Skribent Erling Fossen har ertet på seg mange bitre menn, blant andre Gunnar “Kjakan” Sønsteby og et knippe til, som alle påberoper seg enten å ha vunnet den 2. verdenskrig eller vært tilstede da seieren var et faktum. For etterprøving av hva jeg sikter til, så finnes kronikken til Fossen HER – med alle de valører av svar og innspill etterpå. Det har vært en selsom affære, egentlig.
Det skal i edruelighetens navn sies at Erling Fossen til dags dato har til gode å gå i pluss, når vi snakker om hans “brannfakler”, “opprop” og alskens påfunn gjennom tidene. Mannen er en grunnutviklet anarkist, med total og fullstendig mangel for sømmelighet eller god takt og tone. Fossen klarer det alle vi gutter har drømt om siden tidenes morgen; han erter på seg alt og alle uten at han bryr seg en døyt om det. I tillegg er han villig til å gå i døden for sin sak, uansett hvor tåpelig han har oppført seg. Eller vedgå de potensielle feil han har begått. Slikt oser testosteron, jeg kan ikke si annet…
Fossen (født i 1963) er i likhet med meg et overskuddsfenomen i den norske befolkningen. Vi er født mellom 1956 og 1965, det tiår med de største barnekull i Norgeshistorien. Vi har kun vært til bry, skapt fenomenalt mye bry og framelsket så mye bryderi som vi bare kan. Helt enkelt fordi vi skjønte svinaktig tidlig at vi var mange, vi kan lage puke for alt og alle. Når vi vil. Dersom vi vil.
Fossen har i tillegg gjort sine medierte sprell til en levevei. Det er bare en gruppe i historien, som minner om hans meritter, og det er de såkalte Kristiania-bohemene. Jeg holder Fossen mistenkt for å leve opp til fordums Hans Jæger og andre herostratiske skikkelser. Det er blitt hans sujett i livet, vil jeg tro. Han om det.
Det Fossen aldri kommer fra, det er at han denne gangen tråkket solid i salaten. Og la det være sagt: Den eller de, som en gang i tiden husholderte med Fossens historiekunnskaper, de står til stryk i dag. Dette er uomtvistelig det siste en mer nøktern framstilling av den 2. verdenskrig hadde fortjent.
Vi står ikke desto mindre ved et veiskille. Det holder med å se på de forhutlede sjelene som er igjen, og ikke minst alle de som glimrer med sitt fravær i samtidens evenementer, så forstår vi at de deltakende generasjoner snart er historie. Dette åpner for ny tolkning og ny forståelse av generasjonene som ikke var en direkte del av krigen. Kanskje kan det også lede til ny kunnskap?
Historieprofessor Tore Pryser har i lokalavisa Gudbrandsdølen Dagningen (GD) sagt mye som bør legges på minnet for framtiden. Her sier han at historien til nå er skrevet i svart-hvitt - monochrome, som vi filmvitere sier. I tillegg sier Pryser ennå viktigere ting om hvilke utfordringer som den historiske forskningen har igjen. Pryser vektlegger at vi i stor grad har formidlet den ene siden mot den andre, om vinnere og tapere, i den forskning som til nå er gjort.
Aftenposten har på juleaften kommentert den heftige debatten i egne spalter. Poenget er at hvis krigens framstillinger skal diskuteres, så må de forankres i kunnskaper – ikke i luftige politiske utspill som Fossens. Ingen fortjener at vi krangler om detaljene, når vi bør løfte blikket og spørre oss hva som menneskene før oss har erfart, og hva vi kan lære av det som har skjedd.
Likevel er det ikke uhensiktsmessig å huske en av de store historikernes poenger om hva historien ikke kan lære oss. A. J. P. Taylor mente at hvis samfunnsplanleggerne skulle bruke historien som rettesnor, så ville det bli som at vi kjørte bil etter takspeilet.
En av våre store, kloke historiskere har formulert grunnen til at vi igjen og igjen må og skal vie oss til historiske studier og ikke minst om den totale kollaps i historien. Eric Hobsbawn har skrevet det slik:
«Ødeleggelsen av fortiden, eller snarere av de sosiale mekanismer, som knytter vår aktuelle erfaring til det tidligere generasjoner erfarte, er et av de mest karakteristiske og uhyggelige fenomener i siste del av det 20. århundret. De fleste unge menn og kvinner ved slutten av århundret vokser opp i en permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid. Dette gjør historikerne, hvis oppgave det er å huske hva andre glemmer, mer betydningsfulle mot slutten av det andre årtusen enn de noen gang har vært før.»
Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder, Gyldendal 1997
Dette er og blir utfordringen for oss alle, den som leser eller den som skriver historie – profesjonelt eller privat. Så enkelt og pokker så vanskelig.
GOD JUL!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar