Carsten Jensen ttilhører Danmarks intellektuelle. Han peker på et klima jeg selv har lagt merke til, dog ikke formulert i samme grad som ham: Vi er blitt mindre tolerante. Som en ekte venstreradikaler hevder han at det blåser en klam høyrevind over Danmark – og Norge, ifølge Dagsavisen.
Dette har skjedd til tross for at det nettopp var toleransen vi skulle dyrke. Det var våre terskler vi skulle utvide og utvikle. I stedet rykket folk inn i seg selv, og noen slo kontra, fordi det gikk så alt for fort i svingene. Ja, det har vært to tiår med en heftig omtegning av det politiske kartet i Europa. Samtidig har også verden vært i transformasjon (les: forandring). Vi ser nå at lufta har gått ut av ballongen, som en følge av denne evinnelige finanskrisa. Da kommer selvransakelsen. Og det er tid for de små regnskaper.
Mens det år for år gikk sånn på halv tolv med de fleste, så var det i grunnen greit, liksom. Ja, dette liksom ble liksom dette tiårets store paradigmeskifte. Vi ville si noe uten å si dette direkte. Vi hadde bare en uggen følelse, som vi egentlig ikke ville formulere klart og tydelig, for da ville noen og en hver ligge tett på fyord som rasisme, egoisme, nasjonalisme, provinsialisme, osv. Alle disse ordene som får høyresida til å reise bust og kjenne lukta av kristenmanns blod, ettersom da har venstresida fått overtaket.
Det heter så feiende flott i mange ordskifter for tida: venstresidas verdirelativisme, venstresidas kulturrelativisme, m.m. Alt dette som er galt i verden, det er venstresidas misforståtte snillisme overfor alt og alle mens livdyrene har stått og sultet på båsen, dersom vi skal tro i spesiell grad Fremskrittspartiet (FrP).
Her om dagen kom jeg over et artig ord: slemisme. Altså alle disse som skylder på dem som har fått en for enkel reise gjennom vår velferd, der vi snakker om snillisme. Men egentlig handler det jo om å sette opp en standard for hakkeloven, slik alle snillisme-kritikere gjør, for sånn å kunne si at de som står under – de skal det hakkes mer på enn meg. Dette er slemismens vesen: hakkeloven. En slags omskriving av Ibsens Peer Gynt, der det heter:
Om jeg hamrer eller hamres, like fullt skal det jamres!
Dette er blitt storpolitikk i Europa. Carsten Jensen hevder det er slik i Danmark, kanskje også i Norge. Han kunne tatt litt mer i. Det er da virkelig tendenser i andre land, også – så som i Sverige, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike, Ungarn, Tsjekkia – hele Balkan. I farten renner det meg i hu at fascistoide grupper har hatt vind i seilene i alle disse landene.
For hva handlet krigen på Balkan i forrige århundre OG årtusen, enn retten til terriroriet, institusjonene, landegrensene? Der begynte dette uvesenet som nå er representert i så å si alle land. Det vil si at i Norge har vi ikke fått noen nasjonalistiske eller fascistiske partier. Lærdommen fra Landssvikoppgjøret sitter for tett i hukommelsen til nordmenn, til at de tar skrittet fullt ut. Derfor får vi disse halvveis drøvtygde variantene. Der ligger først og fremst Fremskrittspartiet, som egentlig har supt i seg nasjonalismen til Senterpartiet (Sp) og verdikonservatismen til Kristelig Folkeparti (KrF), og så har de bakt sammen kaken med blåruss-mentaliteten til Høyre.
Svaret er Siv Jensen, økonomisk utdannet, og leder av FrP. Svaret er Per Sandberg, nestleder i FrP og industriarbeider med klare meninger om hvor dårlig veien hjem til hans kjære Levanger er. Helst vil han kjøre raskest mulig på en firefelts motorvei, sånn at han slipper å få ferten av Sps kyr og Hedmarkbenkens venstreside. Som kjent er begge deler i ferd med å sette Norge over styr, i følge Per Willy Amundsen, der en dæsj turbantullinger fra Afghanistan aller helst bør busses til en teltleir i Harare, for der har økonomen fra Troms funnet ut at vi nordmenn øser ut av felleskassa – til ingen nytte, og i hvert fall slik at Tanzania slett aldeles ikke har noe utbytte av dette, annet enn korrupte politikere. Disse tre har vært sommerens store agurknyhet. De har lagd slik støy og spetakkel at det ikke har vært sannsynlig for andre å drive gammeldags, praktisk valgkamp.
I grunnen er det rart at jeg ikke har kjent igjen den gamle finta om hvordan en raskest mulig slipper å gjøre noe konstruktivt på skolen. Det er jo bare å stille et banalt spørsmål, parret med en litt lumpen betraktning i en konklusjon. Da reiser Fenrisulven seg i oss alle. Stormløpet mot sleivsparket blir viktigere enn det vi var kommet sammen for å gjøre. Samtidig blir jo de viktige spørsmålene ikke forvellet i fellesskap.
All tid og energi går med til å terpe på tølpernes Pyrrhosseier og trojanske hest. Ja, Per Willy Amundsen har datakyndig bakgrunn. Kanskje han også har lagd en og annen bug, et hack, et virus? Hans kyndige omgang er i hvert fall påfallende. Det ble stille, veldig stille, etter at de uggene holdningene ble plantet i fellesskapet. Samtidig ble vi såpass ampre at vi glemte det vesentlige: FrPs utspill er kun til irritasjon i et politisk spill, der alle med politisk kløkt vet at disse utspillene har null realisme.
Likevel er utspillene viktige fordi de speiler holdninger under den politiske radaren i Norge. De andre har vært så snille at vi må stille noen slemme spørsmål, som kanskje også har noen veldig slemme svar. Spørsmålet er om vi skal unnlate å stille disse slemme spørsmålene, bare fordi vi kommer fram til slemme svar. Hva om det faktisk er så slemt da? Sier ofte Per Willy Amundsen, i særklasse den som sier dette oftest uten å gi noe egentlig svar, liksom.
Ja, tenk om det er så slemt, tenker veldig mange. Tenk om det er vi som blir utnyttet, brukt, tynt til bristepunktet – fordi vi er snille???
Det er denne nagende tvilen de fisker etter i FrP. Vel, ikke bare dem.
Jeg kom med en langpasning om at vi burde skamme oss, dersom Siv Jensen blir neste statsminister på Facebook. Da fikk jeg noen underlige svar. Den første er den enkleste om at det kan da ikke bli verre enn dem vi har nå?
Nei, kanskje ikke det. Men er det virkelig så ille som flertallet vil ha det til? Har vi hatt en regjering i fire år, som har vært mye verre enn noen vi har hatt før?
Vel… Jeg tror vi snakket om regjeringen før den som sitter nå, og at den var det verste vi hadde hatt siden Svartedauden. Og sannelig tror jeg vi hadde det likedan for åtte, tolv, seksten år siden, osv. Hvert fjerde år får vi i Norge utløp for sutrekopen i oss, meg inklusive. Og jeg har vært innmari sinna på den sittende regjeringen i mang en sak. Men er dette den verste regjeringen jeg har sett eller opplevd? Er min misunnelse sterkere nå enn tidligere?
Dette er et umulig spørsmål, der vi får svaret gjentatt igjen og igjen. Det er ikke sannhetsgehalten i argumentet som er viktig. Det er selve poenget at jeg skal bli usikker. Jeg skal tro at dette er like ille som Svartedauden, eller den mørkeste middelalder, osv. Alle disse negative ordene som hagler i medier og kaffemøter i det ganske land. Gjerne parret med litt islam og muslimer, krig og terrorisme – så har du en velling som vi i flertall deltar i eller overhører.
Den neste innvendingen mot mine lettvinte kommentar på Facebook, den var symptomatisk for den samme svartmalingen. Det spiller ingen rolle hvem som tar over, bare vi blir kvitt Kristin Halvorsen & Co. Vel, det var litt reinere svartmaling enn den første. Men er nå SVs leder og vår finansminister den store vinneren innad i Regjeringen? Slett ikke, hevder SV’ere. Aldri i livet, sier SP’ere. Og Jens Stoltenberg er da vitterlig statsminister fra Arbeiderpartiet (Ap), altså Regjeringen Stoltenberg, riktig nok hans andre regjering, men den første flertallsregjering siden Einar Gerhardsen.
Poenget med at vi må få bort Kristin Halvorsen & Co, det er selve argumentet. Jeg tror at store deler av det norske folk fikk seg et politisk sjokk i 2005. Det er livsfarlig at SV er med i en regjering, etter det store flertallets mening. Og SV er ikke noe betydelig parti i folkemeningen. I hvert fall ikke nå, der partiet dupper under 10% – og kanskje nærmere 5%, også.
Da er vi tilbake til Carsten Jensen og toleranse. Eller mangel på sådan. Debattkulturen er blitt slik at en skyver det skrøpeligste og mest uspiselige foran seg, for sånn å komme med en annen agenda etterpå, når det kommer til realiteter og den faktiske politiske hverdagen. Det er ikke annet enn spill og fakter, der forfatter Erik Fosnes Hansen skal ha takk for at han tok en solid venstrevri på FrPs finte med å pælme papirkuler på nestlederen i partiet, Per Arne Olsen. HURRA! Først da våknet litt av det politiske genet i de fleste!!!
Glemt er de usle utspillene, de lumpne beinkrokene, de slemme spørsmålene, osv. Da har man sikret seg makt og herredømme. Da har man fått hånda på rattet.
Så kan man sove trygt de neste fire årene. Tror vi… Inntil det smeller ei terrorbombe. Eller det kommer mer enn 10.000 asylsøkere (les: muslimer og terrorister) under statsminister Siv Jensen, og vi må bruke fjøs i Baltikum, for å få plass til dem alle sammen. Da starter runddansen igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar