Den svarte fredagen

President Sarkozy kom til ASEM, samarbeidsorganisasjon for  Asia og EU, kom til gårsdagens møte og sa at den finansielle stituasjonen i verden er syk. Dette skjer på dagen 79 år etter det store krakket på Wall Street – på samme dag som vi for øvrig har FN-dagen, også. Le Monde skriver i dag at uken fikk en dyster slutt på verdens børser (bildet).

Det er samtidig interessant å merke seg at de fleste børskriser som regel skjer på denne tiden av året. Jeg tror ikke det er en tilfeldighet. En side av saken er at oktober er måneden for å legge fram resultater for 3. kvartal. Da blottlegger de store selskapene sin økonomiske status, der en også kan speile hvilke utviklingstrekk bedriften har hatt under regnskapsåret. Det blir samtidig mer forutsigbart hvilke utbytter bedriftens aksjonærer kan påregne.

Jeg husker godt den svarte mandagen 20. oktober 1987. Da falt børsen i Oslo 19,11 prosent. Nå har vi altså fått den svarte fredagen 24. oktober 2008, der børsen stupte 9,24 % på en enkelt dag. Nå snakker alle om et børskrakk! I Storbritannia  snakker man om resesjon. Det neste er hvorvidt vi også må legge depresjon til i vårt økonomiske vokabular.

E24 setter situasjonen inn i sin korrekte sammenheng. Et fall oppunder 10% på børsen i Oslo er slett ikke like alvorlig som utviklingen på de andre børsene rundt om i verden. Vår børs’ avhengighet av oljen og prisutviklingen på den, styrer mye av kursutviklingen på aksjer. I tillegg er Oslo børs knøttliten, sammenlikning med børsen i Frankfurt, New York, London, Hong Kong og Tokyo, m.fl.

Fra morgenen av var det riktig rufsete her på Brøttum. Det var utvilsomt noe under oppseiling. Jeg visste ikke hva, men det virket som om regnbuen (bildet) landet nede på Rv 213 et sted.

Utover dagen ble det imidlertid et fabelaktig vær her, tross litt vind inne i mellom. Ettersom jeg gikk til anskaffelse av en iPod NANO (4Gb) på torsdag, så hektet jeg jakka på skuldrene og plugget min nye og sinnsykt romslige turkamerat på ørene. Du store min, for en velstand. Jeg kan ikke få fullrost den nye turkompisen min. Og igjen må jeg motstrebende innrømme at hadde jeg vært langt mer velstående, så ville jeg glatt vært en Mac’er i alle ledd. Apple har en form for design, skjønnsom eleganse parret med enkelhet, pålitelighet og en teknologisk løsning om at alt skal passe som hånd i hanske. I PC-verdenen er det slett ikke slik, alltid!

Jeg gikk en liten svarv nede i dumpa her, denne gangen. Jeg var ikke klar over at lia rommet så mange boliger. Og med et ubebodd unntak var naboloaget ualminnelig velstelt.

Det er på slike turer en kommer i stuss over hvilke parametre som styrer våre liv – sett i forhold til finanskrisen.

Turen ble ikke lang. Jeg håper den gjør meg godt. Den kostet meg mye svette og blodsmak, da jeg skulle opp igjen den bratte kneika og inn i nedre del av vår hage. I går kveld var jeg svært maroder. I dag litt bedre. Og når solen skinner, så er det jo ingen grunn til panikk, tenkte jeg. Så slo jeg på TV!

Jens Stoltenberg poengterte etter at krisepakken for vårt bankvesen ble banket enstemmig gjennom i Stortinget at “krisen på ingen måte er over.” I Norge er situasjonen sterkt annerledes enn i mange andre land. Vi har en finansiell ryggrad til å kunne kjøpe oss ut av kriser. Vi har, som eneste nasjon i hele verden, overskudd på statsbudsjettet og penger i banken. I Norge er situasjonen slik at vi krangler om hvor mye penger vi ikke kan bruke av ‘pæeng på bok’.

Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, mente at krisen i den globale økonomien må føre til at det framlagte forslaget til statsbudsjett må endres radikalt – før det er for seint. Vel, Sanner må tåle eller ikke tåle dette at finansministeren er Kristin Halvorsen fra det uakseptabelt politiske partiet Sosialistisk Venstrepart (SV). Det pirrende delikate og hysterisk morsomme er at selv ikke en Høyre-mann kan lage et mer konservativt statsbudsjett enn det vi fikk oss forelagt for tre uker siden.

Den kompakte majoritet

Idehistoriker og filosof Ole Eirik Håtun hadde en kronikk i Aftenposten onsdag 21. oktober 2008. Her diskuterer han flere kritiske sider ved debatten som oppsto i forbindelse med at Norsk Litteraturfestival hadde invitert den svært omdiskuterte historikeren David Irving til neste års festival. Tema for festivalen i 2009 er SANNHET. Kunstnerisk leder Stig Sæterbakken gikk av som følge av striden.

Jeg skal ikke rekapitulere hele forløpet, bare henvise til Håtuns kronikk. Han gjør greit rede for striden med sine tolkninger og synspunkter om denne. Hans sentrale poeng er at vesentlige aktører i Norge i dag tvinger opposisjonelle, annerledes tenkende mennesker til taushet, på lik linje med totalitære regimer – tross at vi lever i et demokrati. Håtun redegjør for strategier og hersketeknikker som tvinger folk til å holde kjeft, rett og slett. Sæterbakkens avgang er et siste eksempel på dette.

De siste årene har jeg tumlet med samme tanker som Håtun. Jeg er hverken idehistoriker eller filosof av utdanning, men er potensielt en hverdagsfilosof av natur. I tillegg er historie mitt fag.

Det er lett å slutte seg til Håtuns liberal-demokratiske synspunkter. Det er trange kår for en fri debatt i Norge. Vi ser dette jevnlig at det er bortimot nytteløst å utfordre hegemoniet av tanker og tolkninger av vår nære historie. Aller mest utsatt er den som vil anspore til debatt. Denne gangen ble det sjarlatanen David Irving som skapte røre.

Jeg tenkte umiddelbart at Norsk Litteraturfestival både hadde funnet et godt utgangspunkt for neste festival, som at dette nok vil bli skutt ned i forsøket. David Irving er helt fortjent en meget kontroversiell figur. Nettopp derfor var Sæterbakkens opprinnelige ide genial. Men jeg så samtidig at krefter i det norske samfunn overhodet ikke ville se selve kongstanken, i lys av festivalens mål om å belyse sannhet som begrep i litteraturen. David Irving er faktisk det enkleste og mest synlige eksemplet på hvordan løgnaktighet, bedrag og falskneri av fakta kan få fotfeste. For egen regning kunne jeg jo foreslå at vi inviterte Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Også han fornekter Holocaust.

Håtun viser til professor Hans Fredrik Dahls erfaringer på 1990-tallet og diskusjonene omkring Irvings historieforfalskning, ved å hevde at briten tilhører en av de fremste kildekritikere innen nazismens historie. Dahl skapte ikke like stor røre da han ga ut sin bok Hva er fascisme? (Pax) i 1972, men var aktuell da NRK viste sin serie I Solkorsets tegn i 1981, en programserie av Haagen Ringnes. Serien besto av intervjuer med norske nazister og deres erfaringer/historie. Året etter kom en av standardverkene omkring den norske nasjonalsosialismen, der Dahl var medforfatter, i det bredt anlagte verket Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal samling 1933-45 i tekst og bilder (Pax, 1982).

Igjen og igjen får vi konstatert at den norske ytringsfriheten slett ikke er noen garantist, når vi åpner Pandoras eske og anskueliggjør en av de største, norske traumene – vårt forhold til den andre verdenskrig. Det er ikke til å komme fra at spesielt nazismen vekker sterke og svært forståelige følelser. Men kan vi akseptere at vi 63 år etter Stunde Null (Nullte time, tyskernes eget begrep om den betingelsesløse kapitulasjonen 8. mai 1945, min anm.) fortsatt står på stedet hvil i vår tilnærming til fenomenet nazisme?

Jeg har for egen del tenkt at det aldri blir noen orden på dette i min levetid. Vi er for mange som bærer på direkte og indirekte historier og traumer til at vi i Norge kan diskutere uten den personlige anfektelsen. Det gjelder meg, like mye som andre. Selv om jeg er født 17 år etter den andre verdenskrigens slutt, så er min foreldre- og besteforeldregenerasjon direkte og ubønnhørlig sauset inn i historiens kjensgjerninger. Derfor har jeg skydd slike diskusjoner fordi de aldri utvikler seg til annet enn offentlige ren- og bakvaskelser. Den kompakte majoritet blir for sterk og ruvende. Og som Ikaros er det alltid noen som flyr for nær solen. Denne gangen ble det forfatter Stig Sæterbakken.

Da jeg så filmen Der Untergang (2002), som handler om de siste desperate dagene og timene i Førerbunkeren i Berlin - innen tyskerne kapitulerer - slo det meg mens jeg så på rulletekstene at de muntlige kildene hadde levd helt opp til vår egen tid. Den fremste kilden, Traudl Junge/Gertrude Junge, fikk fortalt sin historie kort tid før hun døde. I så og si 60 år hadde Junge tidd om sin skjebne mens hun levde et stille og tilbaketrukket liv i München. Hun var Adolf Hitlers personlige sekretær fram til han begikk selvmord i Førerbunkeren.

Det mest påfallende med filmen var imidlertid den usedvanlig lange listen av mennesker som levde og virket i Tyskland fram til tusenårskiftet, og som filmen var basert på. Jeg vet at det har forholdt seg slik, men jeg må innrømme at jeg blir like forbauset hver gang. Spørsmålet er like brennende hver gang: Hvordan har disse menneskene kunnet leve med seg selv og sin forhistorie?

Jeg er helt sikkert ikke alene om å stille dette spørsmålet. Det ble eksempelvis reist i NRKs serie I Solkorsets tegn,  debattene da var om enn like illsinte som i dag – kanskje ennå mer grisete. Vi som undres, som ble født etter krigen og har vokst opp med de involverte generasjonene, vi får aldri noen egentlig svar. Hver gang blir den siden som kan kaste lys over traumets egentlige substans, de har blitt truet og presset til taushet.

Et lysende eksempel på denne undringen finner vi i Bjørn Westlies bok Fars krig (2008). Også denne boka har fått sin andel med pepper, men slett ikke på lik linje med Arvid Bryne som i 2007 ga ut boka Vi kjempet for Norge, basert på intervjuer av frontkjemperen Bjørn Østring og etterkrigstidens mest dekorerte motstandsmann Svein Blindheim. Da var helsike løs, igjen. Og jeg tror at selv de garvede journalistene Westlie (Dagens Næringsliv) og Bryne (mangeårig Dagbladet-journalist) ble en smule forundret, muligens også forskrekket.

Norsk Litteraturfestival kan bli et arnested for anskueliggjøringen av denne posttraumatiske lidelsen i Norge, på tross av at Irvings invitasjon ble trukket etter spetakkelet. Ved Høgskolen i Lillehammer finnes det et kompetent fagmiljø, der spesielt professor Tore Pryser har utmerket som en historiker med bred erfaring. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå på Irvings foredrag, for der å få tak i hva denne sjarlatanen ikke kan eller vil se og innse. Hva er det som driver mennesker til å drive med fusk og fortielser?

Det var og er en vilje til å utbre kunnskap med Norsk Litteraturfestival. Hvis festivalen fortsatt mener alvor med sitt forsett om sannhet som samlende begrep for neste år, må det bli nettopp på slike spørsmål som må stå i forgrunnen. Selv så motbydelig det enn høres ut, så er det de minst trivelige meningene og ideene som anskueliggjør vårt eget ståsted og forståelse. Fortielse har aldri ført til annet enn fornyet interesse og vekst for de mest illeluktende sidene av samfunnet.

Stig Sæterbakken var på sporet av den tapte tid, men vi får sannsynligvis ingen svar denne gangen, heller. I stedet ble David Irving så provosert at han vil komme til Lillehammer likevel. Jeg frykter at den selvutnevnte juntaen for Norges sannhet vil mobilisere til demonstrasjoner. Så blir det spetakkel, politi og oppsiktsvekkende bilder på TV. Hvem oppnådde noe med det? Fritt Ord? Neppe.

Det paradoksale er at Sigrid Undsets person ble hentet fram fra skapet og brukt for alt hva hun sto for under krigen. Jeg undres på om forfatterinnen hadde likt de avskyresolusjonene som kom i etterkant av at festivalen hadde offentliggjort sine planer. Sigrid Undset var en glødende anti-nazist, javisst. Men kan vi like raskt slutte at hun ville stilt seg på biograf Sigrun Slapgards side, som i tillegg er styremedlem i Fritt Ord og truet med å trekke støtten til festivalen – dersom Irving ikke ble fjernet fra programmet? Neppe.

En av de fornøyelige historiene om Sigrid Undset er hennes deltakelse på Forfatterforeningens årsmøte, der hun hadde Olav Duun og Knut Hamsun ved bordet. De to var kamphaner uten sidestykke, og de ble etter sigende så høylytte at Duun til slutt kalte Hamsun “en hæstkuk”. Hamsun fortet seg å beklage at Duun var så usivilisert i en kvinnes nærvær. Til dette sa Undset følgende: Jo, men han mente det jo!

Medietilsynet ute av kurs!

VG og Dagbladet skriver i dag at Medietilsynet, i sin innstilling til Kulturdepartementet, går inn for fortsatt bruk av kanalpakker – selv etter at vi fikk det digitale bakkenettet. Det betyr at Medieltilsynet stryker tilk eksamen nok en gang.

Jeg kan faktisk huske hva som var forusetningene for det digitale bakkenettet. Det var at vi skulle få en framtyidsorientert formidling av TV-signaler. Jeg husker til og med at de store aktørene, det vil si Canal Digital via Telenor, fikk utsatt konsesjonsrunden for å kunne bli med i utbyggingsplanene. Alt dette ble gjort av Bondevik II-regjeringen for at de største aktørene skulle få sitte på minst tre sider av bordet:

• Som utbygger av signalene sitter NRK, TV 2 og Telenor (Canal Digital) og har bestemt den digitale plattformen vi måtte inn i. Herunder ble mpeg4 valgt som komprimering, selvsagt for at ingen skulle kunne hekke på det NTV, Norsk Televisjon (selskap stiftet av NRK, TV2 og Telenor), hadde i sikte.
• Som distributør av egne signaler, stiftet man selvsagt et selskap oppå NTV – RIKs TV, som selvsagt skulle bli et nytt inntjeningsområde med de samme selskapene i føringen. Dette for å motvirke at noen annen kom på den geniale ideen.
• Canal Digital fikk gjennom Telenor fripass inn til å definere egen sokkel som riksdekkende, der nettopp kanalpakker ble introdusert.
• Kulturminister Trond Giske lovet at dette skulle vi få en slutt på og pusset Medietilsynet på Riks TV. Det er denne utredningen som nok en gang konkluderer på samme måte som alle aktører.

Det er hele tiden blitt argumentert med som totalt umulig med selvvalgter kanaler. Javel, men hvordan i svarte fikk man dette til alle andre steder enn i Norge? Jeg er møkka lei av at det økonomiske argumentet topper dette laget av nepotisme.

Her er et scenario:

1. TV2 bestemte seg for at de vil ut av sin nåværende plattform med fri distribusjon som konsesjonsbelagt riksdekkende reklame-TV, i motsetning til TV2 Nyhetskanalen, TV2 Film og TV2 Zebra. TV2 har ennå ikke bestemt seg for om de vil levere fra seg konsesjonen, når konsesjonsperioden løper ut til neste år. På Nøstetangen i Bergen har de hele tiden skjelt til P4, som mistet sin konsesjon til å drive riksdekkende reklamefinansiert radio fra 2004, men som har vist seg like sterk uten de strenge konsesjonsbestemmelsene. Og her ligger selvsagt hele poenget for TV2 og selskapets strategi at med kanalpakker kan Riks TV sabotere en hver mediepolitisk styring med dette trehodete trollet.
2. NRK skjønner såpass at de sitter meget utsatt til. Der skjelver de bare noen nevner neste valg. Det kan hende at statsministeren heter Siv Jensen om et år. FrP har til nå programfestet at NRKs mediemonopol og lisensbetaling er gått ut på dato. Hvis partiet holder det de har lovet, da er det en teoretisk mulighet for at det norske medielandskapet ligger igjen som slakt etter fire år. Og med tanke på hva som kom fram i sommer - vedrørende FrPs henvendelser til alle departementer om hvilke instrukser som gjelder - da vet alle med litt jus bak snusleppene at dette er politisk krutt. Det er ikke bare pressestøtten som ryker…

Uansett er det høyst uakseptabelt at Medietilsynet mener et generelt pålegg om at NTV og Riks TV skal tilby enkelt-kanaler vil bli for dyrt og virke mot sin hensikt. Dersom det blir dor fyrt for øktørene, står det beredvillig nye og garantert vil inn.

Og dette spørsmålet om kostnader, det har NRK brukt for alt hva det vil si i alle år. Jeg ønsker meg ikke Frp i regjering, men kan ikke skjønne annet enn at Medietilsynet ber om et regjeringskifte til neste høst.

På trass har jeg for egen del Viasat og pornopanne på veggen. Det var et strategisk valg for å nekte NTV og Riks TV å få direkte snabel ned i snusdåsa mi. Og dette valget tviholder jeg på nå. Basta!

Vemodig vakkert

Årets DølaJazz er gått inn i historien. Punktum ble satt i Cafe Banken i Kulturhuset Banken. Leder for jazzfestivalen Jørgen Damskau (bildet) takket for i år, innen han overlot scenen til tre meget rutinerte herrer. Vi snakker om Dag Arnesen på piano, Terje Gewelt på bass og Pål Thowsen på trommer. Programmet var knyttet til deres rykende ferske CD “Norwegian Songs II” – en CD som har trengt seg på etter en formidabel mottakelse og åtgaum.

Den siste konserten var et lite stykke Norge på sitt aller mest iørefallende. Jeg ble i lange minutter sittende og tenke på min avdøde pianolærer Kolbjørn Mydland. Han og jeg fant hverandre i det som på 50-tallet ble kalt kammerjazz, og i særdeleshet den kresne jazztrioen Modern Jazz Quartet. Mye var annerledes i går kveld, men selve holdningen til musikken og dyrkingen av det intime og detaljerte i ørsmå detaljer – ja, det var framtredende gjennom hele konserten.

Det er i løpet av femti år blitt en stor og spennende katalog av jazzmusikere som har tatt for seg folkemusikk og støpt den inn i sin form av synkoper og sprellende ablegøyer. Saken er at det mest andektige og tankefulle får en slik foryngende kraft, når jazzmusikerne slår seg på salmer og folketoner og mangt vi slett ikke hadde kjært i sangtimene til Leif Ramsøy på 1970-tallet.

Tradisjonen er tung, om vi tenker på Jan Johanssons fabelaktige innspillinger, som en slags nærliggende parallell. Og det kan gå riktig galt avsted, slik nylig avdøde Arne “Dompan” Domnerus gjorde på sin innspilling med “Ja, vi elsker” fra 1977. Bengt Hallberg og Dompan mente det så inderlig vel, da de spilte inn vår nasjonalsang på jazzmaner. Det utløste et skred og en storm, som til sist fikk de to velmenende Norgesvennene til å skrinlegge sitt forsett. I mange år gjorde man det forresten lite trivelig for Duke Ellingtons nye arrangementer av Edvard Griegs orkestermusikk til Henrik Ibsens “Peer Gynt”- suite, der LP’ene var riktig smale å få tak i – til tider.

Det er altså i et slikt lys vi må tolke Dag Arnesens lille innspill før de spilte Edvard Griegs “Morgenstemning”. Her yrket pianist Arnesen på at han trodde Grieg ville kanskje likt ideen. Det er velkjent at Grieg selv ønsket at hans verker ble bearbeidet og tolket, slik han forresten gjorde selv i sine studier av norske folketoner. Men hvem vet hva Grieg ville ha tenkt? spurte Arnesen retorisk.

- Jeg, sa trommeslager Pål Thowsen.

Dette utløste en overveldende lattersalve, som løsnet ytterligere på snippen - på en meget godt besøkt konsert. Og ingen gikk uten en liten sang om munnen. Det er alltid slik, når en blir presentert for svimlende god jazzmusikk. Eller som Kyrre skriver i en epost til meg i dag:

- Frakk konsert i Banken!

På lillehamring betyr det en storartet konsert. Og stort var det utvilsomt i så mange ledd.

For det første var Dag Arnesens arrangementer upretensiøse og meget gjennomsiktige, tilstrekkelig til både å trekke kjensel på melodien og samtidig verdsette dens bearbeidelse. Nennsomt, kallr vi slikt.

For det andre var samspillet så upåklagelig at vi til tider kunne tro det var reinhekla trillinger som vi hadde ristet sammen på scenen. Det var anslag, ansatser og ørsmå vink i hele fordraget, som f. eks. at et lite klunk i flygelet ble tatt ned av trommene og rundet av i et følsomt strøk på bass-strengene. Dette er slikt vi finner igjen hos Jan Lundgrens trio, om vi skal holde oss til samtidige formater med samme musikalsk prosjekt.

For det tredje var de til tider virtuose korene henimot det perfekte.

Jeg kan ikke huske å ha sett bassist Terje Gewelt i et slikt toppslag som i går kveld. Godt understøttet av en trommeslager Pål Thowsen som også var i toppslag. Begge er rutinerte musikere, men i går var det langt forbi rutinene i Cafe Banken.

Dag Arnesen (bildet) er imidlertid en pianist jeg har holdt pekefingeren stødig på. Dette skriver seg helt tilbake til DølaJazz-konserten med Harold Land at jeg fikk en åpenbaring om hvilken pianist han både var og er. Det var en høyst prosaisk episode, som at jeg måtte ned i kjeller-restauranten på Rica Victoria Hotell en ettermiddag, for å hente noe. Der nede satt Arnesen og øvde. Jeg mistet både munn og mæle. Jeg var forsteinet. Det var en bop-pianist med et anslag og et foredrag som det knapt finnes noen make til – den dag i dag.

Og her er nemlig poenget med at jeg ble sittende og tenke på Kolbjørn Mydland. Jeg fortalte om min opplevelse på hotellet, da jeg kom til min ukentlige pianotime. Da skal jeg hilse og si at pedagogen var tilfreds med eleven, den timen. Nettopp dette mente Kolbjørn, også. Når han ble eksaltert, på sin uforlignelige dialekt fra Flekkefjord – slepet ned av et langt liv på Østlandet, så var det faktisk en hel liten fest det. Dette minnet hygget jeg meg med mens jeg kanskje fikk med meg årets konsert i Lillehammer.

---

PS! Etter konserten møtte jeg Arnesen i bakgården. Da sa jeg at hvis min pianolærer hadde vært i blant oss, så ville han ha skrevet i sin omtale i morgendagens avis:

- Kammerjazz av første klasse

Og mer er det ikke å si om den saken. DS!

Det skulle bare mangle

I dag er det kjent at Island får en redningspakke for sine kriserammede banker. (E24 melder om dette og bildet fører med et klikk til saken)  Noe annet ville vært en skandale. Statsminister Geir Haarde var i Moskva for å trygle russiske banker om å redde Sagaøya fra konkurs.

Det er med stigende uro jeg har fulgt dramatikken på Island. Jeg trodde finansminister Kristin Halvorsens forsikringer i forbindelse med at statsbudsjettet i Norge ble framlagt at vi i Norden hadde stilt oss solidariske med at hele den islandske økonomien lå med brukket rygg. Dessverre har jeg ikke finsiktet hva og hvordan dette har kloret seg til, men det skulle nesten bare mangle at et løft i Norden måtte komme.

Aftenposten hadde en utførlig artikkel om det samme temaet i lørdagsutgaven. Det er nesten så øyet blir stort og vått. Det er mange og ikke minst tunge grunner til å trå støttende til. Det heter seg at “ingen er en øy”. Men i Islands tilfelle er dette et faktum. Det ville framstått som hult og uten substansielt innhold dersom Islands nærmeste naboer ikke ville stilt opp. I Håvamål heter det seg:

Døyr frendar, døyr folk, døyr fe

Dette er en tusenårig kunnskap vi knapt kan tåle i dagens globaliserte økonomi. Uansett om penger er penger, og de kanskje ikke lukter, så er handlingene tross alt ettersporbare. Jeg tror at et nei til Island ville hatt katastrofale følger for dynamikken i Norden.

Jeg ser at andre, som gjerne skulle sett at EU-saken nok en gang blir dagsorden også i Norge, mener Island kan vende seg til EU og et medlemskap – selv i euro-sonen. Dette er et litt lengre lerret å bleike enn det kan synes ut som. Å bli medlem av den økonomisk-monetære unionen i EU, det krever at Island tilfredstiller en rekke krav. I motsatt fall er det noen andre som allerede har banket på døra til Brüssel og bedt om medlemskap. De landene jeg tenker på er Romania og Bulgaria, om jeg ikke husker feil. Begge har fått beskjed om at de kan få medlemskap dersom de innfrir Brüssels krav.

Et islandsk EU-medlemskap er ikke uten betydning for Norge. Da ville EØS kun blitt stående igjen med Lichtenstein og Norge. Jeg tror imidlertid at det er langt andre grunner til EØS som en truet art enn et islandsk medlemskap i EU. Med det mener jeg at det såkalte Tjenestedirektivet er en større trussel. Det bør likevel sies at EØS-avtalen er ikke den sikre død for Norge, all den tid Sveits også takket nei til den etter folkeavstemning og sto uten en avtale med EU inntil de fikk en kanonavtale vi nordmenn absolutt burde tenke over.

Denne finansuroen betyr i all korthet at ingen er en øy lenger. Alle kan råkes. Mye er uforutsigbart men likevel ikke verre enn at vi må ta  utfordringene som de kommer, ikke mane fanden på flatmark – bare fordi boliglånet tipper 7 prosent og dette ikke var innkalkulert i årets budsjett.

I tillegg mener jeg at svenskene har skjønt noe av problemstillingen bak den grådigheten vi har vært vitne til i det siste. Der bevilger man svimlende 1.500 milliarder svenske kroner til å møte finansuroen. I samme åndedrag nuller den svenske regjeringen alle bonuser og fallskjermer til de som søker seg inn under Folkhemmets trygge favntak. Der har de ei borgerlig regjering. Mon det er så enkelt at det erav sine egne man skal få det? Og mon det er på tide for statsminister Jens Stoltenberg å be sin tidligere makker i Det norske Arbeiderpartiet, nåværende konsernsjef Rune Bjerke i DnB HOR, om at “ekte sosialdemokrater skiter ikke i eget reir”. Det hadde jaggu vært no’ – som var bankens motto i en reklame for omtrent ti år siden…

Gledelig

Colin Powell bekjentgjorde i går at han vil støtte Demoratenes presidentkanidat Barack Obama. Dette sier mye og betyr desto mer. Powell er ikke noe ubeskrevet blad. Han ledet de hærførende styrker i den første Gulfkrigen 1990-91, var utenriksminister i George W. Bushs første regjering 2001-2005 og var den som forsøkte å overtale FNs generalforsamling til å støtte en amerikansk invasjon i Irak i 2003.

Dette er et betydelig nederlag for republikanerne. Ikke desto mindre er dette kanskje en takk for sist. Powell var den som i FNs generalforsamling måtte framføre de høyst uriktige påstandene om at USA ville gå til invasjon av Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten pga masseødeleggelsesvåpen. I ettertid viste det seg at disse påstandene var blank løgn. Bush ville for en hver pris invadere Irak, koste hva det koste ville. Resultatet kjenner vi. Den amerikanske utenlandsgjelden er svimlende, og er bare et av flere momenter som utløste den globale finansielle krisen. I praksis er USA i dag så forgjeldet at Kina i prinsippet eier landet, målt i de billiarder av statsobligasjoner som Bush-administrasjonen har solgt for å finansiere krigsøkonomien og en vettløs skattepolitikk til fordel for de som nå måtte tigge skattebetalerne i USA om å overta gjelden deres.

Vi lever i spennende tider der gamle allianser utfordrer den nye tid, og Colin Powell i det minste har sett skriften på veggen.

I tillegg støtter jeg de som nå påpeker at forventningene til Obama ikke må bli for høye. Det tar tid og koster ufattelige krefter å f¨å rettet opp åtte år med galskap. Såpass er klinkende klart.

Jazzfestival i by’n

DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival – har vært arrangert i 30 år. Det er med vemod jeg konstaterer at det er så mange år siden jeg var på min første jazzfestival. Sjefen over alle sjefer var Kyrre Rosenvinge (bildet).

DølaJazz ble riktig nok arrangert om våren de første årene. Derfor er det over 30 år siden jubilanten første gang inntok byen og gjorde en formidabel suksess. Jeg husker dette som om det var i går.

På den tiden vi første gang fikk gleden av en jazzfestival i Lillehammer, så var jeg ikke fylt 16 år ennå og syntes det var blodig urettferdig med alt jeg gikk glipp av. Det var kun kino-konsertene jeg hadde mulighet til å gå på. Og skulle man på dem, var det swingende viktig å være tidlig ute. Det var smekkfulle hus, kan jeg minnes det første året. Da var ikke Lillehammer kino ombygd ennå, så det var gebrekkelige stolrader med imiterte skinntrekk og en sittekomfort som kun overgås av kirkebenker. Enda var det stor ståhei og trampende klappsalver.

Det var til Musikkpolitiets ulende sirener og flombelyste blålys at jeg havnet i mitt livs viktigste og mest fruktbare sysler. Høsten 1977 utkom Weather Reports Heavy Weather. Det revolusjonerte mitt liv. Jeg tror dette til og med reddet mitt liv. Jeg kan regne på opptil flere hender skolekamerater og bekjentskaper som aldri gikk på en jazzkonsert og som jeg kun påtreffer på kirkegårder.

Lillehammer var såpass beinhardt på kjøret at det var marginale forskjeller mellom et liv på metadon eller xylofon, for å si det slik på 1970-tallet og en framtidig karriere på såkalte legeassistert rusbehandling. For i tillegg til den utskjelte jazzrocken, så gikk jeg og tok pianotimer hos Kolbjørn Mydland, som var en markant skikkelse i byens musikkliv som utøvende jazzpianist, lokalavisa Dagningens (D’en i dagens GD) skriveføre musikkanmelder og pianolærer i Folkets Hus, der jeg ble overtalt til å tåle l-a-n-g-e timer med Beethovens etyder og Bachs preludier med butte fingre ved at vi avsluttet hver time med litt besifringslære og firhendte jazzklunk. Slik ble jeg introdusert for Modern Jazz Quartet, der nettopp Milt Jackson og hans xylofon var framtredende. Slik ble med årene Bach ispedd innspillingene med Glenn Gould et like kjært lydbilde i hjemmet.

O slik ble det til at jeg tuslet mitt eget lille løp mens punkrocken luet i mine skolekameraters ører. Jeg var gjenstand for utallige sure oppstøt om jazzens konserverende og komplett ubegripelige tut og ul. Det brydde meg ikke. Jeg visste at mine venners og omgangskrets smak hadde fint lite med mitt liv å gjøre. Denne holdningen til omgivelsene begynte tidlig.

Jeg var sønnen til formannen i Lillehammer Guttemusikkorps, seinere Hammartun Skolekorps, og var naturnødvendig skrudd inn i et miljø med janitsjar. To eldre brødre gjorde jo ikke saken bedre. Ei heller at nesten alle mine eldre venner på Vingnes var med i skolekorpset. Likevel var det litt “jalla” å spille i korps. Den oppfatningen spredde seg i pakt med at 1970-tallet tonet ut og jeg selv ble eldre og mer interessert i musikk som fenomen. Rocken hadde jeg på en måte kommet til veis ende hos meg i 1978. Punk var på alle måter ikke meg. Og i jazzens fant jeg dette som siden har fascinert som et lite barn; en lekenhet og vilje til å strekke seg ut over både opptråkka som gjengrodde stier. Siden har jeg jo snakket med og blitt kjent med utallige jazzmusikere, der så og si alle unntatt pianister har en bred og allsidig karriere med korpsbevegelsen som bevegende element i barneårenes dannelsesfase.

Min først jazzfestival var en litt skremmende men fascinerende introduksjon til mitt langstrakte forhold til genren. Men fordi jeg ikke var fylt 16 år, var det også innskrenket hva jeg fikk være med på og hva jeg faktisk hadde råd til. Det begrenset seg til kinokonsertene det første året. Et tricks jeg lærte, det var å invitere med meg mor, som i sin ungdoms vår hadde jazzen som sin generasjons popmusikk. Da var det også slik at billettprisen ikke gjorde like vondt i lommeboka. Og det var slik jeg også fikk sett Oscar Peterson spille med Niels Henning Ørsted-Pedersen og Joe Pass i Gjøvik kino i slutten av august 1979 og behørig innen rekkevidde som bursdagspresang til den 4. september det året.

Ja, du leste riktig! Oscar spilte der både i 1979 og i oktober 1982. Den som har et rikholdig utvalg av innspillinger med Oscar Petersons trio, kan sjekke deres innspilling fra Salle Pleyel i Paris omtrent 14 dager etter at han spilte i Gjøvik kino i 1979. Det var med vantro jeg satt på tredje rad, og så en lekenhet og spilleglede som forandret meg og mitt liv for alltid. Jeg tror det gjorde noe med oss begge, både mor og meg. Gjøvik er tross alt hennes barndoms hjemby. På vei inn til konserten møtte hun så og si alle fra barndommens gater. Det var et stolt og stort øyeblikk. Jeg kan ikke si annet.

Men i 1978 var det DølaJazz for første gang. Jeg så i hvert fall Frode Thingnæs Kvintett, en konsert som forandret selv min pianolærer. Kolbjørn kom til pianotimen neste uke og sa at nå var hans mest innbitte motstand mot jazzrocken grundig polert. Og i Dagningens spalter kunne vi lese Kolbjørns fascinasjon. Det var et program som kunne fått en hver til å grine av glede i år.

Radka Toneff spilte i kinoen med Arild, Ebers og Pål Thowsen. Det var vel også det året at Dompan spilte i kinoen, altså legendariske Arne Domnerus’ kvintett med Bengt Hallberg på piano, Rune Gustafson på gitar, Sture Nordin på bass og Rune Carlsson på trommer. Året etter spilte Dompan og Hallberg Ellingtons Music for a Sacred Church i Lillehammer kirke. Også der var jeg. Og mens jeg måtte ty til AllMUsic for å finne fram navnene på kompet, så registrerer jeg emd sorg at den store altsaksofonisten kom til jazzhimmelen 2. september i år.

Mon han nå har fått se om Charles Mingus fikk en stol i himmelen? Mingus selv var brennsikker i saken, kfr. Joni Mitchells Mingus!

Hver og en får ha sin tro, men når det gjelder de dennesidige opplevelsene med jazzmusikk, så har DølaJazz med årene gitt meg i tusenfold. Alle de store saksofonistene det var mulig å få sett, var svært mange knyttet til jazzfestivalen i by’n. Det edleste minnet er fra 1985, det året Lee Koonitz var i byen. Gu’bevrælemegvæl for en lørdagsnatt. Første spilte han ved midnatt. Så satt han bordet vårt og spiste pizza mens vi trampa takta til jammen. Og så steppet den store altsaksofonisten inn i spot’en og heiv seg med en bunt med svensker, som pinadø hadde kommet hele veien fra Stockholm – bare for å få spille med Koonitz. Det var ikke slutt før klokka fem på Brenneriet det året. Ingen brydde seg med at serveringen var stengt for to timer siden!!! Ringside satt blant annet Elin Rosseland og turte ikke hive seg med i spilloppene. Du store mi tid, som de sier her jeg bor

Slik kan Kyrre og jeg øse av dette reservoaret av minner. På stueveggen har jeg et bilde av James Moody som spiller på Scala. Da var jeg utegående reporter for lokalavisa Dagningen. Det var den våren vi mistet Kolbjørn. Og det var på Riverside jazzklubb at fotograf Geir Olsen og jeg overvar histiens sus. Du milde kinsere hva jeg har fått av opplevelser, i stedet for mine samtidige som hang seg fast i dårlige vaner og lite konstruktive uvaner. Det er et paradoks at den musikken som mer enn noe annet i min ungdomstid var beheftet med et dårlig rykte, var den som reddet meg fra dop og en dårlig start på tidlig voksenliv.

Takk for alle minner! I kveld gleder jeg meg til å høre Dag Arnesen og Terje Gewelt gi ny næring til en tradisjon som startet med nettopp Arne Domnerus og hans samtidige i Jan Johansson – han som udødeliggjorde Visan från Utanmyra, en melodi som kan knekke enhver motstand mot så vel jazz som folkemusikk. Nå er det norske folketoner som får nye fjær og fargerik prakt. Det kan jeg nesten vedde et helt bryggeri på!!!

Rykk tilbake til start II

Kathrine Aspaas i Aftenposten har lørdag 18. oktober 2008 en særdeles lesverdig kronikk på side 3 i Kulturseksjonen (bildet til venstre, klikk og kronikkens nettversjon kommer opp)

Jeg omtalte hvordan jeg opplevde finanskrisen framstilt ulikt i forskjellige land, på min reise til Hamburg for 10 dager siden. Aspaas setter imidlertid børsindikatorenes feberkurver inn i sin rette sammenheng. Hun diskuterer den historiske bakgrunnen til krisen, så vel som at hun også peker på dens konsekvenser og diskutable løsninger.

Aspaas synes i likhet med meg å mene at Adam Smiths sentrale tese om kapitalismen som en usynlig hånd vil regulere seg selv og samfunnet, den er behøriug avkreftet med vår tids siste erfaringer. Dette pekte jeg også på i mitt første innlegg om finanskrisen, se Rykk tilbake til start, 14. oktober 2008.

Videre er det et paradoks at den førende politikk i USA har vært mer enn utslagsgivende for finanskrisen og boligboblen som sprakk. Aspaas tar for seg dette på en enkel og poengtert måte. Det absurde i denne situasjonen er at republikanernes presidentkandidat John McCain forsøker å spre synspunkter om at demokratenes presidentkandidat Barack Obamas er reinhekla sosialisme.

For det første hevdet McCain i sin siste debatt med Obama at han ikke var George W. Bush, ei heller at hans økonomiske politikk var representativ for McCains presidentskap. Dette låter hult når amerikanske banker og finansliv har lidd bankerott, løpt til staten og tryglet om hjelp til å bli nasjonalisert, de siste ukene i Bushs presidentperiode. Det er imidlertid ikke noe galt med kapitalismen og liberalismen som såden, dersom McCain står til troende og hans økonomiske politikk er den rake motsetningen til Obamas, som siden han startet sin presidentkampanje har advart mot de rikes ufølsomhet og lite musikalitet i forhold til de stigende underskudd på budsjettene i USA samtidig med vettløse skattelettelser til de rikeste.

Jeg har snart ikke ord for hvilken usselhet og kynisme som bor i John McCain. Han framsto i begynnelsen av sitt kandidatur som den sindigste av republikanerne. Valget av Sarah Palin som en framtidig visepresident var så dristig at jeg et øyeblik trodde det ville gå veien for McCain. Så kom den turbulente finanskrisen og snudde opp-ned på meningsmålingene, og McCain tydde til de simpleste trekkene – uten at jeg skal si Obama-leiren har tydd til mange beinkroker de også.

Det mest illustrerende i McCains kampanje nå er dens dristighet og tro på at “går det, så gar det”. Eksemplet med Joe the Plumber er illustrerende. McCain snakket mer om ham enn om sin egen politikk, da de to presidentkandidatene møttes i siste duell. Problemet for McCain var bare dette at Rørlegger Joe var alt annet enn enn en O’Malley i Aristocats, snarere enn katt på hett blikktak. Og slik framstår kampanjen tiol McCain mer og mer som desperat. Det aller usleste og mest løgnaktige man kan si om Obamas økonomiske er å nagle den som sosialistisk. Selv en Høyre-mann i Norge vil framstyå som den reineste Stalin, i så måte. Men poenget synes å være at man håper alle nålestikkene skal nå fram, tross at de preller på “de tusen”.

Problemet for konservative partier og liberalister i dag, det er ikke at sosialistene har slått dem på hjemmebane. De har, som det er blitt sagt, gjort det samme med finanslivet som Murens fall gjorde med sosialismen. Jeg beklager at jeg ikke husker akkurat hvem som sa dette.

Til sist vil jeg rette opp en liten inkurie i mitt forrige innlegg om finanskrisen, og selvsagt honorere Kathrine Aspaas for sine artikler i Aftenposten også. Hun leses med Argusøyne og stor appetitt fra min side. I tillegg kommer i sin siste artikkel med et råd fra sin økonomiske kunnskap det er lett å være enig i. Hun skriver til sist i sin kronikk om økonomens råd (henne, min anm.): KJØP!

Selv er jeg ingen holden mann eller økonom. Mine penger er allerede bundet på kredittkort og langsiktig gjeld. I tillegg har jeg lite sans for alt som jeg selv er meget kritisk til, som f. eks. at man kan tjene seg søkkrik på andres elendighet, hvilket jeg egentlig anser børs og aksjer som – dypest sett. Men Aspaas sitt råd er komplett sikkert som norske banker. NB! Kun inntil 2 millioner i innskudd pr. bank, som noen pinadø klager på er for lite. MEn hvem er det som garanterer disse pengene, om det ikker vi som betaler vår skatt med glede. Det er sjeldent at folk med slike feite bankinnskudd over 2 millioner yter mer i prosenter enn meg, snarere tvert i mot – viser erfaringene.

Jaja, noe skal en ha å klage på… Bis nächtes Mal!

Hipp, hipp HURRA!

Nylig offentliggjorde Nordisk Råd at årets Nordiske filmpris går til Roy Andersson kanonfilm Du levande. Mange vil nok rynke på nesen og si: 

Roy Anderson - Hvem er det?

Fortvil ikke, det er et meget godt spørsmål. Denne svenske filmregissøren er litt av en godbit, godt gjemt i det Bergmanske hegemoniet. Og noen storleverandør av film har han ikke vært. Snarere tvert i mot. Likevel har Roy Andersson blitt en av Sveriges mest særegne filmskapere, med en nær sagt herostratisk katalog av myter, rykter og eventyrlig vakre filmer –tross hans filmatiserte skitten-realisme i de to siste filmene, Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007).

Det særegne med Roy Andersson, er at han har et meget reflektert forhold til sine filmer spesielt og filmkunst generelt. Han har gitt ut en usedvanlig interessant og lesverdig bok: Vår tids redsel for alvor (Spartacus, 2003). Her gir Andersson uttrykk for sitt filmatiske prosjekt, en indignasjon over samtidens letthet og fortidens uhyrligheter, som bakteppe for å lage film.

I nyere tid har Andersson så og si hatt full kontroll med filmene sine, etter en meget lovende start som regissør av filmen En kärlekshistoria (1970). Han vant blant annet Gullbjørnen ved Berlinalen det året. Oppfølgeren Giliap (1975) både skrev og regisserte han selv, men ble ingen suksess. Det tok Andersson 12 år innen neste film, Någonting har händt (1987), som han både skrev, regisserte og klippet selv. Erfaringene med Giliap fikk Andersson til å velge egen kjøl framfor å være avhengig – eventuelt overkjørt – av andre. Også Sanger fra andre etasje og Du levande valgte han å gjøre alt selv mens i Herligt är jorden (1991) sto han for manus og regi alene.

Det som kjennetegner Roy Anderssons filmer er hans kompromissløse framstillingsform. Sanger fra andre etasje og Du levande har begge samme bildespråk, en fortettet og ordknapp dialog, med svært ekspressive og tankevekkende bilder – formet i en slags novelleform. Det er korte historier som bindes sammen av en burlesk humor, der Andersson helt klart har en agenda om så vel film generelt som det svenske “folkhemmet” spesielt.

Roy Andersson står utvilsomt den europeiske kunstfilmen nær. Finnen Aki Kaurismäki og vår hjemlige Bent Hamer har ypperlige paralleller til Anderssons filmer. Både Kaurismäki og Hamer er like underfundige, til tider sære og uforutsigbare på film som i det virkelige livet. Det samme kan trygt sies om Roy Anderssons filmer, også. Alle har dette eventyrlige blikket til å si noe vesentlig med små men effektive grep. De skyr et hvert fokus på egen person, men er i seg selv så interessante som personligheter at dette vanskelig lar seg gjøre uten å se på deres levde liv parallelt med filmene.

Aki Kaurismäki sammen med broren Mika har kanskje dypest sett vært det store samtaleemnet. Aki er en fargerik person, der en av hans mest berømte sitater er:

Cinema is dead. It died 1962, I think it was in October!

Nå skal det sies at finner tilhører en særpreget gruppe. Aki har på mange vis uttrykt og tidvis bekreftet våre konvensjoner omkring finner som sære og Finland et land for spesielt interesserte. Likevel er det komplett umulig å bli totalt forelsket i hans filmer.

Bent Hamer har skrevet en meget innsiktsfull artikkel om hvordan han arbeider seg fram til sine filmer. Også han en stilist i å uttrykke seg, der tittelen på artikkelen er:

I skogen står forlisene tett

Artikkelen anbefales og er publisert i Marianne Bjørneboe (red): Filmfortellere, Gyldendal akademisk forlag (Oslo, 2001)

Men, altså – Roy Andersson er blant de hyggeligste mennesker som tenkes kan. Han er et sindig vesen med et vennlig men bestemt forsett om å si noe helt vesentlig om vår egen samtid. Jeg mener han lykkes mer enn noen annen. Kanskje dreier det seg om at vi kan stå hverandre nær i måten å betrakte samfunnet på? Uansett har Roy Andersson noe jeg ikke besitter; en vilje til å lage god film med et hjerte stort som gull og med beiske sleivspark til så vel makt som herredømme, gjerne med en sterk indignasjon over tingenes tilstand.

Du levande fikk i Sverige og ellers en formidabel mottakelse, med 3 Guldbagger og en nominasjon hjemme i Sverige. Det er imidlertid for Sanger fra andre etasje at prisdrysset virkelig tok av. Roy Andersson vant både juryprisen og gullpalmen i Cannes, der filmen også fikk Bodilprisen i Danmark for beste ikke-amerikanske film samt kritikerprisen og Amanda i Norge - foruten fem Guldbagger i Sverige.

Det er utvilsomt en meget velfortjent pris Roy Andersson nå får av Nordisk Råd. Denne mannen som har gitt oss fengslende reklamer i tiden mens han har fundert seg fram til sin stilsikre form som en av Skandinavias mest utpregete auteurer. Måtte dette inspirere Andersson til nye store øyeblikk i kinosalens mørke!

Ved å klikke på bildet oppe til venstre, så kommer du til Aftenpostens omtale, skrevet av den meget kyndige og sprengleste Per Haddal, som gir filmen seks stjerner. Den som ikke blir overbevist av denne omtalen eller nysgjerrig av å ha lest dette, den har kanskje mer glede av å gå på bingo…

Kilder: www.imdb.com

Rykk tilbake til start...

Egentlig hadde jeg lagt ned denne bloggen. Den har ikke vært noen kioskvelter. Ei heller var det ment slik. Etter at jeg slettet innleggene og nesten la inn årene, fikk jeg imidlertid en del innspill om at mine meninger var savnet. (Vel... Det var vel egentlig bare mange som lurte på hva som hadde skjedd med bloggen, men pytt...)

Mens jeg har gått og sturet på tunet, siden jeg slettet alt og var på vei inn i Universum, så har mye skjedd. Såpass mye at jeg i det minste vil endre innhold og form på denne bloggen. I headingen er det skissert hva jeg er interessert og opptatt av. Jeg tror denne er som en programerklæring å regne, på en måte.

Siden torsdag 8. oktober 2008 har jeg vært på en rundreise. Først hentet jeg mine foreldre i Säffle innen vi satte nesen mot kontinentet. Målet for turen var å få besøkt slekt og venner mens 'de gamle' fikk luftet seg.

I Hamburg har jeg en fetter som i weekenden fikk besøk av sin eldre bror i sør fordi hans eldste sønn skulle dit og delta i Steinways pianokonkurranse.

I Bremen har jeg i tillegg en nevø som for et år er utvekslingsstudent der. Følgelig ble det litt av et slektsstevne - det neststørste vi har hatt i Tyskland - siden vi var flest samlet i 1980 i sør. Forrige fredag og lørdag var det full rulle for liten og stor, der vi for første gang var samlet fra hele tre generasjoner. På bildet til venstre ser vi hele hurven. (NB! Alle foto: Aksel Larsen Storsanden (min meget fremmelige nevø...)

Mens vi hygget oss i nord-Tyskland har verden opplevd sin kanskje største finanskrise. Noen hevder dette er samme erfaring som vi gjorde i mellomkrigstiden, fra børskrakket på Wall Street i New York i 1929. Også da måttte fattigfolk stille opp gjennom skatteseddelen for å redde kapitalismen fra seg selv. Nå har vi opplevd noe av det samme, bare at i vår globaliserte tid har både fart og kraft i krisen vært stor og tildels koordinert. Dette var ikke tilfelle i de såkalte "harde 30-åra".

Hvordan denne situasjonen blir formulert i mediene er uhyre forskjellig mellom landene. Jeg har for vane å lese lokale aviser, så sant jeg behersker språket, og følge med i hva som rører seg der jeg er. I Sverige leser jeg Aftonbladet. I Danmark blir det Ekstrabladet og Jyllandsposten. I Tyskland har jeg for vane å lese Bild Zeitung utenom søndager, pluss en avis til. Dersom jeg finner en lokal variant, så blir det f. eks. Hamburger Morgenpost  i Hamburg eller Badische Zeitung i Lörrach, som er de stedene jeg oftest besøker p.g.a. familie.

I Aftonbladet blir som oftest den sittende, borgerlige samlingsregjering hudflettet - med rette, etter min smule forstand på Sverige. I Tyskland derimot går man grundig og ordentlig inn i alle store begivenheter.

På den siste reisen har hygget meg kraftig med Die Welt og nesten ikke fått lest den mest rølpete avisen Bild. Dette har sin forklaring først og fremst i at Die Welt er en så gedigen bunke papir at det tar nesten hele dagen å komme seg fra forsiden til siste side. Dette er et brudd på mine tabloide vaner, for å si det mildt. Tidligere leste jeg kun Welt am Sonntag.

Dette kan ha sin forklaring at jeg har blitt mer og mer glad i Aftenposten. Jeg har vært en lykkelig abonnent siden avisen gikk over til tabloid. En kort periode i vinter sa jeg opp abinnementet, rett og slett fordi jeg sleit med å få lest avisen, men jeg holdt på å bli "hugæren" etter et par uker. Nå tror jeg til og med at Aftenposten farger mine preferanser i valget av utenlandske aviser, også.

I Tyskland tok man imidlertid for seg den stigende finansuroen på en helt annen måte enn hjemme i Norge. Der var det selve fenomenet finanskrise som ble formulert og diskutert. Dette sier noe om hvordan folk tenker og forholder seg til dette gobale traumet, som altså ble utløst av en hodeløs finans- og utlånspolitikk i USA.

Tyskerne vegret seg ikke for å diskutere så vel resesjon som systemkrise mens finansminister Kristin Halvorsen stort sett snakket om manglende rørleggere i nasjonal og internasjonal finans, foruten at det politiske miljø og framtredende finanskommentatorer slett ikke ville trekke parallellen mellom krakket på Wall Street i 1929 eller at vi sto foran en kommende resesjon. Alle parter syntes å mene at vi i Norge måtte ha tillit til at

"nu vil alt gå så meget bedre"

Sitatet tilhører daværende statsministere Kåre Willochs kommentar til den halsløse jappetida på 1980-tallet, innen hans regjering måtte gå i 1986. Vi vet jo for svingende hvor sinnrikt godt det gikk med oss da. Det ble resesjon i Norge. Fattigfolk satt igjen med regningen fra finansakrobater og råsalg av det meste innen finans, som med tid og stunder foruftet i luft og tomme fraser. Jeg hadde imildertid trodd at så kort tid etter den forrige transformasjonskrisen ville det politiske Norge og de fleste ha lært, til tross for at krisen denne gang ble utløst i USA.

Når jeg kom hjem fra reisen ble forskjellen mellom den tyske dagsorden ytterligere forsterket. I Norge ble kun et spørsmål stilt, og som så og si alle var opptatt av. Dette gjaldt hvorvidt bankene ville sette ned renten på boliglån og om sentralbanksjef Svein Gjedrem ville sette ned Norges Banks styringsrente.

I Sverieg derimot har diskusjonen gått høyt om deres industrielle lokomotiv i bilindustrien. Det er jo slik at når bilindustrien varsler masseoppsigelser og permisjoner på rundt regnet 10.000 arbeider, så er konsekvensene slik at dette råker omtrent 40.ooo mennesker umiddelbart, hvis vi forutsetter en normalhusholdning på to voksne og to barn - sånn à peu prés. I tillegg er det vel omlag 4 industriarbeidsplasser bak hver ansatt i bilindustrien. Det blir fort dimensjoner av slikt! Og når statsminister Fredrik Reinfelt, finansminister Anders Borg og arbeidsminister Maud Olofson ikke har annet å by på enn mer av samme medisin som ikke har virket det siste året, praktisk talt - sett i henhold til at denne turbokapitalismen de facto har gjort strandhogg verden over, så er det dypt forståelig at facket og politikere i opposisjonen raser.

I Tyskland er problemstillingen ytterligere sammensatt. Også der er det bilindustrien som er en del av samfunnets nav. (Nei, ikke det utskjelte norske NAV...) Samtidig heter det seg at når tysk økonomi harker, så får hele Europa influensa. Jeg tror det var tidligere forbundskansler Willy Brandt, eller noen fra det tyske industrimiraklet, som sa dette. Poenget er at verdens finanssentra er kanskje spredt, men temperaturen i Frankfurt am Main er absolutt en hovedingrediens for det totalte bildet. Når Storbritannia i tillegg, som det gamle Europas store finanssentrum, må delvis nasjonalisere bankvesenet - ja, da er det mørke skyer for noen og en hver. Nøkkelen til krisen ligger imidlertid i Tyskland, dels fordi den Europeiske Sentralbanken er lagt til Frankfurt am Main. Derfor er også forstand og diskurs sterkt preget av det alvor som tynger i vår globale verden sterkt framtredende nettopp der.

En kollega i Dagbladet sa en gang:

"Gi tyskerne en skiftenøkkel og en stabil valuta, så tar de raskt føringen i verdensøkonomien"

Det er i dette lys vi må se og analysere. Da blir Bild Zeitung for lett - på lik linje med den norske samforstand om hva som er viktigst og moralsk riktigst, til enhver tabloid tid. Det forbløffende er imidlertid hvordan Bild er ensom svale i Tyskland mens det i Norge er en omforent flokk som massivt hamrer budskapet fram. 

Jeg skal la nåde gå for rett. Aftenpostens økonomiseksjon (jada, den du pælmer rett i bøtta..) har mye å by på. Det siste året har jeg brukt nesten like lang tid på å dechiffrere den som på kulturseksjonen.  Ola Storeng har hatt mange og gode kommentarer siden krisen med subprime-lån i USA begynte å røre på seg i august i fjor. Sammen med Ulf Andenæs er de to med på å bringe klarhet i dette kaos, som tross alle advarsler likevel kom på oss som en bråttsjø. Andenæs er antakelig en av norsk presses mest sprengleste signaturer, for å si det mildt!

Det er i lys av denne nærlesingen av Aftenpostens økonomiredaksjon jeg tror at mitt besvær med Bild og min konvertering til Die Welt må ses og forstås.

Situasjonen på Island sier mest om hvilket vannvidd som rir det internasjonale finansmiljøet. Der er i prinsippet hele sagaøya teknisk konkurs. Og innen jeg reiste til Kontinentet, så sa finansminister Kristin Halvorsen at de øvrige nordiske landenes finansministere hadde rådført seg med hverandre og sto beredt til å gå i dialog, dersom en henvendelse kom fra Island. Hva som siden har skjedd, har jeg ennå ikke fått klarlagt, men det sier sitt at Islands statsminister Jan Haarde har vært i Ruslland og tigget om penger.

Det sier mye om et lands ryggrad, når dette som er kanskje historiens største havari i den globale økonomien, reduseres til et spørsmål om renter. Jeg har dyp forståelse for alle dem som har store betalingsproblemer. Ja, jeg har sågar aldri vært eier av en bolig, ene og alene fordi konjunkturene var slik at det fantes ikke lån å få den gangen jeg skulle inn i boligmarkedet. Siden dess har jeg vært leietaker. Men jeg husker at mine samtidige betalte opp i mot 16 prosent i renter på sine banklån for omtrent 20 år siden. Jeg hadde selv i lengre tid en skyhøy rente på mitt studielån, der jeg tror trappa stanset på noe rundt 12 prosent - innen rentene ble satt ned. Og jeg husker meget godt at økningene av rentene tok mye kortere tid i turbulente tider enn det tok å sette dem ned. Slik er det også i dag. Men tross alt er rentemarginene og -utslagene i dag for peanøtter å regne - målt i forhold den forrige krisen.

Krakket i boligpriser og fluktuerte rentebaner er en del av hele spillet. Problemet i dag er likevel dette at nå ligger hele systemet med brukket rygg, og ingen stoler en skitt mer på naboen enn de gjør på seg selv. Kapitalismen slik vi kjenner den, står under press, der statsminister Jens Stoltenberg helt riktig sier at kapitalisme er samfunnets tjener - ikke dets hersker. Han signaliserer her et politisk poeng som ikke er delt av betydelige miljøer. President George W. Bush har vært nødt til dels å nasjonalisere det amerikanske finansmiljøet, men han sa i samme åndedrag som hans politikk hadde spilt fallitt at han fortsatt hadde tro på det frie marked og kapitalen som en usynlig hånd i smafunnet - til tross for at hånda var flatklemt og kundene sendt på hodet ut med betydelig tap i sekken.

Bush er ikke alene. Republikanernes presidentkandidat John McCain er ikke et hår bedre. Han innrømmer til og med at han er ikke særlig tess i politiske spørsmål. Likevel prediker han at de rike skal bli rikere fordi dette vil utløse ny aktivitet og konkurransekraft i det amerikanske samfunnet. Men denne krisen reiser umiskjennelige spørsmål om holdbarheten i denne tankegangen.

Demokraten Barack Obama kan ha lest sin Keynes. Han var samfunnsøkonomen som la grunnlaget for mye av den tankegangen som har preget den norske velferdsstaten i hele etterkrigstiden. Teorien sier meget forenklet at man øker statens utgifter i krisetider, for slik å holde hjulene igang - mens man arbeider seg ut av krisen. Presidentvalget i USA blir derfor helt avgjørende, ikke bare for amerikanerne men for hele den globale økonomien, også.

Akkurat nå fungerer imidlertid internasjonal økonomi etter alle brettspills mareritt: Rykk tilbake til start.