Når vi snakker om bruer, slik jeg gjorde i forrige innlegg, så er det sjeldent langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe. Dresden har klart kunststykket å bli fjernet fra UNESCOs verdensarvliste. Grunnen er at byen, siden Berlinmurens fall og DDRs kollaps, vil bygge en bru til over Elben, Elbtalbrücke.
Gamlebyen i Dresden har en særstilling i det tyske folks historie. Mye skyldes den massive, allierte bombingen av byen i februar 1945 under 2. verdenskrig. Ingen by var mer utbombet, ved siden av Berlin, enn Dresden. Og i Dresden lå mye arkitektur og historie, som siden Murens fall ble restaurert og/eller gjenoppbygd.
Fram til krigsutbrudddet ble byen ansett for å være en av Europas vakreste byer. I dag er byen hovedstad i delstaten Sachsen, eller fristaten Sachsen, som det heter etter 1990. En studie av Dresden og Sachsen er som å tre inn i Europas sentrale historiske epoker og stridsspørsmål. Ja, selv lille Norge har mangt og mye fra byen og den saksiske staten til felles. Martin Luthers professorat i Wittenberg lå jo i Sachsen, på den tiden han etter legenden spikret sine berømte teser opp på kirkedøren i byen i 1517. Hans stridspørsmål førte til reformasjonen av den katolske kirke, og dannelsen av den evangelisk-lutherske kirken. 19 år seinere sluttet Danmark-Norge seg til Reformasjonen, som medfører at vi den dag i dag har en statskirke, og som i tillegg krever at statsoverhodet i følge Grunnloven skal være lutheraner før han innsettes.
Det er derfor slik vi avholder innvielsen av konger og dronninger i Nidarosdomen. Dette er en av den romersk-katolske kirkens praktbygg, en katedral altså. Ulykksalig nok ble den en luthersk kirke etter Reformasjonen. Og Reformasjonen var så rigid at i vår første Grunnlov i 1814 var katolikker, i likhet med jøder, uønsket i Norge. Mange snakker om den såkalte jødeparagrafen, men få nevner at den var kanskje like malplassert i forhold til katolisismen. Det er altså ikke lenger enn noe over 200 år siden vi hadde like sterke religiøse stridsspørmsål som i MIdtøsten, for å nevne et nærliggende sak i vår tid. Religionsfrihet fikk vi i Norge først mye seinere.
Dette er bare et av mange felles- og utviklingstrekk mellom Dresden, Sachsen og lille Norge.
Jeg har selv aldri vært i Dresden. Dette skyldes at i mine mest reiseglade dager, så lå Dresden bak Jernteppet. Det er faktisk bare Berlin jeg har besøkt siden Murens fall, og ikke før i fjor. Men du store min som jeg har drømt om å reise til byen. Ikke minst etter at Vår Frues kirke (Die Frauenkirche) sto ferdig restaurert i 2005. Innen den sto ferdig restaurert, skulle det by på mange og store utfordringer, inntil den ble innviet på ny.
Die Frauenkirche hadde foruten masse uvurderlig kunst og utsmykninger, også et ekte Silbermann-orgel, et orgel som sågar Johann Sebastian Bach hadde spilt på. Dette kan jo kompenseres litt med Bach-orgelet i Thomaskirken i Leipzig (Thomaskirche), selv om Bach heller ikke har spilt på dette. Og på tross av at jeg ikke er en troens mann, så er kirker strålende historiske dokumenter – uansett hvor jeg har reist, til nå. Berliner Dom var et minnesmerke og kirkebygg, som gledet meg på Berlinturen, eller Martinkirken i Colmar i Frankrike. Kirker har en fantastisk evne til å overleve det meste, fra tidlig middelalder og fram til i dag, med forbehold om mye restaurering som kanskje skulle stått ugjort.
I avisen Die Welt har Thomas Schmid skrevet en kommentar om at Dresden skinner like mye uten en oppføring på verdensarvlisten. Hvis en klikker på bildet øverst til venstre, blir man dirigert til Die Welts bildekavalkade med simuleringer av hvor Elbtalbrücke skal ligge, og hvilket inngrep dette i praksis er i bybildet. Dette er simuleringer, og gir ikke noe eksakt bilde av hvordan den nye brua blir seende ut. Men jeg frykter at Dresdens trafikkbilde krever en ny bru. Den nye brua vil jo til og med avlaste de gamle, mellom andre Augustusbrücke og Carolabrücke.
Arkitektur og bybilde er selvsagt viktige verneverdier. Men jeg frykter at dagens noe konservative holdning, og til tider rigide vernevedtak, kan gjøre vondt verre i framtiden. Det er snart ikke en eneste stein eller gjerdestolpe som ikke er vernet, blant annet her i sentrum av Lillehammer. Vi føler det på kroppen hver eneste dag at byens utvikling har stoppet opp. Eller at vesentlige verneinteresser har bydd på betydelige problemer, og til tider dårlige mellomløsninger, for enhver byutvikling. Nå diskuteres det så ørene flagrer i Lillehammer. Likeså i Dresden.
Da Lillehammer fikk de olympiske vinterlekene i 1994, så var det ikke måte på endringer og vilje til å bygge ut. Det ble i hurten og sturten valgt en rekke løsninger, som estetisk ikke var så verst, men som på grunn av verneinteresser ble til mellomløsninger vi sliter med å få løst i dag.
Det beste eksemplet er Mesnadalsarmen, altså veien opp fra Lillehammer bru og inn til sentrum. Den leder så å si alle, som vil besøke byen, inn i gater uten trafikale dimensjoner til å lede trafikken gjennom og ut av sentrum. Hver dag mellom klokka 08:00-09:00, 12:00-13:00 og 15:00-17:00 er kryssene i Kirkegata og tunnelen under Skysstasjonen et saftig helvete av biler, busser og langtransport. Slikt forplanter seg utover, ikke minst når omkjøringsveiene heller ikke har annen tillatt fart enn 40 km/t, eller så. Byen er en konstant propp utenom ferietider. Heldigvis, får vi si.
Uten turister hadde Lillehammer stanset for lengst, selv etter OL i 1994. Byen er genuint konstruert rundt opplevelsesindustri og turisme, med museer og en historisk bygningsmasse, som en hver lillehamring er uhyre stolt av. I tillegg har Lillehammer et nærområde som rekreasjonsmessig er helt fenomenalt. Det er ikke langt til skog og mark, uansett hvilken himmelretning man velger. Og i tillegg er det kort vei til Mjøsa, en innsjø som lillehamringene stort sett har stått med ryggen til.
Turismen skulle og burde hatt veritabelt gode kår i Lillehammer. Men det er mye som butter i mot. Den diskusjonen skal jeg la ligge. Jeg er ikke kompetent til å bruke meg på dette. Men at byens bygg er så heftig vernet, der lillehamringene har brukt lite tid og vett på løsninger mellom gammelt og nytt, har vært den største utfordringen. Det er for så vidt nesten et arbeidsuhell at Storgata i Lillehammer er en av de best bevarte gateløpene i Norge. Mange ville på 1960- og 70-tallet ta ned de gamle husene, og gjenreise dem på Maihaugen – De Sandvigske Samlinger.
Saken var den at grunnleggeren av Maihaugen, Anders Sandvig, så potensialet i gamle bygg. Han samlet privat på praktbygg fra bygdene nord for Lillehammer og i Gudbrandsdalen, slik at vi i Lillehammer i dag har en av Norges flotteste utendørsmuseer. Han kjøpte også opp gamle bygårder, på rot som det heter, med henblikk på en byavdeling også.
Dette har resultert i Byavdelingen, et herlig sted å spasere i, for lillehamringene. Vi har nemlig adgang til museet gjennom byporten utenom sesong, noe som alt for få lillehamringer vet om og benytter seg av. Det var kun ved en inkurie, i og med at jeg var sivilarbeider på Opplandsarkivet på Maihaugen at jeg oppdaget fasilitetene, og lærte å sette pris på denne delen av Lillehammer også.
Men når jeg går i Byavdelingen, så tenker jeg titt på en medstudine på Samtidshistorie-studiet, som framholdt at bygårdene fra Lille-hammer sentrum egentlig er “pynta lik”. Studiet holdt forresten til å Julingården i Byavdelingen den gang i 1987-88 mens jeg studerte der. Og jeg må sørgmodig medgi at min medstudine hadde mye rett i det hun sa. Byggene skulle selvsagt stått der de sto, og ikke på et museum. Byutvikling og verneinteresser førte til dette. Det var lettere å rive flotte bygårder når en brukte Maihaugen som sovepute. Noen av gårdene husker jeg fra sitt opprinnelige sted nede i byen, og vet med sikkerhet at de ville vært mye flottere enn mange av de kassene vi fikk i bytte – når det ble bygget nytt.
En av de tingene som gleder meg på mine reiser til slekta i Tyskland, er hvordan tyskerne innpasser det nye inn i det gamle. Det er en form for pietet, som jeg gjerne skulle sett mer av i Lillehammer og Norge. Tiden står aldri stille. Vi utvikler oss. Med flere og større byer kommer utfordringene. Når byene vokser i størrelse og utstrekning, så må det noen ganger bygges nytt, men noen ganger burde man tenkt alternaivt, med innpasninger og tilpasninger, som både viser byens historie og dens utvikling.
Fylkeskonservator Dagfinn Claudius i Oppland fylkeskommune er intervjuet i Lillehammer Byavis, og har noen forfriskende innspill i hvordan byutvikling og verneinteresser kan gå hånd i hånd. Dette er sunne og interessante holdninger vi skulle og burde ha tenkt mye før. Men aldri så seint at det ikke er godt for noe. Claudius er inne på sporet av den tapte tid, når næringsinteressene i Lillehammer hamrer løs på kommunen og mener de blir sabotert, og at Lillehammer er en by uten framtid hvis ikke kommunen skifter syn. Claudius snakker varmt og mye om potensialet i Lillehammers bakgårder, der bildet over avsnittet er et eksempel på en byens best bevarte bakgråder. Men du store min tid som det ble kranglet i kommunen om utviklingen i Jul. B. Pettersens gate, der en byens siste smier – Gaukstadsmia (det lille røde huset til vesntre i bildet) – heldigvis ble bevart. Det var dem som ville rive hele ruklet, alternativt sende det som julepresang til Maihaugen, der museet i nyere tid har avslått så å si konsekvent denne lettvinte løsningen.
Hele denne utredningen peker mot mitt poeng om at jeg tror Dresden vil få det til. Kanskje tilhører biler drevet med fossilt brennstoff fortiden, men jeg nekter å tro at transportbehovene forsvinner før planeten går til grunne. Derfor er jeg dypt uenig i miljøvernere, som mener at store veiprosjekter bør skrinlegges, ene og alene fordi transport på veinettet snart er historie. Jeg tror de tar kapitalt feil i at veien ikke vil bli brukt den dagen transport med fossile brennstoff opphører. Snarere bør miljøinteressene påvirke til at vi får like gode veier i framtiden. Dette vil framtidige generasjoner takke oss for. Og det viktisgte er ikke spørsmålet om vei eller ikke, men i hvilken grad belaster vi områder på en god eller dårlig måte, og i hvilken grad vi velger samferdselsbehov og tilbud av samferdselstjenester. Alternativet til vei er ikke tog og trikk, men at vi har et samferdsels-nett som er effektivt, praktisk og med gode tilvalg på alternativer til bil og buss og langtransport.
Die Welt melder i dag at Dresden vil søke på nytt om å bli oppført på UNESCOs verdensarvliste. Jeg vet ikke om dette er viktigst, all den tid Dresden tilhører verdensarven i form av sin historie og sin gamleby i sentrum. I Lillehammer har man også surmulet om de kan få en slik status. Jeg mener derimot at dersom UNESCOs verdensarvliste blir et aber og en hemsko for byutvikling, så er i prinsippet i listen meningstom. Det er fremragende at FN ved UNESCO etablerer en slik liste. Men det har vel aldri vært i noens interesse at listen skal bli en tvangstrøye.
Elbtalbrücke ser ut til å bli lagt i et område der det ikke har vært noen bebyggelse fra før. Den er ikke sjenerende i forhold til omrkingslinggende bebyggelse. Men dagens bruer skal se ut som de er bygd i dag. Hver tid har sin egenart og historiske rolle i bybildet. Hvis UNESCO og verneinteressene egentlig ønsker en bru, som er bygd etter samme prinsipp og utforming som f. eks. Augustbrücke, så mener jeg dette er grunnleggende feil. Da er det faktisk bedre å bli forbigått av en verdensarvliste!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar