Hundremeterskogen i norsk politikk

Hele landet skulle kapres i går, da utopistene i norsk politikk la fram sine poster for hvordan de skulle forandre Norge i løpet av 100 dager. Aldri har vel større forventninger vært knyttet til hva Siv Jensen og Fremskrittspartiet (FrP) skal få til, dersom valgvinden varer helt inn til 14. september i år. Da får vi et nytt regime, kanskje? Og i går skulle vi virkelig få klare svar på hvordan FrP vil virkeliggjøre dette.

Aftenpostens Halvor Hegtun mener at den økonomiske realismen i FrPs store stunt er uten prislapp. Det er ikke annet å vente fra den kanten. “Tante” er alltid mest opptatt av prislappen.

Verdens Gang går enda lenger. Her har de innhentet ekstern eskpertise hos sjeføkonomen i Nordea, Steinar Juel, som mener at renten kan gå helt av skaftet. VG er bekymret på vegne av landets låntakere, altså.

Dagbladets Halvor Elvik skriver på sin blogg at stuntet i Heimdal ikke var noen stor overraskelse, men at reaksjonene i etterkant er overraskende. Dette er kanskje et undervurdert poeng, så langt. Elvik og Dagbladet er reelt redd for at FrP skal komme i regjering.

Det ble forventet at FrP skulle sprenge lydmuren i går. Partiets program for de første 100 dagene i regjering gjør slett ikke det. Elviks analyse er her at det var forventningene som var gale. FrP innfridde på de områdene som velgerne venter at partiet skal gjøre noe med. Så banal og enkel er valgkamp.

Da er prislapper og renter, m.m. helt underordnet. Det er inntrykket som er viktig, der Jensens krystallklare stø kurs faktisk er urovekkende god regi. Dette er egentlig Arbeiderpartiets siste pust til et slitent velgerkoprs på valgdagen.

Redsel er dderfor blitt til mareritt, for noen. FrP har lært den leksa de har tapt alle valgkamper på tidligere. I siste indre har FrP slengt med leppa om innvandrere, alenemødre, latsabber og sugerør i statskassa. Kun en gang har partiet høstet mer enn meningsmålingene forespeilte. Det var i kommunevalget 1995, og avsløringene om lefling med gamle og nye nazister på Godlia kino, som skulle vippe folket. Den gang ei.

Nå er det bare vaklingen på borgerlig side, som kan være den eneste bremsen for et skifte av regjering. FrP har på noen punkter nyansert sine planer, men står friskt på sitt klareste poeng i årets valgkamp: fjerne sosialistene i regjeringkontorene.

Så får hver og en mene hva de vil. Men de som tror på at det skal bli fred og fordragelighet uten kjeklekjekke SV’ere, må antakelig vente fire nye år. Minst.

Sånn er Hundremeterskogen i norsk politikk i øyeblikket.

Forbrukerjournalistikk med vett og innhold

I går kveld var det sesongens første Forbrukerinspektørene (FBI) på NRK1. Det ble en nyttig halvtime.

Nordmenns kreative vilje til å skaffe seg tollfrie varer har nedfelt seg i bestilling av snus på internett. Dette kunne potensielt spare folk for mange penger, dersom postforsendelsen gikk glatt igjennom hos Posten. Det gjør den jo ikke, og det ble ikke opplyst hvor kostbar denne returen av varer er. For når folk ble presentert for tollsatser, m.m. – vel, så ble ikke pakken hentet. Mer alvorlig skulle saken bli, når FBI kontaktet Helse- og sosialdirektoratet. Kari Huseby, som tidligere styrte Statens Tobakkskaderåd, visste beskjed. De advarslene om snusens farlige konsekvenser var på svensk på snuspakkene. Dette betyr at de er helt ut ulovlige å ta inn i Norge. Nok en gang en vinner fra FBI på at det meste er for godt til å være sant.

I et annet innslag tok FBI opp et fenomen som er en gjenganger: Barns interaktivitet og penger. Denne gangen var det et slags sosialt nettverk, noe a la Facebook i følge FBI, som trakk til seg rundt 250.000 unge jenter i Norge. Nettsiden gosupermodel utgir seg for å være gratis, men viser seg raskt å bli et pengesluk. Det råeste er at unge jenter innbys til å handle klær mot høyst reelle penger, der nettstedet forbeholdt seg retten til å tømme det interakvtive klesskapet, når nye kolleksjoner ble introdusert. Det skulle tatt seg nydelig ut om Dressmann og liknende skulle komme hjem til meg og hente varene, dersom forretningen skiftet ut lagervarer. Du store min!

Den virkelig store nyheten i FBI var at glødelamper blir forbudt å selge fra 1. september i år. I hele Europa, til og med. Og – nesten oppskriftsmessig – har svenskene startet å hamstre de gamle lyspærene.

Her i Norge har det vært langt mindre fokus på at glødelampen forsvinner. Det kan være flere grunner til dette, men FBI lanserte selv en uhyre god forklaring. Det var foretatt en priskalkyle, dels fordi de nye sparepærene, halogenlampene og LED-pærene er mye dyrere i innkjøp. Holdbarheten på de nye lampene er godt kjent. Strømregnskapet ble imidlertid forbilledlig godt forklart.

Det var sannelig en hel tusenlapp å spare på noen av pærene. Årsaken er at de nye lampene har et mye lavere energiforbruk, og i sin levetid vil bruke vesentlig mye mindre strøm, til å produsere lys. Dette er miljøsaker, en gladnyhet rett og slett, som får folk til å endre atferd.

Nedsiden er at de nye lampene ikke gir like godt lys. Men dersom en forbruker benytter flere lamper, så er det langt igjen til tusenlappen pr. glødelampe i gevinst. I tilleggg kan en anta at det vil bli større konkurranse på pris, når forbudet på glødelampene inntrer i neste uke. Det eneste som manglet, var en vurdering av om de nye lampene, utløser nye og potensielt kostbare prosesser for å bli kvitt dem etterpå. Dette svarte FBI ikke på, denne gangen.

Siste post var en direkte reklamespot for egen fortreffelighet: små lomme-tv’er. Dette er kanskje interessant i Oslo-området. Det ble påpekt helt til slutt, i en vurdering av de forskjellige modellene på markedet. Dette er et gratisprosjekt i hovedstaden i to år. Etter dette er tjenesten ganske uviss, og potensielt da som en betaltjeneste, hvilket ikke ble tatt opp i FBI. Enn så lenge, er det altså mulig å se alle NRKs TV-kanaler samt TV2 og TV2 Nyhetskanalen gratis.

For den som i utgangspunktet ikke har nok duppeditter i lomma fra før, på trikk og bane i Oslo, betydde lomme-tv’en et par tusenlapper i innkjøp. Eksperten fra Lyd & Bilde hadde vurdert de enkelte modellene, og var selv kullsviersk overbevist om at dette ville bli populært. Hva slags tjenester og hvilket prisnivå vi da snakker om, er rimelig ukjent? Dette ble overhodet ikke nevnt i gårsdagens reportasje.

Uansett har FBI etablert seg, som et magasin på onsdag kveld, med vett og innhold. Programmet både engasjerer og opplyser i en travel hverdag.

30 nytteløs år

Nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman, har holdt et foredrag på London School of Economics, i følge Frankfurter Allgemeine. Han var kanskje en av de mest siterte i fjor. En av hans uttalelser var omtrent som følger: "den internasjonale finanskrisen har vært like ødeleggende for økonomien, som Berlinmurens fall var for Sovjetunionen". Det spørs om han blir like berømt for sine betraktninger etter foredraget i London, men de er i alle tilfeller ærlig ment.

For det første mener Krugman at verden trenger en ny økonomisk kunnskap, men at han er ganske ukjent med hvordan dette skal gå til, for å forklare hvordan økonomer var helt blinde for at den internasjonale finanskrisen inntraff så raskt og uten faresignaler. Grunnen til at dette er nødvendig, skyldes at ellers har de siste 30 år av historien vært ganske nytteløse.

For den som er sterk i tysk, kan hele Krugmans resonnement leses her. Ellers foreligger hele foredraget fra LSE her.

Øyeblikkets magi

Ingen underholdning er bedre enn idrett, uansett medium. En gang i tiden var det trykte medier og radio som formidlet de magiske øyeblikkene. I nyere tid er internett og TV den fremste plattformen.

Torsdag var det virkelig grunn til å følge fridretts-VM fra Berlin. Usain Bolt er jamaicaneren, som trosser naturkreftene gang på gang. Torsdag vant han 200 meter, og satte like godt verdensrekord samtidig. Fire dager i forveien gjorde han det samme på 100 meter.

På lik linje med at vi en gang i tiden forventet at Carl Lewis nesten skulle sveve til månen, er det vi med forbløffelse sitter og ser Usain Bolt slette den ene rekorden etter den andre. Carl Lewis er et byks foran fordi han var en like suksessrik lengdehopper, også. I de olymiske sommerlekene i Los Angeles sanket han med seg hele fire gullmedaljer.

Olympiastadion i Berlin innehar et spesifikt sus. Det var her Jesse Owens tuktet nazistene, og satte Adolf Hitler i forlegenhet, når det gjaldt raseteoriene. De olympiske sommerlekene i 1936 skulle være Nazi-Tysklands ultimate utstillingsvindu. De ble slått på målstreken av Owens.

En kan mene mye rart om dette, men på et punkt står noe evig igjen. Olympiastadion i Berlin var en av ytterst få områder av Berlin, som var lite merket av den 2. verdenskrig. Werner March har tegnet anlegget, og framstår i dag like vakkert som den gang. Det var ukjent for meg at de britiske okkupasjonsstyrkene brukte stadion som hovedkvarter helt fram til 1994.

Sommerlekene i Berlin har sitt eget sus for oss nordmenn. Det er her at vi noen gang har utmerket oss i fotball for herrer. Det sagnsomsuste Bronselaget, der Norge slo selveste Tyskland i kampen og tok bronse, er utvilsomt et av Norgeshistoriens største momentum. Det skal i edruelighetens navn påpekes at Norge har vunnet fotballgullet i sommer-OL for kvinner.

Og det var på spinnesiden at VM i friidrett ble uhyre spennende på torsdag kveld. I høyde-finalen ble det uhyre jevnt og meget spennende. En av årsakene skyldtes tyske Ariane Friedrichs. Hun holdt nesten på å tukte kroatiske Blanka Vlasic.

Dette ble nesten like spennende som i 1997, da norske Hanne Haugland tok gull i Athen. Haugland var utfordreren som stakk av med seieren. Det kunne blitt likedan i Berlin med Ariane Friedrichs.

Fjernsynsmediet er ekstremt sterkt. Ikke minst med de teknologiske muligheter vi har i dag. Nå er kameraene plassert slik at vi nesten kan se hvordan utøvernes tanker kverner seg fram til det eksplosive øyeblikket, rett før de tar ansats og trosser tyngdekraften. Dette ble eksepsjonelt tydelig i høyde-finalen.

Når kameraene formidler utøverens blikk, som for oss fortoner seg som at de ser direkte inn i kamera, så er dette en fortegning av det som skjer på stadion. I virkeligheten er kameraene plassert slik at blikk-kontakt oppnås når utøveren måler ut distansen mellom seg og høyde-stativet. Dette skaper imidlertid en nærhet, og seeren suggeres med i hele svevet.

Grasiøse Blanka Vlasic var favoritt. Ariane Friedrichs hadde fordelen av hjemmepublikum. De hadde hver sine ønsker qva publikum. Vlasic ønsket trampeklapp som metronom til svevet mens Friedrichs spurte om den ytterste stillhet. Og torsdag kveld kunne Friedrischs så å si svevd på stillheten, da hun utfordret Vlasic hopp på 2,04 meter. I et lite nanosekund levde håpet, innen håpet brast, og lista falt ned. Men det sukket, som vi foran TV fornemmet, er helt ubetalelig. Denne fornemmelsen av at vi nesten opplevde historie, en utøver som nesten løftet seg selv etter håret, er mer enn grunn god nok til å følge idrett på TV.

Et lite øyeblikk svevde også  jeg. Men det ble bare bronse på Ariane Friedrichs. Hun hadde et riv mer enn russiske Anna Tsisjerova på 2,02 meter.

Øyeblikkets magi gjør likevel dette til en av VMs store øyeblikk. Og i morgen kaster Andreas Thorkildsen for gull i spyd. Også det en idrett som suggererer, dog ikke så sterkt som i høyde.

Derfor er dødsstraff umenneskelig

Aftenposten skriver på nett at dødsdømte Troy Davis (41) får overprøve skydspørsmålet i drapssaken mot ham. Dette skjer etter 18 år i fengsel mens han har ventet på døden. Høyesterett i USA har satt dommen til side.

Dødsstraff er ingen sivilisert form for strafferettspleie. Uansett hvilken urett et menneske har begått mot et annet, er det ingen løsning å ta livet av forbryteren. Det mest siviliserte er at et hvert menneske dømmes etter lov og dom, der hensynet heller bør være styrt av at 9 kriminelle går fri enn at rettsstaten begår et eneste justismord. En fullbyrdet døssstraff betyr at  den dømte er fratatt privilegiet å få dommen omgjort.

Troy Davis kan være uskyldig i å ha drept en politimann. Dersom dommen mot ham hadde vært fullbyrdet, så ville også han ha vært død nå. Tapet av den drepte  politimannen kan aldri oppveies. Rettsstatens krav til lov og dom må imidlertid være ubegrenset. Dødsstraff er ikke det.

Numbers er en interessant TV-serie på TV2 om FBIs bekjempelse av kriminalitet i Los Angeles. FBI-agent Don Eppes (John Morrow) engasjerer sin bror, professor i matematikk Charlie Eppes (David Krumholtz), som ved hjelp av matematikk oppklarer krimgåten.  Episoden i forrige ukes avsnitt griper direkte inn i spørsmålet om dødsstraff.

Plot’et i episoden åpner med at den dømte forbereder seg på å dø. Samtidig ringer en rettspsykolog til FBI. Han hevder at den dømte kan være uskyldig, til tross for at den gjeldende mafiabossen har avgitt full tilståelse om å ha drept en politimann. Telefonsamtalen blir avbrutt, og rettspsykologen blir funnet skutt på sitt kontor.

Gjennom matte-professoren blir det mer og mer tydelig at den dømte er uskyldig. Mafiabossen tilsto drapet fordi det er hans egen sønn som er skyldig. Dette får vi sikker viten om i samme øyeblikk som mafiabossen dør av en dødelig dose gift.

Det er imidlertid indikasjoner på at mafiabossen umulig kan være skyldig på et tidligere tidspunkt, når Charlie Eppes gjennomfører sine beregninger. Den skyldige må blant annet ha en helt annen fysikk enn den som drepte politimannen. En av FBIs agenter er imidlertid lite interessert i at sannheten kommer for en dag. En grunn er at den drepte politimannen var FBI-agentens elsker, altså et reint personlig blodvendetta, som grunn til å heve seg over loven.

Årsaken til at en politikvinne vil se bort fra enkeltheter og problemer ved dødsstraffen, er at nå kan de bli kvitt mafiabossen. Han har utvilsomt mye kriminelt på samvittigheten. Sønnen vil nok havne i heisen, han også. Han har allerede tatt over etter sin far, etter at han ble dømt for drap. Verden er  sånn sett et ufredlig og kriminelt sted, der det viktigste er å bli kvitt et uromoment om gangen.

Selvtekt er en av rettsstatens farligste opponenter. Det er helt avgjørende at en kriminell handling bør og skal pådømmes etter lovbruddets art og karakter i domstolene. Men det finnes selvsagt unntak. Det avgjørende er likevel dette at dødsstraff utelukker en hver etterprøving av rettsvesenets avgjørelser, selv i de saker der straffen kunne vært skjerpet.

I Norge praktiserer vi ikke dødsstraff. Det vil si at vi dømte en rekke nazister til døden etter 2. verdenskrig. Vi opphevet ikke døddsstraff i krigstid, i henhold til den militære straffeloven, før ganske nylig.

Justismord er og blir en nitrist prosess. I de fleste tilfeller har frifinnelsesdommene funnet sted etter meget lang tid. Blant  de mest berømte frifinnelsene i nyere tid er Liland-saken og Fritz Moen-saken. I dag er nok en mann frifunnet lenge etter at han ble dømt, den såkalte Fjell-saken.

Symptomatisk for to av sakene er at de dømte har vært funksjonshemmet. Mest inntrykk gjorde vel døvstumme Fritz Moen, som i den første frifinnelsen brast i gråt, på direkten og i farger. Moen levde ikke lenge nok til å oppleve en fullstendig frifinnelse. Nå er også Åge Vidar Fjell frifunnet. Han er psykisk utviklingshemmet.

Det var mange og til dels sterke innsigelser mot å dømme Åge Vidar Fjell for drapet, i sin tid. En av mine gode venner fulgte denne saken for Dagbladet. Han var helt sikker på at domstolene her begikk et justismord.

Det er en gledens dag for Fjell og hans støttespillere. Jeg tror at de journalistene, som fulgte rettssaken  mot Fjell, har en mer blandet følelse. Verdens Gang gir et innblikk i hvorfor, når statsadvokatens frifnnelse uten ny domstolsbehandling begrunnes med Fjells mentale evne til å forstå drapshandlingen, og ikke at bevisene i seg selv ville ført til samme konklusjon.

Det er også en gledens dag for rettsvesenet at vi faktisk kan sette en dom til side. En eventuell dødsstraff ville vært fatal.

Det er ille nok at også Fjell er syk, med en alvorlig kreftdiagnose. Dette var tilfellet både for Per Liland og Fritz Moen. De døde kort tid etter en frifinnelsesdom. Ingen kunne gi dem årene i fengsel tilbake. Det samme gjelder altså for Åge Vidar Fjell, som i likhet med de to andre, vil få en klekkelig erstatning. Gleden kan dessverre bli kortfattet, selv for en med en kognitiv evne som en ni-åring.

Spøkelseskipet er funnet

En rekke medier forteller at Arctic Sea” er funnet utenfor Kapp Verde. Den russiske forsvarsministeren Anatolij Serdjukov bekrefter dette, skriver Dagbladet på nett. Stort mer enn at mannskapet på 15 er tatt hånd om av russisk marine, har øyensynlig russiske myndigheter ikke behov for å utdype.

Her i bloggen, og på en rekke nettsteder, er det reist spørsmål ved forsvinningen. “Arctic Sea” har et to uker langt fravær fra radaren, siden båten ble meldt i Den engelske kanal 28. juli. Noen medier hevder at skipet ble bordet av pirater 24. juli i Østersjøen. Finsk politi hevdet i helgen å ha mottatt krav om løsepenger. Dette omgår den russiske forsvarsministeren behendig.

Dette gir en uggen nostalgi tilbake til tiden før Mikhail Gorbatsjov. Da var det konsekvent ingen kommentarer. I nyere tid har russiske myndigheter ofte få eller meget korte meddelelser til media.

Det har vært mange og vidløftige spekulasjoner. Hva slags last “Arctic Sea” har, er i grunnen underordnet, all den tid skipet er tatt hånd om av russiske myndigheter. Det mer springende punktet er hvorfor både det russiske forsvaret og NATO har vært så opptatt av skipets bevegelser. Dette besvarer ikke Anatolij Serdjukov, annet enn at mannskapet er tatt hånd om.

Hvordan ble “Arctic Sea” funnet? Hvordan ble skipet tatt hånd om? Hvor mange var det ombord?

Dette svarer ikke de russiske myndigheter på.

SISTE:

Det er et russisk marinefartøy som har oppbrakt “Arctic Sea”. I tillegg til mannskapet på 15 personer, er i alt åtte “pirater” arrestert. Dette er russere, latviere og estlendere. Ikke et enste skudd er avfyrt, bedyrer russiske myndigheter.

Kapringen skal ha skjedd i svensk farvann, mellom Öland og Gotland, natten etter at fartøyet forlot Finland. De åtte skal ha tatt kontroll over mannskapet ombord i Arctic Sea”, og tvunget skipet til å seile til kysten av Vest-Afrika.

Dette er gledelig nyheter som Verdens Gang bringer her.

Imponerende!

Dagsavisen melder i likhet med de fleste nettavisene at Øyafest-ivalen endte i regn og gjørme. Det samme skjedde for førti år siden på Woodstock.

Etter at Noora Noor entret scenen, steg stemningen flere hakk. Det støtter jeg fullt ut. Og det er påfallende hvordan dårlig vær har liten påvirkning på det kunstneriske inntrykket, dersom musikken bergtar. 

Noora Noor har jeg så vidt hørt om, men det jeg har sett på VG TV, er mer enn overbevisende. Noor har i tillegg et brett med musikere med seg, som virkelig imponerer, først og fremst. Gitaristene har jeg klart å kjenne igjen, og det er ingen ringere enn Jørn Fodnestøl (gitaristen i husbandet til TV-programmet Beat for Beat) og bluesfenomenet Amund Maarud. De er slett ikke alene på scenen.

For en som har alt av Rufus featuring Chaka Khan, og som til kjedsommelighet har terpet på grooven til Tower of Power, får rundvasket ørene med nostalgi - mens jeg hører på Noora Noor fra Øyafestivalen. Dette har jeg ikke bare savnet, jeg har ærlig talt aldri trodd at jeg skulle få oppleve noe slikt med norske musikere. Så tight og funky vil jeg påstå at Noora Noor og bandet hennes låter på Øya.

Det er fortærende at jeg ikke har fysikk til utendørskonserter mer. Ellers er det stor synd og skam at jeg ikke var på Øya. Noora Noor er grundig skrevet inn i minnet. Neste gang vil jeg ha dette live! Innendørs, vel å merke!!!

Konserten kan du se her.

Er det noen som har hørt om Bob Dylan?

Det er få forunt å få sin egen prosa bekreftet mer grundig enn Bob Dylan, for anledningen på turne i New Jersey i sommer. Det er Aftenposten som bringer denne saken på nett i dag.

Aftenposten siterer fra en av Bob Dylans mest kjente viser Like A Rolling Stone, når de forteller om episoden. En av strofene lyder som kjent :

How does it feel? To be on your own? A complete unknown!

En mann “spaserte formålsløst rundt i et fattig nabolag i New Jersey en formiddag i slutten av juli”, i følge Aftenposten. Dette førte til en oppringning til politiet. Konfrontert med to politikonstabler i tjueårene, skal mannen ha presentert seg som Bob Dylan. Og på spørsmålet om hva han gjorde i nabolaget, svarte Dylan at han var på turné.

Dylan ikke kunne identifisere seg. Når det stedlige politi heller ikke fikk noen hjelp i å anrope sentralen, og spørre om noen hadde hørt om Bob Dylan, ble han tatt med til hotellet der han bodde. Der løste saken seg i sin minnelighet.

Men gadd vite hvilke bitre piller de to politibetjentene har fått høre i ettertid? En av kollegene hevder han heller ville bedt om en autograf, enn å taue ham tilbake til hotellet Ocean Place Resort & Spa.

“Rockelegenden selv skal ha tatt episoden svært lett,” avslutter Aftenposten. Ja, hva annet kunne Dylan ha gjort? Slått seg vrang?

Uten sammenlikning for øvrig, hadde Verdens Gang en forside om danseband-dronningen Jenny Jensen, omtrent på samme tid som Dylan ble bedt om å identifisere seg. Jensen pluss ektemann hadde slått seg så vrange på en av Stena Lines ferjer at de ble satt i skipsarresten. Etterpå besluttet ekteparet Jensen å anmelde forholdet.

Det skal innrømmes at en gang i tiden var Bob Dylan en meget bestemt mann. Til tider har han rykte på seg som humørsyk. Dette kan være begrunnelsen til at Aftenposten skriver at Dylan selv tok lett på episoden. Eller Dylan kan ha tenkt at det beste er å lage så lite krøll som overhodet mulig.

Forsiden til VG forteller oss om hvilken sensasjon det ville utløst, dersom Dylan hadde satt seg til motverge. Jenny Jensen var til og med så eitrende forbannet over behandlingen på Stena Saga at hun like godt troppet opp i “Sommeråpent” på NRK1 etterpå. Hva mannskapet ombord i Stena Lines ferje har ment og tenkt, er uvisst.

De fleste rister på hodet over medienes kjendiseri og sensasjon. Det spørs imidlertid om ikke Dylan høster folkets anerkjennelse mens ekteparet Jensen må ta til takke med en henleggelse fra politiet. I beste fall en henleggelse fordi en av vaktene ombord i Stena Saga ble så kraftig bitt at han måtte få medisinsk behandling og en stivkrampesprøyte. Jensens bitemerker er umiskjennelig påvist. Og en vakt ombord, er å regne som stedlig ordensmakt, slik at en bot for legemsbeskadigelse og ordensforstyrrelse er snublende nær.

Sjørøverskute?!?

Jeg har sakset dette fra den tyske avisen Die Welt om frakteskipet “Arctic Sea”. Skuta har vært søkk borte mellom 28. juli 2009 og til i går. Da befant skuta seg ved Kapp Verde, altså utenfor Vest-Afrika.

“Arctic Sea” skulle gå fra Finland til Algerie med en trelast, til en verdi av 1,3 millioner Euro (ca. 10 millioner norske kroner). I Østerjsøen skal imidlertid skipet vært forsøkt kapret av pirater. Et innslag på NRK Dagsrevyen hadde et intervju med en svenske, som fortalte at en gummibåt med angivelig svensk politi hadde bordet skuta, mishandlet det russiske mannskapet, og gått fra borde. Som det ble sagt i reportasjen, så er dette ikke noen framgangsmåte for svensk politi.

Etter dette har “Arctic Sea” meldt seg ved den engelske kanalen 28. juli 2009, i følge Die Welt. Andre medier har operert med 30. juli som siste kontakt med skuta, inntil det ble opprettet kontakt med “Arctic Sea” i går utenfor Kapp Verde. Både russiske styresmakter og NATO står i kontinuerlig kontakt med frakteskipet. Den siste aktøren er den som gjør meg skeptisk og foruroliget. Hva i all verden har forsvarsalliansen NATO med denne sivile båten lastet med trelast å gjøre? Ja, med mindre fraktbrevet ikke er i samsvar med skipslasten?

For det første er selve kapringen av skipet et mysterium, dersom dette har skjedd i Østersjøen. Langt mindre troverdig er opplysningene om at svensk politi gikk ombord. Det er nesten så en skulle tro at Jan Guillous krimhelt Carl Hamilton har bordet skipet.

Med NATO, som en av intressentene i hvor skipet skulle befinne seg, henledes jo uvilkårlig tankene på at miliære grupper har tatt seg ombord. Og Jan Guillou er en dreven journalist, der mange har påpekt at fri fiksjon er bøkene om Coq Rouge ikke, med unntak for selve intrigen i hver enkelt bok. Guillou er en av Sveriges mest profilerte journalist og forfatter, og for avsløringen av  IB-affæren. I sak handlet disse avsløringene om en hemmelig svensk militærenhet. Jeg skal ikke spekulere videre…

Men: Det er likevel kuriøst at Østersjøen kan ha vært åsted for et slikt anfall. I dagens teknologiske verden skulle dette så å si være umulig, med mindre det er flere uetterretteligheter vi ikke kjenner til. I motsatt fall har et eller annet tilstøtt skipet, som vekker mistanke.

Når svenske myndigheter går ut og dementerer, er det rimelig å tro at dette holder stikk. Østersjøen er imidlertid så overvåket, ikke minst bedrev NATO og tidligere Sovjetunionen utstrakt spionasje her under den kalde krigen, til at dette igjen styrker spørsmålet om hvordan dette faktisk er mulig. Jeg vil tro at FSB fortsatt er like operativt i Østersjø-området, nå som tre baltiske stater samt Polen er med i NATO.

På Die Welt sine hjemmesider er selvsagt spekulasjonene i gang. Allerede i det første innlegget jeg leste, ble det insinuert at “Arctic Sea” inneholder en skjult last. Det dreier seg ikke mindre enn om atomvåpen på avveie. Meget mulig? Neppe! Med mindre det er ytterligere problemer med mannskap og skipslast.

Kjølvannsstripa til skuta er ikke i samsvar med normale omstendigheter. I minst to uker er det ingen sivile etterretninger om båten. Den ble meldt søkk borte for omtrent en uke siden.  Kapp Verde er ingen optimal skipslei for en båt med destinasjon Algerie, når båten gir seg til kjenne igjen. Da burde båten i det minste ha vært nærmere Gibraltar, hvilket den ikke er.

Dermed er det grunn til å stille spørsmål, selv uten de mest spekulative egenskapene. Når i tillegg den russiske NATO-ambassdøren Dimitrij Rogosin sier til Die Welt at man er i stadig kontakt med “Arctic Sea”, og at situasjonen er dramatisk, da er det faktisk grunn til stor bekymring.

I norske medier har ikke denne saken hatt det helt store trykket ennå. Den har vært hyppigere i mediebildet i Tyskland, hvilket jeg har stusset litt over. Hele dette dramaet kan ha sine rimelige forklaringer. Det er likevel et hår i suppa: Algerie.

Algerie har lenge vært en problemstat, destabilisert gjennom en rekke borgerkriger, opprør, statskupp og diktatur. Situasjonen er såpass uavklart at lite er usannsynlig, og en sammenkobling med Al-Qaida kan ikke utelukkes. Dette er elementer til vesentlig bekymring, når skuta både har hatt avdrift og lite kontakt med omverdenen.

SISTE: 15. august 2009 – klokka 19:49

Dagbladet melder på nett at “Arctic Sea” kan ha sendt ut signaler i dag. Disse opplysningene er usikre, om en skal forstå Dagbladet rett.

Opplysningene om at bulkskipet skulle befinne seg 400 natusike mil utenfor Kapp Verde, er dementert av den russiske ambassaden.

“Arctic Sea” er registrert på Malta, men har et russisk mannskap på 12. Det er imidlertid et finsk rederi, som har hyret båten til å frakte tømmer til Algerie, og har skal ha mottatt et pengekrav. Dette fastholder dermed inntrykket av at “Arctic Sea” reint faktisk er kapret.

Russlands president Dimitrij Medvedvev har engasjert seg i saken. I følge Dagbladet har han beordret at “alle nødvendige ressurser” skal settes inn på finne skuta, og eventuelt befri det russiske mannskapet.

Fortsatt like moro!

Øyefestivalen har strengt tatt ikke en halgammel mann som prio én, når de booker band. I går var det imildertid hele to band jeg kunne tenkt meg å se. Ettersom det ikke ble noen Oslo-tur, ble det heller ikke besøk av Oslo Jazzfestival, heller. Den pågår samtidig som Øyafestivalen. Jeg tror jeg hadde tatt turen til Middelalderparken, likevel. Madness og Datarock hadde blitt for fristende…

Madness var blant bandene i min ungdom som fanget en viss interesse i meg. Egentlig var jeg komplett vaset inn i jazzrock på den tida fordi Sex Pistols var morsomt i fem minutter, inntil jeg ba om ferie. Da hadde en tross alt fått hørt både Pretty Vacant og God Save The Queen.

I tillegg hadde vi jo våre lokale helter i Wanking Boys. Bassisten og jeg tok et par pils i byen, for en uke siden. Han er bosatt i Dabmark, så vi treffes ikke for ofte. Det vil si at faren har vært meget syk, men på bedringens vei, og derfor noen uforutsette turer til pøsregnet i Norge. Det ble en festlig kveld, og jeg har nesten etterskjelv ennå.

Det interessante var at mens vi satt og skravlet, så deiset det ned en yngre sjel. Han hadde vært på fest med vokalisten i Wanking Boys tidligere i sommer. Han kjente igjen bassisten, naturligvis. Og begynte å snakke som om han satt i samme rom som Jimi Hendrix.

Jeg var imidlertid mer en reggae-type fordi Bob Marley herjet stygt på hitlistene på den tida, og er villig til å selge sjela mi for Survival fortsatt.

Madness var rølpebandet med humor og spilleglede som smittet. Dette var ska, noe ganske nytt og veldig inspirerende for mine jevnaldrende. Dette var britisk pop parret med litt eksotiske rytmer, fet horn-rekke og usedvanlig mye moro!

Hvis det var noe annet vi hørte på mens vi festet og moret oss på slutten av 1970- og 1980-tallet, var det vel Little Feat, Frank Zappa og Steve Harley & The Cockney Rebels. Og for ikke å glemme The Kinks!!! Ja, selv Tom Waits hadde meldt seg på Vingnesbrua, for å si det slik. Pluss at på festene kunne Madness skape en viss enighet. Vi krangla kanskje like mye om musikken som at vi hørte på den? Eller at jentene danset til den:-)

Av alle band fra fortida jeg kunne tenkt meg å se, er Madness langt framme i den køa. Pogo og vill festing var like mye en del av min ungdom, som den oppvoksende slekt i dag. Nå ryktes det at festing ikke er like gromt, men pytt! Jeg tipper at stemningen ikke var helt nede i gulvet under konserten. Det vil si jeg hører og ser at konserten burde jeg fått med meg. I vår tid har vi internett, og trøsten er at VG TV har vært på Øyafestivalen for meg. Hele konserten finnes her.

Jeg burde vært i Gamlebyen i går kveld. Bedre nostalgi-tripp har jeg knapt støtt på i år. Helt klart!!!

Det har tross alt vært markering av at Neil Armstrong gikk på månen for nøyaktig førti år siden. I dag er det i tillegg førti år siden Woodstock tok helt av i staten New York i USA. Og til uka er det førsti år siden jeg begynte på skolen. Ai, der gir vi oss!!!

Tap og gevinst i Casino Global

Dagbladet melder på nett at det såkalte norsk Oljefondet, eller Statens Pensjon-Utland, er på så å si 2,4 milliarder kroner. Det er opp omtrent 400 millioner på et halvår, etter at fondet meldte et betydelig tap i sine porteføljer i vinter. Jeg tror porteføljen var ned omtrent 600 millioner, på et tidspunkt. Så absurd og abrupt er aksjehandel, der Oljefondet kan ha skutt gullfuglen i finanskrisen kjølvann. Det var sinnsvakt billige aksjer i hele fjor høst og vinter.

Da tapene ble presentert, skrek en samlet opposisjon opp om hvor hodeløst det var å bruke vår felles oljeformue på aksjer. Ikke en eneste av dem, som for øvrig er svært opptatt av næringsliv og penger, sa at Oljefondet kunne tjene godt på et børskrakk også. Det gjorde paradoksalt en sosialistisk finansminister, Kristin Halvorsen.

Fremst blant kritikerne sto Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, som hevdet at vi kunne ha brukt pengene langt bedre ved å ruste opp her hjemme. Det er vanskelig å si seg enig, all den tid vi kjører på veier som er lite disponert for dagens trafikkmasse. Eller at alle offentlige bygg sliter med et betydelig rehabiliteringsbehov i milliardklassen, der malingen flasser av kirker, skolevinduer er råtne og trekkfulle, osv. Eller at vi kunne brukt flere midler på ansette “varme hender” i alle omsorgsektorer.

Det er en ulykke å være så rike som vi er i Norge. Vi kunne faktisk ha løst alle oppgaver i en fei. Det paradoksale er imidlertid at jo mer vellykket denne opprustningen eventuelt ville blitt, desto dystrere ville dagene blitt etterpå. Det glitrende eksemplet er den internasjonale finanskrisen. Eller alle krisers mor: Krakket på Wall Street i 1929.

I går gikk det en dokumentar på NRK1 om nettopp dette krakket på Wall Street. Skjebnedagen 24. oktober 1929, en torsdag, har vært skrekkeksemplet på hvordan en ekspansiv økonomisk politikk kan utløse en økonomisk krise, som kan true en stats eksistens. Det ble en lysende historietime for meg, men frykter at alt for mange lar slikt blafre forbi uten ettertanke., spesielt de som driver valgkamp i dag.

Det er uunngåelig slik at alle partier har betydelig sparekapital til å finansiere sine valgløfter i år. Spørsmålet er bare om kapitalen kun går til forbruk, eller om den benyttes med handlingsregelen Stortinget selv har pålagt seg? Det vil si at statsbudsjettets underskudd aldri kan finaniseres med mer enn 4% av avkastningen på Oljefondet. Det eventyrlige i at vi i Norge kan gjøre opp et statsbudsjett uten ei krone i underskudd, det er ikke bare fantastisk – det er helt eventyrlig i dagens verdensøkonomi. Alle EU-stater har i løpet av kort tid en større utenlandsgjeld enn de forholdsmessig hadde ved utgangen av 2. verdenskrig i 1945. Når det gjelder USA er bildet enda dystrere.

Meningsmålingene peker i retning av et regjeringsskifte etter valget 14. september i år. Det får så være. Dette er demokratiets pris at noen får flest stemmer, og således vinner valget. Det som er mindre tydelig, er hvordan denne såkalte opposisjonen skal kunne styre landet, når dette er så ulike aktører som Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti? Jeg har mine tvil. Og jeg har mine erfaringer med Høyre og Fremskrittspartiet ved rattet, etter å ha bodd i Oslo i mer enn 20 år. Der er vanstyret så grunnleggende at det snarere er et mirakel at dette ikke får konsekvenser for partienes oppslutning.

Jeg vet at vi har lite å glede oss til etter valget. Men inntil siste stemme er talt opp, håper jeg at statsministeren etter valget ikke heter Siv Jensen. Jeg håper altså på Jens. Og stemmer som jeg alltid har gjort. I år er det 28 år siden første gang. Også den gangen skyllet høyrebølgen over landet. Fasit var en gigantisk krise i det norke bankvesenet.

Paradokset på 1980-tallet, er det samme paradokset i dag, slik paradokset ogå utfoldet seg i kjølvannet av krakket på Wall Street i 1929. Man hevdet at husholdningenes inntekter gjennom skattelettelser, slik president Coolidge formulerte dette, så ville staten og samfunnet høste fortjeneste av dette. Det motsatte skjedde. Likevel hevder de borgerlige partiene at skattelette er eneste trylleformular som virker i krisetider.

Så får vi se.

Borte bra, Norge best

Dette kunne vært inngangen til panegyrikk over det norske fotballlandslaget, som vant en kamp for første gang på hjemmebane i dette årtusenet. Vel, nå er det nevnt. Mer presserende finner jeg en pågående rettssak i Kongo.

To nordmenn har sittet fengslet siden 5. mai 2009, siktet for mord på sin egen sjåfør, i en av verdens mest konfliktfylte områder. Det er eneste grunn til at området har opplevd massive konflikter: Det vestlige samfunns jag på profitt, og jakten på mineraler. Drapet skal ha skjedd i grenseområdene mellom Den demokratiske republikken Kongo, Uganda, Rwanda og Burundi. Allerede her skjønner de fleste at minst en stor konflikt fikk betydning for dette området: Rwanda.

Hutuenes massive nedslakting av tutsier i 1994 er kanskje en av de verste folkemord i moderne tid. I løpet av en sommer ble anslagsvis 800.000 til én million tutsier regelrett sablet ned i Rwanda mens verdens øyne var rettet mot borgerkrigen i Bosnia. Konflikten er filmatisert med Don Cheadle (han som sprenger i Ocean-filmene) i hovedrollen, i filmen Hotell Rwanda (2004).

Alle kilder peker på denne konflikten som den ferskeste årsaken til urolighetene i Kongo. Hutu-militsen rømte i hopetall til Kivu-området. Samtidig var staten Kongo destabilisert etter en rekke borgerkriger på 1990-tallet. En svak stat ble dels etablert med en hær sammensatt av opprørere, hutu-milits i eksil, leiesoldater, osv. Litterært kan noe av den klaustrofobiske situasjonen for lokalbefolkningen oppleves i John le Carrés bok Den gode tolk (2006).

Kongo og Kivu er en krutt-tønne i utgangspunktet, der de stridende partene har finansiert sine opprør med inngåtte avtaler om utvinning av mineraler med vestlige firmaer. Det er altså jaget etter profitt som styrer. Filmen Blood Diamond (2006) formidler noe av dette. Og i følge en reportasje på NRK Dagsrevyen kan dette kan ha en potent forklaring i rettsdramaet, som foregår nettopp nå i Kisangani.

Skyld og uskyld er det vanskelig å ta stilling til i denne rettssaken. Men det har vært reportasjer om betydelige mangler ved rettssystemet, betydelige anklager om korrupsjon, rot med beviser og vitner, m.m. Nordmennenes advokat hevder til og med til Dagbladet  at de kongolesiske myndighetene har obdusert feil mann, og at sjåføren sågar er i live.

I dag ble fangene ført gjennom byen, nesten som klippet ut av et middelaldersk drama. Det er både trist og nedslående å se slikt, for en som er vant til norske forhold. Gadd vite hvilke tanker som romsterte i hodet på de to nordmennene mens de ble paradert gjennom gatene?

Her er vi ved kjernen i min betraktning. Det er lett å glemme hvor vi kommer fra. Aldri opplever man sterkere hvem en er, enn når man er i land med en annen historie og tradisjon enn i Norge. Ja, den vestlige verden, for den del, ettersom det i år er kun 20 år siden Berlinmurens fall. Eller da Europa så hva som skjedde etter at Jugoslavia kollapset. Demokrati og rettsstat er blitt vår felles histories viktigste argumenter. Lærdommen må være at det er en skjør overgang mellom fred og ufred, mellom demokrati og diktatur, tilfeldig rettshåndhevelse og rettsstat.

Vi tar dette som en selvfølgelig del av vår hverdag. Gang på gang får vi reportasjer om nordmenn som havner i fengsel i utlandet. Det første de klager på, er soningsforholdene. Så kommer den ene overraskelsen og/eller skuffelsen etter den andre. Det siste året har en nordmann vært fengslet i Colombia, der Dagbladet forteller om soningsforholdene i La Modelo-fengselet i Bogota. Det sies at fengselet i Kisangani er enda verre, dersom en gradering av slikt er mulig.

Et lyspunkt er det, dersom de to nordmennene blir dømt i Kongo at de kan få sone i Norge. Dette forteller Aftenposten i dag. Det pekes på at Norge har et godt forhold til Kongo, og at de dømte derfor raskt kan utvises. For min egen del skjønner jeg ikke annet enn at det må være lønnsomt for Kongo. Men igjen er det jo et poeng at nordmennene kan bli idømt dødsstraff, dersom de blir kjent skyldige. Selv dette er middelaldersk rettspraksis for oss i Norge, til tross for at dødsstraff her til lands ble praktisert så seint som i 1876, jfr. Wikipedia.

I den pågående valgkampen hevder Fremskrittspartiet at vi så å si lever i rettsløse tilstander, med henblikk på samfunnets slappe 15% oppklaring av vinningsforbrytelser, presentert på en pressekonferanse i går. Det kan så være at vi kunne hatt et mer effektivt politi, m.m. Men det må da være et gledens tegn at vi ikke har det slik som i Kongo, hvor man paraderer fanger i gatene? Eller der rettsvernet står svakt???

Det er blitt en utbredt oppfatning at vi er for slappe mot de kriminelle i Norge. Jeg skal ikke si at det forholder seg motsatt, men jeg er dypt uenig i at strafferett utelukkende skal være en hevn med umenneskelig straff. Jeg mener at mye kriminalitet kunne vært unngått. Ingen med viten og vilje ønsker seg egentlig et liv som kriminell. Selv ikke i de tilfeller der kriminaliteten er terror og politisk motivert, er hensikten å være kriminell, men å endre samfunnet. Derfor er jeg nedslått over at så å si alle politiske miljøer vil skjerpe straffenivået og behandle fanger strengere enn andre i samfunnet.

I det siste er rumenere havnet i offentlighetens lys. Ikke minst etter at det denne uken ble kjent at de rumenere som blir siktet og dømt i Norge, returnerer til ny kriminalitet med falsk identitet kort tid etter de er hjemkommet i Romania.

Alle omtaler dette som kriminalitet. Ja, det er så, i våre øyne. Men det er også et godt eksempel på at fattigdom er årsaken til elendigheten. Vi er steinrike, målt i forhold til store deler av verden. Vi lever i et land med en slik utstrakt fred og harmoni at jeg rystes mer av den politiske retorikken som vil ha oss til å bli hevngjerrige og smålige. Og som vil behandle andre mennesker, enn de som har norsk statsborgerskap, som udyr. Det er uverdig i en rettsstat.

Kroneksemplet på at vi har det annerledes og bedre, det ser vi i Kisangani i dag. Måtte Siv Jensen også en dag skjønne dette at man høster slik man sår. Dersom vi utelukkende straffer for å straffe, da får vi individer som ikke vet om at det er grønnere på den andre siden av fengselsmuren. Jeg vil reservere meg mot en slik tenkning. Det er mange fanger som hevder at det er først  i fengsel de lærer å bli kriminelle, sågar vanekriminelle.

Høflighetsfrasens endelikt

Janne Haaland Matlary oier seg i Aftenposten idag. Hun mener det store problemet med oss nordmenn i dag, er en utbredt uhøflighet. Mon det?

Det er mulig at vi er uhøflige og brautende i Norge. Det er Haaland Matlarys påstand, og jeg har ingen empiri til å underbygge et argument for eller imot. Hun peker imidlertid på relativismen som det store problemet for at vi nettopp er uhøflige. Da må jeg melde pass.

Relativisme – gjerne parret med ordet kultur foran – er blitt den nye syndens pøl. Og Haaland Matlary vet bedre enn de fleste. Hun tilhører Opus Dei, den innerste sirkel i den romersk-katolske kirken – uten at vi skal bli aldeles Dan Brownsk, og se engler og demoner umiddelbart. Men det er et poeng at professoren i statsvitenskap også er særs opptatt av moral og opptuktelse. Og selvsagt en kullsviersk tro på at objektive sannheter er gitt en gang for alle.

Uhøflig høres liksom så jovialt ut, men er det slett ikke. Dersom en leser Haaland Matlary og hvilke tilleggsskavanker en pådrar seg. Blant annet er uhøfligheten roten til at man er mindre forståelsesfull, mangler medfølelse (les: empati, tvi vøre at det ble et ny-ord), osv.

Alt dette er kjente og kjære utlegninger. Vi har hørt dem før. For 40 år siden snakket man om den antiautoritære generasjonen, som datidens syndefall, f.eks. Selv Platon framførte sinnrike utlegninger om hvor håpløst uhøflige noen var i antikkens Hellas. Det er ikke måte på hvor uhøflig samtiden egentlig er.

Det er alltid noe galt med dagen i dag, for slike som Janne Haaland Matlary. De håper på framtiden, tviholder på fortiden, og ser ikke annet enn synd og skam i samtiden. Ja, hun har vært statssekretær for Kristelig Folkeparti (KrF), også.

Det er en ærlig sak å være kristen og moralist. Men det er ingen storartet folkeopplysning at paradiset er tapt. Det står til og med i Bibelen, det!

Derfor må vi gå bak Haaland Matlarys høflighetsfraser og avtvinge teksten mer enn den byr på, blant annet et spørsmål om hvem eller hvilke instanser som skal definere denne høfligheten. Det sier hun lite om, naturlig nok. Det holder med å krafse, sånn at vi alle skal føle oss syndige og skamfulle.

Og nettopp her er det vi kommer til sakens egentlige kjerne. Synd og skam, slik syndefallet i Paradis ble tapt, er det professorale botemiddel på samtidens uorden og kaos. Bare vi har den rette tro, den rette høflighetsfrasen, og den rette kunnskapen og læren i blodet, så er det det håp. Ellers ikke. Og eksemplets makt er Bach versus popmusikk.

For n’te gang er populærmusikken verdens verste oppdragelse. Og legg merke til begrepet: populær! Altså det som er folkets favoritter i øyeblikket, her og nå.

Ja, du leste riktig! Bachs popmusikk, spesialskrevet for den katolske liturgi, er selve auguren i Haaland Matlary jakt på uhøfligheter. Ikke siden Beatles, er dette framført mer fordekt.

Jeg har stor glede av Bachs musikk, for øvrig. Faktisk meget stor glede, til og med. Det var ingen bedre botemidler mot sinne og aggresjon i min ungdom enn å rive av meg Bachs preludier eller invensjoner på pianoet hjemme. Det var på en tid mens Sex Pistols gjorde furore i samtiden.

Men jeg er ingen bachianer. Langt mindre en katolikk. Og jeg mener jeg stort sett er høflig mens andre vil hevde noe ganske annet. Likevel vil jeg reservere meg mot å bli kalt en relativist!

Jürgen Habermas har utlagt det slik at det er minst to forståelser i en hver samtale mellom to mennesker. Hva den ene hører og tenker, er ikke nødvendigvis det den andre mener å forstå, selv om samtalen foregår på samme språk og mellom to likestilte personer. For å forstå et annet menneske, må man kjenne vedkommende godt, eller la samtalen være såpass åpen at det blir klart hva som skiller og binder.

Med stigende uro har jeg sett debatten om dannelse utbre seg, delvis i Aftenpostens spalter. Jeg husker ikke hvem eller hvordan dette kom på bane, men uroet meg mest ved at debatten kanskje ville få slike undertoner som de Janne Haaland Matlary målbærer. Det er valgkamp, og det er viktig at “verdian” kommer på kartet, igjen. Som om vi ble stort klokere av Verdikommisjonen. Joda, det var med Haaland Matlary i regjering, det…

Jeg tror derimot ikke noe på at vi er mer eller mindre høflige i dag enn før. Det vil alltid være et spørsmål om hvem som spør, og hvem som svarer. Derfor må høflighetsfrasene ut av debatter om dannelse.

Haaland Matlary vil derimot restaurere høflighet som et dannelsesideal. Det er en snikislamisering, spør du meg. Mon det er denne typen vulgærargumentasjon professoren har in mente? Da kunne hun i det minste ha skrevet  det, da!