Det enestående livet

Knut Olav Åmås skriver om såkalt barnfrihet i Aftenposten 8. desember 2008. Han skal ha takk for å debattere et følsomt tema, men verbal juling for unøyaktig språk- og begrepsforståelse om det enestående livet.

Jeg sendte dette innlegget til Aftenposten, men fikk til svar at de allerede hadde fått inn et annet, som de ville trykke. Ålreit, da krinker jeg mine synspunkter her:

 

Nå henimot jul opplever noen konsekvenser av et liv uten barn og potensielle livsledsagere. Når forholdstallet blir én til null, så stiger følelsen av ensomhet sterkt for noen.

Dette er den tradisjonstro forståelsen av oss enestående, som bevisst har valgt å leve monn splitt alene. Derfor vil jeg dele noen av mine erfaringer, og tanker om dette. Likeledes vil jeg gjendrive påstanden om at det enestående livet er kjønnsspesifikt og kun rammer heterofile kvinner uten biologiske barn.

Konge på ei kro

Jeg har vært sterk og klar på at jeg aldri ville gifte meg eller få egne barn. I mine 46 leveår har jeg sjeldent måttet revurdere mine forsett. Det har kun ved ett tilfelle vært på hengende håret at jeg ønsket å gifte meg med ei jente fordi hun trodde på ekteskapet. Og jeg husker meget godt min barndomsvenns forbløffelse om at «dette kunne jeg slett ikke vite», da vi i tenårene diskuterte temaet en sommerdag på Tjuvholmen i Gudbrandsdalslågen.

Det kan selvsagt innvendes at jeg i dag er en middelaldrende mann preget av min samtid. Vi var de første i etterkrigstiden som i likhet med Finn Kalvik skulle «finne seg sjæl». Det gode liv besto i selvrealisering mens ekteskapet var utgått på dato. Vi skulle «knulle og kuul’en», alle som en. Og slik gikk det, inntil min generasjon møtte seg selv i døra. Først kom HIV/aids på 1980-tallet. Så ble vi bitt av et reaksjonært familiemønster på 1990-tallet.

Ved inngangen til det 3. årtusen var en meget stor og god vennegjeng redusert til to enestående individer. Selv var jeg blitt konge på ei kro, alene. Resten ble gift. Bare en av jentene hadde måttet adoptere – inntil hun paradoksalt nok ble gravid, og nedkom med en sønn på sin 43-årsdag.

Barn en velsignelse

Det har blitt en rekke barn å holde styr på. For meg kun et slit om å huske navnet til barnet. Noen av barna ble sågar unnfanget «i uløkka», i følge besteforeldrenes moral. Og jeg har til gode å finne anger, selv der barnet kunne blitt en byrde.

Ingen angrer over et barn, Åmås! Også jeg har gledet meg over hvert eneste barn – unnfanget eller adoptert – fordi barn alltid er en velsignelse for oss alle. Basta!

Men min mor sa tidlig på 1990-tallet i en heftig diskusjon at «det å få barn, det er en livstidsdom». Steinsens sant – om enn upassende. Alle og enhver vil imidlertid erkjenne at barn er en kolossal utfordring, uansett. Kanskje også en byrde?

Min generasjon ble den første med muligheter til selvstendig abort. Det er kun én venninne, som jeg vet om, som valgte dette. Fra sidelinjen mente jeg å se det valget som atskillig tyngre, enn dem som valgte å bære fram barnet.

Selv de som ble alenemødre, hadde mer glede og nytte av et enestående liv. Velferdsstaten ga dem økonomisk trygghet og støtte. Kanskje ble byrden enklere uten et mannebein, også? Jeg har altså til gode å møte anger ved å bære fram barnet. Observasjonen er heller at jo fjernere noen står et barn, desto mer moral, indignasjon - og anger. Tvi vøre!

Allment og kjønnsnøytralt

Påtrykket for dem som velger et enestående liv, det er tungt og vedvarende. År om annet har trykket letnet. Nå er vel heller et skifte i sivilstatus for meg et brudd på FNs menneskeretter, ettersom jeg er blitt så sta og gammel. Endelig kan jeg fritt og freidig leve mitt villstyrige liv som en villblomst i en frodig fauna. Om så var.

Begrepet ’enestående’ annammet jeg fra et TV-program på TV3. Kvinnene på taket med Anne Lise Hammer, Nini Stoltenberg og Åsa Rytter Evensen intervjuet i 1994 en kvinne i 30-årene, som insisterte på å være nettopp dette – enestående.

Kvinnen hadde kommet ut av tenkeboksen og følt påtrykket sterkt. Jeg vil bestride at jeg som mann har følt et mindre press, men jeg har ikke hatt samme ulet fra en ubrukt livmor. Begge hadde og har vi følt et utilbørlig press om å møte venners venner, ymse datingforslag, osv. Pluss påtrykket om reproduksjon. En blir ikke etablert før en har stiftet bo og familie, ikke sant?

Nyttemoral

Åmås har rett i at det ikke er enkelt å trosse den kompakte majoritet. Samfunnets nyttemoral er fullstendig innrettet på reproduksjon: Selv homoseksuelle kjemper i dag for å tilstrebe denne normaliteten. Familien som samfunnets grunnstruktur er ikke annet enn nytten ved at unger er en framtidig sikring mot alderdommen og for trygdene.

Det er en brannfakkel å ville forbli barnløs. Jeg underkjenner dermed begrepet barnfrihet. Det er ikke frihet fra barn som er poenget. Man ønsker enkelt og greit ikke å reprodusere seg selv. Det er en frihet til å forbli barnløs vi nå diskuterer.

Omvendt kan vi si at det er nok barn i denne verden. Det vår verden trenger mest, er gode hjem. Ingenting griner mer i mot oss enn alt som går utover barn. Det er heller disse barna vi burde og skulle diskutere.

Selv har jeg reflektert over å bli fosterfar. Å forbli barnløs betyr ikke det samme som at man ikke liker barn. Men sykdom har tatt ifra meg muligheten og omsorgsevnen. Vi burde imidlertid reflektere mer over dette at noen barn trenger et godt hjem, enn å skumle over barnløse hjem. Likeledes det strev og kav for å få egne barn, enn eksempelvis å adoptere, osv.

Enestående blir aldri ensomme

Ensomhet kan i tillegg lett unnvikes. Etter at jeg for eksempel sluttet å feire jul med mine foreldre, innrettet jeg meg først slik at jul ble en hyggestund med prima vin og mat. Stresset med klokkeslett og åpningen av presanger forsvant. Jeg pyntet meg som til et selskap og fikk verdens beste selskap - i meg selv og for meg selv. Hvilken fred og velsignelse det var - i seg selv og for seg selv!

Etter arbeid på juleaften ble det et par pils på byen, før jeg tuslet hjem på ettermiddagen. Oslo blir aldri vakrere og deiligere enn denne dagen når alle «dilldalldølene» har reist hjem og ut av byen. Det er fest i seg selv!

En jul inviterte jeg med meg en bekjent. Han satt ved baren på Herr Nilsen og hang med et ensomt nebb. Året etter ble vi flere: De fant ut at de var blitt like voksne som meg og torde kappe julestrengen. Etter hvert ble vi en fast stamme med heftige symposier på juleaften, gjerne tre dager til ende.

Etter at jeg flyttet fra Oslo, feirer jeg nå med min brors familie. Det ble et sjokk å rykke tilbake til start. Men jeg elsker mine nevøer; de både ble og blir tilgitt, naturligvis! Tross spetakkelet.

Mange finner frihet mer knugende enn forløsende. Vanens makt gjør en blind, også. Åmås gjør rett i å etterspørre en diskusjon om et mangfold av livsformer, ikke kun samlivsformer. Frihet må dog bli et valg til noe, ikke en frihet fra noe. I motsatt fall synges da julen inn med Janis Joplin og «freedom’s just another word for nothing left to loose». Husk dette og nyt Alene hjemme på frihånd og i TV.

GOD JUL!