Mediehysteri og PR-kåthet

19. mai i år proklamerte Aftenposten på nett at ‘the Missing Link’ er funnet. Det viste seg at forskere ved Paleontologisk institutt, Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo hadde funnet et fossil av et primat,  som med brask og bram ble vist fram i New York i USA. Fremst i rekken av de stolte forskerne sto Jørn H. Hurum. Ikke lenge etter kom en dokumentar om det oppsiktsvekkende fossilet, som man hadde gitt tilnavnet “Ida” (Darwinius Masillae). Verdenssensasjonen var et faktum.

Dette utløste en heftig debatt om forskning og formidling i Norge. Den nyeste tumleplassen for allmenn debatt og dialog, Litteraturhuset, hadde derfor i går en paneldebatt om hvordan forskere og medier bedre kan kommunisere med hverandre. Aftenposten har i dagens papiravis referat fra debatten.

Parallelt med denne debatten om “tungsolgte” forskningsnyheter som “Ida”, har vi debatten om høyere utdanning i Norge – den såkalte Kvalitetsreformen. Blant mye kram, fikk vi en forskerstand som skulle rangeres og avlønnes etter resultater, som f. eks. antall uteksaminerte kandidater, m.m.

Et av kriteriene for reformen ble publisering. Vrangsiden kan vi nå se i formidlingen av “Ida”. Kampen om oppmerksomheten i medier er knallhard. Jørn H. Holme kan kanskje vente seg en klekkelig betaling. Hva vet jeg?!?

Førende forskere har imidlertid tilbakevist “Idas” genuine nyhetsverdi. Blant annet er selve begrepet ‘the missing link’ kun en konstruksjon i kritikken av Charles Darwin og hans evolusjonsteori i “Artenes opprinnelse”, som for øvrig feirer 150 års jubileum i år. I Aftenposten har debatten bølget.

Forskere hevder at de sjeldent får mulighet til å utvikle et resonnement eller tid til å begrunne sine funn. Det er som alltid noe galt med budbringeren i stedet for budskapet.

Mediene hevder på sin side at de kun har formidlet funnene, uansett hvordan disse er blitt presentert. Det er forskerne det er noe galt med, som ikke evner å uttrykke seg presist nok.

Selv har jeg gått alt for lenge på universitet og høgskole. En av de problemene jeg alltid støter på, er at jeg ikke skriver presist nok, osv. Hver gang støter jeg på de samme innvendingene, og jeg er skjønt enig i kritikken. Derfor er det jeg stusser litt, når forskere så å si oppskriftsmessig hevder seg misforstått. De forhold alle akademikere har et klart og etablert forhold til, er de samme spørsmål man stiller seg helt uforstående til i møtet med media.

Jeg skal gladelig innrømme at det er tungt å ta kritikken. Det er sårt og vondt å få mine arbeider, som jeg tidvis har slitt mye og lenge med, bedømt av andre fagpersoner. Jeg tar imidlertid aldri lett på den kritikken jeg får. Personlig er jeg av den oppfatning at en må lære å krabbe før en kan gå. Den akademiske diskursen og vitenskaplig kritikk er helt avgjørende for at jeg skal oppnå bedre og mer presise arbeider i framtiden. Derfor er jeg dypt uenig i de fleste forskeres sutring om at de er misforstått, selv om jeg har sett stupid journalistikk i full utfoldelse også.

Kritisk distanse er en tung øvelse, uansett forum og format. Det som overrasker meg mest, er at så få tar høyde for samfunnets generelle kunnskapsnivå. I mine unge år var det omtrent 5% av oss nordmenn som tok høyere utdanning. I dag er dette minst 20%. Media hevder at de må popularisere, for å trenge gjennom hos leserne. Akademia hevder at de blir forenklet. Begge deler er sannsynlige, men utgangspunktet er uansett feil. Komplekse forklaringer lar seg forenkle, dersom den som foretar forenklingen er seg bevisst hva en gjør. Og det er fullt mulig for forskere å gjøre sitt fag mer tilgjengelig.

Blant de elementer som kanskje irriterer meg mest, er den uforholdsmessig statiske begrepsorienteringen i akademiske arbeider. Det er mye god forskning som taper seg på språklig anstaltmakeri, genuint ordgyteri framfor forståelse, osv. Verst er det i fag med tunge innslag av et språk inspirert fra utlandet. Mens jeg studerte ved Høgskolen i Lillehammer (HIL), var det eksempelvis slik at filmer hadde protagonister i stedet for hovedpersoner eller –karakterer. Og dette er bare det mest banale eksemplet…

Innen naturvitenskap og medisinsk forskning kryr det av spesielle ord og uttrykk. Studiene blir like mye en oppdagelsesferd i latin og gresk, som pr. definisjon er steindøde i Norge utenom disse fagfeltene. Og vanens makt gjør en gjerne blind. Det som for noen er opplagt, er grunnleggende ukjent for andre. Dette bør imidlertid ikke føre til at den som alle vil opplære/oppdra/utdanne, også er den som til sjuende og sist blir påskudd eller sovepute for kritikken.

Underligst av alt er likevel det fenomen - som aldri slutter å overraske meg - at det allmenne kunnskapsnivå synes å være så lavt eller lite tilstedeværende. Kunnskap er faktisk makt. Men det blir aldri makt for folk flest, dersom de ikke kan eller vil lære, både av seg selv og av andre. Det er dagens største utfordring, uansett om man blir forstått eller ikke!