Semantikk og samfunnsmoral

Verdens Gang skriver på nett at tidligere statsråd, Bjarne Håkon Hanssen, risikerer en bot på en halv million kroner fordi han ikke har søkt Karanteneutvalget i tide. Dette har sitt utgangspunkt i at Hanssen går direkte fra statsrådsstolen til en meget høyt lønnet stilling i et rådgivningsselskap, First House.

Nå skal det ikke underslås at denne saken var aktuell allerede mens Hanssen fortsatt var statsråd. Han hadde signalisert i sommer at han ville ut av politikken. Og ikke lenge etter ble planene kjent om hans paner, sammen med andre ansatte i Stoltenberg II-regjeringen, ville starte innen rådgivning. Det vi også kaller lobby-virksomhet i politiske kretser, eller innside-handel på børsspråk. I andre kulturer kaller man en spade for en spade, og da heter det korrupsjon.

La det være sagt: Hanssen fortjener sin lønn. Det er hans arbeidsgiver som egentlig har et problem. Og i videre forstand er det vi som samfunn, som har et problem. Vi har bare ikke fått dette nært nok inn på oss. Ennå. Eller har vi det?

Karanteneutvalget er opprettet nettopp for å forhindre at slike situasjoner skal oppstå. Det kom som en reaksjon på at flere og flere topp-politikere i Norge tok meget godt betalte jobber, for å drive lobby-virksomhet, som er dets rette og vesentligste navn – i USA. Der fenomenet kommer fra. Og der næringslivet lenge har drevet slik virksomhet. Og der lovgivning om karantene har vært et proforma fenomen lenge.

Målet til Karanteneutvalget er at de politikere, som driver med rådgivning, skal være forhindret fra å ta slike stillinger umiddelbart etter at de har gått ut av politikken. De settes i praksis i karantene i seks måneder. Men dette er egentlig å sette hele spørsmålet på hodet, og i praksis innføre et yrkesforbud. Noe som i seg selv er enda mer problematisk.

Grunnen til at Bjarne Håkon Hanssen har havnet i heisen, det er saktens hans politiske ståsted og troverdighet. Lenge gikk han for å være Stoltenbergs sterkeste kort. Nå har han fått rollen som Regjeringens Brutus. Han dolker hele det sosialdemokratiske alternativet om samfunnsansvar og –moral i ryggen, når han nå går til ulvene.

Men det er ansettelsen av Hanssen som er problematisk, ikke det faktum at han har fått seg en jobb. På lik linje med tidligere parti-konge Carl Ivar Hagen i Fremskrittspartiet, er de begge svært kompetente for sine arbeidsgiveres mål og interesse. Og det er her samfunnet må ta et grep. I stedet for å skape et yrkesforbud, må det komme kjørereregler for de selskaper som ansetter slike konsulenter. Hva om det ble innført karantene for disse selskapene? Dette ville umiddelbart fjernet det første problemet om at politikerne går direkte fra sauflokken til ulvene.

En kan alltid innvende at dette vil utelukke de selskapene, som kanskje gir de beste rådene. Men enten må vi få slutt på at noen kommer letter til bords, eller så må vi resignere. Den enkelte har selvsagt et personlig ansvar og moral, men dette er ikke til hinder for at vi vil få overtramp. Ei heller skiftere poltikere hode etter et halvt år. Det må være mer konsistent at de selskapene, som kynisk ansetter topp-politikerne for å oppnå fordeler, er de som har mest å tape på en skjerpelse på dette mivået. Da får vi hverken det ene eller det andre.

Spørsmålet om politikeres habilitet blir mer og mer kronglete, sånn det er i dag. I skrivende stund er vår nye fiskeriminister, Lisbeth Berg-Hansen, i beit. Hun har sett seg nødt til å fratre i flere saker. Dette er ikke noe problem. Og dt blir aldri noe problem. Dersom hun som statsråd fatter et vedtek, der hun kanskje er part i saken, blir vedtaket ugyldig. Saktens er det et problem dersom forvaltningen over tid bruker mer tid på dette, enn på å få fattet vedtak, men i sum er dette lite kontroversielt. Og det er jo ikke til forvaltningens ugunst at vi har en fiskeriminister som kjenner sitt saksområde på kroppen.

Sagt på en annen måte, kan det ikke være indianeren som lytter ved bakken, vi skal ta. Det må være langt viktigere å ta den flokken som overlister indianeren.

Sannsynligheten tyder på at vi nok ender med semantikk, og ikke en bedre samfunnsmoral. Og at Bjarne Håkon Hanssen ikke er et like godt kort i næringslivet som i politikken. Det finnes en halv million grunner til nettopp det.

Det desperate vannvidd

Verdens Gang skriver at det tilbys vaksiner mot H1N1 (svineinfluensa) på postordre. Dette er nok et tegn på at folkets uvilje mot å la seg vaksinere, var forhastet. Nå ser vi at desperasjonen sprer seg.

Når en gikk så høyt på banen at vaksinen var nødvendig, og at alle burde vaksinere seg, så skulle systemet rundt varsling og vaksinering vært presentert samtidig. Dette  er kanskje den farligste siden av myndighetenes veritable mediering omkring sykdommens forløp og tiltak at da selve systemet for at folket skulle bli vaksinert, så har det hele raknet på noe så banalt som logistikk. Da får vi nettopp slike tilbud, som kan vise seg å være langt farligere enn mangel på vaksiner: raske og private løsninger på postordre!

Advarsler mot å benytte seg av postordre, er litt i seineste laget, når det viser seg at folk allerede har bestilt, m.m. Nød lærer kanskje naken kvinne å spinne, i følge ordtaket. Her er det snakk om regelrett russisk rulett med desperasjon som tennsats. Nettmessig må det i alle tilfeller spres et budskap om hvilke konsekvenser dette kan få.

For det første er det sjeldent lurt å eksponere seg for en risiko som ikke er kjent. Skulle vaksinen bety bivirkninger, sykdom og invaliditet – da er det overhengende fare for at regningen blir mye høyere enn snarveien til trygghet mot svineinfluensa. Det er slik at forsikringene til folk ryker, dersom dette ikke er autorisert. Hvis en ender med invaliditet – ja, så blir prislappen skyhøy. I tillegg skal en leve med seg selv resten av livet, og vite at dette var noe en frivillig utsatte seg for.

Dette er kanskje den viktigste lærdommen: Alternativ behandling og metoder er risikosport med kroppen, der regningen kan bety kostnader i millionklassen. Og den som er ansvarlig, det er den som valgte alternativet – ikke forsikringsselskapet, NAV, osv.

I tillegg er det også slik at en viss samfunnsmoral bør en unne seg. Vaksiner pr. postordre er kanskje ikke sikret på samme måte som den folk vil ha – helst i morra. Dette kan bety at en i tillegg til å pådra seg sykdom, skavanker, invaliditet – også eksponerer andre for sin egen desperasjon. Da begynner regningen å bli skyhøy. Ja, langt høyere enn han med “pe’ing på bok” er villig til å betale.

Det heter seg at det ikke er lurt å skite i eget reir. Her har vi et stilsikkert eksempel på dette.

Styr unna! Og vent på tur i køa  - som oss andre!!!

Fyll og lavstatusvold

Verdens Gang melder at den 27 år gamle bergenseren, som ble hardt skadd etter slagsmål i Horten, dessverre døde på Oslo univers-itetssykehus, Ullevål i natt. Nok et utrøstelig trist utfall. Dessverre!

Det spiller mindre rolle hvem som var skyld i hva. Det sentrale er at “fylla har skylda,” sannsynligvis. Men er det så enkelt?

Jeg mener nei. Min erfaring etter å ha vært toer uten styrmann i mange år, mener det er mange som må gå i seg selv. Det er ikke så enkelt som at “jeg var full og dum…” Svært mange av kamphanene har en heller skrøpelig statistikk. Jo sjeldnere noen er villig til å innrømme egen delaktighet, desto mer sannynslig er det at den personen har et holdningsproblem.

Som middelaldrende har jeg sett og erfart det meste, dog aldri en slik voldelighet som vi er vitne til i Horten. Det nærmeste er at jeg en gang ble spurt av politiet om jeg hadde sett, hørt eller kjent til noe – én gang. Jeg hadde ikke sett noe, annet enn en meget forslått og blødende mann komme inn på det utestedet jeg var på. Og så fort skjer det noe at jeg hverken så eller hørte noe som helst. Det foregikk på utsiden, rett utenfor vinduet der vi satt.

De fleste av oss er fredelige sjeler. Det kan til og med hende at det som skjedde i Horten gjelder en fredelig sjel og en kranglevoren motpart. Alkohol er som indianerne hevdet “ildvann”. De hadde sett og hørt nok til å finne et optimalt uttrykk for potensialet i rusmiddelet.

De færreste av oss reflekterer over at alkohol er et rusmiddel, en gift vi frivillig påvirker kroppen med. De fleste med en fredelig hensikt, og et fredelig sinnelag, må vite. Likevel ender det ikke sjelden med katastrofe. Politiets uropatruljer og helgerapporter inneholder mye visdom om nettopp dette. Det er ingen underholdning, men horror på sitt mest aller verste.

Fasit etter forrige helg er altså at en mann døde i sitt livs vår. En annen har fått sitt liv ruinert, i sitt livs vår. Det er  ingen vinnere, hverken i krig eller på fest, dessverre. Bare tapere – etter at tumultene har lagt seg.

Såpass ærlig må en være mot seg selv: Alkohol dreper! Men er dette umiddelbart overskjenking og for liberale holdninger, osv. Jeg tror ikke det. Jeg tror det først og sist må være slik at hver og en må innse det eklatante: Fest er moro – fyll noe langt annet og mye mer komplisert. Det første bør vi framelske. Det siste er det ikke mye glamour og glede ved.

Mange bruker slike episoder som tennsats til å anklage. Enten det gjelder alkoholens vesen og konsum, eller de som beriker seg for aggressivt på alkoholens lettsindige virkninger. Til det har jeg ingen enkle svar. Vi har prøvd begge deler: forbudstid og grenseløs fyll.

Forbudstida førte til smugling ag en masse kriminalitet, i tillegg til at folk slett ikke sluttet å drikke alkohol. Grenseløs fyll, påpekte historieprofessor Andreas Holmsen, var det som påvirket renessansens Norge i størst grad – etter at brennevinet kom til landet. Langt mer enn at Norge ble et fylke i Danmark, og at kirken ble reformert til protestantismen. Likevel har jeg en viss sans for et ordtak hedmarkinger holder seg med: Fest uten fyll er møte.

En løssluppen fest er innmari festlig, det sier seg selv. Men det krever kun ett individ til å bli alt annet enn moro. Kanskje hadde Øystein Bache (altså moromannen i NRK) et poeng, da han i et nyttårs-interbju sa til Verden Gang at hans nyttårsløfte var å drikke langsommere…

Ikke dumt, spør du meg!

Nobel fredspris til en krigførende president?

 Verdens Gang melder som alle andre at USAs presiddent, Barack Obama, får Nobels fredspris for 2009. Det har nok slått ned som en bombe i mange miljøer. Og det er mildest talt en meget overraskende tildeling.

Det begynner å bli en lang liste av amerikanske presidenter, som blir tildelt Nobels fredspris. Ingen av dem har fått prisen for å føre to kriger på to frontavsnitt samtidig som tildelingen skjer. Dette styrker inntrykket av Norge som en vestorientert nasjon, og mer enn noen gang logrer vi med amerikanerne. Årsaken er banalt enkel: Barack Obama.

Det skal ikke herke noen tvil om at USA gjorde et byks inn i framtiden ved innsettelsen av Barack Obama som USAs 44. president. Denne bloggen har hoiet på Obama helt siden han gjorde sitt kandidatur kjent i 2007. Det ble til og med innbetalt $10 til kampanjen. Han scoret meget høyt på dette at han mobiliserte på grasrotplan. Slik er han også et slående eksempel på nye toner og holdninger i Det hvite hus. Og han har en karisma som kan smelte gråstein.

Men Nobels fredspris er i ferd med å spore ytterligere av, enn det eksempelvis fredsaktivisten Fredrik Heffermehl har skrevet og kritisert Nobelkomiteen for. Han har argumentert for at fredsprisen til Al Gore i 2007, Wangari Maathai i 2004, m.m. er med på å gjøre fredsprisen til en jetset-pris i strid med Alfred Nobels testamente.

Det er med en stigende undring at flere etterspør om Nobelkomiteen etterlever testamentet. Dette er ikke sunt, og kan på sikt skade fredsprisens renomme. Årets tildeling forbedrer ikke dette inntrykket. Vi må ikke glemme at det føres to kriger på to fronter på den andre siden av jorda. Ja, den ene krigen er Norge faktisk med i, uten at folk flest reagerer på at vi faktisk er i krig. Så surrealistisk er årets tildeling at de som deler ut prisen, også representerer vannbærerne for den krigførende supermakten i Afghanistan. Og frykten kan kanskje sies å være at tildeling heller bensin på Talibans bål…

Videre er det naturlig å spørre om hvorfor det var så avsindig viktig å gi fredsprisen til Barack Obama? Det hadde ingen bråhast, for å si det slik, med mindre krigen i Afghanistan går inn i sin blodigste fase på åttende året. Da hadde kandidaturet kanskje blitt vanskeligere, når det samtidig må sies at Obama på usedvanlig vis har ment og tenkt og formulert ekstrem positive signaler – helt siden innsettelsen i januar 2009. Men Norge befester mer inntrykket av at vi er den 51. staten i USA, slik en del ironisk omtaler våre logrende haler.

Dette bringer fram minnene fra tildelingen av fredsprisen til utenriksminister Henry Kissinger og vietnameseren Le Duc Tho i 1973. Da var det et salig rabalder i Oslo. Nå som ordfører i Oslo, Fabian Stang, må ruste byen til storinnrykk – ja, så må befolkningen belage seg på et eventyrlig frammøte. Ikke alle vil være like vennlig stilt til årets tildeling.

Denne bloggen vil stille seg solidarisk til den demokratiske retten om å demonstrere mot tildelingen. Måtte det bli en egen sone foran Eidsvolls plass til disse demonstrantene også, når Obama og Michelle tar imot folkets hyllest tuenfor Grand Hotel i Oslo!

NB! Hærverk og sabotasje skal røskes kjapt og ryddig ut av demonstrasjonen, takk!!!