Drit- & dra-partiet

Dagbladet la ut i går en nyhetsmelding fra NTB, der byrået har fulgt opp at Statoil-Hydro hadde forsøkt å presse litauiske myndigheter til å trekke et forbud mot å selge alkohol på bensinstasjoner mellom klokka 22:00-08:00; kfr. mitt blogginnlegg Langt mellom hodet og magen? Kommunikasjonsdirektøren i Statoil, Ola Morten Aanestad, gikk seinere ut og hevdet at dette brevet fra Statoil i Litauen ikke skulle vært sendt. Aanestad sa at “det ikke var selskapets oppgave å påvirke alkoholpolitikken i de landene der de har virksomhet.”

Den siste mohikaner var imidlertid ikke død! Det kom rimelig raskt opp at Statoil Hydro også har forsøkt å presse våre myndigheter i Norge. Utgangspunktet var at bransjeorganisasjonen Norsk Petroleumsinstitutt, som ikke er noe forskningsbasert organ, altså - men bensinstasjonenes interesseorgan, søkte om å få selge alkohol på medlemmenes bensinstasjoner. Dette kom som en konsekvens av at dagligvarebransjen fikk tilsagn om å selge bensin. StatoilHydro var blant de som forsøkte å presse myndighetene i 2004.

Samarbeidsorganisasjonen for alle rusorganisasjonene i Norge, Actis, opplyser dette til NRK. Samtidig kan NRK melde at Fremskrittspartiet (FrP) vil ha alkoholsalg på bensinstasjoner i Norge, også. De har snakket med FrPs justispolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, som sier at de i regjering vil endre loven på dette punktet. Ellingsen mener til og med at det er lite belegg for at det er en sammenheng mellom alkohol-salg og økt fare for promillekjøring.

Javel, tenker jeg. Samtidig tenker jeg at det er sannelig nok steder å få kjøpt alkohol i dag. Og folk er nok dritings i utgangspunktet, så hvorfor øke tilgjengeligheten enda mer?

Jeg har i likhet med Ellingsen opplevd tider da det omtrent var umulig å få kjøpt alkohol i Norge. Det frisleppet vi har sett i Norge siden Willochs regjering, har riktig nok ikke ført til at vi har blitt mere dritings. Men vi har heller ikke sett noen bedring. Sånn sett er det vel like godt belagt at tilgjengeligheten ikke har ført til mindre alkoholkonsum. Hvorfor da pøse på med enda mer, når det allerede er mer enn nok. Og hvis det eventuelt er så evinnelig utrivelig å leve med dette i Norge, så er det flust av land med flere alkoholproblemer enn Norge som en kan flytte til. Nettopp det hadde vært noe, det. I denne sammenheng er det kanskje ikke uten en viss interesse at NAV har etablert kontor i Spania, nettopp fordi det er for mye av alt med utvandrede nordmenn i det området. Inntil nylig var dette også området det eneste stedet FrP hadde et lokalkontor i utlandet, før Jens Stoltenberg fra Det norske Arbeiderpartiet (DNA) stiftet lokallag i Alfaz del Pi i pinsen i år.

Mer øl, folkens! Og mindre vett. Også for bilførere! Ikke rart FrP heter “tut og kjør”-partiet.

Personlig ville jeg kalt FrP “drit og dra”-partiet. Det gir fullkomment blaffen i konsekvensene av sin egen politikk, og selvsagt er det konsekvensene alene man er politisk irritert på i det partiet. Årsakene er det ikke så farlig med, for FrP. Derfor gjør de som vi sa på1 970-tallet, de sier “drit og dra” – hvilket betyr at dette bryr vi oss ikke om, etterpå kan vi skjule sporene… Akkja!

Verdensarv, selv uten UNESCOs liste

Når vi snakker om bruer, slik jeg gjorde i forrige innlegg, så er det sjeldent langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe. Dresden har klart kunststykket å bli fjernet fra UNESCOs verdensarvliste. Grunnen er at byen, siden Berlinmurens fall og DDRs kollaps, vil bygge en bru til over Elben, Elbtalbrücke.

Gamlebyen i Dresden har en særstilling i det tyske folks historie. Mye skyldes den massive, allierte bombingen av byen i februar 1945 under 2. verdenskrig. Ingen by var mer utbombet, ved siden av Berlin, enn Dresden. Og i Dresden lå mye arkitektur og historie, som siden Murens fall ble restaurert og/eller gjenoppbygd.

Fram til krigsutbrudddet ble byen ansett for å være en av Europas vakreste byer. I dag er byen hovedstad i delstaten Sachsen, eller fristaten Sachsen, som det heter etter 1990. En studie av Dresden og Sachsen er som å tre inn i Europas sentrale historiske epoker og stridsspørsmål. Ja, selv lille Norge har mangt og mye fra byen og den saksiske staten til felles. Martin Luthers professorat i Wittenberg lå jo i Sachsen, på den tiden han etter legenden spikret sine berømte teser opp på kirkedøren i byen i 1517. Hans stridspørsmål førte til reformasjonen av den katolske kirke, og dannelsen av den evangelisk-lutherske kirken. 19 år seinere sluttet Danmark-Norge seg til Reformasjonen, som medfører at vi den dag i dag har en statskirke, og som i tillegg krever at statsoverhodet i følge Grunnloven skal være lutheraner før han innsettes.

Det er derfor slik vi avholder innvielsen av konger og dronninger i Nidarosdomen. Dette er en av den romersk-katolske kirkens praktbygg, en katedral altså. Ulykksalig nok ble den en luthersk kirke etter Reformasjonen. Og Reformasjonen var så rigid at i vår første Grunnlov i 1814 var katolikker, i likhet med jøder, uønsket i Norge. Mange snakker om den såkalte jødeparagrafen, men få nevner at den var kanskje like malplassert i forhold til katolisismen. Det er altså ikke lenger enn noe over 200 år siden vi hadde like sterke religiøse stridsspørmsål som i MIdtøsten, for å nevne et nærliggende sak i vår tid. Religionsfrihet fikk vi i Norge først mye seinere.

Dette er bare et av mange felles- og utviklingstrekk mellom Dresden, Sachsen og lille Norge.

Jeg har selv aldri vært i Dresden. Dette skyldes at i mine mest reiseglade dager, så lå Dresden bak Jernteppet. Det er faktisk bare Berlin jeg har besøkt siden Murens fall, og ikke før i fjor. Men du store min som jeg har drømt om å reise til byen. Ikke minst etter at Vår Frues kirke (Die Frauenkirche) sto ferdig restaurert i 2005. Innen den sto ferdig restaurert, skulle det by på mange og store utfordringer, inntil den ble innviet på ny.

Die Frauenkirche hadde foruten masse uvurderlig kunst og utsmykninger, også et ekte Silbermann-orgel, et orgel som sågar Johann Sebastian Bach hadde spilt på. Dette kan jo kompenseres litt med Bach-orgelet i Thomaskirken i Leipzig (Thomaskirche), selv om Bach heller ikke har spilt på dette. Og på tross av at jeg ikke er en troens mann, så er kirker strålende historiske dokumenter – uansett hvor jeg har reist, til nå. Berliner Dom var et minnesmerke og kirkebygg, som gledet meg på Berlinturen, eller Martinkirken i Colmar i Frankrike. Kirker har en fantastisk evne til å overleve det meste, fra tidlig middelalder og fram til i dag, med forbehold om mye restaurering som kanskje skulle stått ugjort.

I avisen Die Welt har Thomas Schmid skrevet en kommentar om at Dresden skinner like mye uten en oppføring på verdensarvlisten. Hvis en klikker på bildet øverst til venstre, blir man dirigert til Die Welts bildekavalkade med simuleringer av hvor Elbtalbrücke skal ligge, og hvilket inngrep dette i praksis er i bybildet. Dette er simuleringer, og gir ikke noe eksakt bilde av hvordan den nye brua blir seende ut. Men jeg frykter at Dresdens trafikkbilde krever en ny bru. Den nye brua vil jo til og med avlaste de gamle, mellom andre Augustusbrücke og Carolabrücke.

Arkitektur og bybilde er selvsagt viktige verneverdier. Men jeg frykter at dagens noe konservative holdning, og til tider rigide vernevedtak, kan gjøre vondt verre i framtiden. Det er snart ikke en eneste stein eller gjerdestolpe som ikke er vernet, blant annet her i sentrum av Lillehammer. Vi føler det på kroppen hver eneste dag at byens utvikling har stoppet opp. Eller at vesentlige verneinteresser har bydd på betydelige problemer, og til tider dårlige mellomløsninger, for enhver byutvikling. Nå diskuteres det så ørene flagrer i Lillehammer. Likeså i Dresden.

Da Lillehammer fikk de olympiske vinterlekene i 1994, så var det ikke måte på endringer og vilje til å bygge ut. Det ble i hurten og sturten valgt en rekke løsninger, som estetisk ikke var så verst, men som på grunn av verneinteresser ble til mellomløsninger vi sliter med å få løst i dag.

Det beste eksemplet er Mesnadalsarmen, altså veien opp fra Lillehammer bru og inn til sentrum. Den leder så å si alle, som vil besøke byen, inn i gater uten trafikale dimensjoner til å lede trafikken gjennom og ut av sentrum. Hver dag mellom klokka 08:00-09:00, 12:00-13:00 og 15:00-17:00 er kryssene i Kirkegata og tunnelen under Skysstasjonen et saftig helvete av biler, busser og langtransport. Slikt forplanter seg utover, ikke minst når omkjøringsveiene heller ikke har annen tillatt fart enn 40 km/t, eller så. Byen er en konstant propp utenom ferietider. Heldigvis, får vi si.

Uten turister hadde Lillehammer stanset for lengst, selv etter OL i 1994. Byen er genuint konstruert rundt opplevelsesindustri og turisme, med museer og en historisk bygningsmasse, som en hver lillehamring er uhyre stolt av. I tillegg har Lillehammer et nærområde som rekreasjonsmessig er helt fenomenalt. Det er ikke langt til skog og mark, uansett hvilken himmelretning man velger. Og i tillegg er det kort vei til Mjøsa, en innsjø som lillehamringene stort sett har stått med ryggen til.

Turismen skulle og burde hatt veritabelt gode kår i Lillehammer. Men det er mye som butter i mot. Den diskusjonen skal jeg la ligge. Jeg er ikke kompetent til å bruke meg på dette. Men at byens bygg er så heftig vernet, der lillehamringene har brukt lite tid og vett på løsninger mellom gammelt og nytt, har vært den største utfordringen. Det er for så vidt nesten et arbeidsuhell at Storgata i Lillehammer er en av de best bevarte gateløpene i Norge. Mange ville på 1960- og 70-tallet ta ned de gamle husene, og gjenreise dem på Maihaugen – De Sandvigske Samlinger.

Saken var den at grunnleggeren av Maihaugen, Anders Sandvig, så potensialet i gamle bygg. Han samlet privat på praktbygg fra bygdene nord for Lillehammer og i Gudbrandsdalen, slik at vi i Lillehammer i dag har en av Norges flotteste utendørsmuseer. Han kjøpte også opp gamle bygårder, på rot som det heter, med henblikk på en byavdeling også.

Dette har resultert i Byavdelingen, et herlig sted å spasere i, for lillehamringene. Vi har nemlig adgang til museet gjennom byporten utenom sesong, noe som alt for få lillehamringer vet om og benytter seg av. Det var kun ved en inkurie, i og med at jeg var sivilarbeider på Opplandsarkivet på Maihaugen at jeg oppdaget fasilitetene, og lærte å sette pris på denne delen av Lillehammer også.

Men når jeg går i Byavdelingen, så tenker jeg titt på en medstudine på Samtidshistorie-studiet, som framholdt at bygårdene fra Lille-hammer sentrum egentlig er “pynta lik”. Studiet holdt forresten til å Julingården i Byavdelingen den gang i 1987-88 mens jeg studerte der. Og jeg må sørgmodig medgi at min medstudine hadde mye rett i det hun sa. Byggene skulle selvsagt stått der de sto, og ikke på et museum. Byutvikling og verneinteresser førte til dette. Det var lettere å rive flotte bygårder når en brukte Maihaugen som sovepute. Noen av gårdene husker jeg fra sitt opprinnelige sted nede i byen, og vet med sikkerhet at de ville vært mye flottere enn mange av de kassene vi fikk i bytte – når det ble bygget nytt.

En av de tingene som gleder meg på mine reiser til slekta i Tyskland, er hvordan tyskerne innpasser det nye inn i det gamle. Det er en form for pietet, som jeg gjerne skulle sett mer av i Lillehammer og Norge. Tiden står aldri stille. Vi utvikler oss. Med flere og større byer kommer utfordringene. Når byene vokser i størrelse og utstrekning, så må det noen ganger bygges nytt, men noen ganger burde man tenkt alternaivt, med innpasninger og tilpasninger, som både viser byens historie og dens utvikling.

Fylkeskonservator Dagfinn Claudius i Oppland fylkeskommune er intervjuet i Lillehammer Byavis, og har noen forfriskende innspill i hvordan byutvikling og verneinteresser kan gå hånd i hånd. Dette er sunne og interessante holdninger vi skulle og burde ha tenkt mye før. Men aldri så seint at det ikke er godt for noe. Claudius er inne på sporet av den tapte tid, når næringsinteressene i Lillehammer hamrer løs på kommunen og mener de blir sabotert, og at Lillehammer er en by uten framtid hvis ikke kommunen skifter syn. Claudius snakker varmt og mye om potensialet i Lillehammers bakgårder, der bildet over avsnittet er et eksempel på en byens best bevarte bakgråder. Men du store min tid som det ble kranglet i kommunen om utviklingen i Jul. B. Pettersens gate, der en byens siste smier – Gaukstadsmia (det lille røde huset til vesntre i bildet) – heldigvis ble bevart. Det var dem som ville rive hele ruklet, alternativt sende det som julepresang til Maihaugen, der museet i nyere tid har avslått så å si konsekvent denne lettvinte løsningen.

Hele denne utredningen peker mot mitt poeng om at jeg tror Dresden vil få det til. Kanskje tilhører biler drevet med fossilt brennstoff fortiden, men jeg nekter å tro at transportbehovene forsvinner før planeten går til grunne. Derfor er jeg dypt uenig i miljøvernere, som mener at store veiprosjekter bør skrinlegges, ene og alene fordi transport på veinettet snart er historie. Jeg tror de tar kapitalt feil i at veien ikke vil bli brukt den dagen transport med fossile brennstoff opphører. Snarere bør miljøinteressene påvirke til at vi får like gode veier i framtiden. Dette vil framtidige generasjoner takke oss for. Og det viktisgte er ikke spørsmålet om vei eller ikke, men i hvilken grad belaster vi områder på en god eller dårlig måte, og i hvilken grad vi velger samferdselsbehov og tilbud av samferdselstjenester. Alternativet til vei er ikke tog og trikk, men at vi har et samferdsels-nett som er effektivt, praktisk og med gode tilvalg på alternativer til bil og buss og langtransport.

Die Welt melder i dag at Dresden vil søke på nytt om å bli oppført på UNESCOs verdensarvliste. Jeg vet ikke om dette er viktigst, all den tid Dresden tilhører verdensarven i form av sin historie og sin gamleby i sentrum. I Lillehammer har man også surmulet om de kan få en slik status. Jeg mener derimot at dersom UNESCOs verdensarvliste blir et aber og en hemsko for byutvikling, så er i prinsippet i listen meningstom. Det er fremragende at FN ved UNESCO etablerer en slik liste. Men det har vel aldri vært i noens interesse at listen skal bli en tvangstrøye.

Elbtalbrücke ser ut til å bli lagt i et område der det ikke har vært noen bebyggelse fra før. Den er ikke sjenerende i forhold til omrkingslinggende bebyggelse. Men dagens bruer skal se ut som de er bygd i dag. Hver tid har sin egenart og historiske rolle i bybildet. Hvis UNESCO og verneinteressene egentlig ønsker en bru, som er bygd etter samme prinsipp og utforming som f. eks. Augustbrücke, så mener jeg dette er grunnleggende feil. Da er det faktisk bedre å bli forbigått av en verdensarvliste!

Hyggelige nyheter fra mitt andre hjem!

Badische Zeitung, avisen for de som bor sør-vest i Tyskland, melder at brua i Dreiländereck (Trelands-hjørnet) mellom Huningue i Frankrike og Weil am Rhein i Tyskland, den såkalte Dreiländerbrücke, har fått en av verdens mest prestisjetunge bru- og byggepriser - IABSE (International Association for Bridge and Structural Engineering).

Navnet skjemmer jo ingen, men denne prisen har jeg overhodet aldri hørt et pip om. Hyggelig er det likevel at de får den i Weil og Huninge. I artikkelen i Badische Zeitung opplyses det at Öresunds-brua mellom Sverige og Danmark fikk prisen i 2002. Den har jeg i det minste sett, fra dekk på danskebåten mellom Oslo og Köbenhavn.

Brua mellom Weil am Rhein og Kleinhüningen (i.e. Huninge på fransk, altså) har jeg hatt gleden av å gå over, noen ganger. Ikke minst har jeg kjørt mange ganger over der. Min tyske familie bodde i mange år i Weil, der brua begynner i Tyskland, innen de flyttet til dorfen Rümmingen litt lenger inn i landet. Men mine fetter er sågar født på Kantonspital i Basel i Sveits fordi det var kortere dit enn til sykehuset i Lörrach.

En gang som fetter Dietmar og jeg gikk fra Kleinhüningen og til Weil, ble vi stoppet av den tyske grensevakten. Dette var i 1987. Kontrollen var langt mer nitid da enn nå. Mannen bladde og bladde i passet mitt, innen han spurte etter en arbeidstillatelse. Hva? sa jeg. - Trenger jeg virkelig en arbeidstillatelse, for å besøke min tyske familie? Hvilket medførte at den grønnkledte smekket sammen passet, og ønsket oss en god dag. Både Dietmar og jeg lo.

Men det har vært andre, og langt mindre hyggelige episoder.

En søndag for sikkert 20 år siden mente tante Edel at vi kunne kjøre en tur, og vi dro over til Frankrike. På veien tilbake ble vi stoppet og bedt om å vise pass. Vanligvis sier folkene der nede, når  de passerer grensen: Keine Waren! (les: ingen ting å fortolle). Dietmar gjorde så, men denne tolleren ville se passet til alle i bilen. Tante Edel hentet fram sitt, mens Knut og jeg satt der med vrengte lommer. Knut kunne til nød gått an, for han sto oppført i tantes pass, selv om dette var etter at han hadde blitt myndig. Det var bare dette problemet at vi slett ikke kunne gjøre rede for meg. Og da fikk en tysk registrert bil med fire tyske statsborgere ikke reise inn i Tyskland, selv om tante mente dette bare var tull. Løsningen ble Kleinhüningen. Der kom vi heldigvis over. Men du store alpakka som tante var irritert over at “noen kan reise på tur uten pass, når vi tross alt skulle til Frankrike!”

Det morsomste var likevel dette at tante mente det var en unnskyldning for meg, som tross alt ikke bodde der nede. “Det er noe helt annet med dere, gutter! Dere kjører tross alt fram og tilbake til Sveits, så å si ukentlig, om ikke dagstøtt!” Hun glemte helt at Dietmar vitterlig hadde sitt pass med seg. Så oppskjørtet ble hun.

Og når tante Edel var harm, så forble hun det - som regel en stund. Men hun kviknet betraktelig til, når vi fikk kjøpt oss en real is i Weil, etterpå. Hun var, som alle oss andre i slekta, uhyre svak for is!

Det pussige er at den siste turen tante Edel og jeg gjorde til Sveits, det var på en innkjøpstur til Riehen i november 2004. Vi ble stoppet fordi jeg kjørte med min norsk-registrerte bil. Med pass- og tollunion fra Nordkapp i nord til Sicilia i sør, er det et helt annet regime i Schengen-området nå. Derfor var det litt underlig at vi ble stoppet. Jeg hadde registrert på den korte tiden jeg bodde der nede at tollerne husket meg fra gang til gang. Det var tross alt ikke så mange norskregistrerte biler i distriktet. Langt de fleste nordmenn kjører via autobahn inn i Basel og Sveits, og ikke inn bakveien om Riehen.

Denne gangen ble vi stoppet, og tante regnet – som alltid – med at de kun spurte om passet til bilføreren. Derfor ble hun litt irritert fordi jeg sa at hun også måtte finne fram sitt pass. Hun ymtet frampå om at “dette er da helt unødvendig, vi har da kun gjort noen innkjøp!”. På norsk! Og jeg svarte, så godt jeg kunne. På tysk! Til den kvinnelige tolleren. Jeg forklarte at jeg hadde bare vært en handletur i Riehen, sammen med min gamle tante, som bor i en dorf rett der borte. Da smilte hun bredt, hilste til lua, og ønsket oss Gute Fahrt.

Og slik endte mitt korte eventyr i Tyskland, med et siste minne om grensepasseringer. Dette var siste gangen hun og jeg var på farten. Tante forlot oss i oktober 2005.

Det er mens jeg hygger meg over de gode nyhetene om at nok et byggverk i dette distriktet har fått en pris at jeg blir litt melankolsk over minnet etter tante, og at hun aldri får oppleve dette. Men kanskje hun hadde reagert, slik hun svarte meg, da vi passerte det prisbelønte bygget til Frank Gehry i Weil am Rhein, og jeg spurte hva slags bygg dette var? – Nei, det er noe nymotens det der, jeg vet ikke hva det skal være, men bygget har nå fått en pris og er tegnet av en berømt arkitekt, sa hun da.

Jeg skulle faktisk ikke skjønne hvilket særegent bygg dette var, før jeg for et par år siden så en dokumentar om nettopp FRank Gehry. I dokumentarfilmen fortalte Bob Geldolf om sin første opplevelse av at bygg av Gehry. Han sa det slik at “jeg hadde spilt en konsert i Basel i Sveits, og skulle spille i Freiburg im Breisgau dagen etter. På veien til hotellet fikk jeg se dette rare, morsomme bygget, som de på hotellet mente måtte være Vitra Design House i en tysk småby med et navn jeg ikke husker.” Da jeg så bildene fra Weil, ramlet jeg nesten ut av stolen. Men det kan godt tenkes at Knut og Dietmar har pekt og sagt noe om bygningene mens vi har fartet rundt i distriktet. Jeg har bare glemt det, inntil jeg så hvilket bygg dette var, og i sin rette kontekst (les: sammenheng).

Tante var ikke overvettes begesitret for modernistiske “greier”, som blant annet Museum Tinguely i Basel. Mens tantes interesse var laber, så elsket vi unge Jean Tinguelys kunst og installasjoner. Det er et museum så proppfullt av ting og tang, som får en skrekkslagen unge til å bli lamslått av ekstase over slik fantasi og kombinasjonsevner.

Akkurat nå går det en utstilling, den første utenfor Sveits, av Tinguelys arbeider på Henie-Onstad Kunstsenter. Aftenposten hadde en svært postiv anmeldelse av denne utstillingen, som du kan lese mer av her. Og jeg kan ikke være mer enig enn Aftenpostens utskremte. Tinguely er så genuint moderne at enhver som undrer seg på hva modernismen muligens kunne og ville si, bør legge turen ut til Høvik og Henie-Onstad Kunstsenter.

I Riehen ligger forresten et museum som selv Dronning Sonja bruker å besøke. Det heter Fondation Beyeler. Dette ligger på eiendommen til familien Beyeler, som huser et nytegnet bygg av stjerne-arkitekten Renzo Piano, intet mindre. Heller ikke dette var tante så begesistret for, selv om hun var veldig begeistret for at selveste Dronningen var tilstede under åpningen. Personlig mener jeg det er et av de flotteste moderne kunstsamlinger jeg har sett så fortettet på et enkelt museum. Beyeler var venn av Picasso, m.fl. Derfor er samlingen aldeles unik og enestående, eid av en privatfamilie, inntil gamlefar bestemte at dette skulle komme allmennheten til gode.

Jeg kunne ramset opp en million grunner til å reise til dette distriktet. Det får holde med disse litt personlige betrakningene, for å fortelle om en region så spekket av kultur og historie at det må betegnes som et mirakel at ingen reisejournalist eller –operatør har lagt sin elsk på strøket. I Weil starter forresten Badischer Weinstrasse. I tillegg anbefales denne museumsoversikten til å bli ytterligere fristet til en tur, gjerne for å se denne artige brua attpå.

GOD TUR! – for nettop det blir det:-)

Langt mellom hodet og magen?

Aftenposten skriver i dag på sine nettsider at Statoil-Hydro truer med masseopp-sigelser I Litauen, dersom det baltiske landets regjer-ing ikke aksepterer salg av alkohol på selskapets bensin-stasjoner. Utgangspunktet er at Litauen innførte 1. januar i år et forbud mot salg av alkohol mellom klokka 22:00 og 08:00.

Forbudet i Litauen kom, som et av flere tiltak, for å øke trafikksikkerheten og senke dødligheten på litauiske veier. Slik vi i Norge har hatt en restriktiv alkoholpolitikk siden brennevinsforbudet 1916- 1927, herunder en promillegrense på 0,2 – hvilket vil si en nulltoleranse for alkohol og bilkjøring. I Litauen opptrer selskapet, som har den norske stat som majoritetseier (62,5%), med et ris bak speilet vi slett ikke kan akseptere.

StatoilHydros argumentasjon er den klassisk kapitalistiske at på de 66 stasjonene, som selskapet drifter i Litauen, har man hatt et markant fall i inntektene etter at forbudet ble innført. Ja, og hva så? Hvis vi bare lyttet til kapitalistene, så ville barnearbeid fortsatt vært tillatt i Norge. Da - som nå – hevdet blant annet fyrstikkfabrikantene at de ville gå konkurs, dersom barnearbeid ble forbudt. Likeledes har jo ikke minst tobakksfabrikantene hevdet igjen og igjen at konkurser (les: oppsigelser og tap av arbeidsplasser) ville bli resultatet, hvis og om vi fikk et forbud mot sigarettreklame (1975), osv. Sist vi hørte tobakksindustrien snakket om konkurser, var i forbindelse med innstrammingene i Røykeloven i 2003, da det ble forbudt å røyke inne på utesteder.

Nå skal det innrømmes at jeg likte dårlig å bli kastet på dør med mine sigaretter, dersom jeg ville ut og ta meg en halvliter på by’n. Men jeg innså også at restaurantbransjen selv hadde vært med på å sabotere den første Røykeloven. Som regel lå de røykfrie sonene i områder med lite gunstig plassering, og som regel måtte ikke-røykerne inn og ut av områder der det var tillatt med røyking. For en som ikke tålte røyk, var jo dette det samme som at det kunne røykes over alt.

Alkohol og bilkjøring hører ikke sammen. Så enkelt og så utrolig lite komplisert er den saken. Og det får være at alkohol selges fritt på bensinstasjoner i en rekke europeiske land. Jeg har selv hatt glede av dette i Tyskland, men mener prinsipielt at alkohol kan trygt selges alle andre steder enn på bensinstasjoner. Dette påvirker ikke alkoholsalget, i hvert fall. Og dette burde være StatoilHydros fremste prioriteringer.

Spesielt selskaper som kommer fra Norge, skulle og burde gå foran med et godt eksempel. interesser må da kunne selv se samfunnskon-trakten. Den går ut på at både næringsliv og individene tilstreber en høyest mulig omtanke for hele samfunnet, ikke bare de næringspolitisk mest gunstige forhold alene. I markedsøkonomisk tenkning mener jo Adam Smith at samfunnet blir styrt av en usynlig hånd, der alle samfunnets aktører sammen er med og påvirker i riktig retning.

StatoilHydro mener seg i tillegg å være et etisk selskap, når man snakker i svulstige termer om sitt samfunnsansvar og engasje-menter i utlandet. Jeg tror minsanten at StatoilHydro til og med mente at de skulle bli tildelt sokler på Stockman-feltet i Russland, ene og alene fordi de var et etisk selskap og hadde en høy terskel for korrupsjon, m.m. For det første har vi de seineste årene sett at selskapet har fått en rekke korrupsjonsanklager mot seg, der det i skrivende stund er bare en anklage som er påtalt. For det andre driver den norske stat med en utstrakt handel av verdipapirer og aksjer, der vi reiser kloden rundt og forteller om vårt regelverk for etisk handel, osv. Vi handler ikke med selskaper som produserer landminer og klasevåpen, som benytter barn i arbeidsstokken, eller som har en kultur med korrupsjon, osv.

Honnørord er lette å ty til, så lenge en ikke selv sitter i glasshus. Men StatoilHydros press på litauiske myndigheter er uakseptabelt. Ellers er alt vi skryter av hjemme bare munnsvær, inntil det blåses retrett i en så viktig sosialpolitisk sak som et annet lands alkohol-politikk, altså at StatoilHydro har fint lite med å legge seg borti omsetningen av alkohol i Litauen. Det var faktisk slik at vi i sin tid opprettet Vinmonopolet for å begrense salg og konsum av brennevin i Norge. Jeg er brennsikker på at mange vin- og brennevinspro-dusenter syntes det var lite stas for dem, den gangen…

Fjellvettregel 8 anbefales: Vend i tide – det er ingen skam å snu!

Som ei gjedde i sivet?

Finansminister Kristin Halvorsen, og leder av Sosialistisk Venstreparti (SV), hevder i Dagbladet at partiet må få 10% i valget til høsten. Dette lukter litt av Thorbjørn Jaglands tall for å bli sittende i regjering etter valget i 1997. Da krevde Jagland at Det norske Arb-eiderpartiet (DNA) måtte minst ha 36,9% oppslutning, for å bli sittende som statsminister i en mindretallsregjering etter valget.

Mitt poeng er at slikt neppe fenger velgerne. Dette lukter mer av et tillitsvotum. Eller som et kabinettspørsmål til velgerne, om vi holder oss til sjargongen i Stortinget. Der opererer man gjerne med minstemål for en sak eller et spørsmål. Slik næringsminister Sylvia Brustad måtte ha, etter at opposisjonen reiste et mistillitsvotum i kjølvannet av Regjeringens poster som minoritetseier i Aker ASA 18. juni i år.

Brustad satt jo trygt forrige torsdag, så lenge regjeringspartiene har et flertall blant representantene på Stortinget. Men sjeldent har en minister fått en knappere tillit i Stortinget, med 86 stemmer mot opposisjonens 79 stemmer. Det skilte altså kun 7 stemmer for at Brustad kunne blitt kastet, altså at hun ikke hadde Stortingets tillit. Det var forresten DNAs gruppefører, Nils Hønsvald som knesatte dette prinsippet. Hans berømte ord er siden blitt til “den hønsvaldske parlamentarismen” fordi han poengterte følgende i debatten i 1961:

«Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget.»

Nils Hønsvald (1899-1971)

Kristin Halvorsen har overrasket de fleste som finansminister. Hun har vært sterk og klar på hvilke prioriteringer Regjeringen skulle gjøre, for å møte finanskrisa, da denne gjorde seg gjeldende i fjor høst. Riktignok har opposisjonen sutret mot Halvorsen, som de også sutret mot Brustad, om at Regjeringen har gjort både for lite og for mye. Det forunderlige med den sittende regjering er hvor lite trygt det har vært å være kvinnelig statsråd i Stoltenberg II-regjeringen.

Jeg tror det var et sjokk for brede miljøer i Norge at DNA tok SV inn i varmen, sammen med Senterpartiet (SP), i den rødgrønne regjeringen i 2005. Mange trodde nok også at enigheten ville bli kort. Og at Regjeringen uansett ville få et kort liv i vårt parlamentariske system. De fleste overså den dynamikken Hønsvald utla i Stortingsdebatten i 1961. Næringsminister Brustad hadde glede av dette nå, for jeg tviler på at enigheten innad i Regjeringen var like stor som den manifesterte seg, ved at næringsminister bare fikk 7 stemmers overvekt i mistillitsforslaget.

Det paradoksale er derfor at SVs representanter i Regjeringen, med unntak for statsrådene Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell, har sittet umåtelig trygt på sine poster. Djupedal gikk av, og Solhjell troppet på, som kunnskapsminister i den rødgrønne regjeringen i 2007. DNAs og SPs kvinnestatsråder har imidlertid sittet mer utrygt, og hyppig skiftet ut. Likevel er det slik at det er i kvinnepartiet SV at mennene har hatt magre kår – med unntak for superminister Erik Solheim, tidligere SV-leder, nå Miljø- og utviklingsminister. Ved omrokeringer i Stoltenberg II i 2007 rykket Solheim også inn i Bistandsdepartementet, derav superminister i Regjeringen.

Her er vi altså fire år etter, der vi trygt kan si at et politisk liv sjeldent har vært kortere enn i denne regjeringen. Stoltenberg II-regjeringen har hatt mange ekstraordinære statsrådsskifter. Nå ber Regjeringen om velgernes tillit etter fire år i posisjon. Da er det litt i meste laget å tallfeste hvilken oppslutning man må ha. Slikt overlates trygt til velgerne, unntatt i Iran og liknende totalitære regimer!

Jeg forstår at SV-leder Kristin Halvorsens oppsummering før valgkampen tar til, er en slags moralsk oppmuntring til medlemmer og partiets tillitsvalgte. Hun sier at “10 prosent er innen rekkevidde,” i intervjuet med Dagbladet. Dette er noe langt annet enn artikkelens tittel og ingress skulle tilsi. Men dette er en av vår tids medierte og iboende djevelskap at et utsagn i ett forum, blir fort til noe ganske annet i et annet. Jeg hadde forventet at Halvorsen visste såpass. Hun er jo gift med en redakssjonssjef  i NRK.

Det var forresten Dagbladets Per Ellingsen som fikk Jagland til å stille kabinettspørsmål til velgerne foran et stortingsvalg. Jeg husker dette godt, for jeg jobbet kveldsvakt i Dagbladet, da Per kom tilbake etter intervjuet. Aldri har jeg vel sett en politisk journalist mer opprømt, med rette. Absolutt hele Stortingsvalget handlet om dette magiske tallet - 36,9 - i 1997. Jeg får håpe at Kristin Halvorsens 10%-mål ikke blir det samme, for hennes valgkamp.

De fleste regner nå med at Regjeringen ikke får velgernes tillit i det kommende stortingsvalget 14. september i år. Siden Soria Moria-erklæringen 13. oktober 2005 har Regjeringen vært under et veritabelt press, hele veien. Det holder med å nevne spetakkelet om hvorvidt Regjeringen skulle bekjempe fattigdom eller fattig-dommen. Det er som kjent et helt hav av virkeligheter mellom ubestemt og bestemt form entall. Det ene forutsetter at man skal gjøre så godt man kan. Det andre er et ubetinget mål, som skal og må innfris. Her fikk opposisjonen et lett spill, mot en regjering som knapt har hatt mer skolegang på baken. Ja, med unntak for Christopher Hornsruds regjering i 1928, verdenshistoriens korteste ministerium, ettersom den ble felt på sin egen tiltredelseserklæring.

Jeg tror mange har gjort opp regning uten vert, når en tar det for gitt at vår kommende statsminister blir Fremskrittspartiets (FrP)leder, Siv Jensen. Det er kanskje i en slik sammenheng Halvorsen signaliserer at partiet må ha 10% oppslutning, for å delta i en ny samarbeidsregjering. Dette tror jeg er klokt og riktig observert.

Slik saken stiller seg i øyeblikket, må DNA minst ha 25% av stemmene etter valget. SP må minimum oppnå 5%. Da kan brøken for en fortsatt rødgrønn regjering være tilstede. Dette skyldes at Venstres leder, Lars Sponheim, har gjort det klart at hans parti heller vil ha Jens enn Jensen som statsminister, dersom Venstre kommer “på vippen”. Sponheim kan derfor bli den som avgjør regjeringskabalen til høsten, dersom den rødgrønne og borgerlige blokken oppnår like mange stortingsrepresentanter hver.

Det jeg frykter aller mest i dette valget, det er at SP skal falle under sperregrensen på 4%. Partiet lever farlig nær denne grensen, allerede. I det siste halvåret har SP ligget stabilt på omlag 4,5% på meningsmålingene. Da er et hvert klima for en samarbeidsregjering med stor sannynslighet ute. Sponheim har i tillegg signalisert at han vil ha borgerlig samling  - mot en rødgrønn regjering og en regjering med en statsminister fra FrP.

Men Kristin Halvorsen har rett i sin analyse at SV må være “som ei gjedde i sivet”. Her er det unektelig en lek med ord innbakt. På ene siden er det en kjensgjerining at gjedda står inne mellom sivet, for slik å være minst synlig for fisken den skal fange. SV har i mange år hatt FrP til hovedmotstander. Det nye nå er at også de øvrige regjeringspartnerne DNA og SP har gjort det samme. Og sånn sett er det jo FrPs Siv som Halvorsen mest tenker på, vil jeg tro.

Ordspill og snedige bemerkninger særkjenner jo SV som sådan. Og Kristin Halvorsen har utmerket seg før, hun. I Stortingsvalget 1993 hevdet hun at “Arbeiderpartiet har stjælt Høyres klær mens de har vært ute og badet”. Det tror jeg er hennes ordspill, som hun kanskje er blitt mest sitert på - til nå. Måtte hun også bli gjedda i siv’et…

Selv sitter jeg på gjerdet Det smaker ikke noe godt, det heller. Min smak er som baken, i øyeblikket. Den er som kjent delt.

Der frykter jeg at Sponheim også sitter…

Hysterisk morsomt

Fenomenet Sacha Baron Cohen aka Borat og Brüno, er over oss igjen. Komikeren som ikke fikk utdelt ett eneste sosialt gen, av den typen som Mark Twain påpekte var menneskets eneste, selvstendige egenskap: Skamfølelsen.

Den tyske avisen Die Welt har en fotoserie på sine sider i dag. Bildene er tatt foran Brandenburger Tor i Berlin, i anledning Cohens promovering av sin siste film Brüno. I denne filmen fortsetter han ufortrødent i samme stil som i Borat (2006). Den bærende karakteren er denne gang ikke en ekstremt eksotisk journalist fra Kasakhstan, men derimot et motefenomen fra Østerrike. Hvis bildene fra Berlin viser hvilke hysteriske kostymer vi kan forvente i Brüno, så tror jeg at jeg denne gangen må gå på kino. Jeg sto nemlig glatt over Borat.

Samtidig som Cohen kanskje fillerister våre sexrelaterte fobier og fordommer, så diskuterer journalistenes eget fagblad, Journalisten, hvordan seksualiteten har blitt en egen sjanger i norsk presse: sexjournalistikk. Dette er sommerens utgave med dette som hovedoppslag og -tema. Fagbladet mener sexjournalistikken er i sterk vekst, både på papir og nett.

Artikkelen Kinky mediesex er skrevet av Leif Gjerstad. Her sitter blødmene og hentydningene tett. Mellomtitler som Sexlokomotiv, Sexplosjon og Fagpressesex er blant de fiffige ingrediensene. Blant nyordene er sexstrikken, der jeg lurer på hvor bindestreken egentlig burde vært, sånn for ordens skyld. Jeg blir ikke klok på om dette er sex-strikken, eller ikke i uttale, m.a.

Redaktør Hanne Grasmo i Cupido tar vel kaka, når hun blir sitert på at hun mener det er for lite seriøsitet, og samtidig anskueliggjør hva hun reint faktisk mener:

- Vi snakker seriøst om seksualitet, men det er ikke så mange redaksjoner der noen beklager seg fordi de har mistet vibratoren oppå leverposteiskiva.

- Seksualitet er jo ikke et sensasjonelt tema for meg, men selvsagt kan man bli kåt innimellom.

Da er det jeg stusser litt. Ikke er jeg prippen. Ikke forstår jeg påstanden om at

- …det er ikke så lenge siden homosex ikke var lov og munnsex var perverst. Nå er det en forståelse for at normale kvinner kan svelge sæd, mens Ally McBeal har gjort jente-jentesex godtatt som eksperimentering blant heterofile.

Under en mellomtittel om at Sauer er ålreite dyr, så klarer seksualvaneforsker (sic!) Bente Træen å avfyre følgende forklaring, stadig i følge Journalisten, at mediene bare følger en generell trend med “pornografisering av samfunnet”. Ja, og hvem kryr ikke ut av ukebladhylla eller dagsavisene hver bidige uke, om det ikke er for nettopp seksualvanerforskerne Bente Træen og Kristin Spitznogle, androlog Ken Purvis og nevnte Hanne Grasmo?

Disse ekspertene presenterer like mye resirkulert graut, og med samme ‘porno’ innstilling, i både dags- og ukepresse.

Påstandene omkring medienes og folks sexvaner og –preferanser er tidvis langt utover min fatteevne - i forhold til både teori og praksis. Ken Purvis blir sitert på følgende måte:

. Det er ingen vei tilbake. Medienes jakt på den perfekte orgasmen og sexen vil bare bli verre. Det er et problem at sex ikke lenger er knyttet til kjærlighet og forhold. Vi bombarderes med sex, og unge jenter som leser det kan tro at det er slik verden er. Men hva skjer med ungdommens sexliv når alt blir tillatt?

Her er det mye hummer og kanari, som enten er sammenskrevet av Gjerstad, eller så blir jeg ikke klok på sindige Purvis. Han kan da ikke for alvor mene at alt er tillatt, eller at ungdom ikke blir sett og gitt grenser av foreldre, venner, kjærester, osv? Dette er så til de grader omtrentelighetenes intimitetstyranni, som for øvrig alle advarer mot, men som de konstant og vedvarende oppmuntrer til.

Kvinnene bør bli friere og modigere, i følge Træen, mener jeg å ha lest en gang på 1990-tallet. Slik får forholdet bedre vilkår og harmoni, er blant mine erindringer om hennes generelle veiledning.

Ja, hva består disse etappene i kvinnens ufattelige antall av forskjellige punkter i underlivet. Hos kvinner, naturligvis. Og noen ganger høres det ut som den reineste hinderløypa til Mount Everest!

Eller slik høres det ut, når altså seksualvaneforskere, sexologer (som vel egentlig er den gamle betegnelsen for seksualvaneforsker?), psykologer og en hel liten arme av frigjorte og overdådig vellykte kjendisfolk, som i kraft av en utdanning kan avfyre råd og tips til kvinner, der jeg ofte har lurt på om de vet hva de reint faktisk snakker om – Ken Purvis unntatt, i denne sammenhengen. Jeg kan dessverre ikke svare selv, heller. Men hvem som pornografiserer hvem, det er jaggu et åpent spørsmål!?!

Når Journalisten samtidig holder seg med en tittel som Mest pikk i Dagbladet, da er jeg faktisk mer enn irritert. Ja, det går an å telle så mangt her i livet.

Da tror jeg at jeg tar til takke med Brüno. Hvis jeg har forstått filmens egentlige budskap, så er den en parodisering av alt vi fjaser og tøver og pjatter om – om tull og tøys mens folk flest egentlig har det helt greit. Og innen jeg har sett filmen, tror jeg Cohen mer er på sporet av den tapte tid, enn allehånde eksperter i norsk presse – såvel på papir som på nett.

Et regime foran undergangen

Jeg har våknet til et nasjonalromantisk tablå her på Lillehammer. Aftenposten forteller meg derimot at det siste døgnet har vært alt annet fredelig i Iran. Det gjør meg trist.

På fredag kjøpte jeg imidlertid Morgenbladet, der ansvarlig redaktør Alf van der Hagen kommenterer den siste utviklingen etter nyvalget i Iran. Inne i avisen er det en bredere artikkel: Iranerne må kjempe alene, som finnes kun i papirutgaven og for abonnenter på nett. Hagens lederkommentar finnes imidlertid her. Jeg anbefaler alle å lese disse artiklene. De er begge instruktive til å forstå hva som nå pågår i Iran.

Jeg er så gammel at jeg har et levende minne fra den forrige politiske krisen i Irans historie. Jeg gikk på gymnaset i Lillehammer, den gangen for 30 år siden. I ettertid har begivenhetene blitt stående som den iranske revolusjonen i historiebøkene.

Avisene den gang inntok et skarpere synspunkt i forholdet mellom den folkelige oppstanden, der sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi, ble styrtet og en teokratisk republikk med ayatollah Khomeini inntok maktens korridorer i Iran. Den gang var vi så å si den 51. stat av USA, og fulgte utviklingen med sterk uro. Da sjahen dro, så var samtlige aviser og NRK Dagsrevyen forferdet. Ingen trodde at dette kunne skje i en opplyst stat som Iran, i et tusenårig rike så breddfullt av historie og kunnskaper at islamiseringen i alle tilfeller ble spådd en kort levetid.

Vi tok feil så det suste, den gangen. I nesten alle saker led Vesten fallitt. Vår tids islamfobi fikk sin aller første næring, og skapte det politiske rom, for det som i dag disponerte USA til å føre kriger i Irak og  i Afghanistan.

Dette er årsaken til at det, som nå skjer i Iran, er ytterst foruroligende. Mye taler for at vi kommer til å ta feil så det suser, denne gangen også. La oss imidlertid tenke litt over saken:

Da den iranske revolusjonen fant sted i 1979, var verden delt i to klart atskilte og politiske sfærer – dem eller oss – på grunn av Den kalde krigen. I dag er det ikke slik. Mellom da og nå står Berlinmurens fall og den postkommunistiske tiden i Sentral-Europa, eller det som vi også kaller slutten på den kalde krigen.

En av årsakene til at den iranske revolusjonen sjokkerte oss, lå i de begivenheter som fant sted i 1979, mer presist i romjula det året. Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Dette ble skjebnesvangert. Dette skapte den politiske situasjonen som i dag er USAs største hodebry - Taliban. Denne begevelsen hadde sitt utspring i Mujahedin, som i vakuumet etter at Sovjetunionen trakk seg ut  av Afghanistan i 1989, ble Nordalliansen fremste motstander inntil Taliban fikk full kontroll 1996-2001. I 2001 invaderte USA og dets allierte Afghanistan, den såkalte Operasjon Enduring Freedom.

Mujahedins mottok betydelig støtte i form av militær trening og bevæpning fra Vesten. I Norge hadde vi Afghanistankomiteen, som trakk veksler på den tyske okkupasjonen av Norge, som politisk koloritt til å forklare hvorfor vi måtte støtte Mujahedin. Da som nå støttet vi i Norge fredelige og sivile nødhjelpsformål i Afghanistan. Like fullt kan og må vi anta at den sivile støtten var delaktig i at Taliban kom til makten.

CIAs veritable opptrening av styrker og våpenstøtte bidro i vesentlig grad til det hodebry, som i dag rir USAs militære styrker i Afghanistan. USA skapte så å si sin største utfordrer i dagens politiske landskap i Sentral-Asia. Og de begivenheter, som fulgte under den iranske revolusjonen, var svært delaktig i at USA overhodet gikk så sterkt inn på Mujahedins side på 1980-tallet. Derfor er dette lille historiske sveipet nødvendig, som et politisk bakteppe til hva som skjer i Iran i dag.

Opposisjonen til Vokterrådet og Mahmoud Ahmadinejad ser til USA i nettopp disse dager. Samtidig er USAs president Barack Obama uhyre forsiktig i sin omtale av nyvalget i Iran 12. juni i år, jfr. denne artikkelen i Aftenposten. Han støtter folket i dets krav på et rettferdig valgresultat. Ellers er han svært nøye på at USA på ingen måte vil intervenere eller bruke makt, for å styrte regimet i Iran.

Obama er meget klar over de tabbene som hans tidligere kollega, president Jimmy Carter, begikk. Da den amerikanske ambassaden i Teheran ble okkupert av iranske studenter 4. november 1979, ble Carter utfordret. I 444 dager ble ansatte ved ambassaden holdt som gisler i Iran. Dette fikk avgjørende betydning for det pågående presidentvalget i USA på dette tidspunktet, mener mange i dag. Denokraten Jimmy Carter tapte presidentvalget så det suste mot republikaneren Ronald Reagan.

Som et kuriosa er det hverken offisielt bekreftet eller avkreftet at nettopp Mahmoud Ahmadinejad deltok i okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran. Det vi vet, er at Ahmadinejad allerede da var en del av Det islamske revolusjonære vokterkorpset, som øverste representant ved Irans teknologiske og vitenskapelige universitet i Teheran.

Slik kunne jeg ha fortsatt denne historieleksjonen. Jeg har valgt å ta med disse momentene fordi de ikke er reflektert i de artikler og nyheter jeg har lest. Samtidig er det klokt og riktig, som redaktør Alf van der Hagen i Morgenbladet å si at:

Dersom … katastrofen, krenkelsen, sjokket eller prøvelsen gjør en befolkning sterkere, stiller det iranske folket langt frem i køen.

Alf van der Hagen

Hagen viser til denne ukens 90 årsjubilant, filosofen Jürgen Habermas, og hans teori om den europeiske integreringsprosessen. Habermas hevder i følge en kronikk at denne utviklingen er “et resultat av læring gjennom katastrofer.” Kronikken er skrevet av Erik Oddvar Eriksen, professor ved Universitetet i Oslo og leder av ARENA – Senter for europeiske studier, ved samme universitet.

En av de beiskeste kritikerne av dagens regime i Iran er Abolhassan Bani Sadr. Han lever idag i eksil i Frankrike, nettopp slik ayatollah Khomeini gjorde - før han vendte tilbake etter den iranske revolusjonen og ble Irans mektige, religiøse overhode. Khomeini er til dags dato det ubestridte midtpunktet for regimet.

Bani Sadr måtte imidlertid flykte fordi han falt i unåde hos Khomeini. Han sa i et intervju på TV denne uken at det som nå skjer i Iran, kan ikke stanses. Han er i likhet med svært mange observatører av den oppfatning at regimet står foran undergangen.

Jeg har valgt tittel til dette blogginnlegget med omhu. Den henspiller på professor Jens Arup Seip sin bok Et regime foran undergangen (1945). Her analyserer Seip riktignok ministeriet Selmers plass i kampen for parlamentarismen i Norge. Selmers regjering ble felt i den historiefaglig omdiskuterte Statsrådssaken. Og det er i lys av dette historiske øyeblikket at Johan Sverdrups visjonære utsagn “all makt i denne sal” ble formulert, og danner bakteppet til bærebjelken i vårt politiske system i dag.

Seips sentrale poeng innledningsvis er at ethvert regime har en tendens til å leve lenge utover det sosiale maktsentrum, som det har sitt utspring i eller den makt det er utgått av. Hans resonnement får anvendelse i de begivenheter vi vært vitne til i Iran – til nå. Jeg skal ikke underslå at jeg både håper og fortsatt tror at dette kan bli fasit, for det som skjer i Iran akkurat nå.

Spørsmålet alle stiller seg, er selvsagt hvilken opposisjon og motstandsstyrke det finnes i det iranske folk akkurat nå? Dette er av avgjørende betydning for om striden omkring valgresultatet vil føre til reformer, revolusjon eller en langstrakt avmatting av protestene. Eller om vi får et regulært og diktatorisk blodbad?

Hva om regimet velger å ta opp kampen? Hva om protestene fører til et regime enda mer rigid og hardhendt enn det vi har blitt kjent med til nå? Hvilken framtid kan iranerne få etter det som nå skjer? Og hva var det som fikk iranerne til å ty til gatene denne gang? Er det riktig, som mange hevder at stemmene fra presidentvalget på langt nær er telt opp, eller at hele valgresultatet er et falsum?

Det er disse spørsmålene vi stiller oss. Og Morgenbladet har intervjuet en rekke iranere og kurdere fra Iran, som har fått innvilget asyl i Norge.

Siden den iranske revolusjonen har Norge, som et av flere land, blitt et fritt og demokratisk hjem for mange opposisjonelle statsborgere fra Iran. Heldigvis! – og en evig takk for det, vil jeg nesten si!!!

For: Det har ikke vært enkelt for disse menneskene å etablere seg i Norge. Det har heller ikke vært enkelt å få asyl i Norge. Og vi vet ikke med sikkerhet hvilke, som fikk tommelen ned av UDI, og som i årenes løp har blitt kastet ut igjen fra Norge, dessverre. Vi kjenner ikke deres skjebne, men vi ser nå hvorfor svært mange iranere søkte politisk asyl i Vesten. Ikke minst ser vi hvor ekstremt sårbart og viktig asylinstituttet er.

I dag sitter vi derfor på en informativ gullgruve. De iranerne som fikk asyl i Norge, de har kontakter, slektninger, tidligere kolleger og politiske støttespillere, med mere. Disse har vi tilgang til nettopp nå mens regimet gjør hva det kan for å strupe alle nyheter og kunnskap den pågående kampen, og det som skjer i Iran - så vel i det skjulte som foran en hel verdens TV-apparater.

Kurdisk-iranske Pakshan Ahmadi er blant dem som har fått asyl i Norge. Hennes bekymring er blant de momenter jeg vil ta med her. Hun sier at det som skjer, er langt alvorligere og mye verre enn i 1979.

Dessverre frykter jeg at Ahmadi har rett. Og får rett.

Helt inntil det siste har vi hørt mange rykter, og opplevd en stri strøm av helt uforklarlige krumspring i forhold til regimets forsøk på å berolige befolkningen. Blant disse krumspringene er de taktfaste ropene fra regime-vennlige demonstranter, som hevder at det er USA og Vesten, som står bak all elendighet.

Det siste antyder at det er altså en ytre fiende, som holder liv i regimet, og som er selve limet i at det har fått holde det iranske folket i et stadig sterkere jerngrep. Men nettopp det at regimet i Iran opptrer på denne måten, betyr også at det forsøker å klamre seg til makten.

De elementer vi har sett så langt, er for eksempel triksing med valgresultater, en kraftig sensur av aviser og sågar stengning av de mest regimekritiske, stengingen av universitetet i Teheran, rasering av studenters datarom, lav eller ingen mobildekning, kutting av internettforbindelser, inndragning av visum for internasjonale pressefolk, m.m. Alt dette er blant de fremste trekk på et politisk havari og et snarlig sammenbrudd. Den iranske revolusjonen som en teokratisk republikk slår rett og slett sprekker. Og det er nettopp disse ekstreme handlingene, som absurd nok er de mest oppmuntrende sidene ved det som skjer. Vi kan kanskje se at Iran nå blir et sekularisert samfunn, muligens på linje med det de har i Tyrkia.

Ingen vet hvor haren hopper, sier vi i Norge. Med det mener jeg at situasjonen i Iran er meget uavklart. Jeg håper i det lengste at folket skal få rett. Likeledes at folket har rett til å demonstrere, og til å velge sin skjebne, uten at vi får et fjernsynsdokumentert blodbad i iranske gater i tiden som kommer. I motsatt fall får jeg håpe at de som styrer en dag blir stilt for FNs internasjonale domstol i Haag.

Det er likevel ingen tvil om mitt ståsted:

Støtt det iranske folket og dets rett til selv å velge sin skjebne!

Respekter individets universale rettigheter og respekter demokratiet!

La Iran få et riktig og rettferdig valgresultat eller avhold nyvalg  NÅ!

Balsam for sjelen

Kafeen i Kulturhuset Banken på Lillehammer har en begivenhet for de sarte og sjeler i morgen torsdag 18. juni 2009. Billig er det også, for studenter og andre, med en inngangsbillett på 120,-/80,- kroner

Joni Mitchells musikk kom inn i mitt liv på grunn av hennes samarbeid med Charles Mingus, og den heftig undervurderte vinylplata Mingus (1979), som ble lansert  kort tid etter at han døde 5. januar i Cuernavaca, Mexico. Og helt siden ungdomsårene har jeg hatt den gode vanen å sjekke bak-katalogen til artister som faller i smak. Sånn oppdaget jeg at Joni falt like pladask for Jaco Pastorius’ energiske elbass som meg. Så viktig har bassistene vært for Joni at hun på 1980-tallet giftet seg med sin daværende husbassist, Larry Klein, som vel var den siste ektemannen hun skilte seg fra på 1990-tallet – om jeg ikke husker feil…

Gjennom min graving i Joni Mitchells tidlige musikk, fant jeg raskt ut at hun ikke bare er en glimrende tekstforfatter og tonesetter. Hun hadde en like forbbløffende evne til å finne musikere, som var med på å høyne den komplette opplevelsen av et ekte og hardt arbeidende  renessansemenneske. Hun skriver tekster med kraftig sitat-potensial, f. eks. Hun er egentlig bildende kunstner av utdanning, der svært mange av hennes plate-cover er den pureste fryd for øyet OG flotte portaler til hennes kunstnerskap. Eksempelvis har jeg hatt vondt av bildet Chair In The Sky, som er et maleri jeg absolutt ville hatt på veggen hjemme.

Og Joni fikk meg til å filure mer på sammenhengen mellom tekst og musikk. Jeg kan huske en heftig diskusjon i Bryggerikjelleren på Lillehammer i 1980, der jeg må medgi at jeg var lite reflektert, og kanskje trengte å gå noen ekstrarunder med meg selv. Der og da mente jeg at musikken er viktigst, og at teksten er underordnet. Etter 30 år med gledesfylt lytting til Mingus vil jeg si at Joni Mitchells sømløse tekster til Charles Mingus’ musikk, er mer enn balsam for sjelen. Til tider er det stor filosofi og strålende eksempler på at teksten slett ikke er underordnet melodilinjen og musikken.

Hører du det, Marit Rakvaag – jeg kapitulerer!

Altså er det ingen grunn til å sitte hjemme for lillehamringene i morgen kveld. Snarere forventer jeg mange spreke jenter jeg kan besiktige i smug mens jeg får ørens lyst for sjelen.

Her er forresten Jonis egne liner-notes til hvordan samarbeidet til Mingus kom i stand samt plateprosjektet:

The first time I saw his face it shone up at me with a joyous mischief. I liked him immediately I had come to New York to hear six new songs he had written for me. I was honored! I was curious! It was as if I had been standing by a river – one toe in the water – feeling it out – and Charlie came by and pushed me in – "sink or swim" – him laughing at me dog paddling around in the currents of black classical music.
Time never ticked so loudly for me as it did this last year. I wanted Charlie to witness the project's completion. He heard every song but one – GOD MUST BE A BOOGIE MAN. I know it would have given him a chuckle. Inspired by the first four pages of his autobiography – Beneath The Underdog – on the night of our first meeting – it was the last to actually take form – two days after his death.
This was a difficult but challenging project. I was trying to please Charlie and still be true to myself. I cut each song three or four times. I was after something personal – something mutual – something indescribable. During these experimental recording dates, I had the opportunity to play with some great musicians. I would like to thanks them here – they helped me to search.
Eddie Gomez - Bass
John Guerin - Drums
Phil Woods - Alto Sax
Gerry Mulligan - Baritone Sax
Danny Richmond - Narration
Tony Williams - Drums
John McLaughlin - Guitar
Jan Hammer - Mini Moog
Stanley Clark - Bass
I would especially like to thank Jeremy Lubbock for helping me to overcome inertia. And thank you Daniel Senatore for introducing my music to Charlie. Thanks to everyone who played on the final sessions. These versions satisfy me. They are audio paintings.
Sue Graham-Mingus graciously gave me access to the tapes I have interspersed throughout the album. For me they add a pertinent resonance. They preserve fragments of a large and colorful soul.
Charles Mingus, a musical mystic, died in Mexico, January 5, 1979 at the age of 56. He was cremated the next day. That same day56 sperm whales beached themselves on the Mexican coastline and were removed by fire. These are the coincidences that thrill my imagination.
Sue, at his request – carried his ashes to India and finding a place at the source of the Ganges River, where it ran turquoise and glinting with large gold carp, released him, with flowers and prayers at the break of a new day.
Sue and the holy river
Will send you to the saints of jazz –
To Duke and Bird and Fats –
And any other saints you have.

Slik manifesterer en skikkelig kunstner sitt prosjekt og arbeid! Slik skrives musikkhistorie, dels som tilfeldighet, og dels som maleren William Turner en gang påpekte: – Det finnes ikke talent eller inspirasjon. Det finnes kun arbeid, arbeid og atter arbeid. Mingus er et bevis på dette.

Så får vi se om jeg har krefter og smerteterskler til en tur på konsert i morgen. Antakelig blir det lite fra den viktigste platen til Joni for meg, og muligens mer fra Clouds (1969), Ladies of the Canyon (1970), Blue (1971) og For the Roses (1972). Det er låter fra disse tidlige innspillingene, såsom Both Sides Now som oftest spilles, og som for meg fungerer best som tekster. Jeg må medgi det…

Ingenting er umulig

Dette er tittelen på en meget interessant artikkel i ukeavisen Die Zeit, nr. 24/2009. Her diskuteres et trekk i samtiden, som er blitt til en hodepine også for meg. Skillet mellom journalistikk og reinspikka reklame viskes mer og mer ut.

Utgangspunktet til Die Zeit er en annonse som hadde sneket seg inn i innholdsfortegnelsen til Der Spiegel. Dette er en institusjon i ukemagasinet, der redaksjonen løfter fram den aktuelle utgavens viktigste eller vesentligste artikler. Toyota hadde klart å få inn en tilforlatelig tekst, som kunne leses, som en redaksjonell tekst. Slikt skaper bølger i Tyskland, et land og folk like opptatt av tradisjoner som oss i Norge.

Selv har jeg hatt samme irritasjonsmoment i Aftenposten på papir. En rekke annonser for et bilfirma, i dette tilfellet Birger N. Haug, har begått det samme stuntet der. Bildelikhet og tekst formet som redaksjonelt stoff brer om seg.

Kort tid før dette hadde jeg riktig nok sagt opp abonnementet. Grunnen var at seks utgaver i løpet av 18 dager uteble. Jeg tilskriver distribusjonen en vesentlig rolle, men jeg orker ikke den skuffelsen det er å finne postkassa tom mens kaffetrakteren putrer oppe i leiligheten.

På samme tid hadde jeg vært på postkontoret og ordnet meg en oblat mot uadressert reklame. Også det med utgangspunkt i en reklame i Aftenposten. Her ble det reklamert med at Posten Norge ANS har tilgang til Norges største reklamekanal, nemlig vår postkasse. Dette provoserte meg så kraftig at jeg sporenstreks gikk på postkontoret, rett og slett.

Det mange grunner til at reklamebransjer blør, på lik linje med mange andre i næringslivet, herunder også trykte medier. Selv husker jeg godt forrige resesjon, da vi fattigfolk som betaler skatt måtte redde Nordea og DnB NOR.

Også forrige gang ble postkassa fylt til randen. Stakkars den som reiste bort en uke på ferie. Når en kom hjem, lå det i postkassa kun en beskjed om at postbudet hadde tatt med din post til nærmeste postkontor. Alt i den beste mening om at de ga meg en ekstraservice, til tross for at 90% var uadressert reklame. Omtanken var altså at Posten Norge ANS skulle være brennsikker på at jeg ble deres søppelsorterer. Nå var min postkasse blitt til et forretningsområde i det delprivatiserte selskapet.

Det fortærende er likevel dette at i Regjeringen ligger et EU-direktiv om at all forsendelse av brev og pakker skal være privatisert innen 1. januar 2011. Det en gang så erværdige Postverket er dermed, i løpet av 20 år, nødt til å godta konkurranse på lik linje med alle andre budfirma. Postdirektivet må implementeres, det vil si innarbeides i vårt lovverk pga EØS-avtalen, om ikke Regjeringen legger ned veto. Da blir det forhandlinger, som i praksis betyr overgangsordninger, osv.

I vår forstand betyr dette at all forsendelse av brev og pakker i Norge blir liberalisert, slik at et hvert budfirma kan i likhet med Posten Norge ANS levere våre postforsendelser. Dette har jeg sett i praksis i Tyskland, på besøk hos min familie. Dette betyr en stim og skytteltrafikk av leverandører.

EUs postdirektiv betyr altså:

• Vi betaler mer
• Alle nord for Dovre må påregne en betydelig portoøkning
• Vi forsøpler mer

Alt dette i en tid mens planeten Tellus skriker på andre løsninger.

Reklamens omfang og vilje til å endre våre forbruksmønstre, har så langt fått fritt spillerom, først og fremst i våre postkasser og trykte medier. Betalingsviljen for å nå klart definerte målgrupper, er utrettelig. Målrettede kampanjer og kvasivitenskapelige undersøkelser i forbrukerjournalistikk visker skillene ytterligere ut.

Det er ikke uten grunn at reklame er organiserte høgskolestudier i dag. Det vil bety smartere og mer komplekse annonser i framtiden. Og vi har kun sett sporer til hvordan dette vil påvirke oss vesentlig.

Internett har på mange måter revolusjonert og radikalisert vår medierte hverdag. Så også innen reklame. Den uadresserte reklamen jeg tidligere fant nyttig, den finner jeg igjen på nettsidene til varer og tjenester jeg etterspør. Derfor var det med lett hjerte jeg sa opp jobben som søppelsorterer for Posten og avisbudet, så lenge det varer.

Internett er også grunnen til at jeg med lettere samvittighet sa opp abonnementet på Aftenposten. Det var en tung beslutning fordi jeg har lagt meg til vaner, så som at avisen passer utmerket til frokost, kosen med en avis på sofaen, m.m. Jeg får det samme på internett på papir, altså – men avventer at teknologi og pris på såkalte lesebrett skal bli akseptable. Da kan det tenkes at jeg blir en lykkelig abonnent på en rekke tjenester…

Her er vi ved kjernen av reklamens vesen. Den lar seg ikke stoppe. På veien må vi påregne at privætsfæren vil stå under press.

Jeg har eksempelvis reservert meg mot telefonsalg, men opplever i 100% av tilfellene at det er de firma jeg har et kundeforhold til, som slett ikke respekterer mine reservasjoner. Jeg vet det er en tapt sak, men jeg blir mer og mer observant på at de som ringer oftest, er de jeg pælmer ut som sugerør i lommeboka - i framtiden.

Mediehysteri og PR-kåthet

19. mai i år proklamerte Aftenposten på nett at ‘the Missing Link’ er funnet. Det viste seg at forskere ved Paleontologisk institutt, Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo hadde funnet et fossil av et primat,  som med brask og bram ble vist fram i New York i USA. Fremst i rekken av de stolte forskerne sto Jørn H. Hurum. Ikke lenge etter kom en dokumentar om det oppsiktsvekkende fossilet, som man hadde gitt tilnavnet “Ida” (Darwinius Masillae). Verdenssensasjonen var et faktum.

Dette utløste en heftig debatt om forskning og formidling i Norge. Den nyeste tumleplassen for allmenn debatt og dialog, Litteraturhuset, hadde derfor i går en paneldebatt om hvordan forskere og medier bedre kan kommunisere med hverandre. Aftenposten har i dagens papiravis referat fra debatten.

Parallelt med denne debatten om “tungsolgte” forskningsnyheter som “Ida”, har vi debatten om høyere utdanning i Norge – den såkalte Kvalitetsreformen. Blant mye kram, fikk vi en forskerstand som skulle rangeres og avlønnes etter resultater, som f. eks. antall uteksaminerte kandidater, m.m.

Et av kriteriene for reformen ble publisering. Vrangsiden kan vi nå se i formidlingen av “Ida”. Kampen om oppmerksomheten i medier er knallhard. Jørn H. Holme kan kanskje vente seg en klekkelig betaling. Hva vet jeg?!?

Førende forskere har imidlertid tilbakevist “Idas” genuine nyhetsverdi. Blant annet er selve begrepet ‘the missing link’ kun en konstruksjon i kritikken av Charles Darwin og hans evolusjonsteori i “Artenes opprinnelse”, som for øvrig feirer 150 års jubileum i år. I Aftenposten har debatten bølget.

Forskere hevder at de sjeldent får mulighet til å utvikle et resonnement eller tid til å begrunne sine funn. Det er som alltid noe galt med budbringeren i stedet for budskapet.

Mediene hevder på sin side at de kun har formidlet funnene, uansett hvordan disse er blitt presentert. Det er forskerne det er noe galt med, som ikke evner å uttrykke seg presist nok.

Selv har jeg gått alt for lenge på universitet og høgskole. En av de problemene jeg alltid støter på, er at jeg ikke skriver presist nok, osv. Hver gang støter jeg på de samme innvendingene, og jeg er skjønt enig i kritikken. Derfor er det jeg stusser litt, når forskere så å si oppskriftsmessig hevder seg misforstått. De forhold alle akademikere har et klart og etablert forhold til, er de samme spørsmål man stiller seg helt uforstående til i møtet med media.

Jeg skal gladelig innrømme at det er tungt å ta kritikken. Det er sårt og vondt å få mine arbeider, som jeg tidvis har slitt mye og lenge med, bedømt av andre fagpersoner. Jeg tar imidlertid aldri lett på den kritikken jeg får. Personlig er jeg av den oppfatning at en må lære å krabbe før en kan gå. Den akademiske diskursen og vitenskaplig kritikk er helt avgjørende for at jeg skal oppnå bedre og mer presise arbeider i framtiden. Derfor er jeg dypt uenig i de fleste forskeres sutring om at de er misforstått, selv om jeg har sett stupid journalistikk i full utfoldelse også.

Kritisk distanse er en tung øvelse, uansett forum og format. Det som overrasker meg mest, er at så få tar høyde for samfunnets generelle kunnskapsnivå. I mine unge år var det omtrent 5% av oss nordmenn som tok høyere utdanning. I dag er dette minst 20%. Media hevder at de må popularisere, for å trenge gjennom hos leserne. Akademia hevder at de blir forenklet. Begge deler er sannsynlige, men utgangspunktet er uansett feil. Komplekse forklaringer lar seg forenkle, dersom den som foretar forenklingen er seg bevisst hva en gjør. Og det er fullt mulig for forskere å gjøre sitt fag mer tilgjengelig.

Blant de elementer som kanskje irriterer meg mest, er den uforholdsmessig statiske begrepsorienteringen i akademiske arbeider. Det er mye god forskning som taper seg på språklig anstaltmakeri, genuint ordgyteri framfor forståelse, osv. Verst er det i fag med tunge innslag av et språk inspirert fra utlandet. Mens jeg studerte ved Høgskolen i Lillehammer (HIL), var det eksempelvis slik at filmer hadde protagonister i stedet for hovedpersoner eller –karakterer. Og dette er bare det mest banale eksemplet…

Innen naturvitenskap og medisinsk forskning kryr det av spesielle ord og uttrykk. Studiene blir like mye en oppdagelsesferd i latin og gresk, som pr. definisjon er steindøde i Norge utenom disse fagfeltene. Og vanens makt gjør en gjerne blind. Det som for noen er opplagt, er grunnleggende ukjent for andre. Dette bør imidlertid ikke føre til at den som alle vil opplære/oppdra/utdanne, også er den som til sjuende og sist blir påskudd eller sovepute for kritikken.

Underligst av alt er likevel det fenomen - som aldri slutter å overraske meg - at det allmenne kunnskapsnivå synes å være så lavt eller lite tilstedeværende. Kunnskap er faktisk makt. Men det blir aldri makt for folk flest, dersom de ikke kan eller vil lære, både av seg selv og av andre. Det er dagens største utfordring, uansett om man blir forstått eller ikke!

Uomtenksomhetens idioti

Eniro har fått Datatilsynets tilsagn til å bekjentgjøre folks bursdager i Telefonkatalogen på nett. Dette er det glade vannvidd, slik en av oppsitteren påpekte i NRK P1s sending Her & Nå. Jeg vil ikke ha slike såkalte gladmeldinger, helt enkelt! Jeg til og med hater å feire min egen bursdag.

Jeg vil si det så sterkt at dersom Datatilsynet har tillatt denne galskapen, så vil jeg heretter nekte for at min fødselsdag blir en del av mitt unike personnummer.

Når jeg sjekker sidene til Telefonkatalogen, så har man tatt til vettet. Nå går det an å reservere seg, ved å logge seg inn, etc. Dette er ikke godt nok. Det finnes nok av mennesker, eksempelvis mine foreldre som aldri er på nett, som altså får sine vitale data ‘flashet’ for hele verden. Dette går rett og slett ikke an!

Jeg har lenge gått og tenkt på saken. Det er aldeles uholdbart at fødselsdata er en del av våre personnumre. Dette må Fornyings- og administrasjonsdepartementet snart ta inn over seg.

Jeg vil si det så sterkt at vi i dette landet får alt for mye av det vi ikke har bedt om, alt for lite av det vi ønsker oss og særdeles lite av det som er tvingende nødvendig.

Hører du, Heidi Grande Røys (SV). Hun er for tiden sittende statsråd i departementet. Hun er min minister. Hun har faktisk vært den minst påaktede og den beste statsråden av dem alle, for SV s del. Ta til vettet. Trekk tilbake Eniros tilsagn. Gjør vår digitale hverdag bedre, og la bandittene aldri få arbeidsro på nett!!!

Dette er faktisk en sinnsvakt god valgkampsak i stedet for meningsløse utspill om varme måltider i skolen, osv. I lys av EUs parlamentsvalg, der Piratpartiet i Sverige har begått et politisk jordskelv, kan en aller enklest se dette.

SISTE!

Idiotiet tok til vettet! Eniro har fjernet fødselsdagene på telefonkatalogens nettsider. HURRA!!!