DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival – har vært arrangert i 30 år. Det er med vemod jeg konstaterer at det er så mange år siden jeg var på min første jazzfestival. Sjefen over alle sjefer var Kyrre Rosenvinge (bildet).
DølaJazz ble riktig nok arrangert om våren de første årene. Derfor er det over 30 år siden jubilanten første gang inntok byen og gjorde en formidabel suksess. Jeg husker dette som om det var i går.
På den tiden vi første gang fikk gleden av en jazzfestival i Lillehammer, så var jeg ikke fylt 16 år ennå og syntes det var blodig urettferdig med alt jeg gikk glipp av. Det var kun kino-konsertene jeg hadde mulighet til å gå på. Og skulle man på dem, var det swingende viktig å være tidlig ute. Det var smekkfulle hus, kan jeg minnes det første året. Da var ikke Lillehammer kino ombygd ennå, så det var gebrekkelige stolrader med imiterte skinntrekk og en sittekomfort som kun overgås av kirkebenker. Enda var det stor ståhei og trampende klappsalver.
Det var til Musikkpolitiets ulende sirener og flombelyste blålys at jeg havnet i mitt livs viktigste og mest fruktbare sysler. Høsten 1977 utkom Weather Reports Heavy Weather. Det revolusjonerte mitt liv. Jeg tror dette til og med reddet mitt liv. Jeg kan regne på opptil flere hender skolekamerater og bekjentskaper som aldri gikk på en jazzkonsert og som jeg kun påtreffer på kirkegårder.
Lillehammer var såpass beinhardt på kjøret at det var marginale forskjeller mellom et liv på metadon eller xylofon, for å si det slik på 1970-tallet og en framtidig karriere på såkalte legeassistert rusbehandling. For i tillegg til den utskjelte jazzrocken, så gikk jeg og tok pianotimer hos Kolbjørn Mydland, som var en markant skikkelse i byens musikkliv som utøvende jazzpianist, lokalavisa Dagningens (D’en i dagens GD) skriveføre musikkanmelder og pianolærer i Folkets Hus, der jeg ble overtalt til å tåle l-a-n-g-e timer med Beethovens etyder og Bachs preludier med butte fingre ved at vi avsluttet hver time med litt besifringslære og firhendte jazzklunk. Slik ble jeg introdusert for Modern Jazz Quartet, der nettopp Milt Jackson og hans xylofon var framtredende. Slik ble med årene Bach ispedd innspillingene med Glenn Gould et like kjært lydbilde i hjemmet.
O slik ble det til at jeg tuslet mitt eget lille løp mens punkrocken luet i mine skolekameraters ører. Jeg var gjenstand for utallige sure oppstøt om jazzens konserverende og komplett ubegripelige tut og ul. Det brydde meg ikke. Jeg visste at mine venners og omgangskrets smak hadde fint lite med mitt liv å gjøre. Denne holdningen til omgivelsene begynte tidlig.
Jeg var sønnen til formannen i Lillehammer Guttemusikkorps, seinere Hammartun Skolekorps, og var naturnødvendig skrudd inn i et miljø med janitsjar. To eldre brødre gjorde jo ikke saken bedre. Ei heller at nesten alle mine eldre venner på Vingnes var med i skolekorpset. Likevel var det litt “jalla” å spille i korps. Den oppfatningen spredde seg i pakt med at 1970-tallet tonet ut og jeg selv ble eldre og mer interessert i musikk som fenomen. Rocken hadde jeg på en måte kommet til veis ende hos meg i 1978. Punk var på alle måter ikke meg. Og i jazzens fant jeg dette som siden har fascinert som et lite barn; en lekenhet og vilje til å strekke seg ut over både opptråkka som gjengrodde stier. Siden har jeg jo snakket med og blitt kjent med utallige jazzmusikere, der så og si alle unntatt pianister har en bred og allsidig karriere med korpsbevegelsen som bevegende element i barneårenes dannelsesfase.
Min først jazzfestival var en litt skremmende men fascinerende introduksjon til mitt langstrakte forhold til genren. Men fordi jeg ikke var fylt 16 år, var det også innskrenket hva jeg fikk være med på og hva jeg faktisk hadde råd til. Det begrenset seg til kinokonsertene det første året. Et tricks jeg lærte, det var å invitere med meg mor, som i sin ungdoms vår hadde jazzen som sin generasjons popmusikk. Da var det også slik at billettprisen ikke gjorde like vondt i lommeboka. Og det var slik jeg også fikk sett Oscar Peterson spille med Niels Henning Ørsted-Pedersen og Joe Pass i Gjøvik kino i slutten av august 1979 og behørig innen rekkevidde som bursdagspresang til den 4. september det året.
Ja, du leste riktig! Oscar spilte der både i 1979 og i oktober 1982. Den som har et rikholdig utvalg av innspillinger med Oscar Petersons trio, kan sjekke deres innspilling fra Salle Pleyel i Paris omtrent 14 dager etter at han spilte i Gjøvik kino i 1979. Det var med vantro jeg satt på tredje rad, og så en lekenhet og spilleglede som forandret meg og mitt liv for alltid. Jeg tror det gjorde noe med oss begge, både mor og meg. Gjøvik er tross alt hennes barndoms hjemby. På vei inn til konserten møtte hun så og si alle fra barndommens gater. Det var et stolt og stort øyeblikk. Jeg kan ikke si annet.
Men i 1978 var det DølaJazz for første gang. Jeg så i hvert fall Frode Thingnæs Kvintett, en konsert som forandret selv min pianolærer. Kolbjørn kom til pianotimen neste uke og sa at nå var hans mest innbitte motstand mot jazzrocken grundig polert. Og i Dagningens spalter kunne vi lese Kolbjørns fascinasjon. Det var et program som kunne fått en hver til å grine av glede i år.
Radka Toneff spilte i kinoen med Arild, Ebers og Pål Thowsen. Det var vel også det året at Dompan spilte i kinoen, altså legendariske Arne Domnerus’ kvintett med Bengt Hallberg på piano, Rune Gustafson på gitar, Sture Nordin på bass og Rune Carlsson på trommer. Året etter spilte Dompan og Hallberg Ellingtons Music for a Sacred Church i Lillehammer kirke. Også der var jeg. Og mens jeg måtte ty til AllMUsic for å finne fram navnene på kompet, så registrerer jeg emd sorg at den store altsaksofonisten kom til jazzhimmelen 2. september i år.
Mon han nå har fått se om Charles Mingus fikk en stol i himmelen? Mingus selv var brennsikker i saken, kfr. Joni Mitchells Mingus!
Hver og en får ha sin tro, men når det gjelder de dennesidige opplevelsene med jazzmusikk, så har DølaJazz med årene gitt meg i tusenfold. Alle de store saksofonistene det var mulig å få sett, var svært mange knyttet til jazzfestivalen i by’n. Det edleste minnet er fra 1985, det året Lee Koonitz var i byen. Gu’bevrælemegvæl for en lørdagsnatt. Første spilte han ved midnatt. Så satt han bordet vårt og spiste pizza mens vi trampa takta til jammen. Og så steppet den store altsaksofonisten inn i spot’en og heiv seg med en bunt med svensker, som pinadø hadde kommet hele veien fra Stockholm – bare for å få spille med Koonitz. Det var ikke slutt før klokka fem på Brenneriet det året. Ingen brydde seg med at serveringen var stengt for to timer siden!!! Ringside satt blant annet Elin Rosseland og turte ikke hive seg med i spilloppene. Du store mi tid, som de sier her jeg bor
Slik kan Kyrre og jeg øse av dette reservoaret av minner. På stueveggen har jeg et bilde av James Moody som spiller på Scala. Da var jeg utegående reporter for lokalavisa Dagningen. Det var den våren vi mistet Kolbjørn. Og det var på Riverside jazzklubb at fotograf Geir Olsen og jeg overvar histiens sus. Du milde kinsere hva jeg har fått av opplevelser, i stedet for mine samtidige som hang seg fast i dårlige vaner og lite konstruktive uvaner. Det er et paradoks at den musikken som mer enn noe annet i min ungdomstid var beheftet med et dårlig rykte, var den som reddet meg fra dop og en dårlig start på tidlig voksenliv.
Takk for alle minner! I kveld gleder jeg meg til å høre Dag Arnesen og Terje Gewelt gi ny næring til en tradisjon som startet med nettopp Arne Domnerus og hans samtidige i Jan Johansson – han som udødeliggjorde Visan från Utanmyra, en melodi som kan knekke enhver motstand mot så vel jazz som folkemusikk. Nå er det norske folketoner som får nye fjær og fargerik prakt. Det kan jeg nesten vedde et helt bryggeri på!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar