Rykk tilbake til start...

Egentlig hadde jeg lagt ned denne bloggen. Den har ikke vært noen kioskvelter. Ei heller var det ment slik. Etter at jeg slettet innleggene og nesten la inn årene, fikk jeg imidlertid en del innspill om at mine meninger var savnet. (Vel... Det var vel egentlig bare mange som lurte på hva som hadde skjedd med bloggen, men pytt...)

Mens jeg har gått og sturet på tunet, siden jeg slettet alt og var på vei inn i Universum, så har mye skjedd. Såpass mye at jeg i det minste vil endre innhold og form på denne bloggen. I headingen er det skissert hva jeg er interessert og opptatt av. Jeg tror denne er som en programerklæring å regne, på en måte.

Siden torsdag 8. oktober 2008 har jeg vært på en rundreise. Først hentet jeg mine foreldre i Säffle innen vi satte nesen mot kontinentet. Målet for turen var å få besøkt slekt og venner mens 'de gamle' fikk luftet seg.

I Hamburg har jeg en fetter som i weekenden fikk besøk av sin eldre bror i sør fordi hans eldste sønn skulle dit og delta i Steinways pianokonkurranse.

I Bremen har jeg i tillegg en nevø som for et år er utvekslingsstudent der. Følgelig ble det litt av et slektsstevne - det neststørste vi har hatt i Tyskland - siden vi var flest samlet i 1980 i sør. Forrige fredag og lørdag var det full rulle for liten og stor, der vi for første gang var samlet fra hele tre generasjoner. På bildet til venstre ser vi hele hurven. (NB! Alle foto: Aksel Larsen Storsanden (min meget fremmelige nevø...)

Mens vi hygget oss i nord-Tyskland har verden opplevd sin kanskje største finanskrise. Noen hevder dette er samme erfaring som vi gjorde i mellomkrigstiden, fra børskrakket på Wall Street i New York i 1929. Også da måttte fattigfolk stille opp gjennom skatteseddelen for å redde kapitalismen fra seg selv. Nå har vi opplevd noe av det samme, bare at i vår globaliserte tid har både fart og kraft i krisen vært stor og tildels koordinert. Dette var ikke tilfelle i de såkalte "harde 30-åra".

Hvordan denne situasjonen blir formulert i mediene er uhyre forskjellig mellom landene. Jeg har for vane å lese lokale aviser, så sant jeg behersker språket, og følge med i hva som rører seg der jeg er. I Sverige leser jeg Aftonbladet. I Danmark blir det Ekstrabladet og Jyllandsposten. I Tyskland har jeg for vane å lese Bild Zeitung utenom søndager, pluss en avis til. Dersom jeg finner en lokal variant, så blir det f. eks. Hamburger Morgenpost  i Hamburg eller Badische Zeitung i Lörrach, som er de stedene jeg oftest besøker p.g.a. familie.

I Aftonbladet blir som oftest den sittende, borgerlige samlingsregjering hudflettet - med rette, etter min smule forstand på Sverige. I Tyskland derimot går man grundig og ordentlig inn i alle store begivenheter.

På den siste reisen har hygget meg kraftig med Die Welt og nesten ikke fått lest den mest rølpete avisen Bild. Dette har sin forklaring først og fremst i at Die Welt er en så gedigen bunke papir at det tar nesten hele dagen å komme seg fra forsiden til siste side. Dette er et brudd på mine tabloide vaner, for å si det mildt. Tidligere leste jeg kun Welt am Sonntag.

Dette kan ha sin forklaring at jeg har blitt mer og mer glad i Aftenposten. Jeg har vært en lykkelig abonnent siden avisen gikk over til tabloid. En kort periode i vinter sa jeg opp abinnementet, rett og slett fordi jeg sleit med å få lest avisen, men jeg holdt på å bli "hugæren" etter et par uker. Nå tror jeg til og med at Aftenposten farger mine preferanser i valget av utenlandske aviser, også.

I Tyskland tok man imidlertid for seg den stigende finansuroen på en helt annen måte enn hjemme i Norge. Der var det selve fenomenet finanskrise som ble formulert og diskutert. Dette sier noe om hvordan folk tenker og forholder seg til dette gobale traumet, som altså ble utløst av en hodeløs finans- og utlånspolitikk i USA.

Tyskerne vegret seg ikke for å diskutere så vel resesjon som systemkrise mens finansminister Kristin Halvorsen stort sett snakket om manglende rørleggere i nasjonal og internasjonal finans, foruten at det politiske miljø og framtredende finanskommentatorer slett ikke ville trekke parallellen mellom krakket på Wall Street i 1929 eller at vi sto foran en kommende resesjon. Alle parter syntes å mene at vi i Norge måtte ha tillit til at

"nu vil alt gå så meget bedre"

Sitatet tilhører daværende statsministere Kåre Willochs kommentar til den halsløse jappetida på 1980-tallet, innen hans regjering måtte gå i 1986. Vi vet jo for svingende hvor sinnrikt godt det gikk med oss da. Det ble resesjon i Norge. Fattigfolk satt igjen med regningen fra finansakrobater og råsalg av det meste innen finans, som med tid og stunder foruftet i luft og tomme fraser. Jeg hadde imildertid trodd at så kort tid etter den forrige transformasjonskrisen ville det politiske Norge og de fleste ha lært, til tross for at krisen denne gang ble utløst i USA.

Når jeg kom hjem fra reisen ble forskjellen mellom den tyske dagsorden ytterligere forsterket. I Norge ble kun et spørsmål stilt, og som så og si alle var opptatt av. Dette gjaldt hvorvidt bankene ville sette ned renten på boliglån og om sentralbanksjef Svein Gjedrem ville sette ned Norges Banks styringsrente.

I Sverieg derimot har diskusjonen gått høyt om deres industrielle lokomotiv i bilindustrien. Det er jo slik at når bilindustrien varsler masseoppsigelser og permisjoner på rundt regnet 10.000 arbeider, så er konsekvensene slik at dette råker omtrent 40.ooo mennesker umiddelbart, hvis vi forutsetter en normalhusholdning på to voksne og to barn - sånn à peu prés. I tillegg er det vel omlag 4 industriarbeidsplasser bak hver ansatt i bilindustrien. Det blir fort dimensjoner av slikt! Og når statsminister Fredrik Reinfelt, finansminister Anders Borg og arbeidsminister Maud Olofson ikke har annet å by på enn mer av samme medisin som ikke har virket det siste året, praktisk talt - sett i henhold til at denne turbokapitalismen de facto har gjort strandhogg verden over, så er det dypt forståelig at facket og politikere i opposisjonen raser.

I Tyskland er problemstillingen ytterligere sammensatt. Også der er det bilindustrien som er en del av samfunnets nav. (Nei, ikke det utskjelte norske NAV...) Samtidig heter det seg at når tysk økonomi harker, så får hele Europa influensa. Jeg tror det var tidligere forbundskansler Willy Brandt, eller noen fra det tyske industrimiraklet, som sa dette. Poenget er at verdens finanssentra er kanskje spredt, men temperaturen i Frankfurt am Main er absolutt en hovedingrediens for det totalte bildet. Når Storbritannia i tillegg, som det gamle Europas store finanssentrum, må delvis nasjonalisere bankvesenet - ja, da er det mørke skyer for noen og en hver. Nøkkelen til krisen ligger imidlertid i Tyskland, dels fordi den Europeiske Sentralbanken er lagt til Frankfurt am Main. Derfor er også forstand og diskurs sterkt preget av det alvor som tynger i vår globale verden sterkt framtredende nettopp der.

En kollega i Dagbladet sa en gang:

"Gi tyskerne en skiftenøkkel og en stabil valuta, så tar de raskt føringen i verdensøkonomien"

Det er i dette lys vi må se og analysere. Da blir Bild Zeitung for lett - på lik linje med den norske samforstand om hva som er viktigst og moralsk riktigst, til enhver tabloid tid. Det forbløffende er imidlertid hvordan Bild er ensom svale i Tyskland mens det i Norge er en omforent flokk som massivt hamrer budskapet fram. 

Jeg skal la nåde gå for rett. Aftenpostens økonomiseksjon (jada, den du pælmer rett i bøtta..) har mye å by på. Det siste året har jeg brukt nesten like lang tid på å dechiffrere den som på kulturseksjonen.  Ola Storeng har hatt mange og gode kommentarer siden krisen med subprime-lån i USA begynte å røre på seg i august i fjor. Sammen med Ulf Andenæs er de to med på å bringe klarhet i dette kaos, som tross alle advarsler likevel kom på oss som en bråttsjø. Andenæs er antakelig en av norsk presses mest sprengleste signaturer, for å si det mildt!

Det er i lys av denne nærlesingen av Aftenpostens økonomiredaksjon jeg tror at mitt besvær med Bild og min konvertering til Die Welt må ses og forstås.

Situasjonen på Island sier mest om hvilket vannvidd som rir det internasjonale finansmiljøet. Der er i prinsippet hele sagaøya teknisk konkurs. Og innen jeg reiste til Kontinentet, så sa finansminister Kristin Halvorsen at de øvrige nordiske landenes finansministere hadde rådført seg med hverandre og sto beredt til å gå i dialog, dersom en henvendelse kom fra Island. Hva som siden har skjedd, har jeg ennå ikke fått klarlagt, men det sier sitt at Islands statsminister Jan Haarde har vært i Ruslland og tigget om penger.

Det sier mye om et lands ryggrad, når dette som er kanskje historiens største havari i den globale økonomien, reduseres til et spørsmål om renter. Jeg har dyp forståelse for alle dem som har store betalingsproblemer. Ja, jeg har sågar aldri vært eier av en bolig, ene og alene fordi konjunkturene var slik at det fantes ikke lån å få den gangen jeg skulle inn i boligmarkedet. Siden dess har jeg vært leietaker. Men jeg husker at mine samtidige betalte opp i mot 16 prosent i renter på sine banklån for omtrent 20 år siden. Jeg hadde selv i lengre tid en skyhøy rente på mitt studielån, der jeg tror trappa stanset på noe rundt 12 prosent - innen rentene ble satt ned. Og jeg husker meget godt at økningene av rentene tok mye kortere tid i turbulente tider enn det tok å sette dem ned. Slik er det også i dag. Men tross alt er rentemarginene og -utslagene i dag for peanøtter å regne - målt i forhold den forrige krisen.

Krakket i boligpriser og fluktuerte rentebaner er en del av hele spillet. Problemet i dag er likevel dette at nå ligger hele systemet med brukket rygg, og ingen stoler en skitt mer på naboen enn de gjør på seg selv. Kapitalismen slik vi kjenner den, står under press, der statsminister Jens Stoltenberg helt riktig sier at kapitalisme er samfunnets tjener - ikke dets hersker. Han signaliserer her et politisk poeng som ikke er delt av betydelige miljøer. President George W. Bush har vært nødt til dels å nasjonalisere det amerikanske finansmiljøet, men han sa i samme åndedrag som hans politikk hadde spilt fallitt at han fortsatt hadde tro på det frie marked og kapitalen som en usynlig hånd i smafunnet - til tross for at hånda var flatklemt og kundene sendt på hodet ut med betydelig tap i sekken.

Bush er ikke alene. Republikanernes presidentkandidat John McCain er ikke et hår bedre. Han innrømmer til og med at han er ikke særlig tess i politiske spørsmål. Likevel prediker han at de rike skal bli rikere fordi dette vil utløse ny aktivitet og konkurransekraft i det amerikanske samfunnet. Men denne krisen reiser umiskjennelige spørsmål om holdbarheten i denne tankegangen.

Demokraten Barack Obama kan ha lest sin Keynes. Han var samfunnsøkonomen som la grunnlaget for mye av den tankegangen som har preget den norske velferdsstaten i hele etterkrigstiden. Teorien sier meget forenklet at man øker statens utgifter i krisetider, for slik å holde hjulene igang - mens man arbeider seg ut av krisen. Presidentvalget i USA blir derfor helt avgjørende, ikke bare for amerikanerne men for hele den globale økonomien, også.

Akkurat nå fungerer imidlertid internasjonal økonomi etter alle brettspills mareritt: Rykk tilbake til start.