Et regime foran undergangen

Jeg har våknet til et nasjonalromantisk tablå her på Lillehammer. Aftenposten forteller meg derimot at det siste døgnet har vært alt annet fredelig i Iran. Det gjør meg trist.

På fredag kjøpte jeg imidlertid Morgenbladet, der ansvarlig redaktør Alf van der Hagen kommenterer den siste utviklingen etter nyvalget i Iran. Inne i avisen er det en bredere artikkel: Iranerne må kjempe alene, som finnes kun i papirutgaven og for abonnenter på nett. Hagens lederkommentar finnes imidlertid her. Jeg anbefaler alle å lese disse artiklene. De er begge instruktive til å forstå hva som nå pågår i Iran.

Jeg er så gammel at jeg har et levende minne fra den forrige politiske krisen i Irans historie. Jeg gikk på gymnaset i Lillehammer, den gangen for 30 år siden. I ettertid har begivenhetene blitt stående som den iranske revolusjonen i historiebøkene.

Avisene den gang inntok et skarpere synspunkt i forholdet mellom den folkelige oppstanden, der sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi, ble styrtet og en teokratisk republikk med ayatollah Khomeini inntok maktens korridorer i Iran. Den gang var vi så å si den 51. stat av USA, og fulgte utviklingen med sterk uro. Da sjahen dro, så var samtlige aviser og NRK Dagsrevyen forferdet. Ingen trodde at dette kunne skje i en opplyst stat som Iran, i et tusenårig rike så breddfullt av historie og kunnskaper at islamiseringen i alle tilfeller ble spådd en kort levetid.

Vi tok feil så det suste, den gangen. I nesten alle saker led Vesten fallitt. Vår tids islamfobi fikk sin aller første næring, og skapte det politiske rom, for det som i dag disponerte USA til å føre kriger i Irak og  i Afghanistan.

Dette er årsaken til at det, som nå skjer i Iran, er ytterst foruroligende. Mye taler for at vi kommer til å ta feil så det suser, denne gangen også. La oss imidlertid tenke litt over saken:

Da den iranske revolusjonen fant sted i 1979, var verden delt i to klart atskilte og politiske sfærer – dem eller oss – på grunn av Den kalde krigen. I dag er det ikke slik. Mellom da og nå står Berlinmurens fall og den postkommunistiske tiden i Sentral-Europa, eller det som vi også kaller slutten på den kalde krigen.

En av årsakene til at den iranske revolusjonen sjokkerte oss, lå i de begivenheter som fant sted i 1979, mer presist i romjula det året. Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Dette ble skjebnesvangert. Dette skapte den politiske situasjonen som i dag er USAs største hodebry - Taliban. Denne begevelsen hadde sitt utspring i Mujahedin, som i vakuumet etter at Sovjetunionen trakk seg ut  av Afghanistan i 1989, ble Nordalliansen fremste motstander inntil Taliban fikk full kontroll 1996-2001. I 2001 invaderte USA og dets allierte Afghanistan, den såkalte Operasjon Enduring Freedom.

Mujahedins mottok betydelig støtte i form av militær trening og bevæpning fra Vesten. I Norge hadde vi Afghanistankomiteen, som trakk veksler på den tyske okkupasjonen av Norge, som politisk koloritt til å forklare hvorfor vi måtte støtte Mujahedin. Da som nå støttet vi i Norge fredelige og sivile nødhjelpsformål i Afghanistan. Like fullt kan og må vi anta at den sivile støtten var delaktig i at Taliban kom til makten.

CIAs veritable opptrening av styrker og våpenstøtte bidro i vesentlig grad til det hodebry, som i dag rir USAs militære styrker i Afghanistan. USA skapte så å si sin største utfordrer i dagens politiske landskap i Sentral-Asia. Og de begivenheter, som fulgte under den iranske revolusjonen, var svært delaktig i at USA overhodet gikk så sterkt inn på Mujahedins side på 1980-tallet. Derfor er dette lille historiske sveipet nødvendig, som et politisk bakteppe til hva som skjer i Iran i dag.

Opposisjonen til Vokterrådet og Mahmoud Ahmadinejad ser til USA i nettopp disse dager. Samtidig er USAs president Barack Obama uhyre forsiktig i sin omtale av nyvalget i Iran 12. juni i år, jfr. denne artikkelen i Aftenposten. Han støtter folket i dets krav på et rettferdig valgresultat. Ellers er han svært nøye på at USA på ingen måte vil intervenere eller bruke makt, for å styrte regimet i Iran.

Obama er meget klar over de tabbene som hans tidligere kollega, president Jimmy Carter, begikk. Da den amerikanske ambassaden i Teheran ble okkupert av iranske studenter 4. november 1979, ble Carter utfordret. I 444 dager ble ansatte ved ambassaden holdt som gisler i Iran. Dette fikk avgjørende betydning for det pågående presidentvalget i USA på dette tidspunktet, mener mange i dag. Denokraten Jimmy Carter tapte presidentvalget så det suste mot republikaneren Ronald Reagan.

Som et kuriosa er det hverken offisielt bekreftet eller avkreftet at nettopp Mahmoud Ahmadinejad deltok i okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran. Det vi vet, er at Ahmadinejad allerede da var en del av Det islamske revolusjonære vokterkorpset, som øverste representant ved Irans teknologiske og vitenskapelige universitet i Teheran.

Slik kunne jeg ha fortsatt denne historieleksjonen. Jeg har valgt å ta med disse momentene fordi de ikke er reflektert i de artikler og nyheter jeg har lest. Samtidig er det klokt og riktig, som redaktør Alf van der Hagen i Morgenbladet å si at:

Dersom … katastrofen, krenkelsen, sjokket eller prøvelsen gjør en befolkning sterkere, stiller det iranske folket langt frem i køen.

Alf van der Hagen

Hagen viser til denne ukens 90 årsjubilant, filosofen Jürgen Habermas, og hans teori om den europeiske integreringsprosessen. Habermas hevder i følge en kronikk at denne utviklingen er “et resultat av læring gjennom katastrofer.” Kronikken er skrevet av Erik Oddvar Eriksen, professor ved Universitetet i Oslo og leder av ARENA – Senter for europeiske studier, ved samme universitet.

En av de beiskeste kritikerne av dagens regime i Iran er Abolhassan Bani Sadr. Han lever idag i eksil i Frankrike, nettopp slik ayatollah Khomeini gjorde - før han vendte tilbake etter den iranske revolusjonen og ble Irans mektige, religiøse overhode. Khomeini er til dags dato det ubestridte midtpunktet for regimet.

Bani Sadr måtte imidlertid flykte fordi han falt i unåde hos Khomeini. Han sa i et intervju på TV denne uken at det som nå skjer i Iran, kan ikke stanses. Han er i likhet med svært mange observatører av den oppfatning at regimet står foran undergangen.

Jeg har valgt tittel til dette blogginnlegget med omhu. Den henspiller på professor Jens Arup Seip sin bok Et regime foran undergangen (1945). Her analyserer Seip riktignok ministeriet Selmers plass i kampen for parlamentarismen i Norge. Selmers regjering ble felt i den historiefaglig omdiskuterte Statsrådssaken. Og det er i lys av dette historiske øyeblikket at Johan Sverdrups visjonære utsagn “all makt i denne sal” ble formulert, og danner bakteppet til bærebjelken i vårt politiske system i dag.

Seips sentrale poeng innledningsvis er at ethvert regime har en tendens til å leve lenge utover det sosiale maktsentrum, som det har sitt utspring i eller den makt det er utgått av. Hans resonnement får anvendelse i de begivenheter vi vært vitne til i Iran – til nå. Jeg skal ikke underslå at jeg både håper og fortsatt tror at dette kan bli fasit, for det som skjer i Iran akkurat nå.

Spørsmålet alle stiller seg, er selvsagt hvilken opposisjon og motstandsstyrke det finnes i det iranske folk akkurat nå? Dette er av avgjørende betydning for om striden omkring valgresultatet vil føre til reformer, revolusjon eller en langstrakt avmatting av protestene. Eller om vi får et regulært og diktatorisk blodbad?

Hva om regimet velger å ta opp kampen? Hva om protestene fører til et regime enda mer rigid og hardhendt enn det vi har blitt kjent med til nå? Hvilken framtid kan iranerne få etter det som nå skjer? Og hva var det som fikk iranerne til å ty til gatene denne gang? Er det riktig, som mange hevder at stemmene fra presidentvalget på langt nær er telt opp, eller at hele valgresultatet er et falsum?

Det er disse spørsmålene vi stiller oss. Og Morgenbladet har intervjuet en rekke iranere og kurdere fra Iran, som har fått innvilget asyl i Norge.

Siden den iranske revolusjonen har Norge, som et av flere land, blitt et fritt og demokratisk hjem for mange opposisjonelle statsborgere fra Iran. Heldigvis! – og en evig takk for det, vil jeg nesten si!!!

For: Det har ikke vært enkelt for disse menneskene å etablere seg i Norge. Det har heller ikke vært enkelt å få asyl i Norge. Og vi vet ikke med sikkerhet hvilke, som fikk tommelen ned av UDI, og som i årenes løp har blitt kastet ut igjen fra Norge, dessverre. Vi kjenner ikke deres skjebne, men vi ser nå hvorfor svært mange iranere søkte politisk asyl i Vesten. Ikke minst ser vi hvor ekstremt sårbart og viktig asylinstituttet er.

I dag sitter vi derfor på en informativ gullgruve. De iranerne som fikk asyl i Norge, de har kontakter, slektninger, tidligere kolleger og politiske støttespillere, med mere. Disse har vi tilgang til nettopp nå mens regimet gjør hva det kan for å strupe alle nyheter og kunnskap den pågående kampen, og det som skjer i Iran - så vel i det skjulte som foran en hel verdens TV-apparater.

Kurdisk-iranske Pakshan Ahmadi er blant dem som har fått asyl i Norge. Hennes bekymring er blant de momenter jeg vil ta med her. Hun sier at det som skjer, er langt alvorligere og mye verre enn i 1979.

Dessverre frykter jeg at Ahmadi har rett. Og får rett.

Helt inntil det siste har vi hørt mange rykter, og opplevd en stri strøm av helt uforklarlige krumspring i forhold til regimets forsøk på å berolige befolkningen. Blant disse krumspringene er de taktfaste ropene fra regime-vennlige demonstranter, som hevder at det er USA og Vesten, som står bak all elendighet.

Det siste antyder at det er altså en ytre fiende, som holder liv i regimet, og som er selve limet i at det har fått holde det iranske folket i et stadig sterkere jerngrep. Men nettopp det at regimet i Iran opptrer på denne måten, betyr også at det forsøker å klamre seg til makten.

De elementer vi har sett så langt, er for eksempel triksing med valgresultater, en kraftig sensur av aviser og sågar stengning av de mest regimekritiske, stengingen av universitetet i Teheran, rasering av studenters datarom, lav eller ingen mobildekning, kutting av internettforbindelser, inndragning av visum for internasjonale pressefolk, m.m. Alt dette er blant de fremste trekk på et politisk havari og et snarlig sammenbrudd. Den iranske revolusjonen som en teokratisk republikk slår rett og slett sprekker. Og det er nettopp disse ekstreme handlingene, som absurd nok er de mest oppmuntrende sidene ved det som skjer. Vi kan kanskje se at Iran nå blir et sekularisert samfunn, muligens på linje med det de har i Tyrkia.

Ingen vet hvor haren hopper, sier vi i Norge. Med det mener jeg at situasjonen i Iran er meget uavklart. Jeg håper i det lengste at folket skal få rett. Likeledes at folket har rett til å demonstrere, og til å velge sin skjebne, uten at vi får et fjernsynsdokumentert blodbad i iranske gater i tiden som kommer. I motsatt fall får jeg håpe at de som styrer en dag blir stilt for FNs internasjonale domstol i Haag.

Det er likevel ingen tvil om mitt ståsted:

Støtt det iranske folket og dets rett til selv å velge sin skjebne!

Respekter individets universale rettigheter og respekter demokratiet!

La Iran få et riktig og rettferdig valgresultat eller avhold nyvalg  NÅ!