Maks anus

I Aftenposten i dag skriver førsteamanuensis Kjell Fossen ved Historisk institutt, Universitetet i Bergen, en replikk med tittelen “Norges krig var på sjøen”. Han skriver veloverveid om krigsdebatten som kom i kjølvannet av Erling Fossens historieløse kronikk og utspill.

Vår mann i Bergen mener at den norske krigshistorien i stor grad handler lite eller ikke i det hele tatt om de største forsakelser og prøvelser som den 2. verdenskrig fikk for land og folk. Blant Kjell Fossens poenger har den største krigsinnsatsen skjedd utenfor Norge, i form av den norske handelsflåten.

Dette kan jeg trygt bekrefte fordi jeg arbeidet med ordning og katalogisering av regnskapene til den norske eksilregjeringen i London for 15 år siden på Riksarkivet i Oslo. Jeg har skrevet under på en taushetsplikt for dette arbeidet, som er klausulert (lukket for innsyn), men fikk stor kunnskap om og innsikt i hvilket omfang de fem krigsårene hadde å si. Det anbefales kraftig å lese Guri Hjeltnes sitt ruvende og bindsterke arbeid om “Handelsflåten i krig”.

Det mest paradoksale av alt, det er at den norske eksilregjeringen fikk av ministeriet Atlee i Storbritannia anledning til å beskatte de nordmenn som hadde opphold i landet. Det ble etter hvert et betydelig antall, som igjen skapte en vesentlig inntekt. I tillegg ble den tonnasje av norske skip, som oversteg 4.000 brutto registertonn og befant seg i utlendighet etter tyskernes okkupasjon, med ett underlagt staten og organisert i Nortraship. Med disse fiskale mulighetene hadde eksilregjeringen slike rike muligheter at Norge ble en mindre forgjeldet stat etter krigen og ved hjemkomsten i 1945 enn ved krigsutbruddet.

Førsteamanuensis Fossen har derfor mye rett, når han påpeker hvilken urett staten Norge utviste i behandlingen av krigsseilerne. Disse betalte en høy pris under og etter krigen. I svært mange tilfeller betydde dette uførhet på grunn av posttraumatisk stress, m.a. Etter 20 års kamp ble disse tilstått krigspensjon, sørgelig forsinket og for seint for en stor gruppe av dem. Parallellen til pionerdykkerne i Nordsjøen er snublende nær, men her var staten i noen tilfeller ikke fullt så grov, som i saken mot krigsseilerne. Mange døde før de fikk sin oppreisning, for den innsatsen som betydde at Norge var et rikere land etter krigen enn før.

De filmene, som skal representere den fortidige krigsinnsatsen, gir et fortegnet bilde. Kuler og krutt i Oslo har fått uhensiktsmessig mye oppmerksomhet, kanskje fordi dette er så mye enklere å feste til filmrullene. Oslo-gjengen er Max Manus sin gruppe sammen med Gunnar “Kjakan” Sønsteby, som igjen ruller over filmlerretene og blir dundrende kassasuksesser på kinoenes juleprogrammer. Men dette er en dels fortegnet historie, dels en heroisering som ikke står i forhold de viktigste og vesentligste sider ved den norske motstanden under krigen, og ikke minst at krigen i første rekke ble en daglig kamp på kjøkkenet, for de mødre som holdt moralen og menneskene oppe i fem hungrende krigsår. Det siste er den historien førsteamanuensis Fossen etterlyser, når han mener at vi skal vie oss ny og utfordrende forskning – i likhet med professor Tore Pryser ved Høgskolen i Lillehammer.

Men førsteamanuensisen stopper ikke der, han spør også om hvor hul denne heroiseringen er, dersom vi løfter blikket inn i samtidens begivenheter. Oslo-gjengens handlinger står i grell kontrast til hvordan denne typen frigjøringskamp utkjempes i dag, og hvordan den nåværende politiske ledelsen i Norge oppfatter dette. Det er ikke komplisert å sette likhetstrekk mellom Milorg, den militære etterretningen XU  samt “gutta på skauen” og Taliban, for eksempel. Hva er det som skiller historiens helter i Norge fra den frigjøringskampen som foregår i Afghanistan?

Jeg minnes godt at en av mine venner på gymnaset, som tilhørte de glødende idealistene i AKP (m-l), de trakk paralleller mellom frigjøringskampen 1979-88 i det Sovjet-okkuperte fjell-landet og den norske motstandskampen 1940-45. Da Sovjet trakk seg tilbake i 1988, var det vi i Vesten som dels hadde bygd opp den gruppen som overtok den politiske ledelesen i Afghanistan. Og dette var altså Mujahedin, som gjennom amerikanske operasjoner og CIAs støtte ble en militær maktfaktor, som siden etablerte seg som et diktatur under Taliban.

I edruelighetens navn døde min venn fra gymnaset i 1986. Han fikk aldri sett hva dette utviklet seg til i Afghanistan. Jeg vet derfor ikke hvordan han i dag ville stilt seg til at det i dag er vi med våre ISAF-styrker, sammen med EU og USA, som fører krig mot de tidligere allierte. Men han var sivilarbeider på det tidspunktet han døde, så i løpet av 1980-tallet må han ha skiftet oppfatning på noen vesentlige punkter.

Afghanistan er bare ett av de områdene vi har viklet oss inn i krig uten at de skiftende regjeringene har villet se dette slik. Motstrebende har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) erkjent dette med visse forbehold. Under ham klarte vi det ufattelige å vikle Norge inn i hele tre kriger – hvis vi regner med operativ støtte til bombingen av Serbia i 1999 og i Irak 2001-2003 samt ISAF-styrkene i Afghanistan 2002 – d.d.

Det heter fortsatt at Norge ikke har vært i krig siden 1945. Det er positivt uriktig. Slagene har imidlertid ikke stått på norsk jord. Det er den eneste forskjellen. Ja, for ikke å glemme at den gerilja vi nå nedkjemper, det er den gerilja vi så heroisk dyrker i norske krigsfilmer.

I tillegg er det utvilsomt slik at den hærtaking og okkupasjon av Irak, som vi så våren 2003, den har store likhetstrekk med det som skjedde 9. april 1940 i Norge. Folkemeningen er imidlertid slik at motstanden av den amerikanske okkupasjonen anses som pøbler, urostiftere, mordere, osv. Politikk og historie er sjeldent like størrelser. Historien søker sannheten, politikk søker makt og herredømme. Derfor blir det slik. Men en skal huske at vrangt kan fort bli lite vrient. Og den norske Hæren sliter med å få orden i sine ordner og utmerkelser for de soldatene som kommer hjem fra Afghanistan…

I tillegg holder det med et lite dykk inn i den fullskala-krigen i Midtøsten, som nå tårner seg opp, for å se hvordan enkelt kan bli fryktelig vrient. Der er en av verdens tyngste hærstyrker per capita beredt til å valse over det palestinske selvstyreområdet, dels fordi det er valgår i 2009, og dels fordi Hamas skal og vil Israel knuse, en gang for alle.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på ghettoen i Warzawa, også dens historie forbilledlig filmatisert av Roman Polanski i filmen Pianisten (2002). I filmen ser vi hvordan den tyske okkupasjonsmakten hundset jødene, og satte dem etter hvert i en så trengt posisjon at de til slutt gikk til væpnet aksjon. På dette grunnlaget ble hele ghettoen kollektivt gjort ansvarlige og utryddet.

Retorikken til tyskerne i Warzawa er dessverre ikke ulik den retorikk som i snart 60 år har plaget oss i Vest-Europa, når den israelske staten har hatt en brysk og lite medgjørlig linje til sine naboer. Jeg tenker på palestinerne.

Og her er vi ved en av de mest brysomme debatter i Norge i øyeblikket. Aftenposten kunne melde i lørdagens avis at TV2 nører opp under jødehat, et innlegg signert framtredende kirkelige ledere i Norge. Som så alltid, dytter man barna foran seg – også her. Det påstås at jødiske barn er blitt redde etter at Otto Jespersen har kommet med til dels saftig satire over lus og lopper i Holocaust i TV-programmet Torsdagsklubben.

La gå at Jespersen gikk solid over streken, men skylden for frykten ligger ikke hos Jespersen. Jeg spør når er barn så oppe så seint som klokka 22:30? Ergo er det voksne menneskers uforstand som igjen er roten til alt ondt, sånn sett.

Dette er ikke første runde, men en føljetong i den løpende debatten om nordmenns holdninger til jøder, som også har hatt en parallell diskusjon i Aftenposten - på bakgrunn av en bok av Manfred Gerstenfeld og tankesmien Jerusalem Center for Public Affairs. Slik sauses fortidens og nåtidens kriger i hop, her til lands.

Det er komplisert å få tak i Jespersens poenger og plattform. Men jeg tviler sterkt på at han er antisemitt. Jeg holder ham imidlertid mistenkt for å ha en meget kritisk holdning til staten Israel. Og her er det at den politiske diskusjonen blir mudrete og uoversiktlig.

En hver debatt om staten Israels politikk blir nemlig jevnt og trutt, og med systematisk logikk, satt inn i en antisemittisk ramme. Med den israelske ambassadøren Miriam Shomrat har vi fått en talskvinne for denne stokk konservative holdningen. Det bør kanskje flagges for at hun nå forlater posten her i Norge? Det har i hvert fall ikke manglet på kontroverser i hennes tid, med ulovlig kamerovervåking og tiltak som ikke sømmer seg i et land som Norge – uansett hvem det er som gjester oss.

Og debattene blir forsøkt kuppet med en sirkelargumentasjon om at staten Israel=jøder=hevet over en hver kritikk på  grunn av Holocaust. Dette sanerer en hver mulighet for å diskutere en av vår tids største humanitære katastrofer; den palestinske befolkningen. Den holdes som gissel for staten Israels politiske avmakt og uvilje til å følge internasjonale konvensjoner.

Det paradoksale er at den første folkegruppen, som er tildelt stat og land ved hjelp av et FN-vedtak, er den staten som nå nekter en annen befolkningsgruppe den samme viljen og evnen til å leve i fred med internasjonalt anerkjente grenser. Det tok staten Israel 45 år å innrømme at konflikten hadde to parter med Oslo-avtalen og opprettelsen av de palestinske selvstyreområdene. I 15 år har Israel gjort hva staten kan, innen grensen for hva det internasjonale klima kan tåle naturligvis, slik  vi igjen er vitne til med oppmarsjering av panserstyrker, nattlige flytokt over Gaza by, osv.

Samtidig har det ikke manglet på kontroverser, når noen med årene har begynt å systematisere Holocaust og politisk agenda, som eksempelvis Norman Finkelstein. For halvannet år siden var han på Norsk Litterturfestival på Lillehammer. Her er Aftenpostens omtale av boken I Israels interesse? (2007)

Som en kan se, så er det fortsatt uendelig mange veier til Roma. I stedet dør mennesker i hopetall mens vi i den rike enden av verden sitter og kverulerer om hvem  som har lidd mest og har krav på mest empati, eller hvem som eventuelt vant den andre verdenskrigen mest og tapte minst, osv. Dette skremmer meg! Dermed er jeg muligens antisemitt!?!