Anne-Cath in memoriam

I går var norske medier preget av at hele Norges mormor sovnet inn på et pleiehjem i Nedre Eiker. Det var mange som sa vesentlige ting om hvem Anne-Cath. Vestly var og ble for fortellingen om Norge etter den 2. verdenskrigen.

For oss på Lillehammer var det ekstra gjevt med Anne-Cath Vestly. Hun var lillehammer-jente – god som noen.

Det vil si at hun var med på flyttelasset fra Rena til Lillehammer. Til Åmot kommune donerte hun sitt omfangsrike bibliotek. I Oslo planlegges det et opplevelses-senter på Norsk folkemuseum, dersom finansieringen kommer på plass. Her i by’n trenger vi egentlig ikke noe, for vi hadde henne hos oss og med oss. Alltid. Slik hennes bror Mentz Schulerud også var det i Lillehammer-foreningen i Oslo.

Jeg møtte Anne-Cath. Vestly og mannen Johan mens jeg ventet på toget sammen med professor i historie, Tore Pryser, for mange år siden. De spurte i likhet med oss om hvor det hadde blitt av toget. Paret Vestly hadde vært på hytta i Mesnalia (tror jeg), og skulle som vi med toget til Oslo.

De to jeg møttte der og da var like usnobbet som min farfar, når han dro til fjells i nikkers og strikket ullgenser; jfr. bildet med storfangst på Dokkfløy i Gausdal vestfjell på 1950-tallet.

Ekteparet Vestly hadde slitte anorakker, Bergans ryggmeis anno dazumal, og plastbøtter med bær de hadde plukket. Mer urnorsk enn dette kan noen saktens ikke bli. I tillegg var de lite affektert av at de tilhørte noen av de mest kjente skikkelsene i norsk åndsliv. Til Tore og meg snakket de som om vi og dem var gamle kjente. For Pryser kan jeg ikke kavere (=garantere, på lillehamring) - men jeg hadde aldri vekslet så mye som ei glose med Vestlys.

For oss på Vingnes var ekstra gjevt at Martin Ramberg i Vingnesgata 17 hadde gått i samme klasse som Anne-Cath. Vestly. Det ble terpet og poengtert i alle år.

Men den store opplevelsen av Anne-Cath. glemmer jeg aldri. Det var tidlig på 1970-tallet og det var stor messe på Stampesletta i Lillehammer. Et eldorado for en tass som meg. Og hver dag var det store opptredener av sangartister samt eventyrstund for barna. Jeg var slett ikke alene, der jeg satt. Men jeg satt som alltid alene. Mitt besvær her i livet, det er at jeg alltid havner på vidvanke og bort fra flokken jeg ankom sammen med, som den gangen var slekta. Det bekymret nok mor mer enn meg. Også denne gangen.

Jeg husker vi hadde sola i ryggen og et stort publikum mens Anne-Cath. satte seg ned og leste om Knerten. Fortellingen var så drivende spennende at først da hun var ferdig, innså jeg dagens tabbe. Jeg satt ved siden av en voksen mann i T-skjorte. Jeg hadde blitt så revet med i historien at jeg hadde et solid tak i håret på armene på en vilt fremmed mann. Det bisarre er at han ikke ble sint eller bryskt lappet til en unge som lugget ham på armen. Muligens var han en far? Kanskje var mannen like besatt av fortellingen? Men jeg har lurt i mange år på hvem som i hule heite ville akseptert noe slik – med mindre man hørte Anne-Cath. Vestly fortelle!