2 dager igjen

Time Magazine skriver i sin utgave denne uka om utfordringene som ligger foran Barack Obama – om han skulle vinne.

Jeg tror det er riktig og viktig å ta denne artikkelen inn over seg. Obama er ikke Jesus, selv om han til tider er blitt framstilt slik i norske medier. En hel verden stiller i tillegg skyhøye forventninger til den kommende 44. presidenten i USA.

Grunnen til at dette valget er blitt så uhyre viktig, skyldes det vanstyret vi har sett i samfulle åtte år. Det har selvsagt toppet seg yttterligere med den internasjonale finanskrisen vi opplever. Det begynner å bli pakket med den samme sits som Franklin Delano Roosevelts hadde i sin valgkamp i 1932. Også det en valgkamp med sitt utspring i en strukturell krise, i etterkant av det mest berømte krakket på Wall Street 24. oktober 1929. Roosevelts kriseprogram New Deal var den rette oppskriften for sin tid, slik at han er den eneste presidenten som har blitt valgt hele fire ganger.

De fleste kommentatorer peker nå på at dette valget vil bli historisk uansett hvem som vinner. Valget står i praksis mellom en kvinne og en afroamerikansk kandidat, begge deler en utenkelighet for bare noen år tilbake. Det paradoksale er at Palin representerer de reaksjonære kreftene i politikken mens Obama står rimelig midtstrøms. Likevel er det Sarah Palin som hardnakket hevder at Obama er den reaksjonære, med henvisninger til at han er sosialist, støtter terrorister og ikke er egnet til å bli president. Personlig karakter og evne til lederskap er satt på dagsorden, i mer enn en betydning.

Jeg begynte for alvor å få øynene opp for Barack Obama sommeren 2007. Det var noe ved mannen som appellerte umiddelbart. Han ga meg det samme inntrykket som jeg fikk av utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2005. Begge synes å være styrt av en idealisme og vilje til makt - på grunn av og ikke på tross av politiske spørsmål og konflikter. Støre har med noen få skraper blitt en av våre fremste utenriksministre. Jeg tror at Obama kan bli en av USAs fremste politikere, den som forandret USA for alltid.

Her forleden snakket jeg med en venninne som jeg studerte sammen med for 20 år siden. Vi hadde begge gjort den samme refleksjonen at dersom Obama ikke blir valgt, så er vi for alltid forhindret fra å besøke USA.

For min del har det blitt slik at jeg lovte min amerikanske klassevenninne og utvekslingselev, Anne Marie Charter, at jeg ikke skulle reise til USA dersom Ronald Reagan ble valgt til president i 1980. Han ble sittende i to perioder og dermed røyk hele 80-tallet. Stakkars Anne Marie sleit mer enn meg. Jeg traff henne igjen i 1985 på Lillehammer. Da var hun student i Tyskland.

George Bush senior tok over i 1988 og fjernet siste rest av 1980-tallet. Bill Clinton (1992-2000) var president på en tid da jobb og karriere sto i fokus, men det er den eneste sittende amerikaner jeg har sett i levende live og som i tillegg besøkte mitt nabolag i 1999 mens jeg bodde på Briskeby i Oslo. Og i 2000 var jeg fortsatt så opptatt av karrierespørsmål at jeg knapt registrerte at USA fikk en ny president det året, hadde det ikke vært for den famøse valgfusken i Florida. Resten er historie om kort tid, men det begynner å haste med å komme seg til USA.

Det blir ei lang natt til onsdag i kommende uke. Jeg har hatt for vane å følge med på presidentvalgene. I år er det første gangen siden Bill Clinton ble valgt i 1992 at jeg har et engasjement utover det normale. Dette er min sølle sjanse til å oppleve det samme som da John F. Kennedy ble valgt i 1960. Forskjellen er at dette valget vil få mer innflytelse på amerikansk selvforståelse enn noe annet valg, uansett om Obama vinner eller ikke.

Vi tar jo seieren litt for gitt nå. Det kan være skjebnesvangert. En kandidat som virker så trygg, kan også føre til at folk sitteer hjemme. Obamas sikreste kort er ungdommen. Ingen er skumlere foran stemmeurnene. Og ingen er mer tilbøyelig til å trekke på skuldrene som dem. Det kommer jo nok et valg om fire nye år.

På Dagsrevyen i kveld rapporterte Tove Bjørgaas at køene foran stemmeurnene er timelange. Til nå har imidlertid 1/3 av alle stemmeberettigede forhåndsstemt. Dette kan bli en av de virkelig store valgene også demokratisk sett, dersom prognosene holder inn til mål. Rekorden i nyere tid ligger omtrent rundt 70 prosent. Det er mye som tyder på at den rekorden kan bli slått, dersom de ynsgte velgerne tåler å stå i kø lenge nok.

Dette presidentvalget har hatt mange og bisarre sider, men kan også sies å ha vært en skikkelig vekker for det amerikanske folk. Mye stygt kan en si om Goerge W. Bush, men han fikk på grunn av sin vanskjøtsel folk opp av godstolen og inn i stemmelokalene. Også det er et slags ettermæle.

Ettermælet blir viktig i dagene som kommer. Bush blir sittende fram til 20. januar 2009. Først da tas den nye presidenten i ed foran det Hvite hus i Washington, D.C. I det øyeblikk er vi kvitt George W. Bush og vi kan trekke et lettelsens sukk, innen hverdagen melder seg og problemene står i kø.

Ikke bare har den 44. presidenten i USA pådratt seg et krigsmareritt, der USA fortsatt kriger på to fronter – i Afghanistan og i Irak. Det skal bli litt av en utfordring å ta den amerikanske utenrikspolitikken opp av den sumpa den ligger i nå. Selv John McCain er tvingende nødt til å ta i de problemene som Bush har skjøvet foran seg. Jeg kan vanskelig se at uansett president, så kan det umulig være en løsning med å la det skure og gå. En hel verden venter på at verdens eneste supermakten skal bli friskmeldt og få de døve ørene opp igjen.

Den internasjonale finanskrisen er et helt annet spørsmål. Her kan det bli skitt eller kanel, alt etter hvilken president som tar over. Men selv med Obama kan vi ikke forvente mirakler. Det vil ta tid innen USAs økonomi kan friskmeldes – hvis og om det er mulig!?! Mye kan være så vidt forspilt at verdens finansielle sentrum blir forflyttet. Kun framtiden kan vise oss hva dette vil bringe.

Men jeg har en tro på at Obama i det minste har en oppskrift som bedre ivaretar den enkelte amerikaner nå. Når verdens økonomiske supermakt ser seg tjent med at 1/3 av landets befolkning står utenfor et sosialt sikkerhetsnett og helt grunnleggende helsetilbud, da må man være blind om en kan tro at dette fordunster med skattelettelser. Dette er arven etter Bush.

En annen udetonert bombe er at den kommende presidenten skal ikke bare hanskes med budsjettet for 2009. Slett ikke! Bush har ikke fått godkjent inneværende års statsbudsjett i Kongressen. Det blir travle dager for den som får de amerikanske velgernes votum på tirsdag.

På Dagsrevyen i kveld ble det sagt at 40 % av førstegansgvelgerne har minst en forelder som ikke er født i USA. Dette gir perspektiver. Dette er momenter som tilsier at det er de unge som nå velger seg sitt lederskap, hvis og om de benytter seg av sin stemmeretten. Der tror jeg at prognosene har svakheter og at det tildels er de yngre velgerne som er blitt stående utenfor. Vekting tar utgangspunkt i en stemning veid mot tidligere valg, osv. Her er det mange usikkerhetsmomenter nå fordi denne valgkampen har vært så mobiliserende og demokratisk helsebringende for amerikanerne.

Det rapporteres imidlertid i kveld at Republikanerne er i alvorlig trøbbel. En av vippestatene – Virginia – er tapt, i følge Dagsrevyen. Her ligger kanskje det tyngste skytset for det amerikanske forsvaret og Republikanernes grunnfjell. Skjer dette videre utover i det amerikanske lappeteppet, da er det ingen tvil om hvilken vei valgvindene blåser akkurat nå. Det må bli Obama. Og John Biden, for all del.

Igjen må jeg berømme Obama for sine mobiliserende evner og hele hans valgkamp. Fra den startet i det små med å bli senator i 1992 til han kanskje blir verdens mektigste mann på tirsdag. Dette har vært glimrende grasrotarbeid i alle ledd. Mang en gang har jeg tenkt på hvordan vi i Nei til EU tenkte i 1994. Den oppskriften har Obama også studert. Stå på og vær trygg på budskapet, så varer det hele veien til Dakkar…

Godt valg og valgvake. Jeg sitter garantert oppe! Det gleder jeg meg til – til og med:-)