Günther Wallraff sjokkerte en hel verden med boka Aller nederst (Ganz unten) i 1986. Det gjorde vondt for tyskerne å se at de behandlet sin store innvandrerbefolkning fra Tyrkia på alt annet enn beste måte. Wallraffs metode var oppsiktsvekkende, selv om det hører til en dokumentarist å gjøre nettopp det han gjorde, da han ikledde seg en tyrkisk identitet og levde som tyrkere flest. Begrepet å wallraffe ble snart et begrep, også på norsk.
Nå har Günther Wallraff gjort dette igjen. Det er 35 år siden han ga ut boka Ihr da oben - wir da unten (Dere på toppen - oss nederst, 1973) når han ikler seg en ny identitet i Köln og legger seg inn på hospits, denne gangen som uteligger juleaften 2008. Rapporten som hjemløs i Die Kälte ganz unten (Kulda aller nederst) har han skrevet for Die Zeit sitt Magazin utgave 11/2009.
Wallraffs metode er altså å gå i ett med de omgivelser han vil beskrive på den minst oppsiktsvekkende måten. Hans dypdykk har imidlertid vært reine sosiale “bomber” i det tyske samfunnet, når han har beskrevet samfunnet “nedenfra” – sett i lys av rang, klasse og status. Ikke uten grunn har hans bøker og artikler skapt ramaskrik og hissige debatter. Også internasjonalt har Wallraff blitt et begrep og en dyktig kopiert metode, ikke minst her i Norge, når journalister og skribenter har forsøkt å vise de minst spiselige sidene av samfunnet.
Det sosiale engasjementet til Günther Walraff er uoppslitelig. Han står alltid på de svakes side, uten at han blir et “offer”. Han registrerer, på maktas eget språk, med en nitidig og tidvis språklig og usminket distanse. Inngangen er jo uslåelig, når han skriver:
Juleaften, litt før fem, er sentrum av Köln utdødd. Kirkeklokkene ringer, men for meg er det alt annet enn jul. Portneren i Johanneshuset, Kölns eldste hospits, mønstrer meg kritisk. Kanskje har jeg overdrevet min forkledning?
Denne gangen har Wallraff ikledd seg identiteten til en mann, som mange mener er hans dobbeltgjenger. Fra tiden som tyrkeren “Ali” på 1980-tallet, har han tatt på seg sine skitne, svarte arbeidssko. En ti år gammel og lappete bukse er med hjemmefra, og han har stjålet ei jakke fra en innsamlingscontainer for Frelsesarmeen.
Wallraff har heller ikke valgt seg noen tilfeldig dag til å starte sitt sosiale prosjekt som uteligger. Juleaften er selve kvelden vi i Vesten feirer som en kristen tid. Høytiden har sitt utspring i et bostedsløst par, der den høygravide Maria etter historien nedkom med sønnen Jesus. Slik både antyder og intonerer Wallraff det symbolske i at han tilbringer jula i skitne filler under åpen himmel. Samtidig er dette også den kaldeste perioden på den nordlige halvkula, der altså den store massen av dde kristne bor.
Helt utilsiktet har imidlertid Wallraff klart å plotte sitt stunt inn i årets vinter, som er den kjøligste i manns minne. I romjulsdagene var det opptil 20 minusgrader i Köln. Og som om ikke dette var nok, så kom den russiske krisa med Ukrania og ubetalte gassregninger til en blokering av ledningsnettet, som er selve blodårene til oppvarming for store deler av det europeiske kontinentet. Bild Zeitung var i en ukes tid overmalt med røde overskrifter om det bikkjekalde været og forfrosne tyskere, innen russerne fikk en avtale på plass. Sånn sett er Wallraffs avsløring faktisk bedre enn noen gang.
Legger vi til at vår tid er preget av den verste krisen i verdensøkonomien i moderne tid, så er selvsagt mye sagt om Walraffs utgangspunkt. Spørsmålet er imidlertid i hvilken utstrekning Wallraffs avslørende journalistikk har noen virkning?
På ene siden er vi så grundig mediert i vårt tid at “alle” så å si benytter dette journalistiske grepet ved å skrive “nedenfra” og fra innsiden i et spesifikt miljø. Hans suksess er sånn sett blitt hans verste fiende, når han skal avsløre hvor kjølig og lite humant det er blitt i Tyskland.
Det spørs samtidig om 1990-tallets erfaringer ved at Tysklands næringslivsvidunder (Wirtschaftswunder) braklandet etter ti år med Helmut Kohl og Berlinmurens fall (die Wende). Mon tyskerne er vaksinert, nå som 10% arbeidsløshet, de sosiale reformene – sist med Harz IV - og en veritabel bilindustri i krise, vil knuge en av verdens mest arbeidssomme økonomier i kne?
Det heter seg at når den tyske økonomien hoster, så får hele Europa automatisk influensa. Denne doktrinen har fått større aktualitet enn noensinne, etter at hele den globale økonomien har fått akutt hjerteinfarkt. Bilfabrikanten Opel er aller mest i kritthuset. Die Zeit for uke 11 i år mener at alt håp er i prinsippet ute, og at selskapet ikke står til å redde i dagens situasjon. I saklige fakta betyr dette at 25.000 ansatte i Opels fabrikker i Tyskland blir satt på porten.
Skadeomfanget etter en konkurs i Opel er imidlertid mye høyere, ettersom 350.000 mennesker er ansatt blant bilfabrikantens underleverandører. Også disse arbeidsplassene kan raskt ryke. En stor bedrift kan nå få følger for 1,2 millioner mennesker i Tyskland, dersom vi sammenholder at hver husholdning teller fire individer i gjennomsnitt. Ikke rart at det meldes om en trykket stemning i befolkningen i Bochum og Rüsselsheim – Opels største anlegg i Tyskland!
Proporsjonene på den finanskrisen vi er inne i, kan bli ødeleggende for den kapitalismen vi kjenner. Et klokt hode sa i fjor høst at den krisa vi er inne i, er like ødeleggende for kapitalismen, som Berlinmurens fall var for kommunismen. Det er sterke ord, men sannsynligvis sørgelig presist beskrevet.
I Tyskland diskuteres det heftig om hvilke tiltak bundeskansler Angela Merkel kan og må sette i verk. Vi har kun sett innbydelsen til det økonomiske marerittet, hevder noen. Nå er det imidlertid duket for bankett i det industrieventyret som Tyskland opplevde etter den andre verdenskrig.
Kollega Hallvard C. Hansen i Dagbladet mente for noe over ti år siden at dersom en gir tyskerne en skiftenøkkel og en stabil valuta, så tar de føringen i internasjonal økonomi. Spørsmålet er selvsagt om dette inntrykket likevel er noe forenklet, og at den tyske industrien står foran gedigne omstillinger. Det siste er blant kapitalismens fremste teser at ved konjunkturnedgang, blir kapasitet fristilt og sanert, eller nedlagt.
Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, heter det. Og i Tyskland kan vi trygt si at dette har gyldighet. Landet har vært en av EUs sikreste kort, når det røynet på økonomisk stabilitet og ryggrad i EUs øvrige medlemsstater.
Frankrikes statsminister Nicolas Sarkozy ga kriselån til de franske bilfabrikkene med den forutsetning at de skulle flagge sine anlegg utenlands hjem. Dette var som å vifte med rødt, når Tsjekkia er en like ille tilredt partner i EUs midte, der Peugeot selvsagt har et anlegg også der.
I øyeblikket er imidlertid det verste marerittet for Tyskland i Irland. Litt spøkefullt refererte Aftenpostens Eirin Hurum om krisa i Irland, der hun sikter til et spørsmål om hva som skiller Island og Irland. Det lakoniske svaret er én bokstav og seks måneder. Island er bankerott. Irland står for tur…
Tyskland har spinket og part, og pint sin befolkning, for å tilfredsstille EUs konvergenskrav i finanspolitikken. Det betyr i klartekst at ingen medlemstat i EU kan ha et større underskudd på statsbudsjettet enn 3%, i følge stabilitetspakteni Unionen.
Frankrike har bryskt rystet på hodet, og sagt at de er ikke like steinrike som sine fettere i nord-øst. Derfor blir ikke konvergenskravet aktet, og Frankrike bedyrer selvsagt at dette er en engangsaffære – hvert eneste år, selvsagt.
Britene har på sin side ikke tiltrådt den økonomiske monetære unionen, en gang! Det vil si at Storbritannia tviholder på pundet, ikke vil innrette seg etter stabilitetspakten, og i de fleste tilfeller ture fram som de stevner.
Slikt blir det jo ikke mye union av. Aller minst når det var Irland som torpederte selve kronen på verket i EUs bestrebelser på å bli en føderal stat, nemlig EUs grunnlov. I folkeavstemning i 2007 ble Irland det landet som veltet hele tua, selv slikt bare erstattes av en ny avtale med nye avstemninger innen Unionen.
Alle regner med Tyskland. Både når det gjelder å tette manglende finansiering til de som sitter nederst ved EUs bord, og få drevet det føderale prosjektet framover - som også er snakk om å sukre nye avtaler med nye, friske penger, osv. Alltid gjøres regningen opp med tyske penger. Og fram til nå har dette gått riktig bra. Tyskerne har fått drevet EUs unionsprosjekt nesten helt inn gjennom døra. Men finanskrisen betyr også at samtlige land innen EU nå snakker om seg selv enn én samlet stemme. Alle vil reservere seg mot de unionelle vedtakene og selv stå fritt til å drive statsbudsjettene etter krisens konjukturer. Da knaker selvsagt hele EU i sammenføyningene.
Dette beskriver også Die Zeit i samme utgave som Wallraff skirver om sitt liv uten tak over hodet. Jeg frykter vi nå er så herdet at det usosiale med uteliggere i en av verdens rikeste stater, det svir ikke like tungt. De gruppene, som ville reagert, har vesentlige problemer med å betale sine regninger selv. Og når et samfunn med to tredjedeler frykter for at de må bo under bruer og på hospits, da er det ikke en døyt som bryr seg om marginaliserte grupper.
Frykten er monumentalt til stede i hvert et hode i Tyskland i øyeblikket. Der går grensen for raushet og humanisme. Ingen gar forståelse for at når krybben er tom, så bites hestene, som kjent. Det betyr at de ubeskrivelig nitriste forholdene som Wallraff dokumenterer, de blir proporsjonalt ennå verre. Frykter jeg.
Men først og sist blir jeg ikke like rystet av Wallraffs dokumentering denne gangen. Det skyldes at han selv er blitt en så dyktig kopiert metode at vi føler vi har lest dette før. Det er trist, men like fullt steinsens sant…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar