Over og ut for Grosvold

Dagbladet melder i dag at det blir slutt på talkshowet Grosvold fra høsten 2009. Det blir ikke en dag for tidlig.

Ikke fordi Anne Grosvold er en dårlig programleder, i mine øyne. Jeg var ikke blant dem som fulgte Skavlan, den gangen programmet ble ledet av tidligere kollega Fredrik Skavlan. Nei, det var snarere at jeg er lite glad i denne typen programmer i særdeleshet, og i hvert fall på en fradagskveld.

Talkshow er i seg selv en vanskelig genre i Norge. For det første er vi et lite land. Vår krets av såkalte “kjendiser” er for liten og for stabil til at genren kan leve spesielt lenge på dem. Dette åpenbarte seg derfor tidlig ved at programmet også hadde en utenlandsk gjest, i tillegg til de samme trøtte trynene av statsråder, politiske doldiser og flåkjefta nordmenn innen kulturlivet.

Har du sett en sesong, så ser du samme sesong i reprise – på direkten og i farger, og kun med et litt annet tema enn siste sesong – igjen og igjen. Dette er alt talkshow har å by på i Norge.

Underholdningsjef Charlo Halvorsen har satt Anne Grosvold til andre oppgaver til høsten. En glimrende ide. Anne Grosvold er til tider en gnistrende programleder, men som talkshowvert på fredager falt hun igjennom.

Det ble vel mye av politisk korrekte temavalg og typegalleri til at hun virket konform med programmet. Det ble mer og mer tydelig i egenreklamen mellom andre programposter forut for sending at det viktigste var å droppe noen navn, et tema som hadde aktualitet, osv. Det ble for spett, og Grosvold selv virket alt annet enn overstrømmende.

I tillegg fikk Grosvold den ublide skjebnen å ta over en programpost som ble elsket av TV-seerne. Slikt er komplisert, uansett hva man enn gjør. Derfor var jeg meget skuffet da NRK valgte å kjøre selve programposten videre, dog med den eneste kosmetiske endringen at programmet skiftet navn, når Fredriks Skavlan kastet inn håndkleet for to år siden. Uklokt vil vel andre si om dette i ettertid, når seerne over tid snudde ryggen til Grosvold.

“Gullrekka til NRK” har vi kalt fredagskveldene. Det er den kvelden i uka at flest nordmenn ser på TV. Årsaken er selvsagt den at etter en lang arbeidsuke, så kryper folket sammen i sofakrokene og hygger seg hjemme på fredagskveldene. Mange tror imidlertid at “gullrekka” har med programmene etter Norge rundt og før detektimen å gjøre, altså Beat for beat, Nytt på nytt og Skavlan/Grosvold. Det var snarere på 1970-tallet at “gullrekka” satte standard for den TV-kvelden vi har i dag. Da var bare Norge rundt og detektimen faste innslag mellom Dagsrevyen og Kveldsnytt.

Etter 1992 fikk NRK kamp om seerne på fredag, ved at TV2 kom på lufta 5. september det året. NRK valgte å holde seg til sitt vante programtablå mens TV2 begynte å spise av lasset med antall seere. TV2 som Norges første reklamefinansierte TV-kanal måtte vinne denne kampen fordi inntektene ville stige med antall seere. Dette førte til at også NRK måttte tenke nytt, ettersom ingen TV-kanal har livets rett uten seere.

Og på fredag var antallet seere optimalt og mye større enn noen annen kveld i uka. Det var her TV2 kunne hente flest seere, dersom de lyktes i å finne de rette programmene. NRKs “gullrekke” la jo fast i mer enn 20 år, innen Charlo Halvorsen tok grep og tilførte fredagskveldene nye programposter.

Til å begynne med hadde TV2 hell med seg, uten at jeg helt kan plassere deres tablå i hukommelsen. Men Charlo Halvorsen kom opp med et par TV-programmer som ble solide seermagneter i 1997, tror jeg...

Størst av dem alle var Beat for beat og Nytt på nytt, innen også Fredrik Skavlan knekte TV-koden og fikk en million seere på fredag. Mens Beat for beat og Nytt på nytt var såkalte TV-formater, der NRK kjøpte retten til å lage en type programmer, som i praksis betydde store TV-kanaler ute i Europa samt hva som hadde hatt gjort suksess på svensk TV. Skavlan var en ensom svale, en liten  revolusjon fordi ingen andre i hele verden hadde klart det Fredrik gjorde, nemlig å få en fjerdedel av en befolkning til å sitte limt foran TV på en fredagskveld. Pludre-TV er vel en mer nærliggende karakteristikk enn talkshow, når Skavlan mer tok form av en samtale mellom ukens til en hver tid kjente tryner, som snakket om de til en hver tid populære spørsmål som rørte seg i samtida.

TV2s forsøk på å herme etter NRK ble Senkveld med Thomas Numme og Harald Rønneberg pluss en krimserie. John Nettles har lenge vært en sikker vinner, både for meg og mine foreldre, når TV2 har sendt episoder av Midsomer Murders. Han er for meg, og de som er litt eldre, vel så kjent som detektime-helten Bergerac fra 1980-tallet på NRK. Dermed har seertallene for blant annet Grosvold sunket, ene og alene fordi jeg er så gudsjammerlig trøtt av ukens såkalte viktige saker at fredag vil jeg ha fred. Og jeg tror slett ikke jeg er alene om den tanken.

Senkveld på TV2 er ikke utelukkende et talkshow. Det har et lite men viktig moment som gameshow, når Thomas Numme og Harald Rønneberg har kjempet om hvem som er størst og mest og best i all verdens tåpelige utfordringer. Nytt for sesongen i 2008 var at mens de to tidligere utkjempet en tvekamp, så stiller de to til dyst med hver sin kjendis, osv. Slikt har til nå appellert til de yngre TV-seerne, når Anne Grosvold har tatt middelklassens og de middelaldrende TV-seere med til en såkalt intim prat i hippe stoler.

Spørsmålet nå blir jo om vi får nok et pludreprogram på NRK på fredagskvelden til høsten, eller om man kommer opp med noe genuint nytt? Jeg frykter det første, og tviler sterkt på det siste, men jeg har ikke sett så mye svensk TV i det siste til at jeg konkret kan svare på spørsmålet. Vel, det vil si at Fredrik Skavlan dro til Sverige i vinter og begynte med Skavlan der, dog uten å bli den helt store kioskvelteren.

Skulle jeg ha noen formening om framtiden, så er det en uttrykt glede over at Anne Grosvold er fristilt til nye oppgaver, der jeg først og fremst kunne ønske meg en utskiftning av Viggo Johansen i Redaksjon EN. Anne Grosvold er rasende flink til å filleriste folk, når de spesielt har slengt med leppa og er på tynn is. Valgkampen til høsten kan bli frisk, dersom NRK tør å la Grosvold gå Siv Jernsen på klingen, for eksempel. Da blir det liv i TV-stua – selv på en hverdag utenom fredagene!

Et skaut til besvær

Jeg har med stor forundring fulgt debatten om å tillate hijab i politiet eller ikke. Heldigvis ble vannviddet såvidt sterkt at justisminister Knut Storberget til slutt avbrøt vinterferien i forrige uke og avblåste hele spetakkelet på fredag. Det var ikke en dag for tidlig.
Utgangspunktet for alt spetakkelet startet 4. februar i år, da Justisdepartementet gjorde kjent på sine hjemmesider at man gikk inn for å tillate at jenter med minoritetsbakgrunn skulle kunne bruke hijab til politiuniformen. Begrunnelsen var at dette ville styrke rekrutteringen av jenter til politiyrket, som ellers ville blitt nektet tjeneste, på grunn av unifromsreglementet.
Spetakkelet var monumentalt fra første stund. De politiske kommentattorene var hoderystende fordi det ble kjent  at justisministeren selv ikke hadde hatt en finger med i utspillet, men at det var statssekretær Marianne Aas-Hansen og spesialrådgiver Hadia Tadjik som sto bak. Storberget ville ikke gå inn på hvordan dette kom i stand, på pressekonferansen fredag men påtok seg hele ansvaret, der vi mellom linjene måtte forstå  at justisministeren hadde vært uvitende om kuppet til statssekretæren og spesialrådgiveren.
Verdens Gang (VG) viste seg igjen, som den maktens vaktbikkje vi sårt trenger i dag, ettersom det var her de saftigste detaljene ble kjent. Kildene til VG er derfor beundringsverdig sterke og svært misunnelsesverdige for en ufør journalist. Uansett ble saken klønete håndtert, og dette er de politiske kommentatorenes største ankepunkt.
I det politiske miljø skapte skautet langt mer følelsesladde utbrudd. Det var selvsagt Fremskrittspartiet (FrP) som var den klart råeste i sine utspill. Høyre og partileder Erna Solberg fulgte tett på mens Venstres Lars Sponheim og mullah Høybråten i Kristelig Folkeparti (KrF) lå tett etter. Her fikk opposisjonen en sak med veritabel sprengkraft, der det fra første stund ble framholdt at hijab var tillatt. Så ble det litt hoderisting innad i det norske Arbeiderparti (DnA), før man fra departementalt hold skulle la debatten få utfolde seg i fri dressur. Justisminister Storberget mente at han ikke hadde konkludert. Dette omsonst til et politisk jordskjelv når selve saksbehandlingen kom i et meget uheldig lys.
For det første var ingen av den rød-grønne regjeringens partigrupper i Stortinget kontaktet eller konsultert. Uniformsreglementet ble kun endret uten annen brask og bram enn at dette var likestilling for jenter med minoritetsbakgrunn og muslimsk grunnsyn. Slikt ble dette til dynamitt i løpet av to hektiske uker, innen hele debatten som statsministeren lovet å få utfolde seg i fri dressur gjennom hele valgkampen til høsten, så ble avblåst to dager etterpå.
Det meningsløst tåpelige i utspillet var totalt da jenter med minoritetsbakgrunn i politiets tjeneste selv avskrev hijab som et målbart instrument for rekruttering. En av disse politikvinnene mente sågar at det var langt viktigere hvilke personlige egenskaper en polititjenestemann innehar enn hvilken religiøs bakgrunn denne måtte ha. Og hvis det var slik at hijab var maktpåliggende for å kunne søke seg til politiet, så var det kanskje like greit at denne jenta ikke ble politi i det hele tatt, all den tid politiet skal og må være nøytralt. Her fikk vi alle, fra direkte kilder innad i politiet, vite hva som var mest maktpåliggende for en framtidig politikvinne med minoritetsbakgrunn: Ønsket om å bli politikvinne uavhengig av ens egen religiøse tilhørighet, må veie tyngst. Altså at personlige preferanser var underlegent det viktige i å bli politi.
I hele mitt liv har diskusjoner omkring politiet vekslet omkring politiets såkalte korpsånd. Holdningene har vekslet fra at politiet støttet usunne oppfatninger om det poltiske establishment og mot de unge og radikale, til dagens diskusjon  om politiet huser rasistiske og usosiale holdninger. Alt dette føyer seg inn i den århundrelange kampen mot overmakten og til et folkelig demokrati, som både formulerer og praktiserer størst mulig frihet for individet og menneskerettighetene. Skautets betydning er som sådan ikke betonet av at det enten er et reiligiøst eller kulturelt plagg, med røtter i Orienten, men det faktum at dette ville betydd et veritabelt brudd med historiske kjensgjerninger om mest mulig frihet for den enkelte, som har gjort at jeg mener hijab ikke burde bli tillatt i politiets uniformsreglement.
Jeg trakk et lettelsens sukk når justisminister Storberget fjernet hele saken fra den politiske dagsorden. Der burde skautet blitt begravet, om det ikke var for FrP! Dagen etter Storbergets retrett og på lørdag hadde partiet landsstyremøte,. Der kunne partiformann (sic!) Siv Jensen løfte saken videre til at vi er midt inne i en kulturell krig, der målet er en islamisering av Norge. Ganske oppskriftsmessig tok hun dette for gitt og la i vei på et retorisk korstog mot muslimer. Det er i slike stunder jeg har mest lyst til å begynne å grine. Idiotiet blir vi altså aldri kvitt, enda FrP gang på gang har forkynt Vestens undergang i løpet av et par tiår og tatt dundrende feil - hver eneste gang!
Nå er det halalmat til fanger, som er blant partiets store avsløringer om hvor pokkers farlige disse muslimene er. Ja, og hva så? Er dette noe å rope for, når vi skryter av våre vestlige demokratiske rettigheter i tide og utide? Mener Siv Jensen at religionsfriheten stopper ved porten til Oslo kretsfengsel? Hvis vi mener at religionsfriheten skal være ubegrenset, da må vi akseptere at fanger får mat tilberedt i pakt med sin tro og overbevisning. Jeg har aldri hørt at dommere har avsagt i norske rettssaler at fangene dømmes til vantro mat i så og så lang tid, ikke sant? Og for øvrig vil jeg jo si til disse, som mener de er lov- og rettspartiet per definisjon i Norge at Grunnlovens §97 om at man dømmes kun en gang for sine lovbrudd, dette må da også gjelde fanger med islam som sin religion! I tillegg bør det jo berømmes hvis innsatte studerer islam, på lik linje med at andre fanger finner sin Jesus, der alle kanskje kommer ut til en rehabilitert og fredlig tilværelse uten kriminalitet.
For riktig å sukre pillen, så proklamerte Siv Jensen at i Malmø var det innført sharialovgivning i visse bydeler. Mer nonsens skal en selvsagt lete lenge etter, men i de partitro kretser er dette opplest og vedtatt - selv om Malmøs ordfører anbefaler Jensen en tur til byen for å kontrollere sine påstander før hun går på talerstolen og juger så det griner.
Verre er det at dette er en form for busk-agitasjon som FrP har benyttet i over 30 år. Ja, det er kanskje utfordringer med innvandring i Norden og Norge, her som over alt ellers. Men vi trenger ikke politikere som sprer frykt og usannheter, for sånn å skape et større problem med en avgrunn mellom "oss" og "dem". Dette er en mye farligere politikk enn diskusjon om hvordan politiet skal rekruttere minoriteter i sine rekker. FrP vil jo helst pælme samtlige innvandrere ut av Norge. Vel og merke de som ikke er fra Europa og USA. Da snakker vi om en form for apartheid vi aldri må akseptere i den politiske diskusjonen.
I land etter land blir det hardere og hardere å være utlending, dersom man altså har feil hudfarge, i Europa. Dette skjer på tross av alle kjensgjerninger om at retorikken er feil, og at konsekvensene for samfunnene blir større  og mer problemfylte, enn å imøtegå tøvet her og nå. FrP er imidlertid med dette bråket om et skaut nå på sterk frammarsj fordi en statssekretær og en spesialrådgiver med en misforstått tilsnikelse i politiets uniformsreglement slapp selveste Spøkelseskladden ut av skapet.
Igjen har vi fått beviser for at veien til Helevete er brolagt med gode hensikter!