Klare brudd på folkeretten

En rekke medier melder i morgentimene at den israelsk marinen har angrepet skipet “Dignity” i internasjonalt farvann i Middelhavet, i løpet av natten. Skipet inneholdt fredsaktivister som ville levere medisinsk utstyr til Gaza-stripen. Dette er folkerettsstridig!

Konflikten i Midtøsten virker denne gangen å være mer fastlåst enn noen gang. Israel virker fast bestemt på å knuse Hamas. Til nå har den motsatte effekten oppstått.

Flere observatører melder at krigstrøttheten kan melde seg fort i den palestinske befolkningen på Gaza. Dette kan være den israelske hensikten med det lite proporsjonale tilsvaret på rakettbeskytningen fra Gaza inn på israelsk side. Husk at Gaza-stripen er bare omlag 10 kilometer bred, der området er svinebundet til masten, som en korridor mellom okkupanten og Middelhavet. Den palestinske befolkningen befinner seg i en knipetangsmanøver, der området er hermetisk lukket.

Forstander Anne Sender i Det mosaiske samfunn (les: jødenes synagoge) i Oslo formulerer seg litt rundere enn Israels ambassadør Miriam Shomrat. Det kom imidlertid til konfrontasjoner mellom demonstranter og politi i Oslo i går kveld. Det er en betydelig motstand mot Israels operasjoner på Gaza denne gang, også i Norge.

Mye kan lastes den lite smidige ambassadøren, men selv Anne Sender mente på Dagsrevyen i går kveld at Hamas benytter det palestinske folk som menneskelige skjold i kampen mot Israel. Palestinere kan altså takke seg selv, mener både Sender og Shomrat. Jeg kan ikke se annet enn at et folk her blir holdt kollektivt ansvarlig for handlingene til en gruppe politiske meningsmotstandere. En skulle vente at spesielt Israel kjente til hvordan dette ikke rimer med virkeligheten. Selv USA fastholder dette, i følge Aftenposten.

Framtredende representanter for Sosialistisk Venstreparti (SV) appellerte i går kveld, både i Bergen og i Oslo, om at denne konflikten handler om en israelsk okkupant og dets okkuperte palestinere. I Oslo måtte demontrantene drives tilbake med tåregass i Parkveien, der den israelske ambassaden holder til.

Dette indikerer at vi går en urolig vinter i møte. Den  veritable våpenkraften kan tyde på desperasjon på israelsk side. Mon det er et forsøk på å komme den nyvalgte amerikanske presidenten, Barack Obama, i forkjøpet? Han innsettes om tre uker. Da kan det være at hans politiske handlingsrom blir til at bordet fanger, slik blant andre Aftenposten antydet i papiravisen i går. Israel har alt å vinne på at situasjonen er mest prekær for palestinerne. Det gir forhandlingsrom i framtidige samtaler om våpenstillstand, veikart for fred, m.m.

Så og si alle kommentatorer mener at det israelske parlamentsvalget om seks uker er en avgjørende faktor for den sittende regjering. Statsminister Ehud Olmert er formelt på oppsigelse, og under etterforskning for korrupsjon, men han fungerer midlertidig inntil det er avholdt nyvalg. Utenriksminister Tzipi Livni er formelt leder av partiet Kadima og påtroppende statsminister, dersom de vinner valget. I kulissene murrer partiet Likuds leder, Benjamin Netanyahu, en kjent og lite kjær statsministerkandidat på Gaza. På 1990-tallet hadde han som uttalt politisk mål å undergrave Oslo-avtalen i sin første regjering. Han var sågar finansminister i Ariel Sharons samlingsregjering, som nå kun er et interimstyre og gjenstår bare av Kadima, der han trakk seg i protest fra Regjeringen nettopp på grunn av den israelske tilbaketrekningen på Gaza i 2005. Ariel Sharon selv falt i koma i 2006.

Men først og sist må partene til forhandlingsbordet. Innen dette skjer, så må alle krigshandlinger opphøre. Jeg kan vanskelig se at dette skjer, så lenge Israel truer med full krig. Beskytningen av “Dignity” betyr en opptrapping, og at Israel nå også bryter Folkeretten, Geneve-konvensjonen, m.m. Med USA som alliert kan Israel føle seg trygge, inntil Obama tiltrer. Bush-administrasjonnen har vært den sterkeste støtten for de erke-konservative kreftene i Israel.

Glem ikke ghettoen i Warzawa!

Maks anus

I Aftenposten i dag skriver førsteamanuensis Kjell Fossen ved Historisk institutt, Universitetet i Bergen, en replikk med tittelen “Norges krig var på sjøen”. Han skriver veloverveid om krigsdebatten som kom i kjølvannet av Erling Fossens historieløse kronikk og utspill.

Vår mann i Bergen mener at den norske krigshistorien i stor grad handler lite eller ikke i det hele tatt om de største forsakelser og prøvelser som den 2. verdenskrig fikk for land og folk. Blant Kjell Fossens poenger har den største krigsinnsatsen skjedd utenfor Norge, i form av den norske handelsflåten.

Dette kan jeg trygt bekrefte fordi jeg arbeidet med ordning og katalogisering av regnskapene til den norske eksilregjeringen i London for 15 år siden på Riksarkivet i Oslo. Jeg har skrevet under på en taushetsplikt for dette arbeidet, som er klausulert (lukket for innsyn), men fikk stor kunnskap om og innsikt i hvilket omfang de fem krigsårene hadde å si. Det anbefales kraftig å lese Guri Hjeltnes sitt ruvende og bindsterke arbeid om “Handelsflåten i krig”.

Det mest paradoksale av alt, det er at den norske eksilregjeringen fikk av ministeriet Atlee i Storbritannia anledning til å beskatte de nordmenn som hadde opphold i landet. Det ble etter hvert et betydelig antall, som igjen skapte en vesentlig inntekt. I tillegg ble den tonnasje av norske skip, som oversteg 4.000 brutto registertonn og befant seg i utlendighet etter tyskernes okkupasjon, med ett underlagt staten og organisert i Nortraship. Med disse fiskale mulighetene hadde eksilregjeringen slike rike muligheter at Norge ble en mindre forgjeldet stat etter krigen og ved hjemkomsten i 1945 enn ved krigsutbruddet.

Førsteamanuensis Fossen har derfor mye rett, når han påpeker hvilken urett staten Norge utviste i behandlingen av krigsseilerne. Disse betalte en høy pris under og etter krigen. I svært mange tilfeller betydde dette uførhet på grunn av posttraumatisk stress, m.a. Etter 20 års kamp ble disse tilstått krigspensjon, sørgelig forsinket og for seint for en stor gruppe av dem. Parallellen til pionerdykkerne i Nordsjøen er snublende nær, men her var staten i noen tilfeller ikke fullt så grov, som i saken mot krigsseilerne. Mange døde før de fikk sin oppreisning, for den innsatsen som betydde at Norge var et rikere land etter krigen enn før.

De filmene, som skal representere den fortidige krigsinnsatsen, gir et fortegnet bilde. Kuler og krutt i Oslo har fått uhensiktsmessig mye oppmerksomhet, kanskje fordi dette er så mye enklere å feste til filmrullene. Oslo-gjengen er Max Manus sin gruppe sammen med Gunnar “Kjakan” Sønsteby, som igjen ruller over filmlerretene og blir dundrende kassasuksesser på kinoenes juleprogrammer. Men dette er en dels fortegnet historie, dels en heroisering som ikke står i forhold de viktigste og vesentligste sider ved den norske motstanden under krigen, og ikke minst at krigen i første rekke ble en daglig kamp på kjøkkenet, for de mødre som holdt moralen og menneskene oppe i fem hungrende krigsår. Det siste er den historien førsteamanuensis Fossen etterlyser, når han mener at vi skal vie oss ny og utfordrende forskning – i likhet med professor Tore Pryser ved Høgskolen i Lillehammer.

Men førsteamanuensisen stopper ikke der, han spør også om hvor hul denne heroiseringen er, dersom vi løfter blikket inn i samtidens begivenheter. Oslo-gjengens handlinger står i grell kontrast til hvordan denne typen frigjøringskamp utkjempes i dag, og hvordan den nåværende politiske ledelsen i Norge oppfatter dette. Det er ikke komplisert å sette likhetstrekk mellom Milorg, den militære etterretningen XU  samt “gutta på skauen” og Taliban, for eksempel. Hva er det som skiller historiens helter i Norge fra den frigjøringskampen som foregår i Afghanistan?

Jeg minnes godt at en av mine venner på gymnaset, som tilhørte de glødende idealistene i AKP (m-l), de trakk paralleller mellom frigjøringskampen 1979-88 i det Sovjet-okkuperte fjell-landet og den norske motstandskampen 1940-45. Da Sovjet trakk seg tilbake i 1988, var det vi i Vesten som dels hadde bygd opp den gruppen som overtok den politiske ledelesen i Afghanistan. Og dette var altså Mujahedin, som gjennom amerikanske operasjoner og CIAs støtte ble en militær maktfaktor, som siden etablerte seg som et diktatur under Taliban.

I edruelighetens navn døde min venn fra gymnaset i 1986. Han fikk aldri sett hva dette utviklet seg til i Afghanistan. Jeg vet derfor ikke hvordan han i dag ville stilt seg til at det i dag er vi med våre ISAF-styrker, sammen med EU og USA, som fører krig mot de tidligere allierte. Men han var sivilarbeider på det tidspunktet han døde, så i løpet av 1980-tallet må han ha skiftet oppfatning på noen vesentlige punkter.

Afghanistan er bare ett av de områdene vi har viklet oss inn i krig uten at de skiftende regjeringene har villet se dette slik. Motstrebende har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) erkjent dette med visse forbehold. Under ham klarte vi det ufattelige å vikle Norge inn i hele tre kriger – hvis vi regner med operativ støtte til bombingen av Serbia i 1999 og i Irak 2001-2003 samt ISAF-styrkene i Afghanistan 2002 – d.d.

Det heter fortsatt at Norge ikke har vært i krig siden 1945. Det er positivt uriktig. Slagene har imidlertid ikke stått på norsk jord. Det er den eneste forskjellen. Ja, for ikke å glemme at den gerilja vi nå nedkjemper, det er den gerilja vi så heroisk dyrker i norske krigsfilmer.

I tillegg er det utvilsomt slik at den hærtaking og okkupasjon av Irak, som vi så våren 2003, den har store likhetstrekk med det som skjedde 9. april 1940 i Norge. Folkemeningen er imidlertid slik at motstanden av den amerikanske okkupasjonen anses som pøbler, urostiftere, mordere, osv. Politikk og historie er sjeldent like størrelser. Historien søker sannheten, politikk søker makt og herredømme. Derfor blir det slik. Men en skal huske at vrangt kan fort bli lite vrient. Og den norske Hæren sliter med å få orden i sine ordner og utmerkelser for de soldatene som kommer hjem fra Afghanistan…

I tillegg holder det med et lite dykk inn i den fullskala-krigen i Midtøsten, som nå tårner seg opp, for å se hvordan enkelt kan bli fryktelig vrient. Der er en av verdens tyngste hærstyrker per capita beredt til å valse over det palestinske selvstyreområdet, dels fordi det er valgår i 2009, og dels fordi Hamas skal og vil Israel knuse, en gang for alle.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på ghettoen i Warzawa, også dens historie forbilledlig filmatisert av Roman Polanski i filmen Pianisten (2002). I filmen ser vi hvordan den tyske okkupasjonsmakten hundset jødene, og satte dem etter hvert i en så trengt posisjon at de til slutt gikk til væpnet aksjon. På dette grunnlaget ble hele ghettoen kollektivt gjort ansvarlige og utryddet.

Retorikken til tyskerne i Warzawa er dessverre ikke ulik den retorikk som i snart 60 år har plaget oss i Vest-Europa, når den israelske staten har hatt en brysk og lite medgjørlig linje til sine naboer. Jeg tenker på palestinerne.

Og her er vi ved en av de mest brysomme debatter i Norge i øyeblikket. Aftenposten kunne melde i lørdagens avis at TV2 nører opp under jødehat, et innlegg signert framtredende kirkelige ledere i Norge. Som så alltid, dytter man barna foran seg – også her. Det påstås at jødiske barn er blitt redde etter at Otto Jespersen har kommet med til dels saftig satire over lus og lopper i Holocaust i TV-programmet Torsdagsklubben.

La gå at Jespersen gikk solid over streken, men skylden for frykten ligger ikke hos Jespersen. Jeg spør når er barn så oppe så seint som klokka 22:30? Ergo er det voksne menneskers uforstand som igjen er roten til alt ondt, sånn sett.

Dette er ikke første runde, men en føljetong i den løpende debatten om nordmenns holdninger til jøder, som også har hatt en parallell diskusjon i Aftenposten - på bakgrunn av en bok av Manfred Gerstenfeld og tankesmien Jerusalem Center for Public Affairs. Slik sauses fortidens og nåtidens kriger i hop, her til lands.

Det er komplisert å få tak i Jespersens poenger og plattform. Men jeg tviler sterkt på at han er antisemitt. Jeg holder ham imidlertid mistenkt for å ha en meget kritisk holdning til staten Israel. Og her er det at den politiske diskusjonen blir mudrete og uoversiktlig.

En hver debatt om staten Israels politikk blir nemlig jevnt og trutt, og med systematisk logikk, satt inn i en antisemittisk ramme. Med den israelske ambassadøren Miriam Shomrat har vi fått en talskvinne for denne stokk konservative holdningen. Det bør kanskje flagges for at hun nå forlater posten her i Norge? Det har i hvert fall ikke manglet på kontroverser i hennes tid, med ulovlig kamerovervåking og tiltak som ikke sømmer seg i et land som Norge – uansett hvem det er som gjester oss.

Og debattene blir forsøkt kuppet med en sirkelargumentasjon om at staten Israel=jøder=hevet over en hver kritikk på  grunn av Holocaust. Dette sanerer en hver mulighet for å diskutere en av vår tids største humanitære katastrofer; den palestinske befolkningen. Den holdes som gissel for staten Israels politiske avmakt og uvilje til å følge internasjonale konvensjoner.

Det paradoksale er at den første folkegruppen, som er tildelt stat og land ved hjelp av et FN-vedtak, er den staten som nå nekter en annen befolkningsgruppe den samme viljen og evnen til å leve i fred med internasjonalt anerkjente grenser. Det tok staten Israel 45 år å innrømme at konflikten hadde to parter med Oslo-avtalen og opprettelsen av de palestinske selvstyreområdene. I 15 år har Israel gjort hva staten kan, innen grensen for hva det internasjonale klima kan tåle naturligvis, slik  vi igjen er vitne til med oppmarsjering av panserstyrker, nattlige flytokt over Gaza by, osv.

Samtidig har det ikke manglet på kontroverser, når noen med årene har begynt å systematisere Holocaust og politisk agenda, som eksempelvis Norman Finkelstein. For halvannet år siden var han på Norsk Litterturfestival på Lillehammer. Her er Aftenpostens omtale av boken I Israels interesse? (2007)

Som en kan se, så er det fortsatt uendelig mange veier til Roma. I stedet dør mennesker i hopetall mens vi i den rike enden av verden sitter og kverulerer om hvem  som har lidd mest og har krav på mest empati, eller hvem som eventuelt vant den andre verdenskrigen mest og tapte minst, osv. Dette skremmer meg! Dermed er jeg muligens antisemitt!?!

GOD Jul!

Da er julekvelden her. Dagen er vemodig vakker. Jeg kan ikke huske at det har vært så fint vær på juleaften på mange år. Skikkelig vinterlig og ikke for kaldt, men beinkaldt på Vingnes og Lillehammer, naturligvis. Slik skal det være. Det lar seg høre:-P

Broder'n er i kirka her på Brøttum. Så er det en av oss i slekta som har vært der etter tusenårskiftet. Det er samme kirke som min farfar ble døpt og konfirmert i, og som mine oldeforeldre helt sikkert ble gift og gravlagt i, også.

Jeg må derimot komme meg i dusjen snart og få skrubbet kulene. Presangene er åpnet. Det er slik for oss som ruuuuuuuler både i hjemmet og over fjernkontrollen. Vi gjør som vi vil!

Det tyder på at jeg har for god råd. Fra mine fettere har jeg fått noe jeg allerede hadde fra før, men det er ingen katastrofe. Både Little Miss Sunshine, som jeg først fikk i julepresang i fjor av småFaen, den får jeg dele med slekta på prærien i Brøttum. Joe Zawinuls siste CD, 75th, den måtte jeg bare kjøpe over iTunes. Det er noe eget med selve CD-boksen i labben. Mange bilder og mye annet som ikke er like stas, når det er langet over på nett. Så alt i alt er årets julegavefangst helt prima - og en takk til alle, også her.

Årets uflaksmoment er i år, som i alle år, Flax-loddet fra de gamle. Det gikk i null og bekerfter nok en gang at gullhårene i bakenden ble tatt ved fødselen. Dog ikke stusset i stussen,altså!

Jaja. Da får det bli et par sigger i solnedgang før kulene får en omgang... GOD JUL!

Vi som tapte krigen

Skribent Erling Fossen har ertet på seg mange bitre menn, blant andre Gunnar “Kjakan” Sønsteby og et knippe til, som alle påberoper seg enten å ha vunnet den 2. verdenskrig eller vært tilstede da seieren var et faktum. For etterprøving av hva jeg sikter til, så finnes kronikken til Fossen HER – med alle de valører av svar og innspill etterpå. Det har vært en selsom affære, egentlig.

Det skal i edruelighetens navn sies at Erling Fossen til dags dato har til gode å gå i pluss, når vi snakker om hans “brannfakler”, “opprop” og alskens påfunn gjennom tidene. Mannen er en grunnutviklet anarkist, med total og fullstendig mangel for sømmelighet eller god takt og tone. Fossen klarer det alle vi gutter har drømt om siden tidenes morgen; han erter på seg alt og alle uten at han bryr seg en døyt om det. I tillegg er han villig til å gå i døden for sin sak, uansett hvor tåpelig han har oppført seg. Eller vedgå de potensielle feil han har begått. Slikt oser testosteron, jeg kan ikke si annet…

Fossen (født i 1963) er i likhet med meg et overskuddsfenomen i den norske befolkningen. Vi er født mellom 1956 og 1965, det tiår med de største barnekull i Norgeshistorien. Vi har kun vært til bry, skapt fenomenalt mye bry og framelsket så mye bryderi som vi bare kan. Helt enkelt fordi vi skjønte svinaktig tidlig at vi var mange, vi kan lage puke for alt og alle. Når vi vil. Dersom vi vil.

Fossen har i tillegg gjort sine medierte sprell til en levevei. Det er bare en gruppe i historien, som minner om hans meritter, og det er de såkalte Kristiania-bohemene. Jeg holder Fossen mistenkt for å leve opp til fordums Hans Jæger og andre herostratiske skikkelser. Det er blitt hans sujett i livet, vil jeg tro. Han om det.

Det Fossen aldri kommer fra, det er at han denne gangen tråkket solid i salaten. Og la det være sagt: Den eller de, som en gang i tiden husholderte med Fossens historiekunnskaper, de står til stryk i dag. Dette er uomtvistelig det siste en mer nøktern framstilling av den 2. verdenskrig hadde fortjent.

Vi står ikke desto mindre ved et veiskille. Det holder med å se på de forhutlede sjelene som er igjen, og ikke minst alle de som glimrer med sitt fravær i samtidens evenementer, så forstår vi at de deltakende generasjoner snart er historie. Dette åpner for ny tolkning og ny forståelse av generasjonene som ikke var en direkte del av krigen. Kanskje kan det også lede til ny kunnskap?

Historieprofessor Tore Pryser har i lokalavisa Gudbrandsdølen Dagningen (GD) sagt mye som bør legges på minnet for framtiden. Her sier han at historien til nå er skrevet i svart-hvitt - monochrome, som vi filmvitere sier. I tillegg sier Pryser ennå viktigere ting om hvilke utfordringer som den historiske forskningen har igjen. Pryser vektlegger at vi i stor grad har formidlet den ene siden mot den andre, om vinnere og tapere, i den forskning som til nå er gjort.

Aftenposten har på juleaften kommentert den heftige debatten i egne spalter. Poenget er at hvis krigens framstillinger skal diskuteres, så må de forankres i kunnskaper – ikke i luftige politiske utspill som Fossens. Ingen fortjener at vi krangler om detaljene, når vi bør løfte blikket og spørre oss hva som menneskene før oss har erfart, og hva vi kan lære av det som har skjedd.

Likevel er det ikke uhensiktsmessig å huske en av de store historikernes poenger om  hva historien ikke kan lære oss. A. J. P. Taylor mente at hvis samfunnsplanleggerne skulle bruke historien som rettesnor, så ville det bli som at vi kjørte bil etter takspeilet.

En av våre store, kloke historiskere har formulert grunnen til at vi igjen og igjen må og skal vie oss til historiske studier og ikke minst om den totale kollaps i historien. Eric Hobsbawn har skrevet det slik:

«Ødeleggelsen av fortiden, eller snarere av de sosiale mekanismer, som knytter vår aktuelle erfaring til det tidligere generasjoner erfarte, er et av de mest karakteristiske og uhyggelige fenomener i siste del av det 20. århundret. De fleste unge menn og kvinner ved slutten av århundret vokser opp i en permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid. Dette gjør historikerne, hvis oppgave det er å huske hva andre glemmer, mer betydningsfulle mot slutten av det andre årtusen enn de noen gang har vært før.»

Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder, Gyldendal 1997

Dette er og blir utfordringen for oss alle, den som leser eller den som skriver historie – profesjonelt eller privat. Så enkelt og pokker så vanskelig.

GOD JUL!

Anne-Cath in memoriam

I går var norske medier preget av at hele Norges mormor sovnet inn på et pleiehjem i Nedre Eiker. Det var mange som sa vesentlige ting om hvem Anne-Cath. Vestly var og ble for fortellingen om Norge etter den 2. verdenskrigen.

For oss på Lillehammer var det ekstra gjevt med Anne-Cath Vestly. Hun var lillehammer-jente – god som noen.

Det vil si at hun var med på flyttelasset fra Rena til Lillehammer. Til Åmot kommune donerte hun sitt omfangsrike bibliotek. I Oslo planlegges det et opplevelses-senter på Norsk folkemuseum, dersom finansieringen kommer på plass. Her i by’n trenger vi egentlig ikke noe, for vi hadde henne hos oss og med oss. Alltid. Slik hennes bror Mentz Schulerud også var det i Lillehammer-foreningen i Oslo.

Jeg møtte Anne-Cath. Vestly og mannen Johan mens jeg ventet på toget sammen med professor i historie, Tore Pryser, for mange år siden. De spurte i likhet med oss om hvor det hadde blitt av toget. Paret Vestly hadde vært på hytta i Mesnalia (tror jeg), og skulle som vi med toget til Oslo.

De to jeg møttte der og da var like usnobbet som min farfar, når han dro til fjells i nikkers og strikket ullgenser; jfr. bildet med storfangst på Dokkfløy i Gausdal vestfjell på 1950-tallet.

Ekteparet Vestly hadde slitte anorakker, Bergans ryggmeis anno dazumal, og plastbøtter med bær de hadde plukket. Mer urnorsk enn dette kan noen saktens ikke bli. I tillegg var de lite affektert av at de tilhørte noen av de mest kjente skikkelsene i norsk åndsliv. Til Tore og meg snakket de som om vi og dem var gamle kjente. For Pryser kan jeg ikke kavere (=garantere, på lillehamring) - men jeg hadde aldri vekslet så mye som ei glose med Vestlys.

For oss på Vingnes var ekstra gjevt at Martin Ramberg i Vingnesgata 17 hadde gått i samme klasse som Anne-Cath. Vestly. Det ble terpet og poengtert i alle år.

Men den store opplevelsen av Anne-Cath. glemmer jeg aldri. Det var tidlig på 1970-tallet og det var stor messe på Stampesletta i Lillehammer. Et eldorado for en tass som meg. Og hver dag var det store opptredener av sangartister samt eventyrstund for barna. Jeg var slett ikke alene, der jeg satt. Men jeg satt som alltid alene. Mitt besvær her i livet, det er at jeg alltid havner på vidvanke og bort fra flokken jeg ankom sammen med, som den gangen var slekta. Det bekymret nok mor mer enn meg. Også denne gangen.

Jeg husker vi hadde sola i ryggen og et stort publikum mens Anne-Cath. satte seg ned og leste om Knerten. Fortellingen var så drivende spennende at først da hun var ferdig, innså jeg dagens tabbe. Jeg satt ved siden av en voksen mann i T-skjorte. Jeg hadde blitt så revet med i historien at jeg hadde et solid tak i håret på armene på en vilt fremmed mann. Det bisarre er at han ikke ble sint eller bryskt lappet til en unge som lugget ham på armen. Muligens var han en far? Kanskje var mannen like besatt av fortellingen? Men jeg har lurt i mange år på hvem som i hule heite ville akseptert noe slik – med mindre man hørte Anne-Cath. Vestly fortelle!

Don’t worry, be happy

Hold på hattene! Dette er sterkere enn heroin!!! Lillehammer Byavis (gratisavisa) bekjentgjør i dag at Bobby McFerrin skal synge på selveste fredsdagen i Kulturhuset Banken, altså 8. mai til neste vår. På hjemmesidene til Bobby er det til og med innannonsert, så dette er ikke tøys, eller det som på godt reporterspråk heter en avisand.

Dit skal jeg:-D

Vet du ikke hvem Bobby McFerrin er?

Fortvil ikke! Da har du sannsynligvis ikke opplevd 1980-tallet. Men på tampen av 80-tallet gjorde han en braksuksess med melodien Don’t Worry, Be Happy. Vi som hadde øra på stilk den gangen, vi spisset dem kjapt da Bobby første gang ble hørt på radio. Og det var ingen tvil, dette vokalfenomenet definerte tiåret for oss som opplevde jappetid, finanskrisen (den første etter 2. verdenskrig) og at alt gikk til helvete innmari fort, enda vi var sikre som banken på at vi hadde gullrekka i Lotto – alle som en, da som nå. Da kom refrenget til Bobby godt med fordi det var fint liten trøst i annet enn øl, den gangen.

På hjemmesidene sine refererer Bobby til andre artister han har spilt med her. Det gleder jo et lite hjerte som mitt at den første som kommer opp, ja det er jo Zawinul det da. Hahaha! Det var der jeg fant Bobby første gang, på Zawinuls første skive etter bruddet i Weather Report. Dialects var den rykende ferske plata jeg kjøpte den dagen Olof Palme ble erklært død, nemlig 1. mars.

Hvorfor kan jeg huske dette så eksakt? Jo, i musikk er det lett assossiere, og kvelden før hadde hurragutta fra Vingnes pluss jazzbassisten Tine Asmundsen vært på Tower of Power i kjelleren på Chateau Neuf, altså 28. februar 1986. I drosja hjem om natta, så hørte vi nyhtene om at Olof Palme var skutt ned i Stockholm, etter å ha sett filmen Bröderna Mozart av Susanne Osten sammen med sin kone Lisbeth og sønnen.

Jeg vet at Dialects ble kjøpt i ei platesjappe på vei tilbake til Lillehammer. Jeg tror det var hos Innova Musikk i krysset ved Dronningens gate og Karl Johans gate. Den lå perfekt plassert til noen kjappe platekjøp før jeg kasta meg på toget til Lillehammer, hver gang jeg hadde vært i Oslo. Sjappa eksisterte i hvert fall i 1995. Da kjøpte jeg en CD med Al Jarreau akkurat der. Jeg tror den forsvant en gang på slutten av 90-tallet, dersom den ikke flyttet inn i nabolaget et sted. Jeg kan ikke huske å ha vært innom der siden Tenderly ble kjøpt…

På Dialects er det låta Carnevalito som gjør mest inntrykk. Det er her at den låta første gang ble spilt inn av Zawinul. Siden har det blitt en del konsertversjoner, men ingen slår versjonen med det vokale fenomenet Bobby McFerrin.

Derfor gleder jeg meg som en unge!!! Tenk, Bobby McFerrin skal synge i Kulturhuset Banken:-P Da blir den globale landsbyen langt mer håndgripelig, spør du meg!!!!!!!!!!! Hooooooooooooooooooooooooooi!

Det enestående livet

Knut Olav Åmås skriver om såkalt barnfrihet i Aftenposten 8. desember 2008. Han skal ha takk for å debattere et følsomt tema, men verbal juling for unøyaktig språk- og begrepsforståelse om det enestående livet.

Jeg sendte dette innlegget til Aftenposten, men fikk til svar at de allerede hadde fått inn et annet, som de ville trykke. Ålreit, da krinker jeg mine synspunkter her:

 

Nå henimot jul opplever noen konsekvenser av et liv uten barn og potensielle livsledsagere. Når forholdstallet blir én til null, så stiger følelsen av ensomhet sterkt for noen.

Dette er den tradisjonstro forståelsen av oss enestående, som bevisst har valgt å leve monn splitt alene. Derfor vil jeg dele noen av mine erfaringer, og tanker om dette. Likeledes vil jeg gjendrive påstanden om at det enestående livet er kjønnsspesifikt og kun rammer heterofile kvinner uten biologiske barn.

Konge på ei kro

Jeg har vært sterk og klar på at jeg aldri ville gifte meg eller få egne barn. I mine 46 leveår har jeg sjeldent måttet revurdere mine forsett. Det har kun ved ett tilfelle vært på hengende håret at jeg ønsket å gifte meg med ei jente fordi hun trodde på ekteskapet. Og jeg husker meget godt min barndomsvenns forbløffelse om at «dette kunne jeg slett ikke vite», da vi i tenårene diskuterte temaet en sommerdag på Tjuvholmen i Gudbrandsdalslågen.

Det kan selvsagt innvendes at jeg i dag er en middelaldrende mann preget av min samtid. Vi var de første i etterkrigstiden som i likhet med Finn Kalvik skulle «finne seg sjæl». Det gode liv besto i selvrealisering mens ekteskapet var utgått på dato. Vi skulle «knulle og kuul’en», alle som en. Og slik gikk det, inntil min generasjon møtte seg selv i døra. Først kom HIV/aids på 1980-tallet. Så ble vi bitt av et reaksjonært familiemønster på 1990-tallet.

Ved inngangen til det 3. årtusen var en meget stor og god vennegjeng redusert til to enestående individer. Selv var jeg blitt konge på ei kro, alene. Resten ble gift. Bare en av jentene hadde måttet adoptere – inntil hun paradoksalt nok ble gravid, og nedkom med en sønn på sin 43-årsdag.

Barn en velsignelse

Det har blitt en rekke barn å holde styr på. For meg kun et slit om å huske navnet til barnet. Noen av barna ble sågar unnfanget «i uløkka», i følge besteforeldrenes moral. Og jeg har til gode å finne anger, selv der barnet kunne blitt en byrde.

Ingen angrer over et barn, Åmås! Også jeg har gledet meg over hvert eneste barn – unnfanget eller adoptert – fordi barn alltid er en velsignelse for oss alle. Basta!

Men min mor sa tidlig på 1990-tallet i en heftig diskusjon at «det å få barn, det er en livstidsdom». Steinsens sant – om enn upassende. Alle og enhver vil imidlertid erkjenne at barn er en kolossal utfordring, uansett. Kanskje også en byrde?

Min generasjon ble den første med muligheter til selvstendig abort. Det er kun én venninne, som jeg vet om, som valgte dette. Fra sidelinjen mente jeg å se det valget som atskillig tyngre, enn dem som valgte å bære fram barnet.

Selv de som ble alenemødre, hadde mer glede og nytte av et enestående liv. Velferdsstaten ga dem økonomisk trygghet og støtte. Kanskje ble byrden enklere uten et mannebein, også? Jeg har altså til gode å møte anger ved å bære fram barnet. Observasjonen er heller at jo fjernere noen står et barn, desto mer moral, indignasjon - og anger. Tvi vøre!

Allment og kjønnsnøytralt

Påtrykket for dem som velger et enestående liv, det er tungt og vedvarende. År om annet har trykket letnet. Nå er vel heller et skifte i sivilstatus for meg et brudd på FNs menneskeretter, ettersom jeg er blitt så sta og gammel. Endelig kan jeg fritt og freidig leve mitt villstyrige liv som en villblomst i en frodig fauna. Om så var.

Begrepet ’enestående’ annammet jeg fra et TV-program på TV3. Kvinnene på taket med Anne Lise Hammer, Nini Stoltenberg og Åsa Rytter Evensen intervjuet i 1994 en kvinne i 30-årene, som insisterte på å være nettopp dette – enestående.

Kvinnen hadde kommet ut av tenkeboksen og følt påtrykket sterkt. Jeg vil bestride at jeg som mann har følt et mindre press, men jeg har ikke hatt samme ulet fra en ubrukt livmor. Begge hadde og har vi følt et utilbørlig press om å møte venners venner, ymse datingforslag, osv. Pluss påtrykket om reproduksjon. En blir ikke etablert før en har stiftet bo og familie, ikke sant?

Nyttemoral

Åmås har rett i at det ikke er enkelt å trosse den kompakte majoritet. Samfunnets nyttemoral er fullstendig innrettet på reproduksjon: Selv homoseksuelle kjemper i dag for å tilstrebe denne normaliteten. Familien som samfunnets grunnstruktur er ikke annet enn nytten ved at unger er en framtidig sikring mot alderdommen og for trygdene.

Det er en brannfakkel å ville forbli barnløs. Jeg underkjenner dermed begrepet barnfrihet. Det er ikke frihet fra barn som er poenget. Man ønsker enkelt og greit ikke å reprodusere seg selv. Det er en frihet til å forbli barnløs vi nå diskuterer.

Omvendt kan vi si at det er nok barn i denne verden. Det vår verden trenger mest, er gode hjem. Ingenting griner mer i mot oss enn alt som går utover barn. Det er heller disse barna vi burde og skulle diskutere.

Selv har jeg reflektert over å bli fosterfar. Å forbli barnløs betyr ikke det samme som at man ikke liker barn. Men sykdom har tatt ifra meg muligheten og omsorgsevnen. Vi burde imidlertid reflektere mer over dette at noen barn trenger et godt hjem, enn å skumle over barnløse hjem. Likeledes det strev og kav for å få egne barn, enn eksempelvis å adoptere, osv.

Enestående blir aldri ensomme

Ensomhet kan i tillegg lett unnvikes. Etter at jeg for eksempel sluttet å feire jul med mine foreldre, innrettet jeg meg først slik at jul ble en hyggestund med prima vin og mat. Stresset med klokkeslett og åpningen av presanger forsvant. Jeg pyntet meg som til et selskap og fikk verdens beste selskap - i meg selv og for meg selv. Hvilken fred og velsignelse det var - i seg selv og for seg selv!

Etter arbeid på juleaften ble det et par pils på byen, før jeg tuslet hjem på ettermiddagen. Oslo blir aldri vakrere og deiligere enn denne dagen når alle «dilldalldølene» har reist hjem og ut av byen. Det er fest i seg selv!

En jul inviterte jeg med meg en bekjent. Han satt ved baren på Herr Nilsen og hang med et ensomt nebb. Året etter ble vi flere: De fant ut at de var blitt like voksne som meg og torde kappe julestrengen. Etter hvert ble vi en fast stamme med heftige symposier på juleaften, gjerne tre dager til ende.

Etter at jeg flyttet fra Oslo, feirer jeg nå med min brors familie. Det ble et sjokk å rykke tilbake til start. Men jeg elsker mine nevøer; de både ble og blir tilgitt, naturligvis! Tross spetakkelet.

Mange finner frihet mer knugende enn forløsende. Vanens makt gjør en blind, også. Åmås gjør rett i å etterspørre en diskusjon om et mangfold av livsformer, ikke kun samlivsformer. Frihet må dog bli et valg til noe, ikke en frihet fra noe. I motsatt fall synges da julen inn med Janis Joplin og «freedom’s just another word for nothing left to loose». Husk dette og nyt Alene hjemme på frihånd og i TV.

GOD JUL!