Hipp, hipp HURRA!

Nylig offentliggjorde Nordisk Råd at årets Nordiske filmpris går til Roy Andersson kanonfilm Du levande. Mange vil nok rynke på nesen og si: 

Roy Anderson - Hvem er det?

Fortvil ikke, det er et meget godt spørsmål. Denne svenske filmregissøren er litt av en godbit, godt gjemt i det Bergmanske hegemoniet. Og noen storleverandør av film har han ikke vært. Snarere tvert i mot. Likevel har Roy Andersson blitt en av Sveriges mest særegne filmskapere, med en nær sagt herostratisk katalog av myter, rykter og eventyrlig vakre filmer –tross hans filmatiserte skitten-realisme i de to siste filmene, Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007).

Det særegne med Roy Andersson, er at han har et meget reflektert forhold til sine filmer spesielt og filmkunst generelt. Han har gitt ut en usedvanlig interessant og lesverdig bok: Vår tids redsel for alvor (Spartacus, 2003). Her gir Andersson uttrykk for sitt filmatiske prosjekt, en indignasjon over samtidens letthet og fortidens uhyrligheter, som bakteppe for å lage film.

I nyere tid har Andersson så og si hatt full kontroll med filmene sine, etter en meget lovende start som regissør av filmen En kärlekshistoria (1970). Han vant blant annet Gullbjørnen ved Berlinalen det året. Oppfølgeren Giliap (1975) både skrev og regisserte han selv, men ble ingen suksess. Det tok Andersson 12 år innen neste film, Någonting har händt (1987), som han både skrev, regisserte og klippet selv. Erfaringene med Giliap fikk Andersson til å velge egen kjøl framfor å være avhengig – eventuelt overkjørt – av andre. Også Sanger fra andre etasje og Du levande valgte han å gjøre alt selv mens i Herligt är jorden (1991) sto han for manus og regi alene.

Det som kjennetegner Roy Anderssons filmer er hans kompromissløse framstillingsform. Sanger fra andre etasje og Du levande har begge samme bildespråk, en fortettet og ordknapp dialog, med svært ekspressive og tankevekkende bilder – formet i en slags novelleform. Det er korte historier som bindes sammen av en burlesk humor, der Andersson helt klart har en agenda om så vel film generelt som det svenske “folkhemmet” spesielt.

Roy Andersson står utvilsomt den europeiske kunstfilmen nær. Finnen Aki Kaurismäki og vår hjemlige Bent Hamer har ypperlige paralleller til Anderssons filmer. Både Kaurismäki og Hamer er like underfundige, til tider sære og uforutsigbare på film som i det virkelige livet. Det samme kan trygt sies om Roy Anderssons filmer, også. Alle har dette eventyrlige blikket til å si noe vesentlig med små men effektive grep. De skyr et hvert fokus på egen person, men er i seg selv så interessante som personligheter at dette vanskelig lar seg gjøre uten å se på deres levde liv parallelt med filmene.

Aki Kaurismäki sammen med broren Mika har kanskje dypest sett vært det store samtaleemnet. Aki er en fargerik person, der en av hans mest berømte sitater er:

Cinema is dead. It died 1962, I think it was in October!

Nå skal det sies at finner tilhører en særpreget gruppe. Aki har på mange vis uttrykt og tidvis bekreftet våre konvensjoner omkring finner som sære og Finland et land for spesielt interesserte. Likevel er det komplett umulig å bli totalt forelsket i hans filmer.

Bent Hamer har skrevet en meget innsiktsfull artikkel om hvordan han arbeider seg fram til sine filmer. Også han en stilist i å uttrykke seg, der tittelen på artikkelen er:

I skogen står forlisene tett

Artikkelen anbefales og er publisert i Marianne Bjørneboe (red): Filmfortellere, Gyldendal akademisk forlag (Oslo, 2001)

Men, altså – Roy Andersson er blant de hyggeligste mennesker som tenkes kan. Han er et sindig vesen med et vennlig men bestemt forsett om å si noe helt vesentlig om vår egen samtid. Jeg mener han lykkes mer enn noen annen. Kanskje dreier det seg om at vi kan stå hverandre nær i måten å betrakte samfunnet på? Uansett har Roy Andersson noe jeg ikke besitter; en vilje til å lage god film med et hjerte stort som gull og med beiske sleivspark til så vel makt som herredømme, gjerne med en sterk indignasjon over tingenes tilstand.

Du levande fikk i Sverige og ellers en formidabel mottakelse, med 3 Guldbagger og en nominasjon hjemme i Sverige. Det er imidlertid for Sanger fra andre etasje at prisdrysset virkelig tok av. Roy Andersson vant både juryprisen og gullpalmen i Cannes, der filmen også fikk Bodilprisen i Danmark for beste ikke-amerikanske film samt kritikerprisen og Amanda i Norge - foruten fem Guldbagger i Sverige.

Det er utvilsomt en meget velfortjent pris Roy Andersson nå får av Nordisk Råd. Denne mannen som har gitt oss fengslende reklamer i tiden mens han har fundert seg fram til sin stilsikre form som en av Skandinavias mest utpregete auteurer. Måtte dette inspirere Andersson til nye store øyeblikk i kinosalens mørke!

Ved å klikke på bildet oppe til venstre, så kommer du til Aftenpostens omtale, skrevet av den meget kyndige og sprengleste Per Haddal, som gir filmen seks stjerner. Den som ikke blir overbevist av denne omtalen eller nysgjerrig av å ha lest dette, den har kanskje mer glede av å gå på bingo…

Kilder: www.imdb.com