Jeg resignerer i debatten rundt staten Israels krigståke i Midtøsten. Mona Levin mener åpenbart at det er tåka fra Auschwitz vi nok en gang skal tulles inn i. Slik at kun en side har rett, og at alle andre tar grunnleggende feil. Og så blir jødene brent i gasskamre, igjen.
Da får vi nøyaktig dette hun anklager meg og alle kritikere av staten Israel. Hun føler frykt, som gir henne dette hat til å gyve løs på motdebattanter, og så er vi i gang. Selv her i Norge.
Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke synke så lavt. Da heller velger jeg stillheten, til det blåser over, for denne gang. Jeg aksepterer ikke at mine kritiske kommentarer blir tolket til å være Adolf Eichmanns politiske testamente. I slik kritisk tenkning, har alle parter tapt. Dette er meningsterror, sensur og diktatur opp i mente! Dessverre.
Kjetil Lismoen har en ettertenksom artikkel om boikott og israelske filmarbeidere i Aftenposten i går. Denne går til hjertet av det jeg funderte over i mitt tidligere blogginnlegg, der jeg tenkte høyt rundt Erik Hillestads artikkeloppfordring til kulturell boikott av Israel i Aftenposten. Jeg mener det er en grunn til ettertanke fordi Lismoen argumenterer i samme retning som meg. Poenget må være at de krefter som vil vikle Israel ut av skyttergravene, de vil også bli boikottet. Dette virker mot sin hensikt, dersom de stemmer som er viktige i å få de demokratiske kreftene opp og stå i Israel, er de stemmer som stenges ute. De må løftes opp og fram. Filmen Vals med Bashir (Ari Folman, 2008) har snart premiere i Norge, og er en animasjonsfilm jeg absolutt vil få med meg. Den er et lite bidrag i den retningen jeg håper å kunne gå!
Israel har trukket sine styrker ut av Gaza. Verden har fått de første inntrykkene av hvilke ødeleggelser militærmakten har begått. Det er til å grine av, selv om TV er et filter som skyver vannviddet litt på avstand. Endelig skal de rette organer granske, for en gangs skyld, hva slags faenskap de israelske styrkene har latt regne over Gaza! Det er pinadø ikke en dag for tidlig!!!
Reportasjene fra Gaza hevder alle som en at Hamas er mer styrket enn noensinne. Den assymetriske tankegangen til israelske politikere holder kanskje stikk, når de kanskje ønsker en ytterligere pervertering av hatet og det politiske klimaet. Da får man nøyaktig, slik Mona Levin får i bøtter og spann, den ganske andre reaksjonen enn tilsiktet. Nå er det små antydninger til at Hamas er blitt så styrket at all kritikk forstummer. Hvem faen tjente en dritt på det? Jo, de ultrakonservative i Israel, som er like antisemittiske som noen kritikere av staten Israel og de som støtter Hamas’ militante linje.
Min tidligere kollega i Dagningen og journalist i Gudbrandsdølen Dagningen, Per Ivar Henriksbø, påpeker i Aftenpostens debattsider i dag at jøder er ikke de eneste semittene. Ser man det, Mona Levin! Nå er Pandoras eske åpnet og ute av kontroll, igjen…
Et gledens budskap er det at Barack Obama ble innsatt som USAs 44. president på tirsdag 20. januar i år. Jeg er fundamentalt uenig med alle dem, som tror at det stilles for store forventninger til ham. Han har nemlig ikke lovet spesielt mye, annet enn at det skal bli et blodslit å få orden i sysakene.
Dette er hans enkle politiske tese: Yes, we can – ja, vi kan. Ikke Obama alene, men oss alle. Vi må trekke i en og samme retning, med en utstrakt hånd – ikke en knyttet neve. Hans innsettelsestale er en av de skarpsindigste jeg har hørt og sett. Og midt i hans budskap om vennskap og en åpen hånd, hadde han også et poeng det er klokt å vektlegge i Midtøsten og Israel: Politikerne blir målt på de tingene de skaper, ikke på det de har ødelagt. Det kaller jeg reine ord for penga! Go OBAMA!!!
Det kom noen tårer mens jeg fulgte innsettelsen av Obama. Dette er virkeliggjørelsen av det jeg har drømt om, men aldri – ALDRI! – har turt å snakke høyt om. Dette bykset inn i historien, som Obama tok på tirsdag, det er den gledeligste hendelsen på årtier.
Journalistene rapporterte fra gratiskonserten på søndag og folkevandringen til innsettelsen på tirsdag, og viste til at det var usedvanlig mange barn og unge i følge med sine foreldre/foresatte. Dette ble poengtert som noe aldeles uvanlig. Hipp, hipp hurra!
Da er vi sannelig kommet til et punkt jeg knapt har drømt om. Da har folk fattet mot og tatt budskapet i Obamas kampanje! Det alene er verdt mer enn en skvett med tårer.
Men å se dette folkehavet, med den tredjedelen av USA, som alltid har trodd at de skulle bli stående på gangen og på vent - nei, det er det absolutte høydepunktet i mitt liv. Og inne i mellom disse sterke og flotte og vakre bildene, så steg en følelse jeg ikke har kjent på 30 år: Jeg vil reise til USA! Jeg simpelthen må dit!!!
Jeg vil og jeg skal ta min pilgrimsreise, som så mange før meg. PInadø! Og det er deilig å kunne like USA igjen. Det har vært et savn i alt for mange år, dessverre. Jeg har bare ikke enset dette savnet. Til det har for mye trist og leit stått i mellom. Men gjen har dette kontinentet til og med fått igjen noe av myten eller eimen om det forjettede…
Snakk om paradigmeskifte! For meg. Og kanskje for en hel verden? Det hadde fanden tute vært no’.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar