Årets DølaJazz er gått inn i historien. Punktum ble satt i Cafe Banken i Kulturhuset Banken. Leder for jazzfestivalen Jørgen Damskau (bildet) takket for i år, innen han overlot scenen til tre meget rutinerte herrer. Vi snakker om Dag Arnesen på piano, Terje Gewelt på bass og Pål Thowsen på trommer. Programmet var knyttet til deres rykende ferske CD “Norwegian Songs II” – en CD som har trengt seg på etter en formidabel mottakelse og åtgaum.
Den siste konserten var et lite stykke Norge på sitt aller mest iørefallende. Jeg ble i lange minutter sittende og tenke på min avdøde pianolærer Kolbjørn Mydland. Han og jeg fant hverandre i det som på 50-tallet ble kalt kammerjazz, og i særdeleshet den kresne jazztrioen Modern Jazz Quartet. Mye var annerledes i går kveld, men selve holdningen til musikken og dyrkingen av det intime og detaljerte i ørsmå detaljer – ja, det var framtredende gjennom hele konserten.
Det er i løpet av femti år blitt en stor og spennende katalog av jazzmusikere som har tatt for seg folkemusikk og støpt den inn i sin form av synkoper og sprellende ablegøyer. Saken er at det mest andektige og tankefulle får en slik foryngende kraft, når jazzmusikerne slår seg på salmer og folketoner og mangt vi slett ikke hadde kjært i sangtimene til Leif Ramsøy på 1970-tallet.
Tradisjonen er tung, om vi tenker på Jan Johanssons fabelaktige innspillinger, som en slags nærliggende parallell. Og det kan gå riktig galt avsted, slik nylig avdøde Arne “Dompan” Domnerus gjorde på sin innspilling med “Ja, vi elsker” fra 1977. Bengt Hallberg og Dompan mente det så inderlig vel, da de spilte inn vår nasjonalsang på jazzmaner. Det utløste et skred og en storm, som til sist fikk de to velmenende Norgesvennene til å skrinlegge sitt forsett. I mange år gjorde man det forresten lite trivelig for Duke Ellingtons nye arrangementer av Edvard Griegs orkestermusikk til Henrik Ibsens “Peer Gynt”- suite, der LP’ene var riktig smale å få tak i – til tider.
Det er altså i et slikt lys vi må tolke Dag Arnesens lille innspill før de spilte Edvard Griegs “Morgenstemning”. Her yrket pianist Arnesen på at han trodde Grieg ville kanskje likt ideen. Det er velkjent at Grieg selv ønsket at hans verker ble bearbeidet og tolket, slik han forresten gjorde selv i sine studier av norske folketoner. Men hvem vet hva Grieg ville ha tenkt? spurte Arnesen retorisk.
- Jeg, sa trommeslager Pål Thowsen.
Dette utløste en overveldende lattersalve, som løsnet ytterligere på snippen - på en meget godt besøkt konsert. Og ingen gikk uten en liten sang om munnen. Det er alltid slik, når en blir presentert for svimlende god jazzmusikk. Eller som Kyrre skriver i en epost til meg i dag:
- Frakk konsert i Banken!
På lillehamring betyr det en storartet konsert. Og stort var det utvilsomt i så mange ledd.
For det første var Dag Arnesens arrangementer upretensiøse og meget gjennomsiktige, tilstrekkelig til både å trekke kjensel på melodien og samtidig verdsette dens bearbeidelse. Nennsomt, kallr vi slikt.
For det andre var samspillet så upåklagelig at vi til tider kunne tro det var reinhekla trillinger som vi hadde ristet sammen på scenen. Det var anslag, ansatser og ørsmå vink i hele fordraget, som f. eks. at et lite klunk i flygelet ble tatt ned av trommene og rundet av i et følsomt strøk på bass-strengene. Dette er slikt vi finner igjen hos Jan Lundgrens trio, om vi skal holde oss til samtidige formater med samme musikalsk prosjekt.
For det tredje var de til tider virtuose korene henimot det perfekte.
Jeg kan ikke huske å ha sett bassist Terje Gewelt i et slikt toppslag som i går kveld. Godt understøttet av en trommeslager Pål Thowsen som også var i toppslag. Begge er rutinerte musikere, men i går var det langt forbi rutinene i Cafe Banken.
Dag Arnesen (bildet) er imidlertid en pianist jeg har holdt pekefingeren stødig på. Dette skriver seg helt tilbake til DølaJazz-konserten med Harold Land at jeg fikk en åpenbaring om hvilken pianist han både var og er. Det var en høyst prosaisk episode, som at jeg måtte ned i kjeller-restauranten på Rica Victoria Hotell en ettermiddag, for å hente noe. Der nede satt Arnesen og øvde. Jeg mistet både munn og mæle. Jeg var forsteinet. Det var en bop-pianist med et anslag og et foredrag som det knapt finnes noen make til – den dag i dag.
Og her er nemlig poenget med at jeg ble sittende og tenke på Kolbjørn Mydland. Jeg fortalte om min opplevelse på hotellet, da jeg kom til min ukentlige pianotime. Da skal jeg hilse og si at pedagogen var tilfreds med eleven, den timen. Nettopp dette mente Kolbjørn, også. Når han ble eksaltert, på sin uforlignelige dialekt fra Flekkefjord – slepet ned av et langt liv på Østlandet, så var det faktisk en hel liten fest det. Dette minnet hygget jeg meg med mens jeg kanskje fikk med meg årets konsert i Lillehammer.
---
PS! Etter konserten møtte jeg Arnesen i bakgården. Da sa jeg at hvis min pianolærer hadde vært i blant oss, så ville han ha skrevet i sin omtale i morgendagens avis:
- Kammerjazz av første klasse
Og mer er det ikke å si om den saken. DS!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar