Dagbladets Magasinet har hatt en artikkel på trykk om forhistorien til opprettelsen av staten Israel. Det kan være uhyre interessant lesning, dersom man samtidig sammenholder argumentasjonen til dagens politiske elite i Israel og den såkalte krigen mot Hamas.
Jeg har dels kjent til denne delen av historien lenge, men slett ikke så detaljert som i denne artikkelen. I tillegg løper alle, som pirker i forhistorien, risikoen å bli kalt antisemitt – når denne siden nevnes. Holocaust er en mye mer relevant innfallsvinkel for de fleste pro-israelske fortellingene enn de tidlige aktivistenes svært ransakelige veier.
Dette er lesning til ettertanke, når vi vet hvordan Israel hele tiden henviser til arabernes og palestinernes terror, et begrep som i grunnen gir lite vett og forstand i Midtøsten. Snarere er det på norsk terskel mer adekvat å henvise til filmen om Max Manus. Den viser hvordan all debatt rundt en to-statlig akse i Midtøsten, er like meningsløs som at den norske motstanden skulle vært en stat i staten, i kampen mot tyskerne i Norge.
For to dager siden ankom legene Mads Gilbert og Eirik Fosse Gardermoen og Norge. Der holdt de pressekonferanse. Dels på norsk og dels på engelsk. Så farlige var de blitt for resten av verden at den fikk sine fortellinger inne på Gaza gjennom to hardarbeidende leger - fordi Israel la et kommunikativt lokk over hele Gaza, ved å holde media ute. Gilbert hevdet at hans mobil etter hvert må ha blitt jammet, for han fikk etter en tid ikke signaler. Slik gjorde Israel sin kanskje største brøle. Da måtte Fosse tre inn i rollen som observatør. Da falt selvsagt kritikken mot Gilbert som en stein. Og han sa at:
- Jeg har ikke bedt om denne rollen. Det er Israel som gjorde meg til den jeg var inne i Gaza by.
Man skulle tro at dette sludderet om skjev kildebruk sluttet? Gilbert redegjorde for hvem de to legene er, i kraft av sine professorater. Dekjenner bedre enn de fleste problemer knyttet til objektivitet og kravet til sannferdighet i sine beviser, ikke minst i forhold til sin medisinske forskning og doktoravhandlinger. De er de fremste uttrykk for at de har bestått prøven før, og kritisk tenkning er nettopp denne typen spørsmål de har kesamener i - fra før.
Gilbert hadde i tillegg et lite hjertesukk. Det er kanskje ikke er noe stort poeng, men i denne ulidelig lange lidelseshistorien kunne altså Gilbert gi en forklaring på sitt engasjement. Han sa det slik:
– Jeg har vært i Midtøsten på solidaritetsarbeid siden 1967. Den første turen var til Israel, til støtte for dem. Slik oppsto mitt engasjement for palestinerne.
Dette kaller jeg reine ord for penga! Gilbert er, slik dette vannvittige krigsmaskineriet nå er innrettet, et produkt av den galskapen. Han er ingen tilhenger av Hamas per se, vil jeg tro. Han er imidlertid - i likhet med alt for mange andre - et resultat av en høyrevridd ekstremisme innad i Israel. Det er denne politikken som vi i Vesten kritiserer.
Dessverre er det magre kår for annerledes tenkende i Israel, akkurat nå. Men vi må aldri glemme at den krigsmaskinen, som snart har knust Gaza til pukk og grus, den er en tung aktør innad i Israel, akkurat nå. Det kommer tider etter dette! Glem ikke dette, tross at hatet rir Midtøsten mer enn noen sinne.
En av kulturlivet stillferdigste og triveligste menn, Erik Hillestad, skrev i Aftenposten i går. Her utdyper leder av Kirkelig kulturverksted hvorfor det kan bli nødvendig med en kulturell boikott av Israel. Altså at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal ha noen offisiell utveksling med Israel eller israelske kunstnere.
Jeg er skeptisk til boikott, selv om jeg mange ganger har vært med på å oppfordre til dem. Hillestad fører en plausibel argumentasjon, sett i lys av kulturboikotten av Sør-Afrika. Det var en aksjon, som til sist, ble en seier. Fortsatt er jeg ikke aldeles sikker på om boikott er svaret i forhold til Israel. Nettopp innen kulturlivet eksisterer kanskje de klareste og mest iøynefallende kritikerne av autokratiet og/eller oligopolet i Israel. Disse stemmene vil jeg slett i forstumme. Og jeg frykter at de vil vende seg mot oss, dersom vi går til boikott. Derfor er det viktig at grunnlaget for boikotten blir debattert, innen kulturlivet ,før den settes ut i livet.
Jeg var en varm forkjemper av boikott mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Jeg har fortsatt min holdning intakt, for det tankes ikke på Shell, den dag i dag. Blant annet er jeg meget tilfreds med at Menkerud på Søre Ål nå blir Statoil-stasjon. Det er den første stasjonen jeg kommer til, på min vei nordover til Lillehammer. I tillegg får jeg rabatt fordi jeg er Coop-medlem, som har avtale med nettopp Statoil.
Ikke dumt. Miljøvennlig er det, også! Det har hendt at den som venter på noe godt, den venter ei forgjeves. I spørsmålet om Midtøsten er jeg fortsatt sterkt troende. Jeg tror det en dag vil bli fred i Midtøsten. Jeg har ikke noe annet alternativ, helt enkelt.!
På grunn av Franco ble mitt besøk av Spania ikke noe av før i 1999. Slik er det også at jeg aldri har vært inne i USA, på grunn av Reagan, ettersom jeg lovte en utvekslingstudent at jeg ikke skulle besøke hennes hjemland før han var ute av det Hvite Hus.
Joda, det svir å ha et politisk engasjement. For meg, en jazzidiot av det fremste merket, har dette kostet svært mye. Men jeg vil ikke si at dette har fått meg til å vakle i troen på at boikott er et middel. Men jeg har vel ikke all verdens tro å gå på, dersom den ikke får slagkraft. Som forbruker har jeg vel egentlig ingen personlig historie før Sabra og Shatila i 1982, men det har altså aldri blitt handlet israelske produkter for min del. Visse ting gjør jeg av egen fri vilje.
Hillestads artikkel er imidlertid til skikkelig ettertanke. Bruk den sjansen til å reflektere først, om ikke annet. Jeg er fortsatt i tenkeboksen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar