Ingenting opprører meg mer enn fredsdemonstranter som oppfører seg som pøbel. Det finnes i mine øyne ingen aksept for slikt! Dagbladet rapporterer om helt uakseptable opptøyer. Det tjener ikke fredssaken en dritt.
Vel er det slik som Elie Wiesel har poengtert:
Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.
Likevel er det meningsløst når en meningsytring ikke blir tolerert av en annen, slik som i Oslo i går kveld. Dette ble overtydelig demonstrert, ved at noen motdemonstranter til Israel for freds demonstrasjon, endte med at en eldre mann ble slått ned. Det blir aldri annet enn idioti å stå der med en håndplakat, som maner partene i Midtøsten til å ta til vettet, når man så eklatant beviser at en ikke eier bedre egenskaper selv. Norsk presse og TV2 Nyhetskanalens dramaturgi hjalp ikke mye, for å roe gemyttene. Snarere tvert imot.
Det hat som har blusset opp i Midtøsten, det vil med tyngdekraftens lovmessighet også blir vårt, dersom vi lar slikt stå ukommentert og dundrende avvist. Jeg blir faktisk sinna. Og her er min avskyresolusjon. Det er jo slikt man driver med, i den mobben – avskyresolusjoner!
Manfred Gerstenfeld var selvsagt ikke fornøyd med Aftenpostens journalist Per A. Christensens og hans forsøk på å besvare og moderere Gerstenfelds bok om antisemittisme. I går svarte Gerstenfeld på tiltale i papiravisen.
Selv skrev jeg om dette 29. desember i fjor i denne bloggen.
Gerstenfeld vil slett ikke ha det på seg at han har bedrevet uredelig kildekritikk og utelukkende ridd sin framstilling etter sammenfall i påstander, premisser og konklusjon. Norge er og blir et antisemittisk land. Punktum.
Selv redegjorde jeg for hvorfor jeg frykter at jeg pr. definisjon er antisemitt. Det var etter mor Nille-prinsippet, nedfelt i Holbergs Erasmus Montanus – en såkalt syllogisme med farlige implikasjoner. Christensens poeng var vel av samme oppfatning, selv om han diskuterte på et langt annet grunnlag enn meg; skarpsindig og poengtert. Mitt poeng er at når Gerstenfeld uforholdsmessig enkelt kaller “den antisemittiske og antiisraelske gift som gjennomsyrer deler av Norges elite”, sprenger han åpne dører.
I mitt arme syndige liv har jeg strevd med mitt forhold til Israel. Det er med dette, som med mitt forhold til Dagbladet; de gjør det begge så innmari vanskelig å elske. Jeg vil staten Israel det beste her i livet. Jeg har forsøkt å relativisere, forklare og insistere på Israels rett til å eksistere. Jeg har selv opplevd indoktrinering, til og med – til fordel for staten Israel.
Historien er slik at jeg påbegynte grunnskolen i 1969. Blant de mange fromme elementer i den utdannelsen, så var kristentro, FN og staten Israel høye idealer og profilerte saker. Jeg kunne datoen for FN-dagen og FNs menneskerettighetserklæring utenat, allerede etter to år. Den kristne tro var vedvarende tilstede i alle mine år på skolen, selv etter at jeg meldte meg ut av statskirken. Sånn sett lærte jeg mye, mye mer enn jeg trengte. Og jeg vil si at mye var rein indoktrinering.
Midtøstens konflikter var til stadighet et tilbakevendende fenomen i samfunnskunnskap. Jeg kan ikke huske annet enn at det israelske perspektivet sto fremst i pedagogenes framstilling. Jeg hadde endog på ungdomsskolen en klasseforstander og lærer i samfunnsfag, som tok seg bryet med å lese Herman Sachnowitz bok Det angår også deg høyt for oss. Det var kort tid før TV-serien Holocaust gikk på norsk fjernsyn, den serien som fikk verden og i særdeleshet Tyskland til åpne øynene for fortidens utrydningsleire.
Mitt forhold til Israel var genuint pro-israelsk. Alltid. Punktum.
Men det første anstøt til en kritisk tanke, det sørget sannelig staten Israel for selv. Det holder med å nevne datoen for svært mange nordmenn. Jeg snakker om 21. juli 1973. Jeg er uheldigvis født og oppvokst på Lillehammer. Jeg husker Mossads feilslåtte mordertokt, som endte med at en marrokaneren Ahmed Bouchiki ble skutt ned og drept på åpen gate i min hjemby. Den dag i dag kan hvem som helst gå opp i bydelen Nybu, og kjenne på kulehull i en av blokkene.
Vi snakker altså om at den første og mest bestialske terror begått på norsk jord. Den ble begått av en vennligsinnet stat. Intet land har kanskje vært en varmere tilhenger av staten Israel enn Norge. Nordmannen og tidligere utenriksminister og statsminister, Trygve LIe, deltok avgjørende i å presse fram et vedtak i FN, slik at staten ble opprettet i 1948. Og det holder egentlig med å poengtere at uten Norge, ville Israel ikke vært en atom-makt.
Kanskje er dette grunnen til at Israels sterkeste støttespillere blir så opprørt i dag? Ingenting er så vanskelig som å tape ansikt. Men fra min kristendomskunnskap har jeg lært at den man elsker, tukter man.
Når så en regissør skulle gi Israels hevnaksjon, etter det helt uakseptable i Svart September et menneskelig ansikt i filmen München (2005), så velger Steven Spielberg å lage en film der hendelsen på Lillehamemr ikke er med. Dette er like uredelig, som kanskje Gerstenfeld er det motsatte, men å hevde at Lillehammer ikke er utelatt på grunn av en henvisning på filmplakater – ja, det er patetisk og genuin historieforfalskning. Da bryr jeg meg mindre med filmens egenskaper og kvalitet, rett og slett fordi hele prosjektet er feilslått. Og det er lett å falle for det grepet å påpeke at Speilberg er jøde. Rett og slett fordi at det er denne apologi, altså relativismens egentlige substans, som her kommer til orde. Slik Israel hele tiden vil fremme det antisemittiske enn å diskutere sak, når debattene surner for israelske hauker i politikken.
Gerstenfelds argumenter har en aura av moral og hat, mest mot den norske venstre-intellektuelle eliten. Der har jeg vel hørt hjemme, lenge. Jeg kjenner mange som har hatt det som meg. Vi har både et problem med å kalle oss venstre-intellektuelle og anerkjenne begrepet elite. Men vi er svært opptatt av rettferdighet, likeverd og solidaritet. Og staten Israel har med årene blitt en sak, et tilfelle, et kasus – med eller uten elitære betraktninger. For utenforstående er det komplett umulig å forstå vår flate struktur, et klasseløst samfunn som skal og må inkludere alle. Kall det gjerne en alltruisme, som riktig nok står under press, dels fordi Gerstenfelds varmeste forkjempere ønsker dette.
Gerstenfeld kommer imidlertid ikke unna at kritikken mot staten Israel har hardnet. Dette skyldes slett ikke at antisemittismen har økt markant i det norske folk og samfunnet. Det er positivt feil. Det er mer Israels utenrikspolitikk som har stivnet. Det er Israels isolasjonisme som er feilslått. Denne alenegangen kan en stormakt som USA bevilge seg, dog ikke til evig tid. Det samme synes nå å være Israels tilfelle, tross at staten har fått mange muligheter til å gjøre det motsatte.
Blant mange episoder gjennom årene, så ble massakrene i Sabra og Shatila i 1982 en øyeåpner. Dette snudde mye av verdens opinion, fra å være udelt på Israels side i konflikten, til en tiltakende skepsis. Staten Israel kan ikke lastes direkte, men kun for at israelske tropper ga druserne fritt leide inn i de plaestinske flyktningeleirene av hærsjef Ariel Sharon. Myrderiene var og er et folkemord. En menneskerettighetsgruppe i Belgia har forgjeves forsøkt å få Ariel Sharon stevnet for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, for sin medvirkning og for at han uten opphold ikke stoppet slaktingen av uskyldige kvinner, barn og eldre.
Om hundre år er allting glemt, skrev forfatter Knut Hamsun. Selv der mener jeg Nobelrpisvinneren tok fordi det tar mye kortere tid. Vi har et folkelig uttrykk i Norge. Det hevder at det tar to generasjoner å bygge det en generasjon river ned. I 2008 feiret Israel sitt 60-årsjubileum. Det ble et jubileum, som mer enn noe annet, viste hvor raskt opinionen kunne snu. Altså hvordan møysommelig nasjonsbygging nå har vendt seg mot seg selv.
Poenget mitt er at vi i dag snakker om en autokratisk israelsk stat, kanskje også en autoritær stat. Mye taler for at staten Israel er blitt sin aller verste fiende, og at statens varmeste forkjempere og motstandere har en helt annen politisk agenda enn det store, store flertall. Dette har DAniel Barenboim advart mot i The Guardian 1. januar i år. Avraham Burg har, slik har forstått en omtale, advart mot den samme politiske linjen.
Det er ikke til å komme fra at Gaza er okkupert. Vatikanet sendte i går ut en pressemelding om at Gaza er en konsentrasjonsleir. Så langt måtte man altså gå, innen FN tok til vettet og kom fram til en resolusjon i natt – riktig nok fordi USA unnlot å stemme.
I mitt arme, syndige liv har jeg til gode å henvise til Vatikanet i en sak, og må si meg enig. Dette er ualminnelig spesielt, ikke minst modig, fra Vatikanets side. Der i klosteret har man levd med Vatikanstatens lunkne holdning til å avsverge så vel Mussolini som Hitler. Men jeg vedder nesten ørene mine på at den pro-israelske lobbyen vil henvise til Pave Benedicts XVIs sørgelige fortid i Hitlerjugend…
Så feil kan man ta, når den eneste referansen for framtiden er fortidens uhyrligheter. Da ender man, slik historiker A. J. P. Taylor hevdet at dette er som å kjøre etter takspeilet. Ikke rart at man kjører ut i neste sving!
Så enkelt. Så vanskelig!
Bildet er en illustrasjon på at jeg går her og sturer på tunet, og opplever en stillhet og ro jeg gjerne unnet langt flere mennesker i hele verden. Også dette er så enkelt og så vanskelig…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar