Gledelig

Colin Powell bekjentgjorde i går at han vil støtte Demoratenes presidentkanidat Barack Obama. Dette sier mye og betyr desto mer. Powell er ikke noe ubeskrevet blad. Han ledet de hærførende styrker i den første Gulfkrigen 1990-91, var utenriksminister i George W. Bushs første regjering 2001-2005 og var den som forsøkte å overtale FNs generalforsamling til å støtte en amerikansk invasjon i Irak i 2003.

Dette er et betydelig nederlag for republikanerne. Ikke desto mindre er dette kanskje en takk for sist. Powell var den som i FNs generalforsamling måtte framføre de høyst uriktige påstandene om at USA ville gå til invasjon av Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten pga masseødeleggelsesvåpen. I ettertid viste det seg at disse påstandene var blank løgn. Bush ville for en hver pris invadere Irak, koste hva det koste ville. Resultatet kjenner vi. Den amerikanske utenlandsgjelden er svimlende, og er bare et av flere momenter som utløste den globale finansielle krisen. I praksis er USA i dag så forgjeldet at Kina i prinsippet eier landet, målt i de billiarder av statsobligasjoner som Bush-administrasjonen har solgt for å finansiere krigsøkonomien og en vettløs skattepolitikk til fordel for de som nå måtte tigge skattebetalerne i USA om å overta gjelden deres.

Vi lever i spennende tider der gamle allianser utfordrer den nye tid, og Colin Powell i det minste har sett skriften på veggen.

I tillegg støtter jeg de som nå påpeker at forventningene til Obama ikke må bli for høye. Det tar tid og koster ufattelige krefter å f¨å rettet opp åtte år med galskap. Såpass er klinkende klart.