Sant og usant, løgn og propaganda

Det er omtrent to måneder siden den israelske krigsmaskinen trakk seg ut av Gazastripen. Krigen utløste en voldsom debatt i Norge. Det manglet ikke på beskyldninger og hatske utfall mot hverandre. Selv forsøkte jeg å distansere meg fra TV-debatter, men registrerte hva jeg mente var interessant i aviser på papir og nett her.

I debattene var det så å si kul umulig å holde en distansert tone. Antisemittisme ble et forsvarsverk for den proisraelske siden. Alle som forholdt seg kritisk til Israels selvsagte rett til å forsvare seg, var og ble skum av siste skuffe. Kulturjournalisten Mona Levin gikk i strupen på alt av kritikk, der hun steinhardt anklaget propalestinske kilder for å juge.

Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, hevdet at legene Mads Gilbert og Erik Fosse bedrev propaganda, og at de ikke var sikre kilder. Gilbert med sitt mangeårige engasjement på venstresida i norsk politikk, fikk så hatten passet. Gilbert forklarte selv i ettertid at hans første solidaritetsreise til Midtøsten var en sommer på kibbutz.

Jeg koblet meg ut av debatten etter at løgn og propaganda ble løsningsordet for den proisraelske siden. Der og da skjønte jeg at den jødiske tragedien under 2. verdenskrig var større enn at palestinske barn ble maltraktert av verdens 4. største militærmakt. Jeg forsto at mitt innerste vesen var antisemittisk, som ikke kunne forstå at enhver kritikk av staten Israel var ensbetydende med dette.

Nå har New York Times og Die Welt publisert på nett at innad i Israel har soldatenes personlige rapporter skapt furore. Også Aftenpostens korrespondent i Midtøsten, Per A. Christensen, refererer til de samme kilder som tysk og amerikansk presse i går. Utgangspunktet er artikler publisert i Haaretz i Jerusalem for en til to dager siden, etter et seminar for militære i Israel.

Jeg bruker selektivt en tysk og en amerikansk kilde. Kritikken mot den norske debatten var i følge den proisraelske siden en ensidighet i de propalestinske kilder. Mange viste til tilbakeholdenheten amerikanske og tyske medier viste for 2-3 måneder siden. Nå er den uskylden åpenbart brutt.

Selv etter at de to norske legene påpekte at kilder var det smått med, all den tid Israel selv la et lokk over hele den 22 dager lange krigen på Gazastripen, og ikke slapp noe presse inn til Gaza. Det fantes ingen andre til å rapporterte, som kom utenfra. De to norske legene poengterte at de var leger – ikke journalister. Problemet var at det fantes ingen andre enn dem, med en mobiltelefon og øyenvitneobservasjoner. I ettertid har vi forstått at det fantes andre kilder, men disse ville ikke på noe tidspunkt kunne rapportert annerledes enn legene fra NORWAC.

Saken om israelske soldaters erfaringer har selvsagt eskalert i omfang og detaljer, ettersom dens innhold er blitt kjent. Dagbladet går meget langt i å referere rimelig usmakelige detaljer om hvilken moral det noen ganger forekom blant soldatene. Det er sterkt stoff, sannysnligvis nødvendig men like deprimerende som i alle konflikter.

Alvoret av den kritikk som Mona Levin og andre utløste, den har vist seg blodfattig i møte med de israelske soldatenes egne vitneutsagn. Blodtørstigheten og det moralske kompass må åpenbart ha lidd fullkomment skipbrudd. Selv ikke de argeste kritikerne til Israels krigshandlinger på Gazastripen har noen gang vært i nærheten av å framsette beskyldninger, som disse soldatene forteller at de var vitne til. Igjen får vi bekreftet det inntrykk at virkeligheten er faktisk mye verre enn det fantasien kan frambringe.

Det paradoksale er at de kritikere, som forsøkte å parafrasere propalestinske synspunkter, som antisemittiske for å forstumme debatten, har lidd et veritabelt skipbrudd. Manfred Gershon har skapt det inntrykk i resten av verden at nordmenn er spesielt antisemittiske. Denne framstillingen stilles i et underlig lys, når hverken medier eller debatter har inneholdt slike sørgelige detaljer, som Israels egne soldater vitner om. Det er ikke mer enn 14 dager siden Gershon nok en gang fikk vind i seilene, for sitt syn på TV2 i Lørdagsmagasinet.

Jeg forstår at det israelske samfunnet selv oppfatter seg som offer, med forankring i den industrielle utslettelsen av jøder under 2. verdenskrig eller palestinske Kassem-raketter i dag. Tiden leger ikke alle sår. Den vedblir selv om situasjonen endrer seg, selv når Israel i dag ikke er noe offer lenger. Det er omtrent håpløst å få det israelske samfunn til å forstå at det framtrer som okkupant, har etablert en apartheidstat mellom jøder og palestinere i eget land, og at fortidens tragedie aldri kan forklare samtidens elendighet.

Elie Wiesel har sagt at “det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet”. Hvis vi i resten av verden stiller oss likegyldige til det som skjer på de palestinske selvstyreområdene idag, begår vi samme overgrep som Wiesel skrev sin innsikt i lys av.

For Israel må det være sørgelig nytt at det er nettopp rabbinere i hæren som har pisket opp stemningen og blodtørsten. Og som i kampens hete har hisset opp til hellig krig, en krigsform staten selv mener utelukkende er motivert fra Gaza. Det er et underlig skue…

Aftenposten har i dag en artikkel om Krigere for fred. Her snakker en tidligere soldat fra Israels elitestyrker og en palestiner fra Vestbredden. Begge har høstet de sureste erfaringene etter at de oppga sin kamp for sine respektive sider i Midtøsten. Begge ytrer sitt ønske om at veien til fred må gå om forhandlinger pluss en eksistensiell forståelse av at fred oppnås aldri med våpen.

På kino går animasjonsfilmen Vals med Bashir. Også den en heftig påminnelse om hvilke ødeleggelser krigen fører med seg. Gå på kino, om ikke annet!