Topp-politiker Bjarne-Håkon Hanssen har vært i vinden som aldri før. Først ble det kjent at han går direkte fra jobben som statsråd til PR-byrået First House. I et eksklusivt intervju med i dagens VG vedgår Hanssen at han forlater kona, etter å ha innledet et forhold til en kollega i Helse- og Omsorgsdepartementet.
Det er for så vidt irrelevant at familielivet til Bjarne Håkon Hanssen er i krise. Han har imidlertid noen betraktninger som er journalistisk interessante. I intervjuet med VG sier Hanssen at noen bevisst har lekket opplysninger om hans familieliv til norske medier. Han velger derfor å snakke ut i dagens VG.
Det er alvorlig at norske medier benyttes som pressmiddel eller til regelrett hevnakt. Ikke noe nytt i det, men like fullt forstemmende at noen ser seg tjent med en slik oppførsel. Dette er den triste siden ved å få et litt for kjent fjes i Norge i dag. En må regne med å få barbert haka - om en stikker den fram.
Spørsmålet er om vi som storsamfunnet har noe med hva som skjer innad i Hanssens familie? Det svaret sier seg selv! Offentligheten har ikke et pip med hvilken hodepute Hanssen våkner opp ved, dersom det ikke var for at saken er mer pikant enn som så. Forholdet til underdirektør Inger Mette Nilstad i Helse- og omsorgsdepartementet er ikke utelukkende en flørt på kontoret. Det er også et forhold mellom en overordnet og en ansatt.
Slikt er kilent, men slett ikke uvanlig. Hvem har ikke hatt et godt øye til en kollega en gang? Problemet er aller størst for underdirektør Nilstad. Hun fortsetter jo i departementet, og får nå muligens sin autoritet satt på prøve. Dette er ganske sikkert uriktig – dog uunngåelig.
Det mest kompliserte er ute av verden med dagens intervju i VG. Det er imidlertid et par uker forsinket, i forhold til Hanssens tjenestetid som statsråd. Hvorvidt dette kompliserer vennskapet til Jens Stoltenberg, er uvisst. Men det befester et inntrykk av at Hanssen har levd under et umenneskelig press.
For det meste er dette presset selvvalgte øvelser. Det reiser likevel et spørsmål om dagens medievirkelighet er et hakk for tøft – selv for hardbarka politikere? Til det spørsmålet er det ingen opplagte svar. Det kan anføres at kjendiseriet har antatt en intimitet som kanskje er i meste laget. Først og sist er dette et spørsmål om hvem som trykker slikt? Og dernest hvem som gleser disse kjendisreportasjene.
Problemet er ikke begrenset til Se & Hør eller ukeblader alene. Alle trykte medier har slike offentlige botsøvelser, fra tid til annen. Denne gangen er det VG. Neste gang kan det like gjerne være Aftenposten, der det ofte kan synes som om det går en usynlig grense ved Drøbaksundet eller Svinesund. Jeg tenker på for eksempel Frankrikes president Nicholas Sarkozy, hans eminente plunder med slekt og elskerinner. Eller hva med Bill Clintons skyhøye sigarføring på slutten av 1990-tallet.
Et glimrende eksempel finnes papirutgaven for Aftenposten i går, som skriver om Alex Schulman, en av Sveriges mest kjente bloggere. Han gikk i seg selv, og likte ikke det han så. Derfor la han ned bloggen, og skrev bok om savnet etter sin avdøde far.
Begge deler til bravur fra journalistkolleger. I tillegg har Schulmann ikke gitt opp bloggesfæren. I dag skriver han om å være pappa til datteren Charlie i Aftonbladet. Og han reiser Sverige rundt og leser fra boken sin.
Det er altså bare en knivsodd som skiller Hanssens historie med Schulman. Schulmans historie er relevant, bevares. Men er Hanssens historie like relevant? Tvilsomt. Men man får stagget dem som kvitrer i Hanssens umiddelbare nærhet om familielivet. Det skal VG ha.
Sannsynligheten taler for at en hver avis i Norge ville ha vendt kappen, for å få Hanssens historie eksklusivt. Den forteller om et menneske, som midt oppe i en omskiftelig tid han selv har hatt regien på, så har han falt for en kollega. Mer er det ikke. Men fordi dette skjer på en tid, da Hanssens karakter diskuteres i forbindelse med arbeidsforholdet i First House, gir det selvsagt et vidåpent blikk inn i hvordan Hanssen kunne tråkle det til for seg selv.
Det kan umulig være lett å være Bjarne-Håkon Hanssen i disse dager. Det kan heller ikke være lett å være redaktør i denne saken. Skal, skal ikke – er et tungtveiende ansvar, der det opplagt ikke finnes noen fasit.
Først må Hanssen få et solid tak over hodet. Så får vi håpe han finner fast grunn. Og det er snublende nær å sitere Arne Paasche Aaasen:
Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?
Ja, si det…
I tillegg er det et betimelig spørsmål: Selger man flere aviser med slike historier? Kanskje. Men aller fremst er det slik at folk kjøper avisene av helt andre grunner enn forsidene. Den kan ha en viss påvirkning. Spørsmålet er bare om det er denne typen artikler som selger, eller om de andre forsidene var så kjedelige at folk likevel gikk for VG i dag. Se, det er ikke like enkelt å si noe vesentlig om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar