Idehistoriker og filosof Ole Eirik Håtun hadde en kronikk i Aftenposten onsdag 21. oktober 2008. Her diskuterer han flere kritiske sider ved debatten som oppsto i forbindelse med at Norsk Litteraturfestival hadde invitert den svært omdiskuterte historikeren David Irving til neste års festival. Tema for festivalen i 2009 er SANNHET. Kunstnerisk leder Stig Sæterbakken gikk av som følge av striden.
Jeg skal ikke rekapitulere hele forløpet, bare henvise til Håtuns kronikk. Han gjør greit rede for striden med sine tolkninger og synspunkter om denne. Hans sentrale poeng er at vesentlige aktører i Norge i dag tvinger opposisjonelle, annerledes tenkende mennesker til taushet, på lik linje med totalitære regimer – tross at vi lever i et demokrati. Håtun redegjør for strategier og hersketeknikker som tvinger folk til å holde kjeft, rett og slett. Sæterbakkens avgang er et siste eksempel på dette.
De siste årene har jeg tumlet med samme tanker som Håtun. Jeg er hverken idehistoriker eller filosof av utdanning, men er potensielt en hverdagsfilosof av natur. I tillegg er historie mitt fag.
Det er lett å slutte seg til Håtuns liberal-demokratiske synspunkter. Det er trange kår for en fri debatt i Norge. Vi ser dette jevnlig at det er bortimot nytteløst å utfordre hegemoniet av tanker og tolkninger av vår nære historie. Aller mest utsatt er den som vil anspore til debatt. Denne gangen ble det sjarlatanen David Irving som skapte røre.
Jeg tenkte umiddelbart at Norsk Litteraturfestival både hadde funnet et godt utgangspunkt for neste festival, som at dette nok vil bli skutt ned i forsøket. David Irving er helt fortjent en meget kontroversiell figur. Nettopp derfor var Sæterbakkens opprinnelige ide genial. Men jeg så samtidig at krefter i det norske samfunn overhodet ikke ville se selve kongstanken, i lys av festivalens mål om å belyse sannhet som begrep i litteraturen. David Irving er faktisk det enkleste og mest synlige eksemplet på hvordan løgnaktighet, bedrag og falskneri av fakta kan få fotfeste. For egen regning kunne jeg jo foreslå at vi inviterte Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Også han fornekter Holocaust.
Håtun viser til professor Hans Fredrik Dahls erfaringer på 1990-tallet og diskusjonene omkring Irvings historieforfalskning, ved å hevde at briten tilhører en av de fremste kildekritikere innen nazismens historie. Dahl skapte ikke like stor røre da han ga ut sin bok Hva er fascisme? (Pax) i 1972, men var aktuell da NRK viste sin serie I Solkorsets tegn i 1981, en programserie av Haagen Ringnes. Serien besto av intervjuer med norske nazister og deres erfaringer/historie. Året etter kom en av standardverkene omkring den norske nasjonalsosialismen, der Dahl var medforfatter, i det bredt anlagte verket Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal samling 1933-45 i tekst og bilder (Pax, 1982).
Igjen og igjen får vi konstatert at den norske ytringsfriheten slett ikke er noen garantist, når vi åpner Pandoras eske og anskueliggjør en av de største, norske traumene – vårt forhold til den andre verdenskrig. Det er ikke til å komme fra at spesielt nazismen vekker sterke og svært forståelige følelser. Men kan vi akseptere at vi 63 år etter Stunde Null (Nullte time, tyskernes eget begrep om den betingelsesløse kapitulasjonen 8. mai 1945, min anm.) fortsatt står på stedet hvil i vår tilnærming til fenomenet nazisme?
Jeg har for egen del tenkt at det aldri blir noen orden på dette i min levetid. Vi er for mange som bærer på direkte og indirekte historier og traumer til at vi i Norge kan diskutere uten den personlige anfektelsen. Det gjelder meg, like mye som andre. Selv om jeg er født 17 år etter den andre verdenskrigens slutt, så er min foreldre- og besteforeldregenerasjon direkte og ubønnhørlig sauset inn i historiens kjensgjerninger. Derfor har jeg skydd slike diskusjoner fordi de aldri utvikler seg til annet enn offentlige ren- og bakvaskelser. Den kompakte majoritet blir for sterk og ruvende. Og som Ikaros er det alltid noen som flyr for nær solen. Denne gangen ble det forfatter Stig Sæterbakken.
Da jeg så filmen Der Untergang (2002), som handler om de siste desperate dagene og timene i Førerbunkeren i Berlin - innen tyskerne kapitulerer - slo det meg mens jeg så på rulletekstene at de muntlige kildene hadde levd helt opp til vår egen tid. Den fremste kilden, Traudl Junge/Gertrude Junge, fikk fortalt sin historie kort tid før hun døde. I så og si 60 år hadde Junge tidd om sin skjebne mens hun levde et stille og tilbaketrukket liv i München. Hun var Adolf Hitlers personlige sekretær fram til han begikk selvmord i Førerbunkeren.
Det mest påfallende med filmen var imidlertid den usedvanlig lange listen av mennesker som levde og virket i Tyskland fram til tusenårskiftet, og som filmen var basert på. Jeg vet at det har forholdt seg slik, men jeg må innrømme at jeg blir like forbauset hver gang. Spørsmålet er like brennende hver gang: Hvordan har disse menneskene kunnet leve med seg selv og sin forhistorie?
Jeg er helt sikkert ikke alene om å stille dette spørsmålet. Det ble eksempelvis reist i NRKs serie I Solkorsets tegn, debattene da var om enn like illsinte som i dag – kanskje ennå mer grisete. Vi som undres, som ble født etter krigen og har vokst opp med de involverte generasjonene, vi får aldri noen egentlig svar. Hver gang blir den siden som kan kaste lys over traumets egentlige substans, de har blitt truet og presset til taushet.
Et lysende eksempel på denne undringen finner vi i Bjørn Westlies bok Fars krig (2008). Også denne boka har fått sin andel med pepper, men slett ikke på lik linje med Arvid Bryne som i 2007 ga ut boka Vi kjempet for Norge, basert på intervjuer av frontkjemperen Bjørn Østring og etterkrigstidens mest dekorerte motstandsmann Svein Blindheim. Da var helsike løs, igjen. Og jeg tror at selv de garvede journalistene Westlie (Dagens Næringsliv) og Bryne (mangeårig Dagbladet-journalist) ble en smule forundret, muligens også forskrekket.
Norsk Litteraturfestival kan bli et arnested for anskueliggjøringen av denne posttraumatiske lidelsen i Norge, på tross av at Irvings invitasjon ble trukket etter spetakkelet. Ved Høgskolen i Lillehammer finnes det et kompetent fagmiljø, der spesielt professor Tore Pryser har utmerket som en historiker med bred erfaring. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå på Irvings foredrag, for der å få tak i hva denne sjarlatanen ikke kan eller vil se og innse. Hva er det som driver mennesker til å drive med fusk og fortielser?
Det var og er en vilje til å utbre kunnskap med Norsk Litteraturfestival. Hvis festivalen fortsatt mener alvor med sitt forsett om sannhet som samlende begrep for neste år, må det bli nettopp på slike spørsmål som må stå i forgrunnen. Selv så motbydelig det enn høres ut, så er det de minst trivelige meningene og ideene som anskueliggjør vårt eget ståsted og forståelse. Fortielse har aldri ført til annet enn fornyet interesse og vekst for de mest illeluktende sidene av samfunnet.
Stig Sæterbakken var på sporet av den tapte tid, men vi får sannsynligvis ingen svar denne gangen, heller. I stedet ble David Irving så provosert at han vil komme til Lillehammer likevel. Jeg frykter at den selvutnevnte juntaen for Norges sannhet vil mobilisere til demonstrasjoner. Så blir det spetakkel, politi og oppsiktsvekkende bilder på TV. Hvem oppnådde noe med det? Fritt Ord? Neppe.
Det paradoksale er at Sigrid Undsets person ble hentet fram fra skapet og brukt for alt hva hun sto for under krigen. Jeg undres på om forfatterinnen hadde likt de avskyresolusjonene som kom i etterkant av at festivalen hadde offentliggjort sine planer. Sigrid Undset var en glødende anti-nazist, javisst. Men kan vi like raskt slutte at hun ville stilt seg på biograf Sigrun Slapgards side, som i tillegg er styremedlem i Fritt Ord og truet med å trekke støtten til festivalen – dersom Irving ikke ble fjernet fra programmet? Neppe.
En av de fornøyelige historiene om Sigrid Undset er hennes deltakelse på Forfatterforeningens årsmøte, der hun hadde Olav Duun og Knut Hamsun ved bordet. De to var kamphaner uten sidestykke, og de ble etter sigende så høylytte at Duun til slutt kalte Hamsun “en hæstkuk”. Hamsun fortet seg å beklage at Duun var så usivilisert i en kvinnes nærvær. Til dette sa Undset følgende: Jo, men han mente det jo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar