Som på storsandensk uttales tjuenullni. Og ved nyttår pleier de fleste å ta en oppsummering.
Jeg er i Sverige og der har de allerede nominert hvem som er med i tetsjiktet på svensk fimindustris fremste utmerkelse, Guldbaggen. Den tilsvarer nesten vår Amanda-pris, som forresten deles ut under filmfestivalen i Haugesund i august hvert eneste år. Når jeg skriver nesten, så skyldes det at svensk filmindustri er så mye, mye mer enn den norske. Hvis vi nevner navn som Ingmar Bergman, Dan Andersson og Jan Troell, så er ikke lista komplett. Men nettopp Troell stikker av med hele åtte nominasjoner for Maria Larssons evige øyeblikk (Maria Larsson eviga ögonblick, 2008) ved årets Guldbagge.
Maria Larssons evige øyeblikk hadde premiere i oktober 2008 på norske kinoer. En begivenhet jeg ikke fikk med meg, men nominasjonene tilsier at magikeren Troell nok en gang har truffet blink. Filmen er for øvrig Sveriges bidrag i den internasjonale konkurransen til Oscar-utdelingen i slutten av februar i år; i følge bildet. Men allerede nå ble filmen nominert til Golden Globe i fjor.
For en middelaldrende mann husker jeg Troells største internasjonale gjennombruddet med filmatiseringen av forfatteren Vilhelm Mobergs bøker Utvandrerne (Utvandrarna, 1971) og Innvandrerne (Innvandrarna, 1972). Filmene gikk seinere som TV-serie i Norge, slik at jeg så dem. Det var slik jeg møtte Troells filmkunst, der jeg vel er på linje med mange nordmenn om at jeg sliter litt med Liv Ullmann på svorsk...
Det gikk imidlertid en bølge av historiske drama på begynnelsen av 1970-tallet, der indianerne stiftet bekjentskap med nordiske menns imperialisme på 1800-tallet, der det har brent seg fast til netthinnen at den gravide innvandrerkvinnen blir buksprettet. Dette var Mobergs fortelling og slik var Troell tro mot fortellingen, men i ettertid har jeg jo tenkt at bakteppet kanskje var diskutabelt - tross det høyst umenneskelige. I lys av det folkemord, som nå pågår på Gaza, så blir de amerikanske Homestead-lovene og ekspansjonen vestover på det amerikanske kontinentet rimelige forklarlige i forhold til USAs apologetiske støtte til Israel.
Jan Troell vant allerede i 1968 Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin med Ole dole doff. Suksessen kom altså meget tidlig i karrieren og har vært vedvarende siden.
"Jan Troell är för mig ett alldeles äkta, stort lysande geni. Han ger sig fan på någonting och han bryr sig inte om det är publikt eller inte … Han är en oerhört märkvärdig, fullkomligt originell och djupt inspirerande regissör"
Ordene tilhørerer Ingmar Bergmans. Det sier sitt at den fremste innen svensk filmkunst har berømmet Troell på denne måten. Det villeste av alt, det er at jeg mener Bergman har helt rett, og at vi her ikke snakker om noen panegyrikk. Troell er faktisk helt trollsk og magisk på kino.
Viktigst for oss nordmenn er det at Troell var regissør av den nordiske filmen Hamsun (Hamsun, 1992). Denne filmen hadde svenske Max von Sydow i rollen som Knut Hamsun, og danskenes storhet Ghita Nørby i rollen som hustruen Marie, Også denne høstet en mengde nominasjoner og priser, blant annet Sølvbjørnen i Berlin for beste regi samt Guldbagge i Scerige for beste film og Amanda i Norge for beste utenlandske film.
#
Moralen må være denne at årets nyttårsforsetter bør være mer kino mye, mye mer …eh, tja. Ja, foruten at jeg skal drikke saktere, dersom jeg det skulle bli mer festlige anledninger i 2009 enn i 2004-08.
Ellers tilbringes årets første dager i Säffle i Sverige for aller siste gang. Mor og far har solgt borettslagsleiligheten og flytter til omsorgsbolig på Søre ål i Lillehammer. Jeg er her for å rydde og flytte.
Dette betyr et farvel med en jevnlig lesning av Aftonbladet, som har gledet meg stort. Avisen er på mange måter virkeliggjørelsen av de beste sidene i Dagbladet, den mistrøstige utviklingen som den tidligere journalisten og nyhetssjefen i Verdens Gang, Frode Nakkim, sterkt kritiserer i Aftenposten 30. desember 2008.
Nakkim har noen gode poenger, selv om det også kan leses inn at "når fanden blir gammel, da går han i kloster". Han har nå skifteet jobb til senior kommunikasjonsrådgiver i 20/20 Communications. Nakkim føyer seg inn i rekken av journalister, som har vendt faget ryggen, og tatt steget over til de kommenterende og rådgivende aktørene i norsk opinion. Ikke noe galt i det, men dette kan også leses som en pott frustrasjon over forfallet i manesjen, og at det i lengden ble uforenlig mellom opinionskapende journalistikk og politisk dagsordenbygging. Diskusjonen går høylytt im hvor det ene slutter og den andre begynner.
Denne bloggen er et eksempel på at en avgrensning på dette området er utydelig. Personlig innrømmer jeg tvert at jeg har et personlig og tydelig standpunkt. Premisset må være at en er åpen og redelig selv. Dette er noe langt annet enn det jeg litt lakonisk kommenterte ved utviklingen i Dagbladet at da ":sterke meninger" kom inn i kolofonen (der navnet på avisen står), så opphørte meningsbrytingen innad i redaksjonen. I stedet opplevde vi til tider en politisk korrekthet, et reindyrka publikumsfrieri (... tørk støv - bli slank...) og at mange inntok et opportune standpunkt enn redaksjonelle hensyn.
Nakkim berører dette i sin henvisning til schizoiode trekk i Dagbladets redaksjonelle linje. Dette var kjennetegnet ved at avisen på lederplass framholdt synspunkter og meninger, som ofte var lite overensstemmende med hva som ble skrevet lenger ut i avisens spalter. Aftonbladet reindryker imidlertid dette schizofrene. To glimrende eksempler er kronikken på side to i papiravisen for 1. nyttårsdag, skrevet av Olle Svenning, som en p.t. finner her. En glimrende filmomtale om De ofrivilliga av Ruben ôstlund har Lena Sundström skrevet i samme avis. Den må man ha passord og møkk for å få lest, men blant punch-lines finner vi denne:
Det är 3D utan 3D glasögon. Ofrivilliga runt omkring mig kastar popcorn. Ofrivilliga gör inga konstpauser för att andas när de lägger sitt eget kommentatorspår. Det er aldrig tyst. Efter fem minuter vill jag skrika. Efter tio skriker skrikar jag. Efter tjugo minuter sitter jag djupt nersjunken i min biofåtölj i total apati och njutar av att jag har hamnat så oväntat rätt.
Vi är en scen i filmen. Undrar om alla i salongen fattat det, eller om det er krävs en fyllohjärna för den typen av insikter.
På bioduken rullar bildsekvensen med olika former av grupptryck. I salongen sitter en kvinnlig lärare och piper “ni måsta vara tysta, här sitter människor som har betalat j¨-ätte mycket, en massa pengar”…
Slik skal det gjøres. Slik skapes et schizofrent mangfold, der Aftonbladets overskrifter er absolutt sammenfallende med VG eller Dagbladet, eller en hvilken som helst løssalgsavis. Dagens “rubriker” er disco-btrannen i Thailand, som ikke kan utelukke en lokal vri med at den svenske ambassaden sjekker svensker ut av listen over omkomne. En mann er plaffet ned på åpen gate, i det som tyder på å være en duell mellom to bekjnete, Og så videre.
Men når en åpner Aftonbladet, så er side 2 samt 4 og 5 PLUSS side 15 så å si identisk med Dagbladet i “min” tid. Jeg hadde ingen framtredende eller viktig rolle i avisens liv, og kom fra det uten sår på sjelen, men jeg så og overhørte andre som sleit med sitt mørke middt på dagen. Mitt poeng er ingen hudfletting av det som har skjedd i Dagbladet per se, men snarere at utviklingen i avisen var en refleksjon på det omkringliggende samfunnet. Det var noe som skjedde under Gro og som siden ble et paradigme-skifte. Jeg opplever vel at Nakkim mellom linjene peker på denne utviklingen.
Så får vi se!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar