Eia var jeg der!

Badische Zeitung skriver i dag at det vil bli folkefest i Basel i kveld. Anledningen er Sveits’ nasjonaldag, som ikke er før i morgen 1. august, der Basel by åpner med med et kjempe-fyrverkeri den siste dagen i juli. Jeg har hatt gleden av å oppleve dette tre ganger. Du stora alpakka, for en folkefest og opplevelse.

Sommer og fyrverkeri er jo ingen god kombinasjon fordi det er en lysere årstid enn ellers. I Basel legger man så mye brett på moroa at all trafikk i byens midte, og rundt elven Rhinen, stenges fra klokka 17:00. I tillegg slår man av alt gatelys, toner ned lyset i kontorlokaler i nabolaget, osv. Dette gir en nesten trolsk stemning, og en rimelig god illusjon på hvordan det var å ferdes i byen før elektrisiteten gjorde sitt inntog.

Rhinen er utstyrt med tre store bruer, som forbinder Kleinbasel og Altstadt. Jeg har prøvd to av bruene, og anbefaler Johanitterbrücke. Da blir det mest å se. Ute i Rhinen, mellom Mittlere brücke og Johanitterbrücke, ligger det store utskytingsramper for bortimot en times gigantisk fyrverkeri. Det er verdt en hel tur alene å se dette.

Ettersom det også er sommerferietid i dette distriktet, så er det uten unntak mange barn med. Fyll er i liten grad en del av festen, slik en nesten uten unntak ville opplevd i Norge. Jeg tror i tillegg at det er tillatt å drikke alkohol på åpen gate i Basel, slik at det er desto mer imponerende at folkefesten forløper med godt humør og en rolig stemning.

Det største faremomentet er å bli borte for hverandre, hvilket vi til vår forskrekkelse oppdaget én gang. Da hadde guttungen såpass vett at han ble stående bom stille, der han ikke kom med i kampen om en plass på trikken, slik at hans mor fikk hentet han sporenstreks etterpå. Men da vår det slett ingen som var høye i hatten…

Det skal ikke underslås at kampen om en plass inn og ut av byen, med Basels enorme trikkenett, er meget skarp og hard. Her nyter ingen et særkrav eller privilegier. Det sier seg selv at i dette kaoset er det rimelig umulig å være raus og storsinnet. Men alt går. Og alle kommer fram. Til sist.

Kort sagt: I kveld skulle jeg gjerne vært i Basel!

Speil, speil på veggen der

Aftenposten har, i likhet med en rekke nettsteder, lagd en valgomat. I min naive tiltro til at det kan etableres objektive kriterier, så har jeg nå prøvd den til TV2, Verdens Gang (VG) og Aftenposten. Det ble tre forskjellige svar.

Det er ikke det minste rart at disse spørsmålrundene ender med forskjellig anbefalinger. Spørsmålene er ikke like. Ergo må dette baseres på et skjønn, foretatt i den enkelte redaksjon. Slikt skulle jeg i grunnen ha visst på forhånd. Likevel gikk jeg i fella.

Hos TV2 fikk jeg anbefalt Det norske Arbeiderpart (Ap). Hos VG fikk jeg til svar at det var hos Sosialistisk Venstreparti (SV) at jeg hadde mine hjertesaker. I Aftenposten ble det Rødt som gjenspeiler mine synspunkter. Metode og vekting av spørsmålene var litt uklart i valgomatene Jeg er ikke helt komfortabel med betegnelsen valgomat, men ålreit…

TV2 sier at de har finlest det enkelte partis program, og satt opp spørsmålene likeledes. Dette høres tilforlatelig ut. Likevel er det jo slik at det er TV2 som har lest partiprogrammene, ikke den enkelte velger. Det er således den tolkning som TV-kanalen selv legger til grunn, som får betydning for svaret valgomaten gir.

I noen tilfeller er det jo ørsmå deetaljer som skiller partiene. Samtidig er det sikkert en del velgere, som tenker over den perioden vi har bak oss, der Ap, SV og Senterpartiet (Sp) regnes som en blokk. På borgerlig side er dette uklart. Venstre-leder Lars Sponheims oppfatning samsvarer ikke med den makt som Fremskrittpartiet (FrP) har, ettersom FrP-leder Siv Jensen sier at det ikke blir noen borgerlig regjering uten henne.

Den eneste slutningen jeg fant ut av, det var at mine hjertesaker lå på venstresiden i norsk politikk. Det ar ingen bombe, for å si det mildt. Til sjuende og sist er det jeg som velger, uansett.

Det er ikke uvesentlig at det etableres slike valgomater. Velgerne er rimelig frustrerte ved dette valget. Jeg anbefaler imidlertid at en tar alle disse valgomatene. De er oppklarende og friske, på en måte. Og de gir i sum det svar som er hele poenget: valgets kval.

Ett skritt fram, to tilbake

Dagbladet melder på nett at britiske politikere har innvilget seg selv inntil 92.000,- kroner i lommepenger. Dette er resultatet etter at det tidligere i år ble kjent at britiske politikere hadde såkalte frynsegoder, som ikke tålte dagens lys.

Det er et demokratisk problem at ordninger, som er til for å kompensere for økonomiske tap, er reine sugerør ned i en statskasse, for den gruppen som skal røkte statsfinansene. Ikke bare bestemmer de over den enkelte borgers ve og vel, herunder skatter og avgifter. De bestemmer over lover og regler, også. De skal være våre ombudsmenn og – kvinner for en bedre verden, på veien til et bedre og mer sivilisert samfunn. Dette er eksemplets makt på at tøylene ikke er stramme nok i Storbritannia.

En ting får være at ordninger, som kanskje en gang i tiden hadde en berettigelse, blir sjaltet ut av systemet i dag. Noe annet er å lage et system, som framstår som enda bedre enn de tidligere kritiserte ordningene. Da snakker vi om at politikerne ikke forstår sin egen plass i sosio-økonomisk forstand.

De fleste vestlige demokratier sliter med bristende oppslutning. Misnøyen er høyere i dag, enn på mange år, nettopp fordi store grupper opplever trangere økonomi pga finanskrisa. Misunnelse er minst en like sterk drivkraft som elskovstrangen. I saker som denne får den fritt utløp.

Vår forakt for politikere er stigende, når de selv ikke ser seg selv i en bredere sammenheng, men så å si tuter fram som de stevner – og ved en hver kritikk hevder at et hvert folk får de politkere de har fortjent ved valg.

Ja, politikerne er vårt eget ormebol, dersom vi holder oss til de misnøydes retorikk. Men dersom ingen tar lærdom av tidligere tiders uvett, så vil misnøyen bare stige. En dag kan demokratiets forsvarere være færre enn de som mistror de politiske systemene. Da får vi en horde uten skrupler. Vi får pseudo-politikere, som hevder de vil folkets og flertallets beste, og som vil ta tilbake det demokrati som er “tapt”. Denne typen argumenter begynner å ta form i de fleste land i Europa. Og denne politiske humusen har rike vilkår i vår tid.

Grunnen til at det er viktig å advare mot uvettig bruk av offentlige midler, er undergravende for oss alle. Skatter og avgifter er til for å finansiere en sivil rettsstat bygd på lover og regler, ikke et konglomerat av ordninger til berikelse av folkevalgte politkere, eller til begunstigelse av utpekte grupper. Politisk arbeid er kanskje et karrieresteg, men bør aldri bli et argument til økonomisk berikelse. Da har politkken spilt fallitt. Jo flere brudd på edruelighet i dag, desto styggere kan framtiden og reaksjonene bli.

Diettpenger er en godtgjørelse for økonomiske tap, dersom en må oppholde seg hjemmefra. En uvettig ordning straffer seg alltid. Vi har sett at slike ordninger er under press, med rette. La det derfor også være sunn skepsis mot enhver ordning, men aldri slik at det er politikkens navn og rykte som blir skadelidende. Det taper vi alle på.

Misnøye var Adolf Hitlers fremste motor i veien til politisk makt og herredømme i Tyskland i 1930-årene. Det er et eksempel som bør vekke ettertanke. Vi vil ikke ha det slik at politikernes bevilgninger til egen utøvelse av politikk blir viktigere enn den politikken de vedtar.

Finn en nøytral instans, som kan lage et system for diett og godtgjørelser. Da blir det minimalt med spetakkel, og desto mindre å misunne politikerne. I tillegg får politikerne tilbake den jobben de er satt til å bestyre: Politikk!

Ut på tur, lite lur

Sommerens snakkis i Tyskland er helseminister Ulla Schmidt. Hun har vært på sommerferie i Spania, hvilket ikke alle har gjort i år, hvis vi skal stole på pressemeldinger her til lands. Uansett, Ulla har tulla, hun tok med seg tjenestebilen dit. Og det skulle hun selvsagt ikke gjort, i utgangspunktet.

På veien skjedde det som ikke burde skje. Bilen ble stjålet. Nå er det politisk skandale i sommervarme Tyskland. Da ble det fart i tyskerne, slik det også pirrer misunnelsen til siste trevl i Norge.

I vårt hjemlige klima har samferdelsminister Liv Signe Navarsete kanskje tangert en liknende storm, da hun på tjenestereise på Vesslandet, hadde en sjåfor med en tung labb på gasspedalen. Den ellers forsiktige Navarsete kjørte i racerfart i et område lite til felles med Nürburgring i Tyskland. Ulykksalig nok kjørte norsk presse bak, i samme rakettfart, og påtalte hendelsen. Sjåføren fikk forelegg, for å ha kjørt i 110km/t i 80-sonen. Navarsete fikk en politisk skrape i lakken, som det heter. Pressen fikk ingen forelegg.

Det er valgår i år i Tyskland. Det blåser en flau bris også der, slik valgkampen i Norge har dreid seg om store ord om småtterier og små menns store idioti. Felles for Tyskland og Norge er at i begge land ble det etablert en høyst uvanlig regjering etter forrige valg i 2005.

Her på berget har harmen stort sett handlet om det umoralske i at Det norske Arbeiderparti (Ap) gikk til sengs med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Til tross for at Regjeringen har Jens Stoltenberg (Ap) som statsminister og leder, omtales gjerne den rødgrønne regjeringen for Kristin Halvorsen & Co. Alt for å uttrykke hvor forkastelig dagens regjering er, naturligvis.

I Tyskland sitter kristligdemokraten Angela Merkel (CDU) like utrygt som Jens Stoltenberg. Der har til overmål Det tyske soialdemo-kratiske partiet (SPD) krøpet til køys med kristligdemokratene (CDU) og en kristen-sosial union (CSU). I Tysklands tilfelle ville dette betydd at Dagfinn Høybråten og Jens Stoltenberg fant tonen sammen, her hjemme!

Den pikante saken i Tyskland kan sammenliknes med at helseminister Bjarne Håkon Hanssen dro på sommerferie til Nordkapp, med sjåfør og full diett. Schmidt representerer SPD i Merkels regjering, og innehar samme stilling som Pølse-Hanssen..

Nå har jo nettopp diettpenger vært en liten agurk i nyhetene i sommer, men ikke slik som i Tyskland. I Norge setter vi ned utvalg. I Tyskand avholdes referendum i samtlige aviser. Spørsmålet er om Ulla Schmidt bør gå straks, la nåde gå for rett og bli kastet etter valget, eller bli sittende? Det sannsynlige utfallet er i Tyskland som i Norge. HUN MÅ GÅ! – i følge avisenes uformelle avstemninger.

Ulla Schmidt har gjort det hun ikke burde gjort. Hun gikk i forsvar. Hun sa at tjenestebilen faktisk ble brukt til representasjon, selv om hun også var på ferie. Slikt bør være pinlig nøyaktig. Alle som Schmidt sier at hun snakket med, de kan ikke huske at hun vært der. Da ligger du tynnere an, enn om du hadde sagt at dette burde ikke skje, og lagt 10.000€ på bordet (Bild-Zeitungs regnestykke).

Nå blir det Kanossagang hele veien til hun blir vraket. I tillegg skal det være et utall møter, der Ulla Schmidt må stå til ansvar overfor velgerne, dersom SPD lar henne drive politisk møtevirksomhet etter dette. Eller at Merkel gjør vendereis fra sitt sommer-Tyrol, og ommmøblerer regjeringen, hvilket er usannsynlig – med tanke på at valget avholdes om knappe to måneder.

Det forbløffende er imidlertid det samme, hver bidige gang, uansett hvor det skjer i verden. Det er at folk forsøker seg med en pinlig tynn forklaring, i stedet for en full tilståelse med en gang. Hvor klokt er det å juge om ting det er lett å sjekke? Dette pirrer meg mer enn de småligheter som politikere ofte blir avslørt for. De må da for svingende skjønne at å trekke slikt i langdrag, det er å legge stein til byrden. Ikke bare har man gjort noe dumt. En prøver å juge, også. Da er det alltid game over.

Det er bare i latinske land at svik nesten er en del av rettspleien. Dagbladet skrev på papir på søndag at Silvio Berlusconis sommereventyr og eskapader er lommerusk i den politiske diskursen i Italia. Alle tror at han er god på bunnen, og at Italia trenger en sterk og karismatisk leder. Det spiller mindre rolle at han juger så det renner, til og med – helt inntil han forsnakket seg om noen antikke graver på hans sommer-residens på Sardinia. Det viser seg at det er gravkamre etter fønikerne. Da ble det alvor, også i Italia. Historie er ikke tull og tilgivelige eskapader, det er lovbrudd. Slikt kan gå ut over Italias renomme som sivilisasjonens vugge, ved siden av grekerne.

Det eneste vi mangler nå, det er en feminist som sier at dette aldri ville skjedd med en mann. Kanskje det, men Ulla Schmidts politiske karriere – den er grunnleggende over.

Reven rasker over isen

TV"2 har gjort livet enklere for oss som slett ikke vet helt sikkert hva vi skal gjøre 14. september i år. Når da, sier du? Ja, det er ikke alle som er brennsikre på at den dagen er viktig, selv om du ikke er en hyppig kunde på Vinmonopolet. Det er valgår i år. Dette er valgdagen. For ordens skyld: Polet er stengt på valgdagen.

TV2 har altså gjort dette som vi egentlig har tørstet etter hele livet. De har satt opp en tjeneste for oss, som heter Partitesten. Her kan du fritt og enkelt plotte inn dine svar, i forhold til brennaktuelle saker, og få et kjapt svar på politisk hjemstavn.

Jeg fikk et svar jeg ikke var tilfreds med, egentlig. Men jeg fikk et svar jeg fryktet. Jeg ble AP-velger, altså at jeg bør stemme på Det norske Arbeiderparti (Ap). Det er her mine svar gjør meg svar skyldig, helt enkelt.

Jeg har hatt en uggen følelse lenge. Det har toppet seg ved en rekke vesentlige saker under den lange marsjen for den rødgrønne regjeringen. Regjeringen har vært så splittet og så delt at det har gjort vondt for svært mange. Vondest har det vært for den borgerlige fløyen. De evner ikke å kjekle seg ferdig, seg i mellom, til å bli enige om stort annet enn at det er en katatstrofe med Kristin Halvorsen som finansminister i Regjeringen.

Vondest har det vært å være velger i staten Norge. Vi bestemmer oss etter tunge overveielser, slik at vi skal få et best mulig representativt demokrati. Jeg tilhører dem som kanskje tar dette alvorligst og tyngst. Jeg vil så gjerne skjønne at jeg har gjort noe viktig, og at min stemme var med på å gi oss politikere med ansvar og teft for den store oppgaven. Det har bare ikke virket slik, når jeg har sittet og fulgt den politiske debatten. Og i den perioden, som vi har bak oss, har vært absolutt tyngst. Det skyldes at for første gang har jeg selv vært i regjering. Det har ikke manglet på syrlige kommentarer, i så måte.

Det er ikke umiddelbart enkelt å skjønne dette. Dersom en er opptatt av makt og herredømme, og vil ha ei hånd på rattet, så stemmer en selvsagt på de kreftene som raskest får tak i rattet. Det ville i min tid vært enten Høyre eller Ap. Begge har sittet med makten i store deler av mitt voksne liv, dog med visse koalisjonsregjeringer på borgerlig side jeg aldri har stemt på. Og når det gjelder Ap, så har jeg hatt mine genuine innsigelser mot å stemme på det partiet. Jeg har likevel fått høre mer enn en gang at jeg burde stemt på nettopp det partiet.

Stortingsvalget 2009 vil endre alt dette, tror også jeg. Nå har så godt som alle partier, med et soleklart unntak for Kina-kommunistene,  de såkalte ml’erne  i Rødt, ikke prøvd seg i regjering. Det har vært et svare leven med Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp) i parhest med Ap, altså den sittende regjering, Den rødgrønne. Det eneste partiet, som alltid har vært holdt utenfor regjeringskontorene, er Fremskrittspartiet (FrP). Ingen har tatt dem riktig på alvor, før nå.

FrP har vært norsk politikks problembarn par excellence. Faktisk er en av partiets fremste parlamentariske meritter at de pælmet en borgerlig samarbeidsregjering, og ga oss en Ap-regjering i 1986. Saken var en direkte skatt, den såkalte bensinavgiften, som Regjeringen Willoch ville innføre. Dette var FrPs ukronte konge, Carl Ivar Hagen, dundrende uenig i. Willoch stiite kabinettspørsmål, fikk ikke flertall pga FrP, og gikk på dagen. Statsminister Gro Harlem Brundtlands andre regjering var et faktum. Avgiften ble vedtatt den, litt forsinket.

Dagsavisen skriver på samme dag, som jeg tok partitesten, om at vi kanskje er på vei til et to-partisystem - ikke ulikt det de har i Storbritannia med Labour og Toryene.  Begrunnelsen er at Høyre sliter mens Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF) er kanskje på vei ut av Stortinget. Det definitivt største partiet på borgerlig side er FrP. Samtidig kan det også hende at SV og Sp blir så små at de på sikt kan falle under sperregrensen. Da står vi igjen med, slik Dagsavisen skriver og Jens Stoltenberg sier, ved samme skillevei som i 1981.

Vi tilhører samme generasjon. Det var vel vårt første valg av stortingsrepresentanter, både for statsministeren og meg. Ja, for finansminister Kristin Halvorsen, også! Vi er de voksne i dagens Norge mens våre foreldre er blitt seniorer. Og vi sitter i samme seige sirupen som ved inngangen til våre politiske liv. Forskjellene i dag er at jeg kan ikke ri to hester samtidig lenger. Dette viste partitesten på TV2s nettsider.

Problemet er imidlertid at Ap i Oppland er stort sett det samme som ved Stortingsvalget 1981. Faktisk er dette mitt største problem at de kandidatene som stiller for Oppland, er folk jeg faktisk ikke vil stemme på.

Det var annerledes da jeg bodde i Oslo. Problemet der, det var at jeg var student med varig bostedsadresse i Oppland helt fram til 1992. Altså stemte jeg på partiet til de kandidatene jeg ville valgt i Oslo, som regel. Det var først i 1993 at jeg stemt på kandidater i Oslo, i min egen by. Og som regel har jeg bare stemt på ett parti, hele livet.

Jeg følte meg slett ikke alene, der dølene satt og diskuterte gjennom 1980-tallet, og avga stemmer til kandidater vi ikke ville stemt på. Problemet sitter vi igjen med i dag. Vår valghandling hadde en lei slagside. Vi sementerte et politisk klima vi ikke var en del av. For min del ble flyttingen tilbake til Lillehammer og Oppland ubekvem, for hvem skulle jeg stemme på? Jeg stemte med hjertet, og ikke etter hodet. Igjen. Men sørget med dette for at vi fikk en flertallsregjering, og at SV gikk i regjering.

Ved dette valget står vi ved et veiskille, dersom forandringens vind feier gjennom regjeringskontorene. Vi har samme dilemma som i 1981, der svært mange stemmer for forandring, for forandringens egen skyld. Folk er trøtte av en politisk dagsorden, som mer har karakter av revirmarkering og/eller brønnpissing, enn av reelle poltiske valg. Når landet fikk en flertallsregjering i 2005, som førte til tidenes politisk huskestue, så føler mange at da er det eneste relle alternativet FrP. Folk vil ha en regjering som bestemmer fullt ut uten spetakkel, og som lar oss få ha Dagsrevyen i fred for politisk surr og kjekling. Slikt gjør seg bedre på radio, forresten.

Partitesten forteller meg at logisk sett bør jeg stemme på Ap. Hva så med hjertet? Jeg vet ikke. Og der står saken. Slik den er for svært mange.

Jeg har ikke tall på hvor mange som har forsøkt å få meg til å bruke hodet. De fleste forslagstillerne vil ha meg til å stemme på FrP. Den saken er klar. Det er politisk selvmord. Men hva så med det øvrige? Dette er ikke like klart. Men jeg frykter at mange i min situasjon sitter på gjerdet.

Velgerne sitter bedre på gjerdet enn på mange år. De vil ikke stemme på Ap, og de vil slett ikke stemme på FrP. Da kan en sitte hjemme fordi det er ensbetydende med en stemme til de største partiene. Hvis en derimot stemmer med hjertet på et mindre parti, kan denne stemmen vippe i feil retning. I sum er dette velgerne til Venstre og KrF, som sliter mest med det dilemmaet.

Snart er ferien over. Da kan det hende at valgkampen får et alvorligere preg enn FrPs roadmovie har gitt oss til nå. Eskapister som meg kan kanskje få et alternativ. Mye tyder på at jeg stemmer med hodet i år. Da blir det, slik en måling viste i går, et solid byks for Aps oppslutning. Jens Stoltenberg har evig rett, når han på AUFs sommerleir sa at valgets største utfordring er sofaen, ikke FrP.

Paradoksalt nok kan utspillet til Stein Erik Hagen, der han fortalte at hans barn og 90% av formuen har landet i Sveits, være en katalysator i befolkningen. Så lenge de borgerlige kan pakke inn sine skattekutt i ulne vendinger, med lite konkret over hvilke lettelser og kutt i skattene de snakker om, er det et lett spill. Men når en av verdens 200 rikeste menn sier at det er for kostabart å være rik i Norge, da steiler befolkningen umiddelbart. Vi vet at det koster å være rik. Skatten vår blir ikke lavere, og har aldri blitt lavere heller, selv etter at borgerlige regjeringer har gitt oss lettelser i milliardklassen. Ikke kan vi flytte til Sveits, heller.

Hvis Hagens mening var å få formueskatten inn på den politiske dagsorden, så valgte han ikke publikum med omhu. Han sutrer nok en gang over å bli hudflettet, snarere enn å holde kjeft. For hver gang Hagen åpner kjeften, så kan Ap i prinsippet gni seg i hendene. De har verdens beste kort på hånden: Velferdsstaten. Den koster blod, svette og tårer. Den gir mye blod, svette og tårer. Og den løsningen, som Stein Erik Hagen snakker om, er nattvekterstaten. Noe slikt vil vi i Norge slett ikke ha. Seniorer i Norge husker alt for godt til det.

I tillegg har Hagen verdens dårligste kort, når han snakker om betingelsene for å være eier og gründer i Norge i dag. Det siste året har staten pumpet milliarder inn i finanssektoren pga finanskrisen. Nødvendige bevilgninger som helt sikkert har vært til Hagens fordel, også. De borgerlige partiene har kun snakket om skattekutt i finanskirsens kjølvann.

Skattekutt gir ingen gevinst i samfunnsregnskapet. Det gir kanskje noen kroner mer i lommeboka, der og da, for eierne. Men ikke noe samfunn er tuftet på innskudd i banken. Penger spart, er ikke nødvendigvis penger tjent, dersom konkursen truer pga manglende finansiering for bedriften hvis eieren ikke vil ta av sine spare-penger. Skatt er samfunnets sparing. Statsbudsjett er samfunnets investering, ikke nødvendigvis bare utgifter. Misforhold mellom disse gir dårlige resultater, uansett. Jeg trodde at en investor som Hagen skjønte nettopp dette.

Høyres Jan Tore Sanner forsøkte så godt han kunne å skyve de små og mellomstore bedriftene foran seg på Dagsrevyen i går. Han ble parret med finansminister Kristin Halvorsen. SV-lederen tok Sanner ved nesen, og folket fikk det svaret som Hagen ikke vil ha: Spleiselaget gjelder alle. Formuesskatten har enten falt bort eller blitt redusert for en million skatteytere i Norge under den rødgrønne regjeringen. Slikt svir. Og det var en sann svir.

Hver den som satt foran TV i går kveld, visste nøyaktig hvor mye skatten tynger i prosenter. Den er slett ikke på 1,1%, som er den høyeste prosentsatsen for formuesbeskatning. 

I tillegg ble det ikke korrigert for en vesentlig diskusjon ute i Europa, når det hevdes at det er kun i Norge at vi har så høye skatter på formue. Jeg mener bestemt at flere land diskuterer beskatning av formuer fordi budsjettunderskudddene må hentes inn.

Det er nemlig slik at ikke siden 2. verdenskrig har gjeldsbyrden vært større blant de europeiske statene. Finanskrisen har ført til den heftigste pengebruken for å redde finanssektoren og de rikeste. Disse pengene er lånt, og må hentes inn med skatter. EUs finanspolitikk krever forresten at budsjettunderskuddene ikke kan overstige 3% av BNP i det enkelte land. Dette kan  svi ekstra sterkt i år med resesjon. Da må skatteskruen skjerpes.

Næringslivet må ha konkurransedyktige vilkår, hevder de borgerlige. Dette kan fort bli til at det er best å skatte til Norge. Paradoksalt nok.

God tur!

Stein Erik Hagen har proklamert at han flytter til Sveits, bl.a. i Dagbladet. Jeg ønsker ham god tur til Zürich. Sveits er et vakkert land. Det steller pent med rikinger, og med vanlige folk. Men jeg er ikke riktig sikker på om Hagen sparer mange pengene. Den regningen han vil unnfly i Sveits, den skal han betale på mange andre måter i Sveits.

Det er åtte år siden Hagen proklamerte at han ville bli skatteflyktning. Den gangen gjorde Verdens Gang et regnestykke, som viste at han hadde det på alle måter bedre i Norge enn i et hvilket som helst annet land. Det norske skattetrykket er i prosenter høyt, men det er regler som gjør det til Europas rimeligste, sett i forhold til tjenester og rettigheter. I tillegg har vi en velferdsstat som aldri spør om lommeboka til folk, ettersom vi har universielle rettigheter, der det paradoksalt nok er slik at jo rikere, desto bedre tjenester. Tross alt.

Men det er klart at vi går inn i en grisete valgkamp. Stein Erik Hagen har de siste årene utmerket seg med at han har åpnet lommeboka til Fremskrittspartiet (FrP), i stedet for Høyre (H), som har vært en mer naturlig sparringspart for næringslivet. Nå går han meget høyt på banen, for på denne måten å presse all politikk i Norge til å se på formuebeskatningen.

Er du kapitalist, henter ut hele din inntekt i utbytter, så beskattes kun den delen som er låst i fast eiendom og aktiva året før. Det betyr at mens vi andre betaler minst 28% av all inntekt, så beskattes kapitalistene kun for det utbyttet som de har saltet ned – på bok og på eiendom. For dette ytes det maksimalt 1,1% årlig.

Grunnen til dette er den såkalte delingsmodellen. Utbytter beskattes ikke som inntekt fordi dette er penger som allerede er beskattet i selskapet gjennom året. Det er de pengene som er igjen, som deles ut til de som har aksjer i selskapet, gjerne utregnet i en sum pr. aksje. Har du mange, får du mer.

Stein Erik Hagen slo seg opp som kjøpmann i det forrige århundret. Det var en suksess for ham. Da han hadde jobbet nok, og tjent nok, ble hans dagligvarekjede til selskapet Canica, og han selv til investor i “Casino Global”.

Hele veien har Hagen sutret over at han betaler for mye til fellesskapet. Altså det fellesskapet som i sin tur skapte hans imperium, det være seg ansatte som kunder. Og hans oppkrift var billige varer  til oss alle. Likevel var det så mye penger i varehandel at han ble milliardær av det. Vel unt at han ble milliardær. Trist at han ikke ser sammenhengen i systemet.

Når Hagen har fått riktig mye på pelsen, så har det kommet sukk om at i Norge er vi misunnelige. Vel, ingen partier slår mer politisk mynt på misunnelsen enn FrP. Alle sakene deres handler jo om hvem som ikke har bidratt til fellesskapet, er de som suger felleskassa tom. For det første er ikke kassa tom, For det andre har vi alle et stort sugerør i den kassa, som FrP mener at noen ikke skal ha sugerør i. Spørsmålet blir selvsagt hvem som blir den neste gruppa med sugerør, dersom det er grupper i dag som ikke har legitime retter til å få et sugerør i dag. Det svaret nekter FrP å diskutere, all den tid de sier at deres metode ikke er av denne verden – men i deres verden, altså en annen verden – uten at vi i riktig målestokk får vite hvordan denne verden vil bli.

Det bisarre poenget er at FrP snakker foraktelig om misunnelsen, når det gjelder de rikeste. Når det gjelder fattigfolk, som kanskje har fått litt lengre sugerør enn andre, da er partiet ute og snakker om rettferdigheten i dette. Altså misunnelsen øverst i samfunnet er usmakelig. Tråkke på folk, med få eller ingen andre muligheter, er helt OK. Men er dette rettferdig eller OK?

Mens jeg sitter og skriver, så er jeg innom Dagsavisen. De skriver at det ikke er Hagen selv, eller hustru Mille Marie Treschow, som flytter. Det er unga og 90% av formuen. Du store min, for en solidaritet! Enda noe at far gamle blir igjen og bidrar litt til. Formuen er skapt i Norge, med et system der unga fikk alt tredd i henda. Men skummet fra fløten tar de med seg og drar. Det kaller jeg virkelig samfunnsbygging.

Vel, vi lever i et land der vi ikke trenger denne typen samfunns-ansvar, der profitt er eneste motiv, til å bygge landet. FrP vinner kanskje fram med sin misunnelse i dag, men jeg er virkelig redd for hvilken regning vi sitter igjen med etter at de skulle rette opp alle feilene i samfunnet vårt fra igår.

Eller sagt på en annen måte: Vi skal ikke misunne andre enn dem som har mindre enn oss, og som ikke skal få muligheten til å bli like rike som oss. Akkja. En merkelig motivasjon, spør du meg.

Helt enkelt tjueri!

Aftenposten skriver at eiere av Amazons brett for e-bøker har begått en solid tabbe. De har solgt bøker for en under-leverandør, som ikke hadde de egentlige rettighetene til e-bøker av bl. a. George Orwell. Det pikante er at de bøkene ble slettet fra alle lesebrettene. Altså nøyaktig slik som Orwell en gang skrev om, som skremmebilde for oss i framtiden.

Lesebrettet Kindle har liksom vært brettet over alle brett, når vi har snakket om framtidens bokhylle. Nå kan de ha begått tidenes tabbe, når de har slettet e-bøkene fra samtlige Kindle-eiere med bøker Amazon ikke hadde rettighetene til. Dette er jo ikke annet enn tjueri, i aller høyeste grad, men kanskje ikke slik i vår nettbaserte alder.

I reportasjen gjør de sammenhengen klinkende klart: Tenk deg at noen bryter seg inn hos deg og rapper hele bokhylla di mens du sover. Dette er i praksis det Amazon har gjort, dersom jeg forstår Aftenposten riktig. Det er bare et ord for slikt, og det er tjueri.

Men se om det ikke har sittet en advokat langt unna deg, som har snurpet inn dine rettigheter. Vi signerer avtaler i fleng, hver gang vi fikler med noe på våre PC’er. Dette materialet er slikt vi klikker ja til, lenge før vi får tenkt at dette kanskje har noen konsekvenser. Som i tilfellet med Kindle. Og joda, det er fullt mulig for Amazon å trekke tilbake noe, dersom det oppstår en strid om rettigheter.

Det samme har jeg vel egentlig opplevd med Apple og iTunes. Jeg trodde at jeg kjøpte en legal kopi av en CD, men fikk altså digitalt signerte filer – såkalte DRM. Dette betydde at da Apple skulle slutte med DRM, så kunne jeg med et tasteklikk låse opp disse filene. Men jaggu måtte jeg ikke betale for dette, også. Og litt rekonfigurering seinere, skal de jammen meg ha betalt for filene igjen. Det er vel i prinsippet litt mer enn drøyt, mener jeg.

Jeg skjønner at dette har med all den ulovlige nedlastingen å gjøre. Men hvorfor er det slikt at de lovlydige er de som hele tiden skal få svi. Og ikke minst betale. For at de var lovlydige.

Selv har jeg stor sans for copyright. Men dette er blitt strukket til mer og mer mistenksomhet hos meg. Rett og slett fordi det er blåruss som setter opp kontraktsvilkår som premierer tjuvene, og som blakker eierne – både de med opphavsrett og de som har kjøpt beskyttet materiale. For mine musikere, som jeg er villig til å legge en god del penger i, de ser jo ikke snurten av noe annet enn lommerusk. Og kanskje ikke det, en gang. I mange tilfeller er det jo musikk av avdøde musikere jeg har mest av, og som det koster skjorta å skaffe seg en digital kopi av, der jeg i prinsippet burde holdt meg til CD og LP-plater.

Derfor er det at jeg blir mindre og mindre troende til internett som butikk, annet enn som nettbank, epost og sosiale medier. Der er det som kjent meg, mitt og meninger vi veksler inn og ut – aldri penger til noe annet. Og denne barnesykdommen er i ferd med å vokse til solide epidemier av dødelige omfang, dersom ikke kremmersjelene tar rev i seilene – ikke minst gir oss det vi har betalt dem for.

En tolerant intoleranse

Carsten Jensen ttilhører Danmarks intellektuelle. Han peker på et klima jeg selv har lagt merke til, dog ikke formulert i samme grad som ham: Vi er blitt mindre tolerante. Som en ekte venstreradikaler hevder han at det blåser en klam høyrevind over Danmark – og Norge, ifølge Dagsavisen.

Dette har skjedd til tross for at det nettopp var toleransen vi skulle dyrke. Det var våre terskler vi skulle utvide og utvikle. I stedet rykket folk inn i seg selv, og noen slo kontra, fordi det gikk så alt for fort i svingene. Ja, det har vært to tiår med en heftig omtegning av det politiske kartet i Europa. Samtidig har også verden vært i transformasjon (les: forandring). Vi ser nå at lufta har gått ut av ballongen, som en følge av denne evinnelige finanskrisa. Da kommer selvransakelsen. Og det er tid for de små regnskaper.

Mens det år for år gikk sånn på halv tolv med de fleste, så var det i grunnen greit, liksom. Ja, dette liksom ble liksom dette tiårets store paradigmeskifte. Vi ville si noe uten å si dette direkte. Vi hadde bare en uggen følelse, som vi egentlig ikke ville formulere klart og tydelig, for da ville noen og en hver ligge tett på fyord som rasisme, egoisme, nasjonalisme, provinsialisme, osv. Alle disse ordene som får høyresida til å reise bust og kjenne lukta av kristenmanns blod, ettersom da har venstresida fått overtaket.

Det heter så feiende flott i mange ordskifter for tida: venstresidas verdirelativisme, venstresidas kulturrelativisme, m.m. Alt dette som er galt i verden, det er venstresidas misforståtte snillisme overfor alt og alle mens livdyrene har stått og sultet på båsen, dersom vi skal tro i spesiell grad Fremskrittspartiet (FrP).

Her om dagen kom jeg over et artig ord: slemisme. Altså alle disse som skylder på dem som har fått en for enkel reise gjennom vår velferd, der vi snakker om snillisme. Men egentlig handler det jo om å sette opp en standard for hakkeloven, slik alle snillisme-kritikere gjør, for sånn å kunne si at de som står under – de skal det hakkes mer på enn meg. Dette er slemismens vesen: hakkeloven. En slags omskriving av Ibsens Peer Gynt, der det heter:

Om jeg hamrer eller hamres, like fullt skal det jamres!

Dette er blitt storpolitikk i Europa. Carsten Jensen hevder det er slik i Danmark, kanskje også i Norge. Han kunne tatt litt mer i. Det er da virkelig tendenser i andre land, også – så som i Sverige, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike, Ungarn, Tsjekkia – hele Balkan. I farten renner det meg i hu at fascistoide grupper har hatt vind i seilene i alle disse landene.

For hva handlet krigen på Balkan i forrige århundre OG årtusen, enn retten til terriroriet, institusjonene, landegrensene? Der begynte dette uvesenet som nå er representert i så å si alle land. Det vil si at i Norge har vi ikke fått noen nasjonalistiske eller fascistiske partier. Lærdommen fra Landssvikoppgjøret sitter for tett i hukommelsen til nordmenn, til at de tar skrittet fullt ut. Derfor får vi disse halvveis drøvtygde variantene. Der ligger først og fremst Fremskrittspartiet, som egentlig har supt i seg nasjonalismen til Senterpartiet (Sp) og verdikonservatismen til Kristelig Folkeparti (KrF), og så har de bakt sammen kaken med blåruss-mentaliteten til Høyre.

Svaret er Siv Jensen, økonomisk utdannet, og leder av FrP. Svaret er Per Sandberg, nestleder i FrP og industriarbeider med klare meninger om hvor dårlig veien hjem til hans kjære Levanger er. Helst vil han kjøre raskest mulig på en firefelts motorvei, sånn at han slipper å få ferten av Sps kyr og Hedmarkbenkens venstreside. Som kjent er begge deler i ferd med å sette Norge over styr, i følge Per Willy Amundsen, der en dæsj turbantullinger fra Afghanistan aller helst bør busses til en teltleir i Harare, for der har økonomen fra Troms funnet ut at vi nordmenn øser ut av felleskassa – til ingen nytte, og i hvert fall slik at Tanzania slett aldeles ikke har noe utbytte av dette, annet enn korrupte politikere. Disse tre har vært sommerens store agurknyhet. De har lagd slik støy og spetakkel at det ikke har vært sannsynlig for andre å drive gammeldags, praktisk valgkamp.

I grunnen er det rart at jeg ikke har kjent igjen den gamle finta om hvordan en raskest mulig slipper å gjøre noe konstruktivt på skolen. Det er jo bare å stille et banalt spørsmål, parret med en litt lumpen betraktning i en konklusjon. Da reiser Fenrisulven seg i oss alle. Stormløpet mot sleivsparket blir viktigere enn det vi var kommet sammen for å gjøre. Samtidig blir jo de viktige spørsmålene ikke forvellet i fellesskap.

All tid og energi går med til å terpe på tølpernes Pyrrhosseier og trojanske hest. Ja, Per Willy Amundsen har datakyndig bakgrunn. Kanskje han også har lagd en og annen bug, et hack, et virus? Hans kyndige omgang er i hvert fall påfallende. Det ble stille, veldig stille, etter at de uggene holdningene ble plantet i fellesskapet. Samtidig ble vi såpass ampre at vi glemte det vesentlige: FrPs utspill er kun til irritasjon i et politisk spill, der alle med politisk kløkt vet at disse utspillene har null realisme.

Likevel er utspillene viktige fordi de speiler holdninger under den politiske radaren i Norge. De andre har vært så snille at vi må stille noen slemme spørsmål, som kanskje også har noen veldig slemme svar. Spørsmålet er om vi skal unnlate å stille disse slemme spørsmålene, bare fordi vi kommer fram til slemme svar. Hva om det faktisk er så slemt da? Sier ofte Per Willy Amundsen, i særklasse den som sier dette oftest uten å gi noe egentlig svar, liksom.

Ja, tenk om det er så slemt, tenker veldig mange. Tenk om det er vi som blir utnyttet, brukt, tynt til bristepunktet – fordi vi er snille???

Det er denne nagende tvilen de fisker etter i FrP. Vel, ikke bare dem.

Jeg kom med en langpasning om at vi burde skamme oss, dersom Siv Jensen blir neste statsminister på Facebook. Da fikk jeg noen underlige svar. Den første er den enkleste om at det kan da ikke bli verre enn dem vi har nå?

Nei, kanskje ikke det. Men er det virkelig så ille som flertallet vil ha det til? Har vi hatt en regjering i fire år, som har vært mye verre enn noen vi har hatt før?

Vel… Jeg tror vi snakket om regjeringen før den som sitter nå, og at den var det verste vi hadde hatt siden Svartedauden. Og sannelig tror jeg vi hadde det likedan for åtte, tolv, seksten år siden, osv. Hvert fjerde år får vi i Norge utløp for sutrekopen i oss, meg inklusive. Og jeg har vært innmari sinna på den sittende regjeringen i mang en sak. Men er dette den verste regjeringen jeg har sett eller opplevd? Er min misunnelse sterkere nå enn tidligere?

Dette er et umulig spørsmål, der vi får svaret gjentatt igjen og igjen. Det er ikke sannhetsgehalten i argumentet som er viktig. Det er selve poenget at jeg skal bli usikker. Jeg skal tro at dette er like ille som Svartedauden, eller den mørkeste middelalder, osv. Alle disse negative ordene som hagler i medier og kaffemøter i det ganske land. Gjerne parret med litt islam og muslimer, krig og terrorisme – så har du en velling som vi i flertall deltar i eller overhører.

Den neste innvendingen mot mine lettvinte kommentar på Facebook, den var symptomatisk for den samme svartmalingen. Det spiller ingen rolle hvem som tar over, bare vi blir kvitt Kristin Halvorsen & Co. Vel, det var litt reinere svartmaling enn den første. Men er nå SVs leder og vår finansminister den store vinneren innad i Regjeringen? Slett ikke, hevder SV’ere. Aldri i livet, sier SP’ere. Og Jens Stoltenberg er da vitterlig statsminister fra Arbeiderpartiet (Ap), altså Regjeringen Stoltenberg, riktig nok hans andre regjering, men den første flertallsregjering siden Einar Gerhardsen.

Poenget med at vi må få bort Kristin Halvorsen & Co, det er selve argumentet. Jeg tror at store deler av det norske folk fikk seg et politisk sjokk i 2005. Det er livsfarlig at SV er med i en regjering, etter det store flertallets mening. Og SV er ikke noe betydelig parti i folkemeningen. I hvert fall ikke nå, der partiet dupper under 10% – og kanskje nærmere 5%, også.

Da er vi tilbake til Carsten Jensen og toleranse. Eller mangel på sådan. Debattkulturen er blitt slik at en skyver det skrøpeligste og mest uspiselige foran seg, for sånn å komme med en annen agenda etterpå, når det kommer til realiteter og den faktiske politiske hverdagen. Det er ikke annet enn spill og fakter, der forfatter Erik Fosnes Hansen skal ha takk for at han tok en solid venstrevri på FrPs finte med å pælme papirkuler på nestlederen i partiet, Per Arne Olsen. HURRA! Først da våknet litt av det politiske genet i de fleste!!!

Glemt er de usle utspillene, de lumpne beinkrokene, de slemme spørsmålene, osv. Da har man sikret seg makt og herredømme. Da har man fått hånda på rattet.

Så kan man sove trygt de neste fire årene. Tror vi… Inntil det smeller ei terrorbombe. Eller det kommer mer enn 10.000 asylsøkere (les: muslimer og terrorister) under statsminister Siv Jensen, og vi må bruke fjøs i Baltikum, for å få plass til dem alle sammen. Da starter runddansen igjen.

Sinnsvak populisme

Aftenposten skriver i dag at Fremskrittspartiet (FrP) vil sende alle asylsøkere til Afrika. Dagbladet refererer samme sak. Altså snakker vi om en pressemelding, som er utsendt til alle redaksjoner i Norge. Du store min!

Dette utspillet kommer dagen etter at utenriksminister Jonas Gahr Støre fra Det norske Arbeiderpati (DnA) var på Utøya og Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) sinsommerleir, og leverte en solid høyre til nettopp konsekvensene med en borgerlig regjering utgått av FrP og Høyre (H). Det begynner å bli temperatur på valgkampen nå, selv om sola har uteblitt en ukes tid, etter en saftig hetebølge i mer enn to uker før dette igjen. Det påfallende er at jo kjøligere det har blitt her sør i Norge, desto hetere har FrPs ‘glupe’ forslag og geniale løsninger blitt.

Utenriksministerens budskap var dette at det finnes kun et alternativ til den sittende regjering, og det er et borgerlig alternativ med FrPs leder Siv Jensen som statsminister, og formodentlig Høyres leder, Erna Solberg, som en god nummer to - i et eller annet departement, kanskje utenriksminister??? Og Gahr Støre serverte kanskje noen lumpne sidespark, når han skulle eksemplifisere hva FrP med hånda på rattet vil bety. Men i sum er utenriksministerens svartmaling basert på hvilke holdninger og programposter FrP selv har formulert. Jonas har ikke gjort annet enn å sette dette inn i et relevant perspektiv, altså hentet fram malingspøsen der den sto, før han svartmalte. Det er da for svarte ikke Gahr Støre som har tilvirket malingen!

Eksemplets makt er i dag Aftenpostens artikkel, basert på et utspill fra FrPs Per Willy Amundsen. I går var det nestleder, Per Arne Olsen, ordfører i Tønsberg, som sto for et utspill om at sosialklienter må stå opp tidlig og møte til frokost på sosialkontoret. Ja, det vil si hos Nav, det da. Men gadd vite hva FrP sa om de håpløse tilstandene i arbeidsmengden i Nav i vinter, da finanskrisen og antall arbeidsledige strømmet inn i landets kontorer. Jeg vil jo tro at leder Jensen og hennes anakronistiske kumpaner snakket seg både varme og sinte på statlig udugelighet, m.m. Som selvsagt var Regjerings politikk de hamret løs på.

Det er jaggu rart at alt som er vrangt og vrient i dette samfunnet, det skyldes den rødgrønne regjeringen. Og hvis Regjeringen tar til motmæle, og forsøksvis setter saken i et perspektiv, så er dette bortforklaringer og politisk tåketale.

Omvendt er det slik at når FrP uttaler seg i en sak, da er det steinsens sanning. Opplest og vedtatt. PUNKTUM!

Og nåde den jævelen som tar til motmæle og tyder røyksignalene fra pappskallene ved Dasslokket i Oslo. Da er det saktens svartmaling, tull og skremselspropaganda.

Men la oss nå tya det første først: Fordreining og fordommer! Alle asylsøkere skal sendes til Afrika. ALLE!?! Ja! ALLE. Jeg gjentar igjen: ALLE. Sier og skriver Per Willy Amundsen fra FrP, som har utmerket seg med de råeste utspillene med dulgt rasisme før.

Ja, hva sier partiet da? Alle skal sendes til Afrika. Og mitt spørsmål? Er de faktisk fra Afrika, alle asylsøkerne??? Slett ikke. Men det er et problem for Arika, ikke Norge. Vi bare chartrer et fly og dumper alle våre internasjonale forpliktelser på en flyplass langt unna meg og FrP.

Genialt enkelt, ikke sant?!? Og fenomenalt effektivt. Alle svartskaller tilbake til svartskalle-land, negre tilbake til negerkonger, osv. Jo, takk som byr, dette var pinadø lettvint. En mann, et vedtak, et fly og et døgn maksimum. VIPS! Norge er fritt for svartskaller.

Sånn har Frp tenkt å løse problem på problem. Det skal ikke stå på vilje til makt og handlekraftige vedtak. Bare ikke spør dem om hvordan de i hule heite har tenkt å få dette til. Jeg vil tro at selv Kim Jong-Il ikke har vært i nærheten av mer genuin snusfornuft uten realisme.

Og – legg merke til dette – det er jo ikke så farlig hva de har sagt og gjort og ment og tenkt før de inntar regjeringskontorene. Når de møter motstand, så er det jo alltid motstanderne det er noe rykende galt med, ikke FrP.

Dette minner meg om Silvio Berlusconi for et par uker siden. Han ble tatt med sigaren ute, omkranset av nakne damer og erigerte peniser en masse. Silvio sa det var noe galt med fotografen, som hadde tatt slike bilder. VIPS! Det var jo ikke det spor interessant å snakke om Berlusconis moral. Eller hva han drev med av utukt og umoral, enda hans parti og politikk er trykt forankret i itakienske kritne verdier.

Slik altså FrP også vil at gode, norske tradisjoner skal holdes i hevd. Deter jo de som skal redde nasjonen, ikke sant? Men når ble det gjengs takt og tone å juge så det renner, love noe som ikke lar seg gjennomføre, m.m. Og ikke minst: NÅR ble det en god, norsk tradisjon å kaste stein i glasshus?

Javel. Vi sender samtlige asylsøkere til Afrika. De kan jo søke asyl der, ikke sant? Og forklaring er jo genial: Vi betaler store summer i direkte utviklingshjelp til f. eks. Tanzania. Nå får jaggu svartskallene JOBBE for pengene! De får ta jobben med våre internasjonale forpilktelser, sånn at vi får spart penger i verdens rikeste land, slik at de rikeste ikke skal betale skatt i det hele tatt her.

Du store min! I år tør jeg faen meg ikke å reise utenlands. Etterpå må jeg søke om politisk asyl. I Afrika! I Tanzania!!!

Se, der fikk vi katta ut av sekken. Mulla Krekar og jeg får nok flybilletten i posten. Så blir vi bunta sammen og dopa ned av Politiets Utlendigingsenhet (PU) – som tidligere i uka ble kjent for nettopp dette, når svartskallene slo seg vrange og ikke ville tilbabe dit de kom fra i Mogadishu i Somalia.  Etter valget skifter navn til Politiets Utsendings- og Hastevedtaksenhet (PUH).

Så kan Siv Jensen og Erna Solberg trekke pusten. PUUUUUUH!

Jeg skammer meg! Og intoleransen har sin pris. Dette er så å si Inkvisisjonen på ny! Bare med et forbehold: Dette er mye, mye verre!

Hvor kjipt er det å være en FrP’er i Norge???

Nei, jeg bare spør: Hvor kjipt er det for dem her i Norge…

Slik jukser de med maten vår!

Bild Zeitung skriver i dag om hvordan matprodusenter jukser med tilsetninger og annet, som er utviklet i laboratorier, og som skal få ned kostnadene i både produksjon og salg. For en befolkning som ikke er særlig sterk i tysk, så er denne artikkelen komplisert å navigere seg fram i. Jeg skal forsøke å gi et lite innblikk i dypt alvorlige problemer.

Det er jo en gjenganger at våre produkter i mathyllene er tuklet med. Det er ikke så lenge siden jeg så på NRKs Forbrukerinspektørene (FBI) at i kjøttpålegg er det noen ganger ikke snev av det vi betaler for. Eksemplet de trakk fram for et år siden, tror jeg, var at kalverullade kunne inneholde kalvekjøtt, men mest vanlig var rester av okse- og svinekjøtt i produksjonen. Dette er jo regelrett juks etter min smak, når det med knøttliten skrift står at produktet kan  inneholde kjøtt fra kalv, okse og svin. I tillegg er dette særs alvorlig. Kalverullade er omtrent det fineste som finnes for sarte mager, sånne som min. Når dette ikke er sart lenger, så lurer jo vi vanlig dødelige på om det er noe galt med skrotten, men så viser det seg at kjøttprodusentene har lurt deg. Jeg har faktisk erfart dette, men skjønte altså ikke hvor problemet oppsto. Nå vet jeg litt bedre.

FBI viste i vinter en måte å tukle med maten på, som gjør at maten får den motsatte hensikt enn det de reklamerer for. Eksemplets makt var da de såkalte sunne fett- og smørtypene. Problemet med de fleste er at disse er så manipulert i laboratorier, der utgangs-punktet er mindreverdige oljer, som i sum gir oss mer helseskadelig mat enn vanlig. Dette er altså stikk i strid med de typene som i utgangspunktet skal være sunne. Blant de alarmerende momentene til FBI var bruken av palmeolje. I prinsippet er fettet de reineste trailerbombene med fettlagre til blodsystemet. Jo mer bruk av slikt, desto større sannsynlighet for hjerte-/karlidelser. Altså er vi så å si ute av stand til å regulere vår eget kosthold, når matprodusenter så genuint jukser med maten.

Artikkelen til Bild går enda lenger. Her får vi ytterligere eksempler på hvordan de produktene vi i utgangspunktet ikke trodde at man kunne tukle med, de er ikke engang fra samme produkt eller har samme opprinnelse, som det reklamees med. Blant Bilds eksempler er reker laget på eggehvitestoffer fra fisk, eller skinke som er såkalte analog-skinke – dvs. mindreverdig kjøtt som er sminket og tilvirket i en kjemisk prosess, tilsatt emulgatorer og fandens oldemor for at det skal  smake som skinke.

Dette er rystende lesning. Jeg tilhører de mennesker som kjøper minimalt med tilvirket ferdigmat. Jeg vil gjerne se det opprinnelige produktet, eller bruke såkalte basisvarer til å lage mat. Sånn at jeg er sikker på at maten er mest mulig sikker. Fordi jeg har magesår, så må jeg være på den sikre siden. Og det er jeg slett ikke, selv om reker aldri kommer på mitt kjøkkenbord, ettersom jeg er allergisk mot skalldyr.

Nå skal det sies at jeg er omtrent håpløs i kosten, altså det vi kalte vanleppatrant hjemme på Vingnes. (Ja, jeg har søkt på ordet, og fant ikke snev av noen korrekt staving eller forklaring, selv etter at jeg gjorde noen fikse søk…) Men dette fører til at det blir ytterst komplisert å være litt sær i kosten. Ikke bare er det slik at jeg ikke kan spise, eller ikke tåler forskjellig typer mat, men nå må en altså ha med seg en liste med førevar-regler for å handle inn mat. Kjøp av mat er ikke bare en industri, men også en kunnskapsvare – i betydningen at folk må være bortimot ernæringsfysiolog med en doktorgrad i kjemi.

Aftenposten peker imidlertid på at det vil bli enda vanskeligere å holde på sunnne produkter, og hva som er den sunneste maten. EU har hatt skumle hensikter før, der Bild viser til hvordan matsminking (tukle med maten i ingredienser og laboratorium) har fått utvikle seg til direkte farlig mat. Nå vil EU, ifølge Aftenposten, skifte dette regimet slik at mat tilsatt visse presumptivt gode stoffer, også skal ha betengelsen sunn mat – til tross for at den er meget usunn.

Bild viser blant annet til at mat tilsatt glutamat er meget fetende. Du blir feitere av tilsetningsstoffene enn de gevinstene du får i for eksempel mat, som EU vil klassifisere som sunn, bare fordi det er et tilsetningsstoff med omega 3-fettsyrer - et eller annet sted i hele det kjemisettet som vårt matfat vil bli etter dette.

Du blir ikke lenger feit av å spise for mye feit mat, aller at noen spiser alt for mye usunn mat. Nei, det blir et spørsmål om kunnskap – i betydningen hvem som vet hva maten inneholder. Jo mindre du fulgte med på skolen og i naturfag/biologi/kjemi, desto feitere blir du.

I en dokumentar så jeg dette forklart. Der hadde de tatt for seg en geografisk bitteliten plass i sørstatene i USA. Her var innbyggerne dårlig utdannet, stort innslag av kriminalitet og meget dårlige forhold sosialt. Og det var ett slående funn: De var smellfeite, hele bunten. Forklaringen fant de i matfatet. Det var ingen som i prinsippet spiste for mye, de spiste direkte helseskadelig mat som medførte ekstrem overvekt. I tillegg viste det seg at jo billigere maten ble, desto farligere var den for den allmenne helsetilstanden. Kort sagt: Kapitalismen – i betydningen næringsmiddelindustrien -  har nå blitt livsfarlig, for folk flest – i jakten på billigere produkter, når de kutter kostnadene og jukser, selv med elementer av det i gamle dager kalte blank løgn.

Denne utviklingen skremmer meg. Vi sitter og ser dette utfolde seg på TV. Aviser og bøker og media er nærmest hysterisk opptatt av slanking, problemorienterte beskrivelser av forsiktighetsregler ved innkjøp av mat og prefabrikata, osv. Likevel ender vi opp med at desto mer dritt, som man enten jukser inn i maten eller tilfører maten, jo verrre skal det bli. EU går altså foran i denne krigen med det omvendte prinsipp. Jo verre, desto bedre. Forstå det, den som kan…