Sant og usant, løgn og propaganda

Det er omtrent to måneder siden den israelske krigsmaskinen trakk seg ut av Gazastripen. Krigen utløste en voldsom debatt i Norge. Det manglet ikke på beskyldninger og hatske utfall mot hverandre. Selv forsøkte jeg å distansere meg fra TV-debatter, men registrerte hva jeg mente var interessant i aviser på papir og nett her.

I debattene var det så å si kul umulig å holde en distansert tone. Antisemittisme ble et forsvarsverk for den proisraelske siden. Alle som forholdt seg kritisk til Israels selvsagte rett til å forsvare seg, var og ble skum av siste skuffe. Kulturjournalisten Mona Levin gikk i strupen på alt av kritikk, der hun steinhardt anklaget propalestinske kilder for å juge.

Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, hevdet at legene Mads Gilbert og Erik Fosse bedrev propaganda, og at de ikke var sikre kilder. Gilbert med sitt mangeårige engasjement på venstresida i norsk politikk, fikk så hatten passet. Gilbert forklarte selv i ettertid at hans første solidaritetsreise til Midtøsten var en sommer på kibbutz.

Jeg koblet meg ut av debatten etter at løgn og propaganda ble løsningsordet for den proisraelske siden. Der og da skjønte jeg at den jødiske tragedien under 2. verdenskrig var større enn at palestinske barn ble maltraktert av verdens 4. største militærmakt. Jeg forsto at mitt innerste vesen var antisemittisk, som ikke kunne forstå at enhver kritikk av staten Israel var ensbetydende med dette.

Nå har New York Times og Die Welt publisert på nett at innad i Israel har soldatenes personlige rapporter skapt furore. Også Aftenpostens korrespondent i Midtøsten, Per A. Christensen, refererer til de samme kilder som tysk og amerikansk presse i går. Utgangspunktet er artikler publisert i Haaretz i Jerusalem for en til to dager siden, etter et seminar for militære i Israel.

Jeg bruker selektivt en tysk og en amerikansk kilde. Kritikken mot den norske debatten var i følge den proisraelske siden en ensidighet i de propalestinske kilder. Mange viste til tilbakeholdenheten amerikanske og tyske medier viste for 2-3 måneder siden. Nå er den uskylden åpenbart brutt.

Selv etter at de to norske legene påpekte at kilder var det smått med, all den tid Israel selv la et lokk over hele den 22 dager lange krigen på Gazastripen, og ikke slapp noe presse inn til Gaza. Det fantes ingen andre til å rapporterte, som kom utenfra. De to norske legene poengterte at de var leger – ikke journalister. Problemet var at det fantes ingen andre enn dem, med en mobiltelefon og øyenvitneobservasjoner. I ettertid har vi forstått at det fantes andre kilder, men disse ville ikke på noe tidspunkt kunne rapportert annerledes enn legene fra NORWAC.

Saken om israelske soldaters erfaringer har selvsagt eskalert i omfang og detaljer, ettersom dens innhold er blitt kjent. Dagbladet går meget langt i å referere rimelig usmakelige detaljer om hvilken moral det noen ganger forekom blant soldatene. Det er sterkt stoff, sannysnligvis nødvendig men like deprimerende som i alle konflikter.

Alvoret av den kritikk som Mona Levin og andre utløste, den har vist seg blodfattig i møte med de israelske soldatenes egne vitneutsagn. Blodtørstigheten og det moralske kompass må åpenbart ha lidd fullkomment skipbrudd. Selv ikke de argeste kritikerne til Israels krigshandlinger på Gazastripen har noen gang vært i nærheten av å framsette beskyldninger, som disse soldatene forteller at de var vitne til. Igjen får vi bekreftet det inntrykk at virkeligheten er faktisk mye verre enn det fantasien kan frambringe.

Det paradoksale er at de kritikere, som forsøkte å parafrasere propalestinske synspunkter, som antisemittiske for å forstumme debatten, har lidd et veritabelt skipbrudd. Manfred Gershon har skapt det inntrykk i resten av verden at nordmenn er spesielt antisemittiske. Denne framstillingen stilles i et underlig lys, når hverken medier eller debatter har inneholdt slike sørgelige detaljer, som Israels egne soldater vitner om. Det er ikke mer enn 14 dager siden Gershon nok en gang fikk vind i seilene, for sitt syn på TV2 i Lørdagsmagasinet.

Jeg forstår at det israelske samfunnet selv oppfatter seg som offer, med forankring i den industrielle utslettelsen av jøder under 2. verdenskrig eller palestinske Kassem-raketter i dag. Tiden leger ikke alle sår. Den vedblir selv om situasjonen endrer seg, selv når Israel i dag ikke er noe offer lenger. Det er omtrent håpløst å få det israelske samfunn til å forstå at det framtrer som okkupant, har etablert en apartheidstat mellom jøder og palestinere i eget land, og at fortidens tragedie aldri kan forklare samtidens elendighet.

Elie Wiesel har sagt at “det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet”. Hvis vi i resten av verden stiller oss likegyldige til det som skjer på de palestinske selvstyreområdene idag, begår vi samme overgrep som Wiesel skrev sin innsikt i lys av.

For Israel må det være sørgelig nytt at det er nettopp rabbinere i hæren som har pisket opp stemningen og blodtørsten. Og som i kampens hete har hisset opp til hellig krig, en krigsform staten selv mener utelukkende er motivert fra Gaza. Det er et underlig skue…

Aftenposten har i dag en artikkel om Krigere for fred. Her snakker en tidligere soldat fra Israels elitestyrker og en palestiner fra Vestbredden. Begge har høstet de sureste erfaringene etter at de oppga sin kamp for sine respektive sider i Midtøsten. Begge ytrer sitt ønske om at veien til fred må gå om forhandlinger pluss en eksistensiell forståelse av at fred oppnås aldri med våpen.

På kino går animasjonsfilmen Vals med Bashir. Også den en heftig påminnelse om hvilke ødeleggelser krigen fører med seg. Gå på kino, om ikke annet!

Günther Wallraff gjør det igjen

Günther Wallraff sjokkerte en hel verden med boka Aller nederst (Ganz unten) i 1986. Det gjorde vondt for tyskerne å se at de behandlet sin store innvandrerbefolkning fra Tyrkia på alt annet enn beste måte. Wallraffs metode var oppsiktsvekkende, selv om det hører til en dokumentarist å gjøre nettopp det han gjorde, da han ikledde seg en tyrkisk identitet og levde som tyrkere flest. Begrepet å wallraffe ble snart et begrep, også på norsk.

Nå har Günther Wallraff gjort dette igjen. Det er 35 år siden han ga ut boka Ihr da oben - wir da unten (Dere på toppen - oss nederst, 1973) når han ikler seg en ny identitet i Köln og legger seg inn på hospits, denne gangen som uteligger juleaften 2008. Rapporten som hjemløs i Die Kälte ganz unten (Kulda aller nederst) har han skrevet for Die Zeit sitt Magazin utgave 11/2009.

Wallraffs metode er altså å gå i ett med de omgivelser han vil beskrive på den minst oppsiktsvekkende måten. Hans dypdykk har imidlertid vært reine sosiale “bomber” i det tyske samfunnet, når han har beskrevet samfunnet “nedenfra” – sett i lys av rang, klasse og status. Ikke uten grunn har hans bøker og artikler skapt ramaskrik og hissige debatter. Også internasjonalt har Wallraff blitt et begrep og en dyktig kopiert metode, ikke minst her i Norge, når journalister og skribenter har forsøkt å vise de minst spiselige sidene av samfunnet.

Det sosiale engasjementet til Günther Walraff er uoppslitelig. Han står alltid på de svakes side, uten at han blir et “offer”. Han registrerer, på maktas eget språk, med en nitidig og tidvis språklig og usminket distanse. Inngangen er jo uslåelig, når han skriver:

Juleaften, litt før fem, er sentrum av Köln utdødd. Kirkeklokkene ringer, men for meg er det alt annet enn jul. Portneren i Johanneshuset, Kölns eldste hospits, mønstrer meg kritisk. Kanskje har jeg overdrevet min forkledning?

Denne gangen har Wallraff ikledd seg identiteten til en mann, som mange mener er hans dobbeltgjenger. Fra tiden som tyrkeren “Ali” på 1980-tallet, har han tatt på seg sine skitne, svarte arbeidssko. En ti år gammel og lappete bukse er med hjemmefra, og han har stjålet ei jakke fra en innsamlingscontainer for Frelsesarmeen.

Wallraff har heller ikke valgt seg noen tilfeldig dag til å starte sitt sosiale prosjekt som uteligger. Juleaften er selve kvelden vi i Vesten feirer som en kristen tid. Høytiden har sitt utspring i et bostedsløst par, der den høygravide Maria etter historien nedkom med sønnen Jesus. Slik både antyder og intonerer Wallraff det symbolske i at han tilbringer jula i skitne filler under åpen himmel. Samtidig er dette også den kaldeste perioden på den nordlige halvkula, der altså den store massen av dde kristne bor.

Helt utilsiktet har imidlertid Wallraff klart å plotte sitt stunt inn i årets vinter, som er den kjøligste i manns minne. I romjulsdagene var det opptil 20 minusgrader i Köln. Og som om ikke dette var nok, så kom den russiske krisa med Ukrania og ubetalte gassregninger til en blokering av ledningsnettet, som er selve blodårene til oppvarming for store deler av det europeiske kontinentet. Bild Zeitung var i en ukes tid overmalt med røde overskrifter om det bikkjekalde været og forfrosne tyskere, innen russerne fikk en avtale på plass. Sånn sett er Wallraffs avsløring faktisk bedre enn noen gang.

Legger vi til at vår tid er preget av den verste krisen i verdensøkonomien i moderne tid, så er selvsagt mye sagt om Walraffs utgangspunkt. Spørsmålet er imidlertid i hvilken utstrekning Wallraffs avslørende journalistikk har noen virkning?

På ene siden er vi så grundig mediert i vårt tid at “alle” så å si benytter dette journalistiske grepet ved å skrive “nedenfra” og fra innsiden i et spesifikt miljø. Hans suksess er sånn sett blitt hans verste fiende, når han skal avsløre hvor kjølig og lite humant det er blitt i Tyskland.

Det spørs samtidig om 1990-tallets erfaringer ved at Tysklands næringslivsvidunder (Wirtschaftswunder) braklandet etter ti år med Helmut Kohl og Berlinmurens fall (die Wende). Mon tyskerne er vaksinert, nå som 10% arbeidsløshet, de sosiale reformene – sist med Harz IV - og en veritabel bilindustri i krise, vil knuge en av verdens mest arbeidssomme økonomier i kne?

Det heter seg at når den tyske økonomien hoster, så får hele Europa automatisk influensa. Denne doktrinen har fått større aktualitet enn noensinne, etter at hele den globale økonomien har fått akutt hjerteinfarkt. Bilfabrikanten Opel er aller mest i kritthuset. Die Zeit for uke 11 i år mener at alt håp er i prinsippet ute, og at selskapet ikke står til å redde i dagens situasjon. I saklige fakta betyr dette at 25.000 ansatte i Opels fabrikker i Tyskland blir satt på porten.

Skadeomfanget etter en konkurs i Opel er imidlertid mye høyere, ettersom 350.000 mennesker er ansatt blant bilfabrikantens underleverandører. Også disse arbeidsplassene kan raskt ryke. En stor bedrift kan nå få følger for 1,2 millioner mennesker i Tyskland, dersom vi sammenholder at hver husholdning teller fire individer i gjennomsnitt. Ikke rart at det meldes om en trykket stemning i befolkningen i Bochum og Rüsselsheim – Opels største anlegg i Tyskland!

Proporsjonene på den finanskrisen vi er inne i, kan bli ødeleggende for den kapitalismen vi kjenner. Et klokt hode sa i fjor høst at den krisa vi er inne i, er like ødeleggende for kapitalismen, som Berlinmurens fall var for kommunismen. Det er sterke ord, men sannsynligvis sørgelig presist beskrevet.

I Tyskland diskuteres det heftig om hvilke tiltak bundeskansler Angela Merkel kan og må sette i verk. Vi har kun sett innbydelsen til det økonomiske marerittet, hevder noen. Nå er det imidlertid duket for bankett i det industrieventyret som Tyskland opplevde etter den andre verdenskrig.

Kollega Hallvard C. Hansen i Dagbladet mente for noe over ti år siden at dersom en gir tyskerne en skiftenøkkel og en stabil valuta, så tar de føringen i internasjonal økonomi. Spørsmålet er selvsagt om dette inntrykket likevel er noe forenklet, og at den tyske industrien står foran gedigne omstillinger. Det siste er blant kapitalismens fremste teser at ved konjunkturnedgang, blir kapasitet fristilt og sanert, eller nedlagt.

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, heter det. Og i Tyskland kan vi trygt si at dette har gyldighet. Landet har vært en av EUs sikreste kort, når det røynet på økonomisk stabilitet og ryggrad i EUs øvrige medlemsstater.

Frankrikes statsminister Nicolas Sarkozy ga kriselån til de franske bilfabrikkene med den forutsetning at de skulle flagge sine anlegg utenlands hjem. Dette var som å vifte med rødt, når Tsjekkia er en like ille tilredt partner i EUs midte, der Peugeot selvsagt har et anlegg også der.

I øyeblikket er imidlertid det verste marerittet for Tyskland i Irland. Litt spøkefullt refererte Aftenpostens Eirin Hurum om krisa i Irland, der hun sikter til et spørsmål om hva som skiller Island og Irland. Det lakoniske svaret er én bokstav og seks måneder. Island er bankerott. Irland står for tur…

Tyskland har spinket og part, og pint sin befolkning, for å tilfredsstille EUs konvergenskrav i finanspolitikken. Det betyr i klartekst at ingen medlemstat i EU kan ha et større underskudd på statsbudsjettet enn 3%, i følge stabilitetspakteni Unionen.

Frankrike har bryskt rystet på hodet, og sagt at de er ikke like steinrike som sine fettere i nord-øst. Derfor blir ikke konvergenskravet aktet, og Frankrike bedyrer selvsagt at dette er en engangsaffære – hvert eneste år, selvsagt.

Britene har på sin side ikke tiltrådt den økonomiske monetære unionen, en gang! Det vil si at Storbritannia tviholder på pundet, ikke vil innrette seg etter stabilitetspakten, og i de fleste tilfeller ture fram som de stevner.

Slikt blir det jo ikke mye union av. Aller minst når det var Irland som torpederte selve kronen på verket i EUs bestrebelser på å bli en føderal stat, nemlig EUs grunnlov. I folkeavstemning i 2007 ble Irland det landet som veltet hele tua, selv slikt bare erstattes av en ny avtale med nye avstemninger innen Unionen.

Alle regner med Tyskland. Både når det gjelder å tette manglende finansiering til de som sitter nederst ved EUs bord, og få drevet det føderale prosjektet framover - som også er snakk om å sukre nye avtaler med nye, friske penger, osv. Alltid gjøres regningen opp med tyske penger. Og fram til nå har dette gått riktig bra. Tyskerne har fått drevet EUs unionsprosjekt nesten helt inn gjennom døra. Men finanskrisen betyr også at samtlige land innen EU nå snakker om seg selv enn én samlet stemme. Alle vil reservere seg mot de unionelle vedtakene og selv stå fritt til å drive statsbudsjettene etter krisens konjukturer. Da knaker selvsagt hele EU i sammenføyningene.

Dette beskriver også Die Zeit i samme utgave som Wallraff skirver om sitt liv uten tak over hodet. Jeg frykter vi nå er så herdet at det usosiale med uteliggere i en av verdens rikeste stater, det svir ikke like tungt. De gruppene, som ville reagert, har vesentlige problemer med å betale sine regninger selv. Og når et samfunn med to tredjedeler frykter for at de må bo under bruer og på hospits, da er det ikke en døyt som bryr seg om marginaliserte grupper.

Frykten er monumentalt til stede i hvert et hode i Tyskland i øyeblikket. Der går grensen for raushet og humanisme. Ingen gar forståelse for at når krybben er tom, så bites hestene, som kjent. Det betyr at de ubeskrivelig nitriste forholdene som Wallraff dokumenterer, de blir proporsjonalt ennå verre. Frykter jeg.

Men først og sist blir jeg ikke like rystet av Wallraffs dokumentering denne gangen. Det skyldes at han selv er blitt en så dyktig kopiert metode at vi føler vi har lest dette før. Det er trist, men like fullt steinsens sant…

Til lykke med dagen, jenter!

Dagbladet skriver i dag om de skjulte ofrene for Irak-krigen. I følge avisen er det 740.000 enker etter krigen i Irak. Dette er kvinner som lever aller nederst i samfunnet. Ennå dystrere er det at en av to er utsatt for vold. Dette er en viktig sak på en så viktig dag som denne; den internasjonale kvinnedagen.

USAs utenriksminister, Hillary Rodham Clinton, har i dag en kronikk i Dagbladet, der hun framholder at kvinners rettigheter må styrkes. En selvsagt posisjon når vi ser hvordan enker blir behandlet i Irak. Og selvsagt med det bredeste fokus om at alle kvinners rettigheter skal styrkes. De som betaler den høyeste prisen i alle kriger, er alltid kvinner.

Fokus i Norge er derimot på Sara Azmeh Rasmussens brenning av en hijab på Youngstorget i dag. Foruten at FrPs formann (sic!!!) gikk knallhardt ut i går og mente at de norske feministene, som hun utelukkende rubriserte som misforståtte venstreradikale, har mistet helt fokus på hva som er viktigst. Hun vil i likhet med Sarah Azmeh Rasmussen, som med sin opprinnelse fra Syria, ønsker en debatt om undertrykte kvinner i det muslimske miljøet. Dette er kvinnesak for FrP. Rasmussen tenker litt lenger og mer presist om mennekserettigheter og individuell frihet for alle.

Siv Jensen er barnebarn av Betzy Kjeldsberg, en av pionerene i norsk kvinnebevegelse. Det er interessant at FrP nå har fått kvinnesak inn på dagsorden, selv om hun altså er formann og ikke leder, fortsatt. Og kvinnesaken er pakket inn i det innvandringskritiske surret til FrP, som skal gi moralsk styrke til at ytterligere velgere skal vippes ned av gjerdet og inn i valglokalet med en FrP-seddel til stemmeurnen.

Det er ingen hemmelighet at det er blant menn med lav utdannelse at FrP har sine største kjernevelgere, til tross for at de fikk en kvinnelig leder etter kong Carl Ivars abdikasjon. FrP har en meritert liste mot alle de kvinnesaker som har vært fremmet. FrP har sågar en forhistorie, der man har latterliggjort kvinnebevegelsen. Det er interessant at partiet nå er på glid. Mon det er regjeringskontorene som lokker. Og en ufint grep for å tilsløre debatten, naturligvis.

Rasmussens posisjon er også interessant. Hun skrev en kronikk i Aftenposten i går, der hun åpner for å få kvinnene bak sløret i tale. Det er dette som er viktigst at kvinnen selv blir hørt og får frihet til å velge hva hun selv ønsker. Debatten om hijab i politiet har utløst en vekkelse omkring hva sløret betyr, også for de som har valgt å benytte det.

Rasmussen peker på det samme som jeg registrerte at fire jenter, som Aftenposten intervjuet om deres forhold til hijab, der alle sa at de tok av seg sløret når de var hjemme og alene. Men hver gang det kom en mann, så var det på med sløret. Dette er med en viss respekt å melde slik at frivillighet og individets frihet er undertrykt. Jentene sier det jo selv at de har valgt hijab, men at den er forankret i kultur og dannelse, der det er menns premisser som har bestemt bruken.

LIke sterkt bør jo likestillingen diskutere det faktum at noen kvinner velger på fritt og individuelt grunnlag å bruke hijab fordi de vil markere sin tro og overbevisning. Også dette må vi innrømme at kvinner må stå fritt til å velge, og at sløret ikke er saken men kvinnens stilling. Min oppfatning er vel den at et hvert individ skal ha frihet og mulighet til å velge sin skjebne her i livet.

I Afghanistans under Taliban var enkers rettigheter lik null. De var satt ut av alle fellesskap. De satt bak svære brukhaer og tagg penger på gaten, og var ellers utsatt for tilfeldig sjikane og overgrep. Dette må vi også huske på en dag som denne. FrPs snikislamisering av kvinnedagen bør vi imidlertid betakke oss!

Ellers skal jeg som mann mene svært lite om hva jentene skal stå for - og gå i tog for - i dag. En ting er viktig: Til lykke med dagen, jenter! Stå på!!! Inntil nylig har engasjementet faktisk båret mange frukter… i det minste her i Norge!

Krisetall for Saab og Volvo i USA

Dagbladet melder i dag om Krisetall for Saab og Volvo i USA. Dette er ikke spesielt nytt, men artikkelen spekulerer i at det ligger an til en fusjon mellom Saab og Volvo.

I forrige uke var det innspill om at Saab kunne delta i produksjonen av den norske el-bilen Think. Noen i Trollhättan, stedet der Saab er hjørnesteinsbedriften med 4.ooo ansatte, har allerede eksportert noen hoder til Think i Skedsmo. Men det er med Think, som med alle biler om dagen, en utfordring når kundene ikke står i kø utenfor produksjonslokalene. For et år siden var det lang venteliste for en Think. Så fort snudde dette markedet.

Mange snakker om at bilindustrien har fått en saftig balletak på debatten om hvordan statens finanser skal redde dem fra konkurs. I krisetider er det imidlertid slik at all overflødig kapasitet og industri uten levelig framtid, som går under. Derfor sier noen nå at det er jo ikke mer spesielt for bilindustrien i dag enn det var på tidlig 1980-tall. Da var det også krise i bilindustrien i USA, gruvedrift i Storbritannia, aluminiusmindstrien i Tyssedal i Norge, osv. Og for de som tror blindt på markedskreftene, så har de på en side litt rett. Det ble omstillinger der og da, som kanskje var nødvendige, og som på sikt utløste ny industri, aktivitet, m.m. Ja, mange ble uføretrygdet i Norge…

I 1979 ble nesten Volvo og staten Norge enige om en avtale, slik at Norge også skulle bli en av de bilproduserende landene. Det ble med Troll på 1950-tallet, der det totalt ble lagd seks biler. I bytte for eierandeler i Volvo, skulle Sverige få del i det norfske olje-eventyret. Pähr Gyllenhammar forhandlet på svens side, inntil det strandet også den gangen. Nå er sjansen her igjen. Denne gangen er det i tillegg et fullblods industrianlegg som kan tas i bruk, for å produsere morgensdagens biler med Think. En vakker tanke, men det blir helt sikkert ikke noe av. Dessverre. Og slik blir det snart ikke en Think å få også???

Dagbladet: Både Jens og Knut sa ja til hijab

Dagbladet skriver i dag: Både Jens og Knut sa ja til hijab. Ergo blir det vanskelig å forstå hva Regjeringen har ment og tenkt og gjort i denne saken.

Spørsmålet om hijab i politiet er egentlig en fillesak, dersom en legger malen for uniformsreglementet til grunn. Ingen skal tvile på at ordensmakten mener alvor, når politiet banker på døra. Ingen skal noen gang kunne trekke politiet i tvil, når det gjelder utøvelse av makt, for å gjenopprette ro og orden. Og det er her Regjeringen sviktet kapitalt, der den hadde mer enn nok av surr og tull å henge fingrene i fra før.

For det første er det komplett ubegripelig at Regjeringen trodde at en slik sak ikke ville skape politisk storm. Dette er mildest talt en skikkelig tabbe, når Regjeringen omtrent samtidig fikk spetakkelet om at Straffeloven skulle utvides til å inneholde en blasfemiparagraf. Den saken tapte Regjeringen så det suste. Og på toppen går man inn i en slik sak uten å forankre den politisk, eller å ta en forutgående debatt om hva som bør være gjeldende uniformsinstruks. Det er politisk naivt. Og det er desto verre at saken ble håndtert, slik den ble, da det stormet som verst. Dette skyldes at Regjeringen har hatt et meget anstrengt forhold til politiets fagorganiserte samt en ikke ubetydelig motstand innen politiets rekker om lønns- og arbeidsforhold. På toppen besluttet Regjeringen å utvide politidirektør Ingelin Killengreens åremål fra fir etil seks år mens hun satt i stillingen, hvilket også er rimelig umusikalsk, all den tid åremål er ment å være tidsbegrenset for å unngå at noen gror fast i stillingen.

Det er bare en måned siden politiet gikk til politisk streik, en rett de strengt tatt ikke har på grunn av dets betydelige samfunnsansvar. Det har vært hevdet at politiet bedriver en stille demonstrasjon mot Regjeringens politikk, der overtidsnekt og sykemeldinger har vært brukt som virkemidler. Noen tillitsvalgte har “nesten” innrømmet dette, innen Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund har gått inn og korrigert dette. Men det har vært påfallende mange som har vært syke i helger. Det har florert med nyheter helt siden i fjor sommer om at store politidistrikter har vært bemannet med så få som en til to vakthavende, hvilket sier ikke så reint lite.

Nå kommer altså nye lekkasjer om at Regjeringen hadde bestemt seg for å endre uniformsinstruksen til politiet før spetakkelet tok av. Problemet er dette at statsminister Jens Stoltenberg utlyste en rungende debatt, så å si gjennom hele valgkampen i år. Dette ble sagt i Stortinget to dager før justisminister Knut Storberget måtte avbryte vinterferien og avlyse hele endringen av uniformsinstruksen. Da hadde mye sant og usant blitt sagt, der det haglet med ufine karakteristikker. Dessverre kan det nå vise seg at noen av karakteristikkene er helt på sin plass, blant annet at så vel statsminister som justisminister har snakket usant både til folket og i Stortinget. Da stormer det litt mer enn i bare vannglass, spør du meg.

Lekkasjene om hva som foregikk innad i Regjeringen, er selvsagt både uttrykk for at noen vil ha en politisk “sak” og at noen sannsynligvis vil ha en omkamp. I kampens hete ble jo statssekretæren til Storberget og Regjeringens spesialrådgiver hengt ut som riktig adressat for et “kupp” på justisministerens kontor og departementets nettsider. Dette viser seg nå å være fullstendig uriktig. Statssekretær Marian Aas-Hansen i Justisdepartementet og spesialrådgiver Hadija Tadjik er frifunnet, dersom disse lekkasjene er riktige.

For Fremskrittspartiets formann Siv Jensen og den borgerlige opposisjonen er denne saken gull verdt som “gefundenes Fressen”. Her er et delikat og lite sverdslag med stor politisk tyngde vunnet. Regjeringen farer med usant i sine redegjørelser til Stortinget. Jensens “snikislamisering” får ny vind i seilene, ennå alle “vet” at dette slett ikke var Regjeringens intensjon. Inntrykket blir imidlertid at vi har en Regjering som ikke vet hva den driver med, og som i tillegg forsøker å vri seg unna sine egne vedtak. Det er meget alvorlig.

Justisminister Knut Storberget er den som får mer enn så hatten passer. Dette kan fort bli en riksrettssak, dersom den borgerlige opposisjonen spiller sine kort med vett. Dette er meget trist, aller mest nå som Storberget er sykmeldt og sikkert har mer enn nok med å komme seg til hektene. Dessverre.

Jeg frykter også at vi snakker om justisministerens politiske liv. Mens han selv er rekonvalesent, så har opposisjonen skapt seg det alburom for å manøvrere ham ut av departementet. Ettersom Storberget er sykmeldt, er dette ekstra ille. Han kan jo ikke dure tilbake på jobb og rydde opp. Spørsmålet nå er om Regjeringen er så svekket at Stortinget forlanger litt flere hoder på ett fat enn bare Storbergets?

Verre er det at vi akkurat i disse tider trenger en sterk Regjering, som ikke er svekket ved at Stortinget tukter den i sak etter sak. Da får vi ingen faste rammer, men et kabinett som ligger vidåpent for vær og vind. Det kan ende med at Regjeringen må opptre hardhendt, der den bauter seg fram med trusler om regjeringskrise i hvert enkelt vedtak. Slikt sømmer seg ikke i et valgår, i hvert fall ikke for en Regjering som håper på gjenvalg.

Harriet vant over NRK

Aftenposten melder på nett i dag at en kvinne som ikke hadde dekoder, men kun ville se DVD-filmer, hun slipper å betale NRK-lisens.

Endelig har noen tatt til vettet! Dette var en vending jeg tenkte på for fire år siden, da det brygget opp til at bakkenettet skulle settes i gang. Da diskuterte jeg med min daværende husvert, og mente at vi som prinsipielt er imot slike tvangsavgifter, vi må da få rett til å bli vår egen kino-sjef etter dette. ‘

Lenge skulle det se ut som om saken ville ende med tvang, men nå har altså NRK tatt til vettet. Det er direkte urimelig for alle som ikke har tilknytning til noe digital-TV - enten dette er parabol eller bakkesendt - at de skal betale full lisens. J

eg har forståelse for at NRK-lisensen var en apparatavgift, så lenge alle apparater kunne ta inn signalene. Nå er en hver TV uten dekoder å betrakte som en PC-skjerm. De er ikke avgiftsbelagt. Også det et gode, slik jeg ser det.

Med dette harNRK heldigvis utvist vett og forstand. La det gå sport i dette – for framtida! Ingen avgifter på andre skjermer enn de som frivillig tar inn TV-signaler med dekoder via det digitalt bakkenett!

Kilde: Harriet vant over NRK