Hysterisk morsomt

Fenomenet Sacha Baron Cohen aka Borat og Brüno, er over oss igjen. Komikeren som ikke fikk utdelt ett eneste sosialt gen, av den typen som Mark Twain påpekte var menneskets eneste, selvstendige egenskap: Skamfølelsen.

Den tyske avisen Die Welt har en fotoserie på sine sider i dag. Bildene er tatt foran Brandenburger Tor i Berlin, i anledning Cohens promovering av sin siste film Brüno. I denne filmen fortsetter han ufortrødent i samme stil som i Borat (2006). Den bærende karakteren er denne gang ikke en ekstremt eksotisk journalist fra Kasakhstan, men derimot et motefenomen fra Østerrike. Hvis bildene fra Berlin viser hvilke hysteriske kostymer vi kan forvente i Brüno, så tror jeg at jeg denne gangen må gå på kino. Jeg sto nemlig glatt over Borat.

Samtidig som Cohen kanskje fillerister våre sexrelaterte fobier og fordommer, så diskuterer journalistenes eget fagblad, Journalisten, hvordan seksualiteten har blitt en egen sjanger i norsk presse: sexjournalistikk. Dette er sommerens utgave med dette som hovedoppslag og -tema. Fagbladet mener sexjournalistikken er i sterk vekst, både på papir og nett.

Artikkelen Kinky mediesex er skrevet av Leif Gjerstad. Her sitter blødmene og hentydningene tett. Mellomtitler som Sexlokomotiv, Sexplosjon og Fagpressesex er blant de fiffige ingrediensene. Blant nyordene er sexstrikken, der jeg lurer på hvor bindestreken egentlig burde vært, sånn for ordens skyld. Jeg blir ikke klok på om dette er sex-strikken, eller ikke i uttale, m.a.

Redaktør Hanne Grasmo i Cupido tar vel kaka, når hun blir sitert på at hun mener det er for lite seriøsitet, og samtidig anskueliggjør hva hun reint faktisk mener:

- Vi snakker seriøst om seksualitet, men det er ikke så mange redaksjoner der noen beklager seg fordi de har mistet vibratoren oppå leverposteiskiva.

- Seksualitet er jo ikke et sensasjonelt tema for meg, men selvsagt kan man bli kåt innimellom.

Da er det jeg stusser litt. Ikke er jeg prippen. Ikke forstår jeg påstanden om at

- …det er ikke så lenge siden homosex ikke var lov og munnsex var perverst. Nå er det en forståelse for at normale kvinner kan svelge sæd, mens Ally McBeal har gjort jente-jentesex godtatt som eksperimentering blant heterofile.

Under en mellomtittel om at Sauer er ålreite dyr, så klarer seksualvaneforsker (sic!) Bente Træen å avfyre følgende forklaring, stadig i følge Journalisten, at mediene bare følger en generell trend med “pornografisering av samfunnet”. Ja, og hvem kryr ikke ut av ukebladhylla eller dagsavisene hver bidige uke, om det ikke er for nettopp seksualvanerforskerne Bente Træen og Kristin Spitznogle, androlog Ken Purvis og nevnte Hanne Grasmo?

Disse ekspertene presenterer like mye resirkulert graut, og med samme ‘porno’ innstilling, i både dags- og ukepresse.

Påstandene omkring medienes og folks sexvaner og –preferanser er tidvis langt utover min fatteevne - i forhold til både teori og praksis. Ken Purvis blir sitert på følgende måte:

. Det er ingen vei tilbake. Medienes jakt på den perfekte orgasmen og sexen vil bare bli verre. Det er et problem at sex ikke lenger er knyttet til kjærlighet og forhold. Vi bombarderes med sex, og unge jenter som leser det kan tro at det er slik verden er. Men hva skjer med ungdommens sexliv når alt blir tillatt?

Her er det mye hummer og kanari, som enten er sammenskrevet av Gjerstad, eller så blir jeg ikke klok på sindige Purvis. Han kan da ikke for alvor mene at alt er tillatt, eller at ungdom ikke blir sett og gitt grenser av foreldre, venner, kjærester, osv? Dette er så til de grader omtrentelighetenes intimitetstyranni, som for øvrig alle advarer mot, men som de konstant og vedvarende oppmuntrer til.

Kvinnene bør bli friere og modigere, i følge Træen, mener jeg å ha lest en gang på 1990-tallet. Slik får forholdet bedre vilkår og harmoni, er blant mine erindringer om hennes generelle veiledning.

Ja, hva består disse etappene i kvinnens ufattelige antall av forskjellige punkter i underlivet. Hos kvinner, naturligvis. Og noen ganger høres det ut som den reineste hinderløypa til Mount Everest!

Eller slik høres det ut, når altså seksualvaneforskere, sexologer (som vel egentlig er den gamle betegnelsen for seksualvaneforsker?), psykologer og en hel liten arme av frigjorte og overdådig vellykte kjendisfolk, som i kraft av en utdanning kan avfyre råd og tips til kvinner, der jeg ofte har lurt på om de vet hva de reint faktisk snakker om – Ken Purvis unntatt, i denne sammenhengen. Jeg kan dessverre ikke svare selv, heller. Men hvem som pornografiserer hvem, det er jaggu et åpent spørsmål!?!

Når Journalisten samtidig holder seg med en tittel som Mest pikk i Dagbladet, da er jeg faktisk mer enn irritert. Ja, det går an å telle så mangt her i livet.

Da tror jeg at jeg tar til takke med Brüno. Hvis jeg har forstått filmens egentlige budskap, så er den en parodisering av alt vi fjaser og tøver og pjatter om – om tull og tøys mens folk flest egentlig har det helt greit. Og innen jeg har sett filmen, tror jeg Cohen mer er på sporet av den tapte tid, enn allehånde eksperter i norsk presse – såvel på papir som på nett.