Der skulle jeg ha vært

I følge Gudbrandsdølen Dagningen (GD) gikk 600 i toget til støtte for det utpinte palestinske folket i Lillehammer i dag. Der skulle jeg ha vært, naturligvis. Men slik gikk det ikke. Jeg sosa bort for mye tid inne i byen, innen jeg kom meg hjem. Helt uten mål og mening var de forehavender jeg hadde inne i byen slett ikke, men det tok sin tid og tappet meg for muligheten. Derfor ble det ingen demonstrasjon på meg, så mye jeg enn skulle ha ønsket.

Slekta tror jeg var representert. Men det er litt kvasi at jeg ikke deltok på denne deomntrasjonen i Lillehammer. Symbolsk nok endte toget på Sigrid Undsets plass, eller det vi litt med tynt hårfeste kaller HH-plassen (Handelens og Håndverkets hus), der Nobelprisvenneren kanskje ville vært enig i den horrible krigføringen på Gaza.

I dag har Israel beskutt tre skoler, deriblant en tilhørende FN. Israelske stridende hevder at skolene var skalkeskjul for Hamas. Mulig det. Men det får gjenstå å få klarhet i dette. Poenget er at skoler og moskeer og all den framtid som palestinske etterlatte skulle bygd sin magre framtid på, det er snart skutt i filler, alt sammen. Det blir hult å hevde at alt er militære mål, selv etter at den definitoriske betingelsen om hva som er militære mål, fortsatyt er innmari komplisert å formulere – selv for en israelsk panservogn.

Det første som går tapt i krig, er sannheten. Her er vi. Og nå juger veldig mange, hele tiden. Utenriksminister Tzipi Livni sliter med å hamre løs på Hamas, men de sammenbitte kjevene viker ikke en tomme. Hun ser makten tinder glimte i det fjerne, der hun er påtroppende regjeringssjef for Kadima, når man bare får avholdt et valg. Da kan man glemme det lille folket for en stund, inntil Israel finner nok et påskudd, slik de har holdt på med å omdanne Gaza til et fengsel og Gaza by til Helvetes forgård.

Problemet er at denne gangen mener jeg bestemt at Israel ikke slipper unna. Denne gangen rykker en president inn i det Hvite Hus i USA medfølgende en utenriksminister verden aldri har sett maken til. Jeg snakker om Hillbill Clinton, et tidligere presidentpar, der mor gamle skal røske i skjækene mens president Clinton (å joda, han heter det inntil han dør, faktisk) sitter på bakrommet med sigar og mørner de politiske signalene. Jo, dette skal bli meget  interessant.

Vel, voldspiralen er nå sunket helt ned til de nedrigste nivåer. Jeg tror knapt jeg keg kan tåle mer av den elendigheten jeg vet må eksistere på bakken og inne i Gaza by. Mye har vært ille før, men det siste døgnet er absolutt det sørgeligste jeg har opplevd på svært, svært lenge.

Jeg var litt oppstemt etter å ha lest meg opp på DAniel Barenboims og Avraham Burgs tanker. Jeg trodde for et lite øyeblikk at det kunne være en samvittighet og en indre stemme i Israel, som ville slå opp dørene og påvise galskapen. Det var for mye. Det var slett ikke meningen at vi skulle kunne tro på et paradigmeskifte innad i Israel.

Dermed er vi ved veis ende. Det finnes ingen logikk. Det finnes ingen nåde.

I kveld spiller jeg Joe Zawinuls Mercy, Mercy, Mercy…