Aldri mer

Nyttårskonserten fra Wien fulgte jeg i år kun med et halvt øye. Noe av gleden gikk i stykker, da dirigenten 1. januar 1995 ønsket et godt nytt år fra dirigentpulten, med å ønske de tre nye medlemsland i EU - Sverige, Finland og Østerrike - velkommen. Jeg mener det var Riccardo Muti som dirigerte det året.

En kan selvsagt legge til at jeg er en dårlig taper. Jeg hadde jobbet nesten livet av meg og vunnet en folkeavstemning i Norge mot et norsk medlemskap i EU. Jeg tror ikke at noe annet, sånn som en heftig nyttårsfeiring, var årsaken til at kaffen satte seg i vrangstrupen. Men jeg gikk på en smell da, som stengte litt for den årvisse gleden med nyttårskonserten.

I år dirigerte Daniel Barenboim Wiener-filharmonien. Og i år satte riktig nok ikke kaffen seg i vrangstrupen, all den tid jeg egentlig bare fulgte konserten med et halvt øre. Slutten pleier jo å være en feiende Radetzkymarsj av Johann Strauss d. e. Men innen vi kommer så langt, er det en tradisjon at dirigenten sier noen velvalgte ord. Så også i år.

Barenboim ønsket publikum i Staatsoper og verdens TV-seere et godt nytt år med at han håpet 2009 ville bli et fredens år, og det i år skulle lede til en menneskelig rettferdighet i Midtøsten.

Barenboim er en verdens ledende dirigenter og altså jøde. Jeg stusset over hans utsagn, men fikk ikke tak på hva han egentlig mente, innen jeg kom hjem etter nyttårsfeiring i Sverige. På grensa mellom Sverige og Norge kjøpte jeg med meg dagens utgave av Aftonbladet. Vel hjemme i går kveld leste jeg at Torsten Kälvemark hadde sett den samme konserten, og stilt seg like undrende over Barenboims “menneskelig rettferdighet i Midtøsten”.

Kälvemark benytter Brageløftet fra Nürnbergprosessen om “nie wieder” – aldri mer – som tittel på sin artikkel. Der redegjør han for sin undring, som han fikk stillet i en artikkel av Barenboim i engelske The Guardian. Her utvikler Barenboim i følge Kälvemark sitt synspunkt i tredelt håp for det nye året.

For det første håper han at Israel skal innse at konflikten i Midtøsten ikke kan vinnes med militære midler. Det andre håpet er at Hamas skal innse at vold ikke fremmer folkebevegelsens interesse. For det tredje at verden må innse at konflikten i Midtøsten ikke kan løses utelukkende ved hjelp av diplomati og krigshandlinger, men at begge folk må erkjenne at de er to parter med like retter til å eksistere.

Barenboim ender i følge Kälvemark med å stille et spørsmål: Hvorfor tror Israels regjering at den har rett til å holde hele det palestinske folket kollektivt ansvarlig for Hamas herjinger? Altså om det finnes noen logikk bak den siste tidens krigshandlinger på Gaza, som for eksempel at målet er å ødelegge Hamas, og om dette overhodet lar seg gjøre? Hvis ikke, så er hele denne krigen ikke bare “stygg, barbarisk och avskyelig. Den er vannvittig”.

Kälvemark har imidlertid lest mer i The Guardian, der han finner et innlegg av det britiske parlamentsmedlemmet Nick Palmer. Han sitter i styret for Labours gruppe i Israels venner i parlamentet, noe tilsvarende Israels venner på Stortinget – med det forbehold at vi i Norge ikke har noen partispesifikk grupperinger. Framtredende medlemmer i Israels venner i dag er Carl Ivar Hagen (FrP) og Dagfinn Høybråten (KrF), som i oversikten til Wikipedia nå i hovedsak domineres av stortingsrepresentanter fra de to partiene.

Palmer har jfr. Kälvemark trøtnet på å forsvare en “dårlig sak”. Det er på tide at de, som vil Israel vel, sier stopp. Palmer understreker Israels rett til å forsvare seg, men at dette selvforsvar i dagens situasjon er helt uten proporsjoner. Han skriver at med britiske øyne, ville man bombet Dublin, som hevnaksjon for IRAs terror. Og Palmer ender med å beskrive Israels strupetak og blokade av Gaza har gjort området til noe som likner et fengsel.

Nick Palmers reviderte synspunkter mener Kälvemark å finne i et annet, britisk parlamentsmedlems tekster. Det vises til Avraham Burg, som slett ikke er noen novise i Midtøsten. Kälvemark skriver at Burg “har sett sannheten i hvitøyet”. Kälvemark har brukt nyttårshelgen til å lese Burgs nyeste bok The Holocaust is over. We must raise from its ashes (Palgrave-Macmillian). Boken ble oversatt og gitt ut på engelsk i 2008. Dette er et innsiktsfult og kritisk oppgjør med tiår av den israelske politikken som først og fremst har rammet de okkuperte palestinerne, i Kälvemarks øyne.

Burgs hovedtese synes å være at det jødiske fellesskapet over hele verden må slutte med å leve i skyggen av Holocaust. Tyngden av et historisk trauma har tjent Israel, både som et forsvar for omverden og som manipulerende middel, for å nå ulike politiske mål. Dette har undergravd Israels evne til tro på seg selv, på sine naboer og på verdenssamfunnet. I lengden har dette ført til en skjebnesvanger nasjonalisme, som holder på å splitte nasjonen, og som har ført til hat i regionen.

Dersom vi jøder stirrer oss blinde på Holocaust, så ser vi ikke omverdens ulykker. Når millioner dør i Afrika, så anser vi ikke dette for å være vårt problem. Folkemordet på armenerne på begynnelsen av 1900-tallet får ikke sidestilles med vårt eget, særskilt ikke når det rokker ved vårt forhold til Tyrkia.

I dag er vi rustet til tennene, og langt bedre rustet enn noen annen jødisk generasjon før oss. Vi har en fantastisk hær, en tilfredsstillende sikkerhet, beskyttet av verdens fremste supermakt, USA. Selv antisemittisme framstår latterlig, ja til og med meningsløs, i møte med den styrke det jødiske folket har i dag.

Alt dette er i følge Kälvemark sentrale oppfatninger i Avraham Burgs siste bok. I dette lyset mener Kälvemark at vi må forstå Daniel Barenboims antydning om en “menneskelig rettferdighet”. Måtte dette være blant de håp om framtidens som blir historiens fasit etter 2009.