Badische Zeitung, avisen for de som bor sør-vest i Tyskland, melder at brua i Dreiländereck (Trelands-hjørnet) mellom Huningue i Frankrike og Weil am Rhein i Tyskland, den såkalte Dreiländerbrücke, har fått en av verdens mest prestisjetunge bru- og byggepriser - IABSE (International Association for Bridge and Structural Engineering).
Navnet skjemmer jo ingen, men denne prisen har jeg overhodet aldri hørt et pip om. Hyggelig er det likevel at de får den i Weil og Huninge. I artikkelen i Badische Zeitung opplyses det at Öresunds-brua mellom Sverige og Danmark fikk prisen i 2002. Den har jeg i det minste sett, fra dekk på danskebåten mellom Oslo og Köbenhavn.
Brua mellom Weil am Rhein og Kleinhüningen (i.e. Huninge på fransk, altså) har jeg hatt gleden av å gå over, noen ganger. Ikke minst har jeg kjørt mange ganger over der. Min tyske familie bodde i mange år i Weil, der brua begynner i Tyskland, innen de flyttet til dorfen Rümmingen litt lenger inn i landet. Men mine fetter er sågar født på Kantonspital i Basel i Sveits fordi det var kortere dit enn til sykehuset i Lörrach.
En gang som fetter Dietmar og jeg gikk fra Kleinhüningen og til Weil, ble vi stoppet av den tyske grensevakten. Dette var i 1987. Kontrollen var langt mer nitid da enn nå. Mannen bladde og bladde i passet mitt, innen han spurte etter en arbeidstillatelse. Hva? sa jeg. - Trenger jeg virkelig en arbeidstillatelse, for å besøke min tyske familie? Hvilket medførte at den grønnkledte smekket sammen passet, og ønsket oss en god dag. Både Dietmar og jeg lo.
Men det har vært andre, og langt mindre hyggelige episoder.
En søndag for sikkert 20 år siden mente tante Edel at vi kunne kjøre en tur, og vi dro over til Frankrike. På veien tilbake ble vi stoppet og bedt om å vise pass. Vanligvis sier folkene der nede, når de passerer grensen: Keine Waren! (les: ingen ting å fortolle). Dietmar gjorde så, men denne tolleren ville se passet til alle i bilen. Tante Edel hentet fram sitt, mens Knut og jeg satt der med vrengte lommer. Knut kunne til nød gått an, for han sto oppført i tantes pass, selv om dette var etter at han hadde blitt myndig. Det var bare dette problemet at vi slett ikke kunne gjøre rede for meg. Og da fikk en tysk registrert bil med fire tyske statsborgere ikke reise inn i Tyskland, selv om tante mente dette bare var tull. Løsningen ble Kleinhüningen. Der kom vi heldigvis over. Men du store alpakka som tante var irritert over at “noen kan reise på tur uten pass, når vi tross alt skulle til Frankrike!”
Det morsomste var likevel dette at tante mente det var en unnskyldning for meg, som tross alt ikke bodde der nede. “Det er noe helt annet med dere, gutter! Dere kjører tross alt fram og tilbake til Sveits, så å si ukentlig, om ikke dagstøtt!” Hun glemte helt at Dietmar vitterlig hadde sitt pass med seg. Så oppskjørtet ble hun.
Og når tante Edel var harm, så forble hun det - som regel en stund. Men hun kviknet betraktelig til, når vi fikk kjøpt oss en real is i Weil, etterpå. Hun var, som alle oss andre i slekta, uhyre svak for is!
Det pussige er at den siste turen tante Edel og jeg gjorde til Sveits, det var på en innkjøpstur til Riehen i november 2004. Vi ble stoppet fordi jeg kjørte med min norsk-registrerte bil. Med pass- og tollunion fra Nordkapp i nord til Sicilia i sør, er det et helt annet regime i Schengen-området nå. Derfor var det litt underlig at vi ble stoppet. Jeg hadde registrert på den korte tiden jeg bodde der nede at tollerne husket meg fra gang til gang. Det var tross alt ikke så mange norskregistrerte biler i distriktet. Langt de fleste nordmenn kjører via autobahn inn i Basel og Sveits, og ikke inn bakveien om Riehen.
Denne gangen ble vi stoppet, og tante regnet – som alltid – med at de kun spurte om passet til bilføreren. Derfor ble hun litt irritert fordi jeg sa at hun også måtte finne fram sitt pass. Hun ymtet frampå om at “dette er da helt unødvendig, vi har da kun gjort noen innkjøp!”. På norsk! Og jeg svarte, så godt jeg kunne. På tysk! Til den kvinnelige tolleren. Jeg forklarte at jeg hadde bare vært en handletur i Riehen, sammen med min gamle tante, som bor i en dorf rett der borte. Da smilte hun bredt, hilste til lua, og ønsket oss Gute Fahrt.
Og slik endte mitt korte eventyr i Tyskland, med et siste minne om grensepasseringer. Dette var siste gangen hun og jeg var på farten. Tante forlot oss i oktober 2005.
Det er mens jeg hygger meg over de gode nyhetene om at nok et byggverk i dette distriktet har fått en pris at jeg blir litt melankolsk over minnet etter tante, og at hun aldri får oppleve dette. Men kanskje hun hadde reagert, slik hun svarte meg, da vi passerte det prisbelønte bygget til Frank Gehry i Weil am Rhein, og jeg spurte hva slags bygg dette var? – Nei, det er noe nymotens det der, jeg vet ikke hva det skal være, men bygget har nå fått en pris og er tegnet av en berømt arkitekt, sa hun da.
Jeg skulle faktisk ikke skjønne hvilket særegent bygg dette var, før jeg for et par år siden så en dokumentar om nettopp FRank Gehry. I dokumentarfilmen fortalte Bob Geldolf om sin første opplevelse av at bygg av Gehry. Han sa det slik at “jeg hadde spilt en konsert i Basel i Sveits, og skulle spille i Freiburg im Breisgau dagen etter. På veien til hotellet fikk jeg se dette rare, morsomme bygget, som de på hotellet mente måtte være Vitra Design House i en tysk småby med et navn jeg ikke husker.” Da jeg så bildene fra Weil, ramlet jeg nesten ut av stolen. Men det kan godt tenkes at Knut og Dietmar har pekt og sagt noe om bygningene mens vi har fartet rundt i distriktet. Jeg har bare glemt det, inntil jeg så hvilket bygg dette var, og i sin rette kontekst (les: sammenheng).
Tante var ikke overvettes begesitret for modernistiske “greier”, som blant annet Museum Tinguely i Basel. Mens tantes interesse var laber, så elsket vi unge Jean Tinguelys kunst og installasjoner. Det er et museum så proppfullt av ting og tang, som får en skrekkslagen unge til å bli lamslått av ekstase over slik fantasi og kombinasjonsevner.
Akkurat nå går det en utstilling, den første utenfor Sveits, av Tinguelys arbeider på Henie-Onstad Kunstsenter. Aftenposten hadde en svært postiv anmeldelse av denne utstillingen, som du kan lese mer av her. Og jeg kan ikke være mer enig enn Aftenpostens utskremte. Tinguely er så genuint moderne at enhver som undrer seg på hva modernismen muligens kunne og ville si, bør legge turen ut til Høvik og Henie-Onstad Kunstsenter.
I Riehen ligger forresten et museum som selv Dronning Sonja bruker å besøke. Det heter Fondation Beyeler. Dette ligger på eiendommen til familien Beyeler, som huser et nytegnet bygg av stjerne-arkitekten Renzo Piano, intet mindre. Heller ikke dette var tante så begesistret for, selv om hun var veldig begeistret for at selveste Dronningen var tilstede under åpningen. Personlig mener jeg det er et av de flotteste moderne kunstsamlinger jeg har sett så fortettet på et enkelt museum. Beyeler var venn av Picasso, m.fl. Derfor er samlingen aldeles unik og enestående, eid av en privatfamilie, inntil gamlefar bestemte at dette skulle komme allmennheten til gode.
Jeg kunne ramset opp en million grunner til å reise til dette distriktet. Det får holde med disse litt personlige betrakningene, for å fortelle om en region så spekket av kultur og historie at det må betegnes som et mirakel at ingen reisejournalist eller –operatør har lagt sin elsk på strøket. I Weil starter forresten Badischer Weinstrasse. I tillegg anbefales denne museumsoversikten til å bli ytterligere fristet til en tur, gjerne for å se denne artige brua attpå.
GOD TUR! – for nettop det blir det:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar