Generasjonsskiftet

Miraklet Barack Obama er ikke noe mirakel, men en lærebok i grasrotarbeid/-bevegelse. Allerede i 2006, da han lanserte sitt kandidatur, kunne den som ville se, forstå hvorfor den 44. presidenten i USA kunne hete Barack Obama. Sammen med at han lanserte sitt kandidatur, valgte teamet å appellere til dem som satt med nøkkelen og makta; den enkelte velger. Jeg fikk blant annet en oppfordring om å bidra med 10$ til kampanjen. Det syntes jeg dette ærlige og oppriktige mennesket hadde fortjent.

Der og da så jeg den samme viljen som jeg erfarte mens jeg arbeidet for Nei til EU i 1994. Dette var solid grasrotarbeid, et enkelt budskap som kampanjen aldri ga slipp på, og som til sist førte til seier.

Den siste komponenten forsto jeg ikke før jeg satt og så feiringen av Obamas seier på Times Square i New York. En mann uttrykte det som jeg kanskje ikke har vært like klar over selv, når han forklarte valgseieren:

Dette er første gang jeg kan være stolt over min egen generasjon

Mannen var omtrent på min egen alder. Obama er et år eldre enn meg. Og det er forbløffende riktig det han sa. Vi har aldri hatt noe å være stolte av. Alle generasjoner skal og bør ha et slikt øyeblikk. Jeg er ekstremt glad for at mitt øyeblikk ble valget av den 44. presidenten i USA.

Jeg tilhører en av de få som tok stortingsvalget i 2005 som en virkelig seier. Først ved at valget ble en seier for demokratiet fordi Sosialistisk Venstreparti (SV) gikk i regjering sammen med Senterpartiet og Det norske Arbeiderpartiet (DNA). Fram til 2005 hadde SV ført en isolasjonistisk linje i Stortinget og i norsk politikk. SVs leder Krisitn Halvorsen er også et år eldre enn meg, for øvrig.

Likeledes har jeg ved flere anledninger sett og ment at leder av DNA, Jens Stoltenberg, har utvist den samme rausheten i forhold til SV. Det har vært mange kontroverser og korsveier, der DNA har valgt å fremme minste felles multiplum i politiske spørsmål. Vi har i tillegg fått en av de flinkeste utenriksministrene i moderne tid i Jonas Gahr Støre. Felles for dem alle er at de også tilhører min generasjon.

Det er imidlertid først ved valget av Barack Obama at jeg har forstått dette enkle poenget. Min generasjon har i grunnen hatt svært lite å være stolte av. Nå er det  alvor. Vi har lært å krabbe innen vi kunne gå. USAs  kanskje stolteste øyeblikk har ved en historiens tilfeldighet blitt min generasjons store øyeblikk.

Obama har favnet og reformulert det politiske budskapet som USAs grunnlov ble tuftet på i 1776. Han har likeledes vært en eksponent for holdningen om at det er ut i fra personens egenskaper og karakter at vi velger våre tillitsvalgte. Obama har i tillegg klart å overbevise amerikanerne i det grunnsyn - som vi i Norge tar som en selvfølge - at samfunnet ligger vidåpent for den som kan og vil.

De sprekeste debattene i Norge har vært å spekulere i hvorvidt vi i Norge er like innstilt på et fargeblindt samfunn, etter at amerikanerne valgte Barack Obama. Mitt svar er både ja og nei. Hvis vi ikke tør å ta utfordringen, er svaret nei. Hvis vi tar utfordringen, så må og skal den være like krystallklar som Obamas egne retoriske grep.

Obama insisterte aldri på å tilhøre en minoritet eller ei utgruppe i samfunnet, som siden skulle ha en historisk rett foran andre. Han begrunnet sitt kandidatur med at han var like uensartet som hele USA, og at hans mål var identisk med en hvilken som helst kandidat. Han krevde å bli målt og veid etter samme politiske prinsipp som en hvilken som helst kandidat, ikke etter hvor fortjenestefullt dette ville være. Han innlot seg aldri på en debatt om segregering. Han avviste alle forsøk på å mobilisere på grunn av hudfarge eller etnisk tilhørighet. Obamas budskap og valgseier var universelle verdier og mål.

Det skal en god del innsikt og vilje til å stå imot et slikt press,. Dette ble konstant prøvd å hefte ved Obamas kampanje. Kort sagt: Han ville fortsatt bare vært en neger - hvis han hadde lyttet til de velmente råd. Selv etter at Hillary Clinton innså at hun kunne tapt en kampvotering på Demokratenes landsmøte, var det mange som nå mente at han måtte spisse kampanjen med en negativ definisjon om afroamerikanernes historiske rett, osv. Barack Obama sto imot.

I Norge har vi ikke innrettet oss slik. Snarere skal vi hver gang poengtere ulikhetene og mangelen på tilhørighet. Kvotering er vel og bra, men den kan aldri bli overstyrende eller eneste begrunnelse for et tillitsverv, e.l. Derfor er jeg også lite glad i denne nytalen om å være fargeblind, slik kommentatorene ordla seg denne uken. Igjen er det de ytre egenskaper som betones, heller enn hva som blir sagt og ment.

En dårlig politiker blir ikke bedre av rasjonelle forklaringer utenom det politiske innholdet. En god politiker vil alltid være en sjelden vare – uansett rase, etnisk og nasjonal tilhørighet, m.m.

Så får vi se – om verden fortsatt er ung og vil lære? Lett blir det ikke…

Simpelt tjuveri

Verdens Gang melder i likhet med mange andre at Høyre fremmer forslag om at vi skal få beholde våre kontonumre når vi skifter bank. Dette er simpelt tjuveri av en sak som først ble fremmet av sittende finansminister Kristin Halvorsen fra SV. Hun fikk utredet spørsmålet, der konklusjonen var at kostandene til bankene var så vidt høye at dette ville koste mer enn det smakte for kundene.

Jeg slutter meg til Høyres forslag. Det kan umulig være for dyrt å drive bank i Norge, når den største banken DnB NOR kan levere rekordresultater – tross at vi har opplevd tidenes finanskrise. Dette vitner snarere om at saken er for enkelt utredetøl. Saken virker underlig i lys av at også Telenor brukte kostnadsargumentet, da Post- og teletilsynet utredet om telefonnumre skulle bli personlige. Jeg kan ikke se annet enn at kun Telenor muligens tapte både renomme og inntekter av det stridsspørsmålet. Det samme er jeg enig med Hlyre i at vi vil kunne se i spørsmålet om bankkonti og –numre.

I tillegg er det slik at selv om kostnadene i dag vil fordyre kundenes kostnader, så er framtidens gevinst ikke beregnet. Vi skylder våre etterkommere at kontonummeret blir personlig. Ellers lar vi en skjermet næring, som de siste ukene har ligget på sine knær og bedt om å bli reddet fra konkurs, få spille førstefiolin. Jeg nekter å tro at kostandene vil bli større. Derimot er det et problem med stjålen indentiteter. Da blir det nok en seig materie å få stoppet svindlerne.

Men først og sist: Hvis personnummeret er så vitalt i all offentlig bruk, og vi kun har ett eneste nummer til alt, så stilelr jeg meg undrende til at saken ikke kan bli langt enklere også innen baknæringen. Jeg minner om at forsikringsbransjen inntok det samme standpunktet om flytting av forsikringer, og at dette ville bety økte kostnader ut til kundene. Jeg har til gode å se at vi som forbrukere har tapt på alle de skanser som en gang ble sett som hellige kyr.

Etabler personlige kontunummere nå! I disse krisetider kan det kanskje være lønnsomt på sikt…

Alt vi ikke vet, men som Verdens Gang forteller oss

Verdens Gang forteller oss i dag noe jeg har vært sikker på siden 1979: Kaffe skjerper hukommelsen.

Jeg var en svoren tedrikker i mange år, innen jeg konverterte til kaffe. Det skjedde mens jeg gikk på gymnaset. Egentlig var det en økonomisk vurdering fordi kaffen kostet det halve av en Coca Cola. Og jeg drikker fortsatt kaffe i samme tempo som andre drikker flaskevann. Det vil si at etter klokka seks på kvelden drikker jeg ikke kaffe lenger. Så gammel er jeg blitt.

Begrunnelsen for at kaffe virker skjerpende på hukommelsen, forklarer VG i dag med at tyske forskere har sett fenomenet i lys av søvnmangel. Innen medisinsk forskning har en kommet fram til at søvnmangel produserer falske minner. Studien har vist at om forsøkspersoner drikker kaffe, så klarner dette opp hukommelsen.

Mitt lille knep under skriftlige eksamener har alltid vært mange og lange pauser hver gang jeg har stått fast på et spørsmål. Som regel tok jeg første pause allerede etter en halv time. Da hadde jeg lest oppgaveteksten og gjort noen få randbemerkninger, innen jeg påkalte en av eksamensvaktene. Og jeg har alltid vært litt snar i vendingen, slik at pausene gjorde at jeg brukte lenger tid og kanskje unngikk teoremet om at hastverk er lastverk. Det som imidlertid innskrenket knepet var i de tilfeller der det var mange studenter og få vakter.

På gymnaset var det imidlertid slik at jeg gulpet i meg min termos med kaffe fram til store fri. Så var det kaffe-møtet på Akantus i selve store fri. Og etter skoletid var det kaffeslaberas hos Solvangs med den yngste datteren, Stine Mellem, og Gunvor Aak en times tid. Slik ble jeg en pasjonert kaffedrikker.

Gevinsten var at jeg så en endret mentalitet eller innstilling til morgentimene. Jeg har alltid vært gretten, men like fullt mindre gretten med kaffe og selvsagt koffein. Det er jo en gift inkorporert i dette. Slik ble kaffe også oppfattet i samtiden, selv om de fleste så at vinninga ikke gikk opp i spinninga. Kokekaffe derimot var byttet med filterkaffe på grunn av helsemessige årsaker.

På de sureste vinterdagene var det også slik at jeg kanskje innvilget meg en kopp på Dølaheimen, gjerne dersom det var noen hull i leksearbeidet. Jeg tilhører det siste kullet som ikke fikk fravær påført vitnemålene. Og myndighetsalderen ble endret til 18 år i 1979 – et år før jeg selv måtte stå til rette for alle mine beslutninger. Jeg seilte litt i medvind på akkurat dette punktet, til tross for at ansvaret ble grundig misbrukt av mine medelever og meg selv. Vår ansvarsfraskrivelse gjorde at myndighetene innførte fravær som en del av vitnemålet. Vi fikk kun trekk i oppførsel om vi skulket.

Et helt liv har jeg imidlertid slitt med å få gode frokostvaner. Det skyldes at jeg alltid har hatt vondt for å sovne om kvelden – med ditto problemer om å bli våken om morgenen. Riktig nok har forskning vist at mennesker har forskjellig biologisk klokke, men jeg har altså ingen annen unnskyldning for mitt trøtte vesen enn at innsovningen er tung og omstendelig. Det er så mye som skal bearbeides i topplokket at det tar tid innen cache (dagens erfaringer og inntrykk) har tømt seg og databasene (filtrering av minner) er oppdatert med en  backup (hukommelsen).

Forskning er så mangt. Det kan sikkert anføres at denne typen forskning legger beslag på andre og viktigere spørsmål. Det er jeg ikke kompetent til å svare på. Jeg finner det imidlertid alvorlig at det meldes om lav forskerstatus, som forklaring på at lungekreft fortsatt er like dødlig i dag som for 40 år siden. Ifølge statistikk dør 2.000 mennesker hvert år av lungekreft. Bare en av ti kan kureres.

2 dager igjen

Time Magazine skriver i sin utgave denne uka om utfordringene som ligger foran Barack Obama – om han skulle vinne.

Jeg tror det er riktig og viktig å ta denne artikkelen inn over seg. Obama er ikke Jesus, selv om han til tider er blitt framstilt slik i norske medier. En hel verden stiller i tillegg skyhøye forventninger til den kommende 44. presidenten i USA.

Grunnen til at dette valget er blitt så uhyre viktig, skyldes det vanstyret vi har sett i samfulle åtte år. Det har selvsagt toppet seg yttterligere med den internasjonale finanskrisen vi opplever. Det begynner å bli pakket med den samme sits som Franklin Delano Roosevelts hadde i sin valgkamp i 1932. Også det en valgkamp med sitt utspring i en strukturell krise, i etterkant av det mest berømte krakket på Wall Street 24. oktober 1929. Roosevelts kriseprogram New Deal var den rette oppskriften for sin tid, slik at han er den eneste presidenten som har blitt valgt hele fire ganger.

De fleste kommentatorer peker nå på at dette valget vil bli historisk uansett hvem som vinner. Valget står i praksis mellom en kvinne og en afroamerikansk kandidat, begge deler en utenkelighet for bare noen år tilbake. Det paradoksale er at Palin representerer de reaksjonære kreftene i politikken mens Obama står rimelig midtstrøms. Likevel er det Sarah Palin som hardnakket hevder at Obama er den reaksjonære, med henvisninger til at han er sosialist, støtter terrorister og ikke er egnet til å bli president. Personlig karakter og evne til lederskap er satt på dagsorden, i mer enn en betydning.

Jeg begynte for alvor å få øynene opp for Barack Obama sommeren 2007. Det var noe ved mannen som appellerte umiddelbart. Han ga meg det samme inntrykket som jeg fikk av utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2005. Begge synes å være styrt av en idealisme og vilje til makt - på grunn av og ikke på tross av politiske spørsmål og konflikter. Støre har med noen få skraper blitt en av våre fremste utenriksministre. Jeg tror at Obama kan bli en av USAs fremste politikere, den som forandret USA for alltid.

Her forleden snakket jeg med en venninne som jeg studerte sammen med for 20 år siden. Vi hadde begge gjort den samme refleksjonen at dersom Obama ikke blir valgt, så er vi for alltid forhindret fra å besøke USA.

For min del har det blitt slik at jeg lovte min amerikanske klassevenninne og utvekslingselev, Anne Marie Charter, at jeg ikke skulle reise til USA dersom Ronald Reagan ble valgt til president i 1980. Han ble sittende i to perioder og dermed røyk hele 80-tallet. Stakkars Anne Marie sleit mer enn meg. Jeg traff henne igjen i 1985 på Lillehammer. Da var hun student i Tyskland.

George Bush senior tok over i 1988 og fjernet siste rest av 1980-tallet. Bill Clinton (1992-2000) var president på en tid da jobb og karriere sto i fokus, men det er den eneste sittende amerikaner jeg har sett i levende live og som i tillegg besøkte mitt nabolag i 1999 mens jeg bodde på Briskeby i Oslo. Og i 2000 var jeg fortsatt så opptatt av karrierespørsmål at jeg knapt registrerte at USA fikk en ny president det året, hadde det ikke vært for den famøse valgfusken i Florida. Resten er historie om kort tid, men det begynner å haste med å komme seg til USA.

Det blir ei lang natt til onsdag i kommende uke. Jeg har hatt for vane å følge med på presidentvalgene. I år er det første gangen siden Bill Clinton ble valgt i 1992 at jeg har et engasjement utover det normale. Dette er min sølle sjanse til å oppleve det samme som da John F. Kennedy ble valgt i 1960. Forskjellen er at dette valget vil få mer innflytelse på amerikansk selvforståelse enn noe annet valg, uansett om Obama vinner eller ikke.

Vi tar jo seieren litt for gitt nå. Det kan være skjebnesvangert. En kandidat som virker så trygg, kan også føre til at folk sitteer hjemme. Obamas sikreste kort er ungdommen. Ingen er skumlere foran stemmeurnene. Og ingen er mer tilbøyelig til å trekke på skuldrene som dem. Det kommer jo nok et valg om fire nye år.

På Dagsrevyen i kveld rapporterte Tove Bjørgaas at køene foran stemmeurnene er timelange. Til nå har imidlertid 1/3 av alle stemmeberettigede forhåndsstemt. Dette kan bli en av de virkelig store valgene også demokratisk sett, dersom prognosene holder inn til mål. Rekorden i nyere tid ligger omtrent rundt 70 prosent. Det er mye som tyder på at den rekorden kan bli slått, dersom de ynsgte velgerne tåler å stå i kø lenge nok.

Dette presidentvalget har hatt mange og bisarre sider, men kan også sies å ha vært en skikkelig vekker for det amerikanske folk. Mye stygt kan en si om Goerge W. Bush, men han fikk på grunn av sin vanskjøtsel folk opp av godstolen og inn i stemmelokalene. Også det er et slags ettermæle.

Ettermælet blir viktig i dagene som kommer. Bush blir sittende fram til 20. januar 2009. Først da tas den nye presidenten i ed foran det Hvite hus i Washington, D.C. I det øyeblikk er vi kvitt George W. Bush og vi kan trekke et lettelsens sukk, innen hverdagen melder seg og problemene står i kø.

Ikke bare har den 44. presidenten i USA pådratt seg et krigsmareritt, der USA fortsatt kriger på to fronter – i Afghanistan og i Irak. Det skal bli litt av en utfordring å ta den amerikanske utenrikspolitikken opp av den sumpa den ligger i nå. Selv John McCain er tvingende nødt til å ta i de problemene som Bush har skjøvet foran seg. Jeg kan vanskelig se at uansett president, så kan det umulig være en løsning med å la det skure og gå. En hel verden venter på at verdens eneste supermakten skal bli friskmeldt og få de døve ørene opp igjen.

Den internasjonale finanskrisen er et helt annet spørsmål. Her kan det bli skitt eller kanel, alt etter hvilken president som tar over. Men selv med Obama kan vi ikke forvente mirakler. Det vil ta tid innen USAs økonomi kan friskmeldes – hvis og om det er mulig!?! Mye kan være så vidt forspilt at verdens finansielle sentrum blir forflyttet. Kun framtiden kan vise oss hva dette vil bringe.

Men jeg har en tro på at Obama i det minste har en oppskrift som bedre ivaretar den enkelte amerikaner nå. Når verdens økonomiske supermakt ser seg tjent med at 1/3 av landets befolkning står utenfor et sosialt sikkerhetsnett og helt grunnleggende helsetilbud, da må man være blind om en kan tro at dette fordunster med skattelettelser. Dette er arven etter Bush.

En annen udetonert bombe er at den kommende presidenten skal ikke bare hanskes med budsjettet for 2009. Slett ikke! Bush har ikke fått godkjent inneværende års statsbudsjett i Kongressen. Det blir travle dager for den som får de amerikanske velgernes votum på tirsdag.

På Dagsrevyen i kveld ble det sagt at 40 % av førstegansgvelgerne har minst en forelder som ikke er født i USA. Dette gir perspektiver. Dette er momenter som tilsier at det er de unge som nå velger seg sitt lederskap, hvis og om de benytter seg av sin stemmeretten. Der tror jeg at prognosene har svakheter og at det tildels er de yngre velgerne som er blitt stående utenfor. Vekting tar utgangspunkt i en stemning veid mot tidligere valg, osv. Her er det mange usikkerhetsmomenter nå fordi denne valgkampen har vært så mobiliserende og demokratisk helsebringende for amerikanerne.

Det rapporteres imidlertid i kveld at Republikanerne er i alvorlig trøbbel. En av vippestatene – Virginia – er tapt, i følge Dagsrevyen. Her ligger kanskje det tyngste skytset for det amerikanske forsvaret og Republikanernes grunnfjell. Skjer dette videre utover i det amerikanske lappeteppet, da er det ingen tvil om hvilken vei valgvindene blåser akkurat nå. Det må bli Obama. Og John Biden, for all del.

Igjen må jeg berømme Obama for sine mobiliserende evner og hele hans valgkamp. Fra den startet i det små med å bli senator i 1992 til han kanskje blir verdens mektigste mann på tirsdag. Dette har vært glimrende grasrotarbeid i alle ledd. Mang en gang har jeg tenkt på hvordan vi i Nei til EU tenkte i 1994. Den oppskriften har Obama også studert. Stå på og vær trygg på budskapet, så varer det hele veien til Dakkar…

Godt valg og valgvake. Jeg sitter garantert oppe! Det gleder jeg meg til – til og med:-)