Ingenting er umulig

Dette er tittelen på en meget interessant artikkel i ukeavisen Die Zeit, nr. 24/2009. Her diskuteres et trekk i samtiden, som er blitt til en hodepine også for meg. Skillet mellom journalistikk og reinspikka reklame viskes mer og mer ut.

Utgangspunktet til Die Zeit er en annonse som hadde sneket seg inn i innholdsfortegnelsen til Der Spiegel. Dette er en institusjon i ukemagasinet, der redaksjonen løfter fram den aktuelle utgavens viktigste eller vesentligste artikler. Toyota hadde klart å få inn en tilforlatelig tekst, som kunne leses, som en redaksjonell tekst. Slikt skaper bølger i Tyskland, et land og folk like opptatt av tradisjoner som oss i Norge.

Selv har jeg hatt samme irritasjonsmoment i Aftenposten på papir. En rekke annonser for et bilfirma, i dette tilfellet Birger N. Haug, har begått det samme stuntet der. Bildelikhet og tekst formet som redaksjonelt stoff brer om seg.

Kort tid før dette hadde jeg riktig nok sagt opp abonnementet. Grunnen var at seks utgaver i løpet av 18 dager uteble. Jeg tilskriver distribusjonen en vesentlig rolle, men jeg orker ikke den skuffelsen det er å finne postkassa tom mens kaffetrakteren putrer oppe i leiligheten.

På samme tid hadde jeg vært på postkontoret og ordnet meg en oblat mot uadressert reklame. Også det med utgangspunkt i en reklame i Aftenposten. Her ble det reklamert med at Posten Norge ANS har tilgang til Norges største reklamekanal, nemlig vår postkasse. Dette provoserte meg så kraftig at jeg sporenstreks gikk på postkontoret, rett og slett.

Det mange grunner til at reklamebransjer blør, på lik linje med mange andre i næringslivet, herunder også trykte medier. Selv husker jeg godt forrige resesjon, da vi fattigfolk som betaler skatt måtte redde Nordea og DnB NOR.

Også forrige gang ble postkassa fylt til randen. Stakkars den som reiste bort en uke på ferie. Når en kom hjem, lå det i postkassa kun en beskjed om at postbudet hadde tatt med din post til nærmeste postkontor. Alt i den beste mening om at de ga meg en ekstraservice, til tross for at 90% var uadressert reklame. Omtanken var altså at Posten Norge ANS skulle være brennsikker på at jeg ble deres søppelsorterer. Nå var min postkasse blitt til et forretningsområde i det delprivatiserte selskapet.

Det fortærende er likevel dette at i Regjeringen ligger et EU-direktiv om at all forsendelse av brev og pakker skal være privatisert innen 1. januar 2011. Det en gang så erværdige Postverket er dermed, i løpet av 20 år, nødt til å godta konkurranse på lik linje med alle andre budfirma. Postdirektivet må implementeres, det vil si innarbeides i vårt lovverk pga EØS-avtalen, om ikke Regjeringen legger ned veto. Da blir det forhandlinger, som i praksis betyr overgangsordninger, osv.

I vår forstand betyr dette at all forsendelse av brev og pakker i Norge blir liberalisert, slik at et hvert budfirma kan i likhet med Posten Norge ANS levere våre postforsendelser. Dette har jeg sett i praksis i Tyskland, på besøk hos min familie. Dette betyr en stim og skytteltrafikk av leverandører.

EUs postdirektiv betyr altså:

• Vi betaler mer
• Alle nord for Dovre må påregne en betydelig portoøkning
• Vi forsøpler mer

Alt dette i en tid mens planeten Tellus skriker på andre løsninger.

Reklamens omfang og vilje til å endre våre forbruksmønstre, har så langt fått fritt spillerom, først og fremst i våre postkasser og trykte medier. Betalingsviljen for å nå klart definerte målgrupper, er utrettelig. Målrettede kampanjer og kvasivitenskapelige undersøkelser i forbrukerjournalistikk visker skillene ytterligere ut.

Det er ikke uten grunn at reklame er organiserte høgskolestudier i dag. Det vil bety smartere og mer komplekse annonser i framtiden. Og vi har kun sett sporer til hvordan dette vil påvirke oss vesentlig.

Internett har på mange måter revolusjonert og radikalisert vår medierte hverdag. Så også innen reklame. Den uadresserte reklamen jeg tidligere fant nyttig, den finner jeg igjen på nettsidene til varer og tjenester jeg etterspør. Derfor var det med lett hjerte jeg sa opp jobben som søppelsorterer for Posten og avisbudet, så lenge det varer.

Internett er også grunnen til at jeg med lettere samvittighet sa opp abonnementet på Aftenposten. Det var en tung beslutning fordi jeg har lagt meg til vaner, så som at avisen passer utmerket til frokost, kosen med en avis på sofaen, m.m. Jeg får det samme på internett på papir, altså – men avventer at teknologi og pris på såkalte lesebrett skal bli akseptable. Da kan det tenkes at jeg blir en lykkelig abonnent på en rekke tjenester…

Her er vi ved kjernen av reklamens vesen. Den lar seg ikke stoppe. På veien må vi påregne at privætsfæren vil stå under press.

Jeg har eksempelvis reservert meg mot telefonsalg, men opplever i 100% av tilfellene at det er de firma jeg har et kundeforhold til, som slett ikke respekterer mine reservasjoner. Jeg vet det er en tapt sak, men jeg blir mer og mer observant på at de som ringer oftest, er de jeg pælmer ut som sugerør i lommeboka - i framtiden.