Hvordan galt går ennå verre

Natt til i dag gikk Israel inn med bakkestyrker på Gaza. Troppene meldes å stå nord på Gaza akkurat nå.

På NRK Radio meldes det at to israelske soldater er kidnappet i løpet av natten. Offisielt hevdes det fra Jerusalem at 30 soldater er skadd på israelsk side.

Den norske legen, Erik Fosse, melder på mobiltelefon inne på Gaza at det er en jevn strøm av skadde, der det igjen er høye tapstall av sivile. Israel har gått til angrep, støttet av luftstyrker og marine. Befolkningen i Gaza by er satt i en knipetangsmanøver.

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon oppfordrer partene til umiddlebar våpenstillstand. Sikkerhetsrådet klarte i natt ikke å samle seg om en felles uttalelse, nok en gang. Som så alltid før, det var bl. a. USA som motsatte seg en felles uttalelse.

Vi får bare håpe at det kommer godt nytt ut av president Barack Obama tiltrer 20. januar i år. Det er ingen brudd på tidligere linje at USA stilte seg på israelsk side, i denne konflikten. President George W. Bush har fra første dag lidd av en nær sagt islamofobisk vilje til handling. Ingen glemmer hans freudianske glipp, da han forklarte verden om sine motiver til å invadere Irak i 2003, med at USA var på et korstog. Dette var med skam å melde dårlig nytt for regionen i Midtøsten. Der har de hatt en tusenårig tradisjon med hva korstog fra det høye nord og vest har betydd.

Spørsmålet alle stiller seg nå, er hva Israel har å tjene på en slik umedgjørlig linje? Alle samles om at det forestående valget i Israel er et nøkkelsvar, og at Israel har bestemt seg for å røske Hamas opp med rota, en gang for alle. Ved interne uoverensstemmelser er ingen ting mer med på å glatte over det sure klimaet i innenrikspolitikken enn en ytre fiende. Så også denne gang. Dette delmålet er tildels oppnådd, men det gjenstår å se hvordan det stiller seg med Hamas.

Flere samler seg også om et moment at Israel er villig til å gi så lite som mulig i en forestående fredsslutning, altså det vi i vår barndom kalte å “kappe land”. Ved å dominere forhandlingene for å oppnå et best mulig resultat, det kjenner vi fra historien. Tyskerne kaller f. eks. 8. mai 1945 som “Stunde Null”. Det tilkjennegir at kapitulasjon ikke ble inngått førenn de allierte selv anså seg ferdig med å utslette Nazi-Tyskland fra kartet.

Jeg trekker fram denne sammenlikningen fordi det skal grine imot oss hva krig egentlig er. Det er ingen som vinner i krig, i betydningen at ved alle militære slag er det store tap på alle sider. Krigen vinnes derimot av den parten, som hadde størst militær slagkraft ved fredsslutningen, og som har vilje til å slutte fred med en slagen motstander. Spørsmålet er bare om palestinerne befinner seg i en slagmark lik den tyskerne møtte ved Stalingrad 1941-43, eller om det er like sannsynlig å komme fra dette som ved den sovjetiske beskytningen av Berlin i de siste desperate timene i 1945? Sånn sett er det ikke uten grunn at Israel hevder Hamas har skyld i det som nå skjer. Men det er store forskjeller i proporsjoner mellom 500 Kassem-raketter, som treffer tilfeldige mål, og Israel som verdens 4. sterkeste militærmakt.

Slik er dessverre krigens logikk. Svaret kjenner vi ikke. Hamas kan bli svekket, men sannsynligheten taler for at de omrkingliggende arabiske statene mer og mer vil bli engasjert i krigen, alt avhengig av hvor omfattende og ødeleggende den israelskae invasjonen blir.

Egypt er stilt i en uløselig knipe. Hvis man åpner grensen, så oppstår en veritabel flyktningebølge umiddelbart. Hvis man ikke åpner grensene ved Rafah, da går det palestinske folket på Gaza en grusom skjebne i møte. Men det vil garantert ikke stoppe Hamas. Snarere tvert imot, frykter jeg.

Paradoksenes tid er ennå ikke forbi. I går fortsatte den israelske beskytningen av Gaza by fra luften mens andre fly spredde flygeblad. Israel oppfordret sivile til å forlate byen. Spørsmålet er nå hvor den sivile befolkningen skulle gjort av seg? Det finnes ingen utgang av revehiet, for å si det slik. Israel har blokkert all inn- og utfart fra Gaza i to år, etter den siste invasjonen. Sjøveien er også stengt, sist bevist ved at skipet “Dignity” ble skutt ned av den israelske marinen utenfor kysten av Gaza, med fredsaktivister og tvingende nødvendig nødhjelp ombord. Det er bare en vei ut nå, og den går med sannsynlighet ut via gravferder i sønderskutte moskeer.

Denne skitne krigen har sine klare paralleller i hvordan tyskerne behandlet jøder under den 2. verdenskrig i Europa. Det er ikke noen mindre katastrofe vi nå er vitne til, denne gang begått av det folk vi i Europa har skammet oss over å ha falt i ryggen for 75 år siden, da vi ikke tidsnok innså hvilken fare og katastrofe Hitler-Tyskland var villig til å føre Europa inn i.

Reint generelt - og på et abstrakt nivå - er jeg stum av beundring over hvordan mennesker ikke lærer av andres feil, knapt sine egne…