Rykk tilbake til start II

Kathrine Aspaas i Aftenposten har lørdag 18. oktober 2008 en særdeles lesverdig kronikk på side 3 i Kulturseksjonen (bildet til venstre, klikk og kronikkens nettversjon kommer opp)

Jeg omtalte hvordan jeg opplevde finanskrisen framstilt ulikt i forskjellige land, på min reise til Hamburg for 10 dager siden. Aspaas setter imidlertid børsindikatorenes feberkurver inn i sin rette sammenheng. Hun diskuterer den historiske bakgrunnen til krisen, så vel som at hun også peker på dens konsekvenser og diskutable løsninger.

Aspaas synes i likhet med meg å mene at Adam Smiths sentrale tese om kapitalismen som en usynlig hånd vil regulere seg selv og samfunnet, den er behøriug avkreftet med vår tids siste erfaringer. Dette pekte jeg også på i mitt første innlegg om finanskrisen, se Rykk tilbake til start, 14. oktober 2008.

Videre er det et paradoks at den førende politikk i USA har vært mer enn utslagsgivende for finanskrisen og boligboblen som sprakk. Aspaas tar for seg dette på en enkel og poengtert måte. Det absurde i denne situasjonen er at republikanernes presidentkandidat John McCain forsøker å spre synspunkter om at demokratenes presidentkandidat Barack Obamas er reinhekla sosialisme.

For det første hevdet McCain i sin siste debatt med Obama at han ikke var George W. Bush, ei heller at hans økonomiske politikk var representativ for McCains presidentskap. Dette låter hult når amerikanske banker og finansliv har lidd bankerott, løpt til staten og tryglet om hjelp til å bli nasjonalisert, de siste ukene i Bushs presidentperiode. Det er imidlertid ikke noe galt med kapitalismen og liberalismen som såden, dersom McCain står til troende og hans økonomiske politikk er den rake motsetningen til Obamas, som siden han startet sin presidentkampanje har advart mot de rikes ufølsomhet og lite musikalitet i forhold til de stigende underskudd på budsjettene i USA samtidig med vettløse skattelettelser til de rikeste.

Jeg har snart ikke ord for hvilken usselhet og kynisme som bor i John McCain. Han framsto i begynnelsen av sitt kandidatur som den sindigste av republikanerne. Valget av Sarah Palin som en framtidig visepresident var så dristig at jeg et øyeblik trodde det ville gå veien for McCain. Så kom den turbulente finanskrisen og snudde opp-ned på meningsmålingene, og McCain tydde til de simpleste trekkene – uten at jeg skal si Obama-leiren har tydd til mange beinkroker de også.

Det mest illustrerende i McCains kampanje nå er dens dristighet og tro på at “går det, så gar det”. Eksemplet med Joe the Plumber er illustrerende. McCain snakket mer om ham enn om sin egen politikk, da de to presidentkandidatene møttes i siste duell. Problemet for McCain var bare dette at Rørlegger Joe var alt annet enn enn en O’Malley i Aristocats, snarere enn katt på hett blikktak. Og slik framstår kampanjen tiol McCain mer og mer som desperat. Det aller usleste og mest løgnaktige man kan si om Obamas økonomiske er å nagle den som sosialistisk. Selv en Høyre-mann i Norge vil framstyå som den reineste Stalin, i så måte. Men poenget synes å være at man håper alle nålestikkene skal nå fram, tross at de preller på “de tusen”.

Problemet for konservative partier og liberalister i dag, det er ikke at sosialistene har slått dem på hjemmebane. De har, som det er blitt sagt, gjort det samme med finanslivet som Murens fall gjorde med sosialismen. Jeg beklager at jeg ikke husker akkurat hvem som sa dette.

Til sist vil jeg rette opp en liten inkurie i mitt forrige innlegg om finanskrisen, og selvsagt honorere Kathrine Aspaas for sine artikler i Aftenposten også. Hun leses med Argusøyne og stor appetitt fra min side. I tillegg kommer i sin siste artikkel med et råd fra sin økonomiske kunnskap det er lett å være enig i. Hun skriver til sist i sin kronikk om økonomens råd (henne, min anm.): KJØP!

Selv er jeg ingen holden mann eller økonom. Mine penger er allerede bundet på kredittkort og langsiktig gjeld. I tillegg har jeg lite sans for alt som jeg selv er meget kritisk til, som f. eks. at man kan tjene seg søkkrik på andres elendighet, hvilket jeg egentlig anser børs og aksjer som – dypest sett. Men Aspaas sitt råd er komplett sikkert som norske banker. NB! Kun inntil 2 millioner i innskudd pr. bank, som noen pinadø klager på er for lite. MEn hvem er det som garanterer disse pengene, om det ikker vi som betaler vår skatt med glede. Det er sjeldent at folk med slike feite bankinnskudd over 2 millioner yter mer i prosenter enn meg, snarere tvert i mot – viser erfaringene.

Jaja, noe skal en ha å klage på… Bis nächtes Mal!