Generasjonsskiftet

Miraklet Barack Obama er ikke noe mirakel, men en lærebok i grasrotarbeid/-bevegelse. Allerede i 2006, da han lanserte sitt kandidatur, kunne den som ville se, forstå hvorfor den 44. presidenten i USA kunne hete Barack Obama. Sammen med at han lanserte sitt kandidatur, valgte teamet å appellere til dem som satt med nøkkelen og makta; den enkelte velger. Jeg fikk blant annet en oppfordring om å bidra med 10$ til kampanjen. Det syntes jeg dette ærlige og oppriktige mennesket hadde fortjent.

Der og da så jeg den samme viljen som jeg erfarte mens jeg arbeidet for Nei til EU i 1994. Dette var solid grasrotarbeid, et enkelt budskap som kampanjen aldri ga slipp på, og som til sist førte til seier.

Den siste komponenten forsto jeg ikke før jeg satt og så feiringen av Obamas seier på Times Square i New York. En mann uttrykte det som jeg kanskje ikke har vært like klar over selv, når han forklarte valgseieren:

Dette er første gang jeg kan være stolt over min egen generasjon

Mannen var omtrent på min egen alder. Obama er et år eldre enn meg. Og det er forbløffende riktig det han sa. Vi har aldri hatt noe å være stolte av. Alle generasjoner skal og bør ha et slikt øyeblikk. Jeg er ekstremt glad for at mitt øyeblikk ble valget av den 44. presidenten i USA.

Jeg tilhører en av de få som tok stortingsvalget i 2005 som en virkelig seier. Først ved at valget ble en seier for demokratiet fordi Sosialistisk Venstreparti (SV) gikk i regjering sammen med Senterpartiet og Det norske Arbeiderpartiet (DNA). Fram til 2005 hadde SV ført en isolasjonistisk linje i Stortinget og i norsk politikk. SVs leder Krisitn Halvorsen er også et år eldre enn meg, for øvrig.

Likeledes har jeg ved flere anledninger sett og ment at leder av DNA, Jens Stoltenberg, har utvist den samme rausheten i forhold til SV. Det har vært mange kontroverser og korsveier, der DNA har valgt å fremme minste felles multiplum i politiske spørsmål. Vi har i tillegg fått en av de flinkeste utenriksministrene i moderne tid i Jonas Gahr Støre. Felles for dem alle er at de også tilhører min generasjon.

Det er imidlertid først ved valget av Barack Obama at jeg har forstått dette enkle poenget. Min generasjon har i grunnen hatt svært lite å være stolte av. Nå er det  alvor. Vi har lært å krabbe innen vi kunne gå. USAs  kanskje stolteste øyeblikk har ved en historiens tilfeldighet blitt min generasjons store øyeblikk.

Obama har favnet og reformulert det politiske budskapet som USAs grunnlov ble tuftet på i 1776. Han har likeledes vært en eksponent for holdningen om at det er ut i fra personens egenskaper og karakter at vi velger våre tillitsvalgte. Obama har i tillegg klart å overbevise amerikanerne i det grunnsyn - som vi i Norge tar som en selvfølge - at samfunnet ligger vidåpent for den som kan og vil.

De sprekeste debattene i Norge har vært å spekulere i hvorvidt vi i Norge er like innstilt på et fargeblindt samfunn, etter at amerikanerne valgte Barack Obama. Mitt svar er både ja og nei. Hvis vi ikke tør å ta utfordringen, er svaret nei. Hvis vi tar utfordringen, så må og skal den være like krystallklar som Obamas egne retoriske grep.

Obama insisterte aldri på å tilhøre en minoritet eller ei utgruppe i samfunnet, som siden skulle ha en historisk rett foran andre. Han begrunnet sitt kandidatur med at han var like uensartet som hele USA, og at hans mål var identisk med en hvilken som helst kandidat. Han krevde å bli målt og veid etter samme politiske prinsipp som en hvilken som helst kandidat, ikke etter hvor fortjenestefullt dette ville være. Han innlot seg aldri på en debatt om segregering. Han avviste alle forsøk på å mobilisere på grunn av hudfarge eller etnisk tilhørighet. Obamas budskap og valgseier var universelle verdier og mål.

Det skal en god del innsikt og vilje til å stå imot et slikt press,. Dette ble konstant prøvd å hefte ved Obamas kampanje. Kort sagt: Han ville fortsatt bare vært en neger - hvis han hadde lyttet til de velmente råd. Selv etter at Hillary Clinton innså at hun kunne tapt en kampvotering på Demokratenes landsmøte, var det mange som nå mente at han måtte spisse kampanjen med en negativ definisjon om afroamerikanernes historiske rett, osv. Barack Obama sto imot.

I Norge har vi ikke innrettet oss slik. Snarere skal vi hver gang poengtere ulikhetene og mangelen på tilhørighet. Kvotering er vel og bra, men den kan aldri bli overstyrende eller eneste begrunnelse for et tillitsverv, e.l. Derfor er jeg også lite glad i denne nytalen om å være fargeblind, slik kommentatorene ordla seg denne uken. Igjen er det de ytre egenskaper som betones, heller enn hva som blir sagt og ment.

En dårlig politiker blir ikke bedre av rasjonelle forklaringer utenom det politiske innholdet. En god politiker vil alltid være en sjelden vare – uansett rase, etnisk og nasjonal tilhørighet, m.m.

Så får vi se – om verden fortsatt er ung og vil lære? Lett blir det ikke…