjefen i Verdens Gang, Frode Nakkim, sterkt kritiserer i Aftenposten 30. desember 2008.

Nakkim har noen gode poenger, selv om det også kan leses inn at "når fanden blir gammel, da går han i kloster". Han har nå skifteet jobb til senior kommunikasjonsrådgiver i 20/20 Communications. Nakkim føyer seg inn i rekken av journalister, som har vendt faget ryggen, og tatt steget over til de kommenterende og rådgivende aktørene i norsk opinion. Ikke noe galt i det, men dette kan også leses som en pott frustrasjon over forfallet i manesjen, og at det i lengden ble uforenlig mellom opinionskapende journalistikk og politisk dagsordenbygging. Diskusjonen går høylytt im hvor det ene slutter og den andre begynner.

Denne bloggen er et eksempel på at en avgrensning på dette området er utydelig. Personlig innrømmer jeg tvert at jeg har et personlig og tydelig standpunkt. Premisset må være at en er åpen og redelig selv. Dette er noe langt annet enn det jeg litt lakonisk kommenterte ved utviklingen i Dagbladet at da ":sterke meninger" kom inn i kolofonen (der navnet på avisen står), så opphørte meningsbrytingen innad i redaksjonen. I stedet opplevde vi til tider en politisk korrekthet, et reindyrka publikumsfrieri (... tørk støv - bli slank...) og at mange inntok et opportune standpunkt enn redaksjonelle hensyn.

Nakkim berører dette i sin henvisning til schizoiode trekk i Dagbladets redaksjonelle linje. Dette var kjennetegnet ved at avisen på lederplass framholdt synspunkter og meninger, som ofte var lite overensstemmende med hva som ble skrevet lenger ut i avisens spalter. Aftonbladet reindryker imidlertid dette schizofrene. To glimrende eksempler er kronikken på side to i papiravisen for 1. nyttårsdag, skrevet av Olle Svenning, som en p.t. finner her. En glimrende filmomtale om De ofrivilliga av Ruben ôstlund har Lena Sundström skrevet i samme avis. Den må man ha passord og møkk for å få lest, men blant punch-lines finner vi denne:

Det är 3D utan 3D glasögon. Ofrivilliga runt omkring mig kastar popcorn. Ofrivilliga gör inga konstpauser för att andas när de lägger sitt eget kommentatorspår. Det er aldrig tyst. Efter fem minuter vill jag skrika. Efter tio skriker skrikar jag. Efter tjugo minuter sitter jag djupt nersjunken i min biofåtölj i total apati och njutar av att jag har hamnat så oväntat rätt.

Vi är en scen i filmen. Undrar om alla i salongen fattat det, eller om det er krävs en fyllohjärna för den typen av insikter.

På bioduken rullar bildsekvensen med olika former av grupptryck. I salongen sitter en kvinnlig lärare och piper “ni måsta vara tysta, här sitter människor som har betalat j¨-ätte mycket, en massa pengar”…

Slik skal det gjøres. Slik skapes et schizofrent mangfold, der Aftonbladets overskrifter er absolutt sammenfallende med VG eller Dagbladet, eller en hvilken som helst løssalgsavis. Dagens “rubriker” er disco-btrannen i Thailand, som ikke kan utelukke en lokal vri med at den svenske ambassaden sjekker svensker ut av listen over omkomne. En mann er plaffet ned på åpen gate, i det som tyder på å være en duell mellom to bekjnete, Og så videre.

Men når en åpner Aftonbladet, så er side 2 samt 4 og 5 PLUSS side 15 så å si identisk med Dagbladet i “min” tid. Jeg hadde ingen framtredende eller viktig rolle i avisens liv, og kom fra det uten sår på sjelen, men jeg så og overhørte andre som sleit med sitt mørke middt på dagen. Mitt poeng er ingen hudfletting av det som har skjedd i Dagbladet per se, men snarere at utviklingen i avisen var en refleksjon på det omkringliggende samfunnet. Det var noe som skjedde under Gro og som siden ble et paradigme-skifte. Jeg opplever vel at Nakkim mellom linjene peker på denne utviklingen.

Så får vi se!