Alt vi ikke vet, men som Verdens Gang forteller oss

Verdens Gang forteller oss i dag noe jeg har vært sikker på siden 1979: Kaffe skjerper hukommelsen.

Jeg var en svoren tedrikker i mange år, innen jeg konverterte til kaffe. Det skjedde mens jeg gikk på gymnaset. Egentlig var det en økonomisk vurdering fordi kaffen kostet det halve av en Coca Cola. Og jeg drikker fortsatt kaffe i samme tempo som andre drikker flaskevann. Det vil si at etter klokka seks på kvelden drikker jeg ikke kaffe lenger. Så gammel er jeg blitt.

Begrunnelsen for at kaffe virker skjerpende på hukommelsen, forklarer VG i dag med at tyske forskere har sett fenomenet i lys av søvnmangel. Innen medisinsk forskning har en kommet fram til at søvnmangel produserer falske minner. Studien har vist at om forsøkspersoner drikker kaffe, så klarner dette opp hukommelsen.

Mitt lille knep under skriftlige eksamener har alltid vært mange og lange pauser hver gang jeg har stått fast på et spørsmål. Som regel tok jeg første pause allerede etter en halv time. Da hadde jeg lest oppgaveteksten og gjort noen få randbemerkninger, innen jeg påkalte en av eksamensvaktene. Og jeg har alltid vært litt snar i vendingen, slik at pausene gjorde at jeg brukte lenger tid og kanskje unngikk teoremet om at hastverk er lastverk. Det som imidlertid innskrenket knepet var i de tilfeller der det var mange studenter og få vakter.

På gymnaset var det imidlertid slik at jeg gulpet i meg min termos med kaffe fram til store fri. Så var det kaffe-møtet på Akantus i selve store fri. Og etter skoletid var det kaffeslaberas hos Solvangs med den yngste datteren, Stine Mellem, og Gunvor Aak en times tid. Slik ble jeg en pasjonert kaffedrikker.

Gevinsten var at jeg så en endret mentalitet eller innstilling til morgentimene. Jeg har alltid vært gretten, men like fullt mindre gretten med kaffe og selvsagt koffein. Det er jo en gift inkorporert i dette. Slik ble kaffe også oppfattet i samtiden, selv om de fleste så at vinninga ikke gikk opp i spinninga. Kokekaffe derimot var byttet med filterkaffe på grunn av helsemessige årsaker.

På de sureste vinterdagene var det også slik at jeg kanskje innvilget meg en kopp på Dølaheimen, gjerne dersom det var noen hull i leksearbeidet. Jeg tilhører det siste kullet som ikke fikk fravær påført vitnemålene. Og myndighetsalderen ble endret til 18 år i 1979 – et år før jeg selv måtte stå til rette for alle mine beslutninger. Jeg seilte litt i medvind på akkurat dette punktet, til tross for at ansvaret ble grundig misbrukt av mine medelever og meg selv. Vår ansvarsfraskrivelse gjorde at myndighetene innførte fravær som en del av vitnemålet. Vi fikk kun trekk i oppførsel om vi skulket.

Et helt liv har jeg imidlertid slitt med å få gode frokostvaner. Det skyldes at jeg alltid har hatt vondt for å sovne om kvelden – med ditto problemer om å bli våken om morgenen. Riktig nok har forskning vist at mennesker har forskjellig biologisk klokke, men jeg har altså ingen annen unnskyldning for mitt trøtte vesen enn at innsovningen er tung og omstendelig. Det er så mye som skal bearbeides i topplokket at det tar tid innen cache (dagens erfaringer og inntrykk) har tømt seg og databasene (filtrering av minner) er oppdatert med en  backup (hukommelsen).

Forskning er så mangt. Det kan sikkert anføres at denne typen forskning legger beslag på andre og viktigere spørsmål. Det er jeg ikke kompetent til å svare på. Jeg finner det imidlertid alvorlig at det meldes om lav forskerstatus, som forklaring på at lungekreft fortsatt er like dødlig i dag som for 40 år siden. Ifølge statistikk dør 2.000 mennesker hvert år av lungekreft. Bare en av ti kan kureres.