Som ei gjedde i sivet?

Finansminister Kristin Halvorsen, og leder av Sosialistisk Venstreparti (SV), hevder i Dagbladet at partiet må få 10% i valget til høsten. Dette lukter litt av Thorbjørn Jaglands tall for å bli sittende i regjering etter valget i 1997. Da krevde Jagland at Det norske Arb-eiderpartiet (DNA) måtte minst ha 36,9% oppslutning, for å bli sittende som statsminister i en mindretallsregjering etter valget.

Mitt poeng er at slikt neppe fenger velgerne. Dette lukter mer av et tillitsvotum. Eller som et kabinettspørsmål til velgerne, om vi holder oss til sjargongen i Stortinget. Der opererer man gjerne med minstemål for en sak eller et spørsmål. Slik næringsminister Sylvia Brustad måtte ha, etter at opposisjonen reiste et mistillitsvotum i kjølvannet av Regjeringens poster som minoritetseier i Aker ASA 18. juni i år.

Brustad satt jo trygt forrige torsdag, så lenge regjeringspartiene har et flertall blant representantene på Stortinget. Men sjeldent har en minister fått en knappere tillit i Stortinget, med 86 stemmer mot opposisjonens 79 stemmer. Det skilte altså kun 7 stemmer for at Brustad kunne blitt kastet, altså at hun ikke hadde Stortingets tillit. Det var forresten DNAs gruppefører, Nils Hønsvald som knesatte dette prinsippet. Hans berømte ord er siden blitt til “den hønsvaldske parlamentarismen” fordi han poengterte følgende i debatten i 1961:

«Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget.»

Nils Hønsvald (1899-1971)

Kristin Halvorsen har overrasket de fleste som finansminister. Hun har vært sterk og klar på hvilke prioriteringer Regjeringen skulle gjøre, for å møte finanskrisa, da denne gjorde seg gjeldende i fjor høst. Riktignok har opposisjonen sutret mot Halvorsen, som de også sutret mot Brustad, om at Regjeringen har gjort både for lite og for mye. Det forunderlige med den sittende regjering er hvor lite trygt det har vært å være kvinnelig statsråd i Stoltenberg II-regjeringen.

Jeg tror det var et sjokk for brede miljøer i Norge at DNA tok SV inn i varmen, sammen med Senterpartiet (SP), i den rødgrønne regjeringen i 2005. Mange trodde nok også at enigheten ville bli kort. Og at Regjeringen uansett ville få et kort liv i vårt parlamentariske system. De fleste overså den dynamikken Hønsvald utla i Stortingsdebatten i 1961. Næringsminister Brustad hadde glede av dette nå, for jeg tviler på at enigheten innad i Regjeringen var like stor som den manifesterte seg, ved at næringsminister bare fikk 7 stemmers overvekt i mistillitsforslaget.

Det paradoksale er derfor at SVs representanter i Regjeringen, med unntak for statsrådene Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell, har sittet umåtelig trygt på sine poster. Djupedal gikk av, og Solhjell troppet på, som kunnskapsminister i den rødgrønne regjeringen i 2007. DNAs og SPs kvinnestatsråder har imidlertid sittet mer utrygt, og hyppig skiftet ut. Likevel er det slik at det er i kvinnepartiet SV at mennene har hatt magre kår – med unntak for superminister Erik Solheim, tidligere SV-leder, nå Miljø- og utviklingsminister. Ved omrokeringer i Stoltenberg II i 2007 rykket Solheim også inn i Bistandsdepartementet, derav superminister i Regjeringen.

Her er vi altså fire år etter, der vi trygt kan si at et politisk liv sjeldent har vært kortere enn i denne regjeringen. Stoltenberg II-regjeringen har hatt mange ekstraordinære statsrådsskifter. Nå ber Regjeringen om velgernes tillit etter fire år i posisjon. Da er det litt i meste laget å tallfeste hvilken oppslutning man må ha. Slikt overlates trygt til velgerne, unntatt i Iran og liknende totalitære regimer!

Jeg forstår at SV-leder Kristin Halvorsens oppsummering før valgkampen tar til, er en slags moralsk oppmuntring til medlemmer og partiets tillitsvalgte. Hun sier at “10 prosent er innen rekkevidde,” i intervjuet med Dagbladet. Dette er noe langt annet enn artikkelens tittel og ingress skulle tilsi. Men dette er en av vår tids medierte og iboende djevelskap at et utsagn i ett forum, blir fort til noe ganske annet i et annet. Jeg hadde forventet at Halvorsen visste såpass. Hun er jo gift med en redakssjonssjef  i NRK.

Det var forresten Dagbladets Per Ellingsen som fikk Jagland til å stille kabinettspørsmål til velgerne foran et stortingsvalg. Jeg husker dette godt, for jeg jobbet kveldsvakt i Dagbladet, da Per kom tilbake etter intervjuet. Aldri har jeg vel sett en politisk journalist mer opprømt, med rette. Absolutt hele Stortingsvalget handlet om dette magiske tallet - 36,9 - i 1997. Jeg får håpe at Kristin Halvorsens 10%-mål ikke blir det samme, for hennes valgkamp.

De fleste regner nå med at Regjeringen ikke får velgernes tillit i det kommende stortingsvalget 14. september i år. Siden Soria Moria-erklæringen 13. oktober 2005 har Regjeringen vært under et veritabelt press, hele veien. Det holder med å nevne spetakkelet om hvorvidt Regjeringen skulle bekjempe fattigdom eller fattig-dommen. Det er som kjent et helt hav av virkeligheter mellom ubestemt og bestemt form entall. Det ene forutsetter at man skal gjøre så godt man kan. Det andre er et ubetinget mål, som skal og må innfris. Her fikk opposisjonen et lett spill, mot en regjering som knapt har hatt mer skolegang på baken. Ja, med unntak for Christopher Hornsruds regjering i 1928, verdenshistoriens korteste ministerium, ettersom den ble felt på sin egen tiltredelseserklæring.

Jeg tror mange har gjort opp regning uten vert, når en tar det for gitt at vår kommende statsminister blir Fremskrittspartiets (FrP)leder, Siv Jensen. Det er kanskje i en slik sammenheng Halvorsen signaliserer at partiet må ha 10% oppslutning, for å delta i en ny samarbeidsregjering. Dette tror jeg er klokt og riktig observert.

Slik saken stiller seg i øyeblikket, må DNA minst ha 25% av stemmene etter valget. SP må minimum oppnå 5%. Da kan brøken for en fortsatt rødgrønn regjering være tilstede. Dette skyldes at Venstres leder, Lars Sponheim, har gjort det klart at hans parti heller vil ha Jens enn Jensen som statsminister, dersom Venstre kommer “på vippen”. Sponheim kan derfor bli den som avgjør regjeringskabalen til høsten, dersom den rødgrønne og borgerlige blokken oppnår like mange stortingsrepresentanter hver.

Det jeg frykter aller mest i dette valget, det er at SP skal falle under sperregrensen på 4%. Partiet lever farlig nær denne grensen, allerede. I det siste halvåret har SP ligget stabilt på omlag 4,5% på meningsmålingene. Da er et hvert klima for en samarbeidsregjering med stor sannynslighet ute. Sponheim har i tillegg signalisert at han vil ha borgerlig samling  - mot en rødgrønn regjering og en regjering med en statsminister fra FrP.

Men Kristin Halvorsen har rett i sin analyse at SV må være “som ei gjedde i sivet”. Her er det unektelig en lek med ord innbakt. På ene siden er det en kjensgjerining at gjedda står inne mellom sivet, for slik å være minst synlig for fisken den skal fange. SV har i mange år hatt FrP til hovedmotstander. Det nye nå er at også de øvrige regjeringspartnerne DNA og SP har gjort det samme. Og sånn sett er det jo FrPs Siv som Halvorsen mest tenker på, vil jeg tro.

Ordspill og snedige bemerkninger særkjenner jo SV som sådan. Og Kristin Halvorsen har utmerket seg før, hun. I Stortingsvalget 1993 hevdet hun at “Arbeiderpartiet har stjælt Høyres klær mens de har vært ute og badet”. Det tror jeg er hennes ordspill, som hun kanskje er blitt mest sitert på - til nå. Måtte hun også bli gjedda i siv’et…

Selv sitter jeg på gjerdet Det smaker ikke noe godt, det heller. Min smak er som baken, i øyeblikket. Den er som kjent delt.

Der frykter jeg at Sponheim også sitter…