Balsam for sjelen

Kafeen i Kulturhuset Banken på Lillehammer har en begivenhet for de sarte og sjeler i morgen torsdag 18. juni 2009. Billig er det også, for studenter og andre, med en inngangsbillett på 120,-/80,- kroner

Joni Mitchells musikk kom inn i mitt liv på grunn av hennes samarbeid med Charles Mingus, og den heftig undervurderte vinylplata Mingus (1979), som ble lansert  kort tid etter at han døde 5. januar i Cuernavaca, Mexico. Og helt siden ungdomsårene har jeg hatt den gode vanen å sjekke bak-katalogen til artister som faller i smak. Sånn oppdaget jeg at Joni falt like pladask for Jaco Pastorius’ energiske elbass som meg. Så viktig har bassistene vært for Joni at hun på 1980-tallet giftet seg med sin daværende husbassist, Larry Klein, som vel var den siste ektemannen hun skilte seg fra på 1990-tallet – om jeg ikke husker feil…

Gjennom min graving i Joni Mitchells tidlige musikk, fant jeg raskt ut at hun ikke bare er en glimrende tekstforfatter og tonesetter. Hun hadde en like forbbløffende evne til å finne musikere, som var med på å høyne den komplette opplevelsen av et ekte og hardt arbeidende  renessansemenneske. Hun skriver tekster med kraftig sitat-potensial, f. eks. Hun er egentlig bildende kunstner av utdanning, der svært mange av hennes plate-cover er den pureste fryd for øyet OG flotte portaler til hennes kunstnerskap. Eksempelvis har jeg hatt vondt av bildet Chair In The Sky, som er et maleri jeg absolutt ville hatt på veggen hjemme.

Og Joni fikk meg til å filure mer på sammenhengen mellom tekst og musikk. Jeg kan huske en heftig diskusjon i Bryggerikjelleren på Lillehammer i 1980, der jeg må medgi at jeg var lite reflektert, og kanskje trengte å gå noen ekstrarunder med meg selv. Der og da mente jeg at musikken er viktigst, og at teksten er underordnet. Etter 30 år med gledesfylt lytting til Mingus vil jeg si at Joni Mitchells sømløse tekster til Charles Mingus’ musikk, er mer enn balsam for sjelen. Til tider er det stor filosofi og strålende eksempler på at teksten slett ikke er underordnet melodilinjen og musikken.

Hører du det, Marit Rakvaag – jeg kapitulerer!

Altså er det ingen grunn til å sitte hjemme for lillehamringene i morgen kveld. Snarere forventer jeg mange spreke jenter jeg kan besiktige i smug mens jeg får ørens lyst for sjelen.

Her er forresten Jonis egne liner-notes til hvordan samarbeidet til Mingus kom i stand samt plateprosjektet:

The first time I saw his face it shone up at me with a joyous mischief. I liked him immediately I had come to New York to hear six new songs he had written for me. I was honored! I was curious! It was as if I had been standing by a river – one toe in the water – feeling it out – and Charlie came by and pushed me in – "sink or swim" – him laughing at me dog paddling around in the currents of black classical music.
Time never ticked so loudly for me as it did this last year. I wanted Charlie to witness the project's completion. He heard every song but one – GOD MUST BE A BOOGIE MAN. I know it would have given him a chuckle. Inspired by the first four pages of his autobiography – Beneath The Underdog – on the night of our first meeting – it was the last to actually take form – two days after his death.
This was a difficult but challenging project. I was trying to please Charlie and still be true to myself. I cut each song three or four times. I was after something personal – something mutual – something indescribable. During these experimental recording dates, I had the opportunity to play with some great musicians. I would like to thanks them here – they helped me to search.
Eddie Gomez - Bass
John Guerin - Drums
Phil Woods - Alto Sax
Gerry Mulligan - Baritone Sax
Danny Richmond - Narration
Tony Williams - Drums
John McLaughlin - Guitar
Jan Hammer - Mini Moog
Stanley Clark - Bass
I would especially like to thank Jeremy Lubbock for helping me to overcome inertia. And thank you Daniel Senatore for introducing my music to Charlie. Thanks to everyone who played on the final sessions. These versions satisfy me. They are audio paintings.
Sue Graham-Mingus graciously gave me access to the tapes I have interspersed throughout the album. For me they add a pertinent resonance. They preserve fragments of a large and colorful soul.
Charles Mingus, a musical mystic, died in Mexico, January 5, 1979 at the age of 56. He was cremated the next day. That same day56 sperm whales beached themselves on the Mexican coastline and were removed by fire. These are the coincidences that thrill my imagination.
Sue, at his request – carried his ashes to India and finding a place at the source of the Ganges River, where it ran turquoise and glinting with large gold carp, released him, with flowers and prayers at the break of a new day.
Sue and the holy river
Will send you to the saints of jazz –
To Duke and Bird and Fats –
And any other saints you have.

Slik manifesterer en skikkelig kunstner sitt prosjekt og arbeid! Slik skrives musikkhistorie, dels som tilfeldighet, og dels som maleren William Turner en gang påpekte: – Det finnes ikke talent eller inspirasjon. Det finnes kun arbeid, arbeid og atter arbeid. Mingus er et bevis på dette.

Så får vi se om jeg har krefter og smerteterskler til en tur på konsert i morgen. Antakelig blir det lite fra den viktigste platen til Joni for meg, og muligens mer fra Clouds (1969), Ladies of the Canyon (1970), Blue (1971) og For the Roses (1972). Det er låter fra disse tidlige innspillingene, såsom Both Sides Now som oftest spilles, og som for meg fungerer best som tekster. Jeg må medgi det…