Jazzåret 2008 – et tilbakeblikk

Jazzåret 2008 ble, slik Roald Helgheim skriver i Dagsavisen, et år i Radka Toneffs tegn. Også for meg. Under 30-årsjubileet for Døla Jazz, var det den eneste konserten jeg var på, viet henne. Ja, foruten den siste konserten, så å si utenfor programmet, med Dag Arnesen Trio. Den konserten har jeg grundig skrytt i skyene tidligere,

Mer interessant er det at Helgheim trekker fram at tidenes jazzalbum Kind of Blue fyller femti år i 2009. Det har kommet en ny utgivelse i serien The Complete Session of…, som Columbia Records har skodd seg på siden Miles Davis’ død i 1991. Jeg har Kind of Blue fra før. Jeg har også The Complete Session of Bitches Brew. Begge deler er kjære samlinger i platehyllene mine. Men det blir i overkant med slike komplette samlinger. De vitner mer enn noe annet om Miles’ evne, gjerne også Teo Maceros evne til å kryste ut de edleste tapningene i studio.

Miles Davis var kanskje den første store artisten som forsto studio med gruppedynamikk. Han brukte opptakene som øvelse mot et ferdig produkt, det han selv satte sitt stempel på. Jeg har vinylene til de lyseste øyeblikkene til Miles sine forskjellige innspillinger. Det virker ikke som disse har tapt seg, i forhold til komplette samlinger av alt som lå forut for en innspilling.

Roald Helgheim er derimot en sliter av det fremste mediekritiske merket. Det bør like mye poengteres, i et tilbakeblikk på jazzåret at Dagsavisen holder seg med et slikt staselig overflødighetshorn.

Helgheim deltok med et knippe kunnskapsrike personer på Kyrres jazzquiz under DølaJazz i fjor høst. Det kom ikke som noen overraskelse at de gikk fundamentalt glimrende fra det – med en score som lå himmelhøyt over andreplassen. I all beskjedenhet var det Bjørn bror, Tord i Tune Into-Gjøvik Jazzklubb og meg som tok den plassen.

Helgheim skriver at under Oslo Jazzfestival vil det i 2009 bli en forestilling viet Radkas musikk i Operaen i Oslo. Det er pussig at dette skjer. Jeg sa til min far, så seint som under underholdningskavalkaden på NRK1 i går kveld at det hadde vært artig å ha vært inne i bygget, til tross for at jeg dessverre aldri får fot av opera. Her byr sjansen seg, altså.

Helgheim skrev tidligere om kong Oscar den største, etter at han forlot oss i 2008. Det er en beskrivelse det vanskelig lar seg gjøre å si ham imot. I 2009 feirer jeg 40 årsjubileet for mitt første konsertmøte med Oscar Peterson Trio, etter at mor og jeg fikk revet til oss to billetter i kinoen på Gjøvik.

Ja, tenkt det – de klarte dette på Gjøvik hele to ganger. På den første satt mor og jeg på tredje rad. Og det var mors barndoms bekjente som hadde halt kanadieren til bys. Du store min, for en konsert, som kan parafraseres i trioens innspilling et par uker seinere i Salle Pleyel i Paris. Det finnes på plate!

I julen fortalte Kyrre Rosenvinge at Freddie Hubbard var død, 70 år gammel. Dette betyr at det tynnes ut i mine rekker av musikere, som jeg lyttet til ungdommen, og sier vel så mye om at det er jeg som eldes enn at de var så mye, mye eldre enn meg, egentlig.

Jeg har en lite minneverdig soloplate The Love Connection fra 1980, som på ingen måte yter Hubbard rettferdighet. Da er det langt mer interessant å høre på Herbie Hancock Quintet V.S.O.P. (1976(, som jeg også har, i likhet med svært mange innspillinger av nettopp Hancock. Her kan en høre et langt sprekere trompethorn enn klisne popjazz-svisker anno dazumal, på en tid innen jazzen da den blomstret litt av. Selv Hancock begikk ei disco-skive på denne tiden, Honey from the Jar, som vel var seigere enn sirup i de flestes ører, da som nå. En fast trompetist var Hubbard i Hancocks mange sammenhenger, i det som vi nå rubriserer som Miles Davis’ vanskelige år…

Joe Zawinuls 75th kom også ut i 2008, til stor glede for alle oss som hevet ham opp til stjernene. Platen fikk jeg til jul av fetter Knut, en langt kraftigere lyd enn den jeg fikk klikket ned fra iTunes.

Her er vi ved en erkjennelse fra 2008, om at mye faktisk var innmari bra fra før, også. Det har blitt en sann fryd med de gamle vinylplatene jeg hentet ned fra mine gjemmer, da jeg jazza opp hjemmet med noen solide monsterhøyttalere og mitt øvrige analoge utstyr. Du milde måne, for en kraft og detaljrikdom det ble i stua. Jeg tenker at de av mine venner som kvittet seg med vinylen og gikk 100% over til CD, de sitter kanskje på loftet og sturer nå. Selv er jeg sinnsykt glad for at jeg ikke falt for fristelsen!

Formatkrigen i så å si alle avspiilingsmedier er i ferd med å bli ødeleggende. BluRay har kanskje vunnet kampen på DVD, men dette har ennå ikke fristet meg over til å kjøpe noen ny spiller. Jeg er mer enn fornøyd med utstyrsparken min i dag. Jeg blir innmari forbanna om det strupes inn i formatkrigen, slik at vi som er mer enn tilfreds får ha våre DVD’er i fred. Og at det fortsatt blir spillbart på gamle DVD-spillere. I motsatt fall må jeg selvsagt skifte til ny plattform.

Men jeg er i ferd med å gå litt tørr i debattene om hva som er best og mest for pengene. Jeg føler meg vel litt snytt over at det gjentatt må skiftes til nytt og bedre, gjerne ofte med det resultat at det kommer veritable kapitalvarer i tillegg. Se bare på hva som skjedde da HDMI kom til verden. Det førte til saftig lyd, bevares – men det er noe som heter dill og dall og, like saftige innkjøp av ekstra tilleggsutstyr.

For meg med lite konsert- og kinovennlige plager, så lar jeg meg fritte til dette. Jeg vil ha konsertsalen og kino-opplevelsen inn i stua. Men aldri kan dette oppveie selve den opprinnelige og helt unike opplevelsen. Jeg vil si at dette heller ikke er mitt mål. Det er kun et substitutt for noe langt mer ekte og fullkomment umulig å få til uten å ha vært tilstede. Jeg ser det demokratiske argumentet at musikk og bilder flyr over verden i et omfang og kvalitet som aldri tidligere. Likevel skulle og ville jeg ha vært tilstede, dersom dette var et alternativ, heller enn å mugne hjemme. Så enkelt er det.