Øyeblikkets magi

Ingen underholdning er bedre enn idrett, uansett medium. En gang i tiden var det trykte medier og radio som formidlet de magiske øyeblikkene. I nyere tid er internett og TV den fremste plattformen.

Torsdag var det virkelig grunn til å følge fridretts-VM fra Berlin. Usain Bolt er jamaicaneren, som trosser naturkreftene gang på gang. Torsdag vant han 200 meter, og satte like godt verdensrekord samtidig. Fire dager i forveien gjorde han det samme på 100 meter.

På lik linje med at vi en gang i tiden forventet at Carl Lewis nesten skulle sveve til månen, er det vi med forbløffelse sitter og ser Usain Bolt slette den ene rekorden etter den andre. Carl Lewis er et byks foran fordi han var en like suksessrik lengdehopper, også. I de olymiske sommerlekene i Los Angeles sanket han med seg hele fire gullmedaljer.

Olympiastadion i Berlin innehar et spesifikt sus. Det var her Jesse Owens tuktet nazistene, og satte Adolf Hitler i forlegenhet, når det gjaldt raseteoriene. De olympiske sommerlekene i 1936 skulle være Nazi-Tysklands ultimate utstillingsvindu. De ble slått på målstreken av Owens.

En kan mene mye rart om dette, men på et punkt står noe evig igjen. Olympiastadion i Berlin var en av ytterst få områder av Berlin, som var lite merket av den 2. verdenskrig. Werner March har tegnet anlegget, og framstår i dag like vakkert som den gang. Det var ukjent for meg at de britiske okkupasjonsstyrkene brukte stadion som hovedkvarter helt fram til 1994.

Sommerlekene i Berlin har sitt eget sus for oss nordmenn. Det er her at vi noen gang har utmerket oss i fotball for herrer. Det sagnsomsuste Bronselaget, der Norge slo selveste Tyskland i kampen og tok bronse, er utvilsomt et av Norgeshistoriens største momentum. Det skal i edruelighetens navn påpekes at Norge har vunnet fotballgullet i sommer-OL for kvinner.

Og det var på spinnesiden at VM i friidrett ble uhyre spennende på torsdag kveld. I høyde-finalen ble det uhyre jevnt og meget spennende. En av årsakene skyldtes tyske Ariane Friedrichs. Hun holdt nesten på å tukte kroatiske Blanka Vlasic.

Dette ble nesten like spennende som i 1997, da norske Hanne Haugland tok gull i Athen. Haugland var utfordreren som stakk av med seieren. Det kunne blitt likedan i Berlin med Ariane Friedrichs.

Fjernsynsmediet er ekstremt sterkt. Ikke minst med de teknologiske muligheter vi har i dag. Nå er kameraene plassert slik at vi nesten kan se hvordan utøvernes tanker kverner seg fram til det eksplosive øyeblikket, rett før de tar ansats og trosser tyngdekraften. Dette ble eksepsjonelt tydelig i høyde-finalen.

Når kameraene formidler utøverens blikk, som for oss fortoner seg som at de ser direkte inn i kamera, så er dette en fortegning av det som skjer på stadion. I virkeligheten er kameraene plassert slik at blikk-kontakt oppnås når utøveren måler ut distansen mellom seg og høyde-stativet. Dette skaper imidlertid en nærhet, og seeren suggeres med i hele svevet.

Grasiøse Blanka Vlasic var favoritt. Ariane Friedrichs hadde fordelen av hjemmepublikum. De hadde hver sine ønsker qva publikum. Vlasic ønsket trampeklapp som metronom til svevet mens Friedrichs spurte om den ytterste stillhet. Og torsdag kveld kunne Friedrischs så å si svevd på stillheten, da hun utfordret Vlasic hopp på 2,04 meter. I et lite nanosekund levde håpet, innen håpet brast, og lista falt ned. Men det sukket, som vi foran TV fornemmet, er helt ubetalelig. Denne fornemmelsen av at vi nesten opplevde historie, en utøver som nesten løftet seg selv etter håret, er mer enn grunn god nok til å følge idrett på TV.

Et lite øyeblikk svevde også  jeg. Men det ble bare bronse på Ariane Friedrichs. Hun hadde et riv mer enn russiske Anna Tsisjerova på 2,02 meter.

Øyeblikkets magi gjør likevel dette til en av VMs store øyeblikk. Og i morgen kaster Andreas Thorkildsen for gull i spyd. Også det en idrett som suggererer, dog ikke så sterkt som i høyde.