Helt enkelt tjueri!

Aftenposten skriver at eiere av Amazons brett for e-bøker har begått en solid tabbe. De har solgt bøker for en under-leverandør, som ikke hadde de egentlige rettighetene til e-bøker av bl. a. George Orwell. Det pikante er at de bøkene ble slettet fra alle lesebrettene. Altså nøyaktig slik som Orwell en gang skrev om, som skremmebilde for oss i framtiden.

Lesebrettet Kindle har liksom vært brettet over alle brett, når vi har snakket om framtidens bokhylle. Nå kan de ha begått tidenes tabbe, når de har slettet e-bøkene fra samtlige Kindle-eiere med bøker Amazon ikke hadde rettighetene til. Dette er jo ikke annet enn tjueri, i aller høyeste grad, men kanskje ikke slik i vår nettbaserte alder.

I reportasjen gjør de sammenhengen klinkende klart: Tenk deg at noen bryter seg inn hos deg og rapper hele bokhylla di mens du sover. Dette er i praksis det Amazon har gjort, dersom jeg forstår Aftenposten riktig. Det er bare et ord for slikt, og det er tjueri.

Men se om det ikke har sittet en advokat langt unna deg, som har snurpet inn dine rettigheter. Vi signerer avtaler i fleng, hver gang vi fikler med noe på våre PC’er. Dette materialet er slikt vi klikker ja til, lenge før vi får tenkt at dette kanskje har noen konsekvenser. Som i tilfellet med Kindle. Og joda, det er fullt mulig for Amazon å trekke tilbake noe, dersom det oppstår en strid om rettigheter.

Det samme har jeg vel egentlig opplevd med Apple og iTunes. Jeg trodde at jeg kjøpte en legal kopi av en CD, men fikk altså digitalt signerte filer – såkalte DRM. Dette betydde at da Apple skulle slutte med DRM, så kunne jeg med et tasteklikk låse opp disse filene. Men jaggu måtte jeg ikke betale for dette, også. Og litt rekonfigurering seinere, skal de jammen meg ha betalt for filene igjen. Det er vel i prinsippet litt mer enn drøyt, mener jeg.

Jeg skjønner at dette har med all den ulovlige nedlastingen å gjøre. Men hvorfor er det slikt at de lovlydige er de som hele tiden skal få svi. Og ikke minst betale. For at de var lovlydige.

Selv har jeg stor sans for copyright. Men dette er blitt strukket til mer og mer mistenksomhet hos meg. Rett og slett fordi det er blåruss som setter opp kontraktsvilkår som premierer tjuvene, og som blakker eierne – både de med opphavsrett og de som har kjøpt beskyttet materiale. For mine musikere, som jeg er villig til å legge en god del penger i, de ser jo ikke snurten av noe annet enn lommerusk. Og kanskje ikke det, en gang. I mange tilfeller er det jo musikk av avdøde musikere jeg har mest av, og som det koster skjorta å skaffe seg en digital kopi av, der jeg i prinsippet burde holdt meg til CD og LP-plater.

Derfor er det at jeg blir mindre og mindre troende til internett som butikk, annet enn som nettbank, epost og sosiale medier. Der er det som kjent meg, mitt og meninger vi veksler inn og ut – aldri penger til noe annet. Og denne barnesykdommen er i ferd med å vokse til solide epidemier av dødelige omfang, dersom ikke kremmersjelene tar rev i seilene – ikke minst gir oss det vi har betalt dem for.